Leirskole for folk som liker å løpe langt – slik kan denne perlen av et arrangement oppsummeres. Og for de som tenker at Sandnes sikkert er lettløpt, tenk om igjen! Her er Askilds rapport fra SUT.
Askild har en mastergrad i biomekanikk og løping fra Norges idrettshøgskole i tillegg til å være en av landets beste terrengultraløpere. Til daglig jobber han som lærer og trener, og tilbyr treningsveiledning, gruppetreninger og foredrag for privatpersoner og bedrifter. Askild brenner for å sette seg inn i den beste idrettsvitenskapen vi har og kverne det ut til forståelige artikler som hjelper deg i treningsarbeidet.
Etter et skadeplaget 2022 med muskelruptur i leggen på sommeren, og hamstringer som røyk som gitarstrenger på høsten satt jeg igjen med en følelse av at konkuransejaget måtte ta slutt.
Jeg er tydeligvis for gammal for denne galskapen.
Helt til min gode nabo og treningspartner en tilfeldig kveld i november semi-ut-av-det blå over en kaffe slenger ut «vi skal ikke prøve å kvalifisere oss til VM da?».
Ikke overbevist, men frøet var sådd. En uke seinere begynte frøet å spire. Godt hjulpet av en vennlig påminnelse fra min bedre halvdel om at «du kommer til å bli gæren og være en kjip kjæreste hvis du ikke har et hårete mål å sikte mot».
Det fungerte som plantenæring på stereoider, og spiren skjøt ut i full blomst. Et par dager senere var planleggingen i full gang, og jakten på et passende kvalifiseringsløp startet. Diverse løp i utlandet ble vurdert og etter hvert forkastet, og etter råd fra ultraløpingens norske far, Olav Engen, endte valget på Sandnes Ultra Trail. Et løp som hadde gått under min lett distré radar de siste årene.
Sandnes ja. Ingebrigtsen-land. Det blir vel ganske flatt. Og ikke så forferdelig teknisk. Kjedelig, for bratte bakker og teknisk terreng er min store favoritt.
Heldigvis var kunnskapen min om terrenget i Sandnes-traktene like defekt som ultraløp-radaren. For Sandnes, skulle det vise seg, har fjell. Og steiner. Og røtter. Og gjørme. I massevis. Mer om det om et øyeblikk.
Leirskole for langløpere
Før vi kommer til detaljene om løypa og terrenget i Sandnes må vi snakke om folka bak løpet og vibbene rundt arrangementet. For det skulle det vise seg er verdt turen i seg selv.
Den vanlige prosedyren før et løp er som regel å booke seg inn på en AirBnB eller et hotell, hente startnummer dagen før og møtet med selve arrangementet skjer først en time eller to før start.
Ikke i Sandnes.
Her ankommer du hjertet av arrangementet i det du setter foten ut av bilen ved ankomst Alsvik, der målområdet er lokalisert.
Arrangøren har i anledning løpshelga booket et misjonssenter som i praksis blir omgjort til en myldrende leirskole for folk som liker å løpe altfor langt.
Leirskole for langløpere. Foto: Jim W. Amdal
Vi ankommer Nordlys misjonssenter på torsdag. Primus motor Jim Werner Amdal og hans trofaste ultra-disipler står midt i de siste forberedelsene til starten på 100-milesdistansen som går av stabelen fredag morgen.
Å arrangere et så langt løp i et så tøft terreng krever enormt. Logistikk, matstasjoner, merking av løypa, you name it. Det forhindrer derimot ikke gjengen i Sandnes fra å stille med oppfyrte bålpanner med et lite berg av burgere liggende ved siden av. Og en imøtekommenhet og raushet som mangler sidestykke.
Navneskilt står klart på dørene til de ulike soverommene og startnummerutdeling skjer akkurat når du føler for det.
«Har du spist nok nå?», «Sikker på at du ikke trenger noe mat?» og «Vi har brus også altså. Og kaffe.» er fraser som blir stilt av minst fire ulike personer i løpet av den første timen etter ankomst.
«Har dere mat vi kan kjøpe her altså?» spør jeg positivt overrasket tilbake. Neinei. Vi har mat, men du får ikke kjøpe den. Vi bjudar på. Burgere, snacks, godteri, cola. Leirskole. Av den beste sorten.
Alt du kan tenke deg på matstasjonene. Foto: Jim W. Amdal
Hver deltager verdsettes
Etter å ha blitt sittende ute ved det overfylte burger-bålet i timesvis og snakka skit med andre løpere tar vi kvelden. Dagen derpå er hangover erstattet med en dag fylt av gode møter med nye likesinnede og underholdning i verdensklasse på live-trackingen av 100-milesdistansen.
Jim, Lene og de andre arrangørene ser vi som regel susende inn og ut av biler fylt til randen med godteri og lapskaus som skal ut til heltene som har satt ut på det som må være en av de mest krevende 100-milesløypene i Norge. Stryk Norge. Verden.
