Hun omtaler seg selv som nysgjerrig matnerd. Veldig nysgjerrig. Det beste hun vet er å ha en forskningsartikkel eller to liggende klar til frokosten. Hun har sikkert lest 3000 sider for mye om mitokondrier og hun er ikke redd for å feile.
– Jeg tror ikke man kan feile. Hva er det verste som kan skje? At man må prøve noe annet. Nysgjerrigheten i meg driver meg hele tiden – hvor langt kan jeg strekke seigmannen i meg?
Var på feil sted
I korte trekk er historien nemlig slik: Ida Bergsløkken er 19 år og ferdig på videregående. Hun løper et par ganger i uka for gøy, og leser om ernæring på si, som en hobby. Dragningen mot matematikk, kompliserte mekanismer og nerding på høyt nivå fører henne til gjennom en mastergrad i byggingeniør ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Hun elsker det å stå opp om morgenen og vite at hun kan grave seg ned på en lab med andre likesinnede for å støpe betong og tilsette ting i betongen, beregne, forske, lese, få graden, få en trygg jobb som byggingeniør, en trygg inntekt…
Så skjer det et slags skifte idet hun er ferdigutdannet og får denne trygge, lukrative jobben. Alt det hun fant så spennende i studietida forsvinner. Hun blir satt til én oppgave, og skal arbeide med den i åtte timer, fortrinnsvis stillesittende. Det funker ikke for Ida. På samme tidspunkt får hun endelig svar på hvorfor hun har hatt vondt i magen og kroppen i så lang tid, da hun får påvist gluten- og laktoseintoleranse. En løpeskade gjør tilværelsen enda kjipere, sammen med en overordnet følelse av at noe er feil.
– Jeg gikk på en smell. Alt var nytt og ingen ting var greit, forteller hun.
En sykemelding toppet det hele. Hun var jo ikke syk? Hva er det her for noe, hva feiler det meg?
– Så fant jeg ut at det er ikke noe feil med meg, og ikke hadde jeg feila heller – men jeg var på feil sted.
Sa opp jobben
To år tidligere hadde Ida sittet og tegnet en logo. En logo som hun fant fram igjen under den litt tunge perioden. Kanskje dette kunne bli starten på noe? Skulle hun si opp jobben da, eller? Det hjalp jo ikke å sitte hjemme – jenta med så store mengder energi og kunnskap hadde masse å gi. Kanskje må det noe sånt til for at alt det negative vippes over til noe positivt?
– Jeg ringte mamma og fortalte at jeg hadde sagt opp jobben. «Gratulerer», sa mamma. Og så lo vi, og så skjønte jeg at nå – nå må jeg begynne å tenke litt.
På riktig sted
Deretter følger enda et skifte, men denne gang i positiv forstand. Ida fikk en stilling ved et cateringfirma og skjønte at det var her hun hørte hjemme, blant råvarer og folk. Hun ble mer og mer interessert i mat og ernæring, og fikk mer og mer dreisen på retter som hun selv kunne spise, til tross for allergier. Og løpinga, som hun til da ikke hadde ofret så mye men likevel holdt ved like – den tok av.
– Det året persa jeg som et uvær!
Ønsker å hjelpe andre
Ida bobler over av energi og entusiasme når hun forteller om planene, prosjektene – alt livet har ført med seg etter at hun tok valget om å slutte i jobben som ingeniør. På samme måte som hun er opptatt av de bakenforliggende ting – hvordan ting henger sammen – anser hun også sitt eget liv og virke som en stadig løpende prosess. Veien er målet, og hun prøver og feiler, som det heter. Nei, vent. Hun feiler ikke. Hun prøver seg fram. Hun har utviklet konseptet Grøtbollen, hun er hobbykokk på høyt nivå, både på privaten og for bedrifter og selskaper, og når det hun omtaler som 30-årskrisa kom, åpnet hun en blogg: Smart mat, raske bein. En ekte og ærlig blogg om mat og løping, som kombinerer erfaringer og forskning på en genial måte. Nå ønsker hun å veilede andre på veien mot et smartere, individualisert kosthold og eventuelt raskere bein.
