Du har sikkert hørt det før: Når du allerede er tørst, er det for sent – du er ikke i væskebalanse, og det kommer til å svekke prestasjonen din. Men, denne påstanden har dårlig vitenskapelig forankring. I en fransk forskningsstudie fra 2009 ble 643 løpere veid før og etter et maratonløp for å se hvor mye væske de mistet og hvordan det påvirket tidene deres. Det viste seg at de raskeste løperne også var dem som hadde mistet mest væske – løpere med tider under tre timer hadde i gjennomsnitt mistet 3,1 prosent i kroppsvekt. Løpere med tider mellom tre og fire timer hadde i gjennomsnitt mistet 2,5 prosent, og løpere med tider på fire timer eller mer hadde bare mistet 1,8 prosent i kroppsvekt.
Denne effekten er enda mer synlig på elitenivå. Når Haile Gebrselassie ble den første i verden til å løpe en maraton på under 2,04 (i 2008), mistet han 10 prosent av sin kroppsvekt i væske mellom start og mål. Det er mye mer enn de to prosentene som tidligere har vært ansett å være grensen der den aerobe prestasjonsevnen begynner å dale.
Så hvordan kan man forklare dette? nøkkelen er å forstå forskjellen mellom væsketap og tørste. Væsketap er den fysiske tilstanden der kroppen har mistet væske – tørst er higen etter å drikke. Forskere har i årtier bladet disse begrepene og gjennomført studier der deltakerne er blitt nektet å drikke i flere timer før en fysisk utholdenhetstest. Resultatet ble selvfølgelig at de både ble rammet av væsketap og var tørste – og prestasjonen ble svekket etter så lite som to prosent væsketap.
Men, man kan også ha væsketap uten å kjenne seg tørst, i hvert fall i en liten stund. Spørsmålet er om det har noen betydning? I en studie som ble gjennomført i 2016 fikk deltakerne løpe et 20 kilometer langt terrengløp. Under løpet fikk de enten drikke en forutbestemt mengde væske som skulle tilsvare det forventede væsketapet, eller drikke når de følte for det. For sistnevnte gruppe resulterte det i et væsketap på 2,6 prosent av kroppsvekten, men tidene i begge gruppene var likevel like – prestasjonsevnen ble ikke svekket av væsketapet.
En teori om at tørste og væsketap ikke henger sammen bygger på antakelsen om at dette ikke er en feil i evolusjonen, men en funksjon. Når du svetter ut vann, så følger også elektrolyter med, som natrium, hvilket gjør at nivåene i blodet holdes relativt konstante. At tørst og væsketap ikke henger sammen gjorde det mulig for våre forfedre å jakte på dyr over lange distanser, uten å måtte stoppe for å drikke.
For oss løpere har dette to praktiske konsekvenser. Du kan stole på tørsten når du løper – men du må fylle opp i etterkant. Ellers kommer du til å måtte betale for væsketapet – med renter – på neste økt.
