Transalpine-Run har etablert seg som et av de klassiske løpene i Alpene. Omtrent 600 deltakere fordelt på 300 lag vil stå på startstreken når løpet arrangeres for 12. året på rad i september. 2016-utgaven av Transalpine-Run vil foregå langs en ny løype og Runner’s World-blogger Elisabeth Borgersen var med for å testløpe de to første etappene.
Løp i lag
Transalpine-Run er et av de tøffeste, men samtidig også et av de mest spektakulære etappeløpene i verden. Mange sterke løpere stiller til start hvert år og mer enn 40 nasjoner er representert. Hver dag tilbakelegger deltakerne lange distanser og mange høydemeter. Dette er en real fysisk påkjenning for de som har som mål å fullføre alle syv etappene.
– Terrengløping og etappeløp har utviklet seg til så mye mer enn de ekstreme løpene man gjerne tenker på når man hører etappeløp. Dette er små eventyr i skogen, ut i fjellene med både opp- og nedturer. Det er like mye sinnet og de mentale utfordringene som står i fokus så vel som stien og løypa, sier Jürgen Kurapkat, representant fra hovedsponsoren GORE-TEX og også en fast deltaker i løpet.
Under Transalpine-Run deltar man som et lag. Det er klasser både for rene herre-, dame- og mixlag. Det kan nok være både fordeler og ulemper ved å stille i lag. Men for ‘folk flest’ vil det å stille i lag kunne gi en ekstra styrke. Det er et tøft løp og det å ha en annen man kan støtte seg på når det er tungt vil kunne gjøre utfordringen litt lettere. Ikke minst har man en annen å dele de unike opplevelsene og minnene med som dette løpet garantert vil gi.
Ny løype
Terrengløpere er som kjent ofte interessert i to aspekter når det kommer til løp og konkurranser; utfordrende stier og urørt natur. Det er derfor spennende at Transalpine-Run velger å presentere en ny løype for denne 12. utgaven av løpet.
Starten går i Garmisch-Partenkirchen med utsikt til Zugspitze, Tysklands høyeste fjell. Det kjente landemerket ruver høyt over den lille alpebyen og minner løperne på utfordringene som ligger foran dem. Den første etappen går i utkanten av fjellmassivet som ligger på den den tysk-østerrikske grensen til byen Lermoos i Tyrol hvor løperne tilbringer sin første natt.
Neste etappe går til Imst via fjellkjeden Mieminger. Tredje etappe tilbringes i de bratte bakkene i Pitztal, mest kjent som skidestinasjon om vinteren, og avsluttes i landsbyen Mandarfen. Under den fjerde etappen skal løperne krysse en isbre. Den femte etappen fører deltakerne over til Italia og St. Leonhard som vil være den første italienske byen løperne setter fot i. De naturskjønne Sanneralpene er stedet for sjette etappe før løperne tar fatt på siste og syvende etappe mot mål i Brixen. Vel i mål har deltakerne tilbakelagt 250 km for å ikke nevne 15000 positive høydemeter.
Løpsleder Christoph Schellhammer er tydelig stolt når han presenterer den nye ruten gjennom Alpene. Ikke bare går løypen gjennom tre land på syv dager, men den tilbyr også flere ‘førstegangsopplevelser’ som den tidligere løypen ikke kunne tilby. Kryssingen av en isbre i Ötztaleralpene er en av høydepunktene. Timmeljoch som er det eneste høyt beliggende fjellpasset i denne delen av Alpene som ikke krever teknisk utstyr for å krysse er en annen opplevelse deltakerne kan vente seg.
Luksus underveis
Transalpine-Run tilbyr god service underveis. Noen vil påstå at det er en luksusutgave av et etappeløp. Arrangørene tilbyr overnatting i gymsaler og på herberger. Mange av deltakerne velger likevel å ordne med overnatting selv på små hoteller og gjestgiveri og således sikre seg litt luksus og god hvile underveis. På denne måten kan man selv gjøre de tilpasningene man ønsker til løpet ut i fra egne prioriteringer og egen lommebok.
Arrangørene sørger for at bagasjen blir transportert fra landsby til landsby under løpet. I tillegg har deltakerne mulighet til å levere inn en drop-bag ved starten av hver etappe som de kan få utlevert i målområdet etter endt etappe. Hver etappe har mellom to og fire kontrollstasjoner som også fungerer som mat- og drikkestasjoner. Dette innebærer at det heller ikke er nødvendig å løpe med en alt for full og tung sekk.
RW-blogger Elisabeth Borgersen testet de to første etappene av Transalpine-Run tidligere i år.
Inntrykk etter to etapper
Med en ny løype for årets konkurranse har det vært viktig for arrangørene å testløpe alle etappene før starten går i september. Muligheten til å tilby nøyaktige GPS-spor til deltakerne, plassere ut løypemannskap på riktige steder og gjøre mindre justeringer til løypa dersom det skulle vise seg nødvendig gir en ekstra trygghet til både arrangører og deltakere. I slutten av juni ble de to første etappene av Transalpine-Run rekognosert. Dette er inntrykket vi fikk:
I dalbunnen av Garmisch-Partenkirchen startet vi ut med utsikt til det det velkjente hopptårnet. Opp, opp, opp går det gjennom flotte små skogstier ved foten av Zugspitze. Det var en veldig varm dag i Alpene med temperaturer over 25 grader. Drikke for denne etappen ble raskt en bekymring for Runners Worlds utsendte. Hjemme i Norge kan man som oftest finne fjellbekker for å fylle flaskene men her nede i Alpene ble vi advart mot å drikke vannet på grunn av de mange kuene som går på beite. Det er godt å vite at det under selve løpet i september vil være drikkestasjoner underveis og dermed ingen bekymring for deltakerne under Transalpine-Run.
Vi befant oss i Wettersteinfjellene og ikke lenge etter start åpnet det seg utsikt til et dramatisk alpelandskap. Veien gikk videre over den tysk-østeriske grensen. Selv med to massive partier med stigning og påfølgende utforløping passerer løypa aldri høyere enn 1619 m.o.h. og ansees derfor som en passende akklimatiseringsetappe. For de som er glad i utforløping kan det rapporteres om smale og tekniske, men likevel løpbare stier. Skikkelig moro!
Den andre etappen startet rett på en ny krevende oppoverbakke. Løping med staver er vanlig i alpene og flere av de andre testløperne hadde valgt å ha med dette. Det er lett å se at staver kan være til god hjelp i både oppover- og nedoverbakkene. Men dette er en smakssak og noe man bør være vant med å bruke. Flotte stier med panoramautsikt ledet oss opp til 1742 m.o.h før en skikkelig flytsti ned til Fernpass på 1212 m.o.h. Synd for oss var det at denne dagen var preget av lavt skydekke og noe tåke så utsikten kom ikke helt til sin rett. Videre fortsette vi til løypens første punkt over 2000 m.o.h og videre opp til Grubigjöchl før nedstigningen via Salvesental mot dagens mål i Imst.
Løping i de tysk-østerrikske alpene var en ny opplevelse for undertegnede. Det er interessant å se at løping i Alpene er så mye mer enn Chamonix og de velkjente løpene som er etablert i de franske delene. Transalpine-run er et løp som tilbyr god organisering og kan være en unik opplevelse både for de som jakter pallplass og de som ønsker store naturopplevelser og mindre fokus på tid. Etappeløp er ikke noe som har stått på løpsplanen tidligere, men disse to dagene har gitt mersmak, og tanken på å gjennomføre Transalpine-run i 2017 er definitivt tilstede.