Variert og vakkert. Foto: @keith.l.parsons
Med sine 9000 høydemeter over det som må være en milliard steiner og røtter er du en helt uansett hvilken tid du kommer i mål på. Og det er arrangøren også veldig klar over. New York Marathon er dritkult det altså. Men arrangøren vet ikke hvem du er, om du har trent bra og hva som er dine styrker og svakheter.
Det vet de i Sandnes. Og det snakkes minst like engasjert rundt de som har overkommet en hard periode i livet og kommet seg til start, som om forhåndsfavorittene til seieren. Her vet de hva det handler om. Intimiteten og hjertet i arrangementet er til å ta og føle på, og beriker hele opplevelsen.
Fra starten av 50-milesløpet med Askild i front. Foto: @theoutdoorscotsman
50 miles
For min egen del skulle jeg delta på 50miles (80 km) med start lørdag morgen. Løypa følger siste halvdel av 100-milesløypa, og teller ca. 4500 høydemeter og ca. en halv milliard steiner og røtter.
Jeg har vært heldig og lur, og alliert meg med råsterke Ludvik Rød Benco i kampen om å prøve å utfordre løyperekorden på 10 timer og 27 minutter, satt av evighetsmaskinen Tom Erik Halvorsen fra Stavanger.
Vi har en plan om å samarbeide første halvdel av løpet og prøve å matche tidene til Tom Erik med minst mulig energibruk før det er hver mann for seg selv.
Når starten går klokka 08 på lørdag er det sol, spenning og tigerbalsam i lufta. Jeg og Ludvig samarbeider eksemplarisk, og får følge av fjorårets 3. plass, Finn Isaksen, med Bjarthe Westerheim lurende hundre meter bak.
Askild, Finn Isaksen og Ludvik Rød Benco. Foto: @luke_santilli_photography
Etter en lett start på grus løper vi inn på sti, og finner umiddelbart ut at dette er enormt teknisk. Ikke bare løpeteknisk, men også navigeringsmessig.
Mens jeg, Finn og Ludvik løper 10 sekunder feil her og 30 sekunder der, løper Bjarthe med inngående lokalkunnskap akkurat der han skal og er plutselig foran oss i løypa. Vi roer oss ned og finner flyten, og etter cirka 20 km ligger jeg og Ludvik alene i tet.
Ludvik og Askild alene i tet. Foto: @luke_santilli_photography
Et rabiat dyr?
Varmen og en steikende sol begynner å melde seg etter 30 km, og klok av skade roer jeg ned tempoet for å unngå å vrenge magen som har skjedd ved flere anledninger før i varme løp.
Ludvik glir fra meg. Heldigvis for en i overkant varmesensitiv mann, går løypa forbi herlige fjorder og innsjøer ved flere anledninger. Hele fem ganger slenger jeg fra meg sekken og hopper ut i vannet. Det kan kanskje virke useriøst å bade under konkurranse (noe flere av konkurrentene mine påpekte), men jeg sverger på at det var en god strategi. Etter et halvt minutts bad følte jeg meg som en ny mann i nesten en time etterpå.
Finn og Askild og en formidabel utsikt. Foto: @keith.l.parsons
Etter rundt 45 km er vi innom noen flotte flytstier i en skog da jeg hører en lyd som får meg til å sperre opp øynene. Er det et rabiat dyr? En tiur i brunst? Lyden er hjerteskjerende, og viser seg å være unge Benco som står lent inntil et tre og spyr.
Jeg vet hvordan du har det, tenker jeg. Fordøyelsesproblemer i varmen er verdt å ta på alvor, og jeg anbefaler alle som skal løpe lange løp å være klar over det, og ha en strategi for hvordan du skal kjøle deg ned.
Da var jeg plutselig i tet, og ved godt mot i et par timer. Jeg møter kjæresten min Oda og svigerfar Knut ved hver matstasjon og de gir meg et solid humør-boost hver gang jeg ser dem. Evig takknemlig.
Foto: @looneytunes_photo
Kramper og krisehåndtering
Stolt av å ha navigert gjennom utfordringene med varmen for første gang lunter jeg avgårde i godt tempo. Helt til krampene melder seg ved 60 km.
Kort tid etter tar en råsterk Finn meg igjen. Jeg klarer å henge på i en times tid, men må til slutt gi tapt. Taper mye tid mot slutten og kommer i mål på 11 timer blank.
Askild har tatt seg en dukkert og er på vei mot toppen. Foto: @keith.l.parsons
Et ultraløp blir sjeldent optimalt og det er viktig å se etter høydepunkter i en dag fylt av glede og smerte.
Det jeg er mest stolt over er å ha klart å krisehåndtere meg gjennom varmen og krampene på en solid måte, og få ut alt kroppen hadde å by på.
Stemning i målområdet! Foto: @keith.l.parsons
Tiden etter løpet blir tilbrakt ved nok en bålpanne med et enda større fjell av burgere liggende ved siden av og utmattede likesinnede ved min side.
Denne bålpanna er lokalisert rett ved målstreken, og vi får gleden av å heie inn kveldens og etter hvert nattens helter som renner inn og tar sin plass i Sandnes Ultra Trail-historien. Det er en historie som jeg anbefaler alle å bli en del av.
