Du har kanskje hørt at løping er verdens enkleste idrett. Men skulle du trodd på det du leser i mediene, har løping blitt farlig, usunt og ødeleggende.
Fra de første artiklene i landets største nettaviser dukket opp i sommer, har narrativet om å løpe lange distanser handlet om hvorfor det er så bekymringsverdig og skummelt å løpe lange distanser som maraton og ultraløp.
Noen uker senere dukker det opp overskrifter som advarer og problematiserer den raskt voksende løpebølgen. Og felles for de aller fleste er at det er eksperter som uttaler seg, enten det er forskere som har spiser studier til frokost, løpetrenere og tidligere løpere som selv har vært i verdenstoppen, eller fysikalske behandlere som både har lang utdanning og spesifikk erfaring fra å jobbe med løpere.
“Ekstremt”
Jeg har selv bidratt til det. I en sak om fjelløpet Lofoten Skyrace som ble utsolgt på 27 sekunder, ville NRK ha svar på hvorfor det har blitt så populært å løpe lange løp i fjellet.
NRK lurte også på hvilke utfordringer det fører med seg at de ekstreme løpene opplever så stor interesse. Det er tydelig at den økende løpebølgen også drar med seg flere og flere løpere over til de lengste og mest krevende løpene, hvor sulten for å flytte grenser for hva man klarer å få til med et par løpesko på beina og en løpevest rundt brystet aldri blir helt mettet.
Men å løpe ultra er verken farlig eller usunt. Det som derimot er ødeleggende, er at bildet om at ultraløpere er psykisk syke gærninger som løper seg selv i senk er minst 100 miles unna sannheten.
Jeg har fortsatt til gode å møte en ultraløper som er noe annet enn en ganske vanlig person, nokså sunn, men også glad i livet og alt det har å by på, og som ikke trener noe mer enn oss andre løpere som synes maraton egentlig er litt for langt.
Når jeg spør en ultraløper om hvilke intervaller de løper eller hvor lange langturer de løper, så svarer de som oftest ganske kjedelig.
Hvis de i det hele tatt løper intervaller, for det viktigste for dem er egentlig bare å løpe.
Forkjærligheten og gleden av å løpe kommer alltid først, og så kommer fart og lengde etterpå.
Klikkjournalistikk?
Men ingen journalister får gode klikktall av saker om glade løpere med vanlige jobber og gjennomsnittlige økter på Strava.
Og ingen skomerker vil betale Geir på 54 til å poste en video på Instagram om at den nye karbonskoen fungerer helt fint til en rolig kosetur på 9 kilometer i 6.40 min/km.
Skal du få oppmerksomhet, må du enten rope høyest eller gjøre noe som få andre gjør. Gjerne begge deler. Samtidig.
Er hverdagsløperen en grå mus?
Kampen om oppmerksomheten i 2025 har blitt så beinhard at å være en hverdagsløper som er glad i å løpe 10 kilometer og halvmaraton noen ganger i året, som løper en intervalløkt eller to i uka, og kanskje en langtur annenhver helg hvis det er ledig plass i kalenderen, er vår tids definisjon på gråmus.
Paradoksalt nok er det nettopp deg som løper 3–4 ganger i uka og løper 10 kilometer og halvmaraton som det er definitivt flest av. Men det gir minimalt med likes og reach.
At vi stirrer ned i de små skjermene våre og liker og kommenterer alt som er ekstremt, kontroversielt og sinnssykt er det som er farlig, usunt og ødeleggende.
Gi heller kudos til Anja som deler en helt enkel joggetur på syv kilometer. Eller Tobias som løp en intervalløkt på seks kilometer. Eller Karin som kalte løpeturen på en time for langtur.
Det er det som gjør løping til verdens fineste idrett.