– Åh, jeg synes det er så fascinerende å tenke på hvor mye kroppen er kapabel til, hvor mye man faktisk kan klare å pushe. Jeg drives jo av det å perse, men hele prosessen bak det er også veldig viktig. Jeg tror ikke nødvendigvis man må være veldig streng i matveien for å prestere optimalt, men ernæring spiller selvfølgelig en rolle. Jeg liker den synergien – hvordan alt henger i hop, og jeg synes det er gøy å se hvor langt man kan komme, stråler hun.
Løperen Ida
– Jeg er født inn i en orienteringsfamilie og var veldig mye i skogen som liten. Jeg gikk også en del på ski, utrolig nok, sånn i retrospekt. Som 17-åring bodde jeg i USA som utvekslingsstudent, og da ble jeg anbefalt å melde meg på noen aktiviteter for å bli kjent med folk. Terrengløping var det som lå nærmest o-løp, så da ble det det. Og egentlig var det lurt, for jeg var i grunn en god løper, men ingen god kartleser. En veldig elendig en, egentlig. Eller, ekstremt elendig. Jeg må helst ha personlig veiviser. Jeg løper helst i én retning for så å løpe tilbake. Da havner jeg som regel på samme sted, ler hun. I studietida plukket hun opp igjen løpinga for alvor, men løp fortsatt ikke veldig mye. Sentrumsløpet 2013 ble unnagjort på 43 minutter, med kun med et par økter i uka som treningsgrunnlag. Da var det gjort. I dag har treningsmengden økt betraktelig og løpingen er blitt en altoppslukende livsstil, og Ida tilegner seg stadig kunnskap som kan bedre prestasjonene.
– Jeg er mitt eget forsøksprosjekt, det er dødsgøy, helt awesome.
Hun sammenligner hobbyforskningen sin på ernæring og prestasjon med et forsøk de gjennomførte på ingeniørstudiene:
– Vi utførte et strekkforsøk på seigmenn for å se hvor mye strekkrefter de ulike fargene hadde. Jeg føler meg litt som en sånn seigmann noen ganger – hvor mye kan jeg klare å strekke meg? Av og til tenker jeg at jeg kunne tøyd strikken lenger, mens andre ganger ligger jeg der en søndag og innser at jeg ikke kan gå en meter til. Da er jeg maksimalt strukket og må bare fokusere på hvile og mat. Det er fint å være sin egen seigmann, ler hun.
Om bloggen Smart mat, raske bein
Når Ida deler oppskrifter eller skriver om ernæring, er det viktig for henne å hele tiden understreke at alt omhandlende dette er veldig individuelt og nyansert. Mat som funker for en person, er ikke nødvendigvis fasiten for alle andre. Én forskningsartikkel kan omtale positive funn vedrørende for eksempel en diett, men da er det viktig å huske at det alltid finnes en annen side av saken.
– I dagens samfunn er det mye fokus på sunn mat, men samtidig kan det være vanskelig å være jente og drive en blogg som handler om «kosthold og sånn.» Fordommer eksisterer. Men man er ikke nødvendigvis sykelig opptatt av utseende og kilo bare fordi man løper og liker å eksperimentere med – fortrinnsvis – sunn mat, understreker Ida og legger til at det rett og slett er sunn fornuft å unne seg litt chips og sjokolade i ny og ne, men at man bør sørge for at man får i seg mikro- og makronæringsstoffene kroppen trenger for å holde seg rask og frisk.
– Det er lov å bry seg, men man må klare å slappe av også, sier hun.
Dette er noe hun må stå i, og stå for. I noen miljøer blir det sett ned på om du er for sunn, mens i andre miljøer blir det forgudet – om enn kanskje ikke på en sunn måte. Å finne en balansegang her er vanskelig, men viktig.
– Litt satt på spissen kan en føle på tendenser som dette: Hvis en mann fronter seg selv som sunn, vil han få applaus. Men hvis en kvinne sier «hei, jeg liker å spise sunt», vil mange stusse og tenke «åja, da har du problemer, da?», sier Ida. Hun opplever at hun tidvis må veie ordene nøye før de publiseres på bloggen, og resultatet er en sterk, smart og energisk blogg som alle – ikke bare løpere – kan få mengder inspirasjon og informasjon fra. Les selv på smartmatraskebein.no
