Mørke. Slaps. Isnende kulde. Underkjølt regn. Blankpolert holke. Å, som jeg ser frem til å pakke bort vintertights, hansker, ulltrøyer og buffer. Å, som jeg lengter etter lyset på den andre siden av denne traurige vintertunellen gjennom januar, februar og til dels også mars. Årets desidert minst løpevennlige måneder! Borte er løpingens besnærende enkelhet. Planlegging av økter, påkledning og valg av tilbehør opptar kjedelig mye tid. Hvor mange lag klær? Pigg, ikke pigg? Er hodelykten ladet? Rekker det å bli mørkt slik at refleksvesten må på? November og desember er ikke nødvendigvis så mye bedre, men da er det ennå så ferskt. Etter to-tre måneder med vekslende, ofte krevende, og tidvis rent ut farlige forhold, har pågangsmotet for alvor begynt å vakle.
For syv år siden debuterte jeg som helårsløper. Frem til da glapp løpingen allerede i oktober. Det vil si; den glapp da dersom jeg i det hele tatt hadde hatt en sammenhengende periode med relativt jevn trening. Nå er det fullstendig utenkelig å ta noen som helst form for vinterpermisjon. Den nye sesongen skal for enhver pris ikke møtes med svekket kondisjon og løpsstyrke. Når vintertrøtthet og mørksinn er i ferd med å ta overhånd, biter jeg derfor tennene sammen og tar frem det kraftigste skytset jeg har; #løpelykke og #runhappy. De enormt mange små og store gledene ved å løpe. Ubevisst samlet opp og lagret. Bevisst tatt frem og utnyttet til fulle ved behov. Som i et enormt kartotek blar jeg meg gjennom minner og erfaringer til jeg finner noe som akkurat den dagen har nok tyngde til å vende motvilje til nøytralitet, eller til og med motivasjon. Så langt denne vinteren har jeg blant annet benyttet meg av dette utvalget:
#denfølelsen – Ikke overraskende er det klart mest utnyttede kartotekkortet det med følelsen etter økten. Spesielt de øktene jeg nesten ikke tok. Enten jeg har tid til virkelig å nyte den påfølgende oppløftetheten i ro og mak, eller tar den med meg videre til neste post en travel dag, er den gull verdt. Desto tøffere kamp, desto sterkere godfølelse. På vrangsiden av dette kortet er sinnsstemningen som følger om motviljen får seire. Jeg vet så uendelig godt hvor muggent humøret blir i det samme økten kunne vært tilbakelagt.
#nopainnogain – Drømmen om fremtidig suksess er et annet hyppig brukt kort. Jeg er målrettet og ser hver skulket økt som en potensielt manglende brikke i det store løpspuslespillet den dagen det virkelig gjelder. Å løpe akkurat de intervallene, eller den ene langturen blant de mange, betyr kanskje ikke all verden, men å være fylt med tvil på startstreken fordi man har jukset i forberedelsene kan være ødeleggende nok i seg selv. Og har man rett i sin frykt …
#løpenerd – Summer, segmenter og grafer. Gleden over å logge løpingen er fordelt over flere kort. Å oppnå en bestemt distanse for uken, ta et segment, klare et fartsmål innen bestemt pulssone og samle høydemeter, eller rett og slett bare ta en kjapp analyse og oppsummering av økten på Strava, kan trigge.
#fordijegfortjenerdet – Det er ikke til å unngå at enkelte kort i kartoteket omfatter forskudds- eller etterskuddsvis belønning. Dørstokkmila blir lettere med nytt, spennende utstyr. Spiselige bestikkelser kan også funke. I desperate tider gis det rom for ett og annet desperat tiltak.
#våryr – Sist, men absolutt ikke minst: De aller første turene i korte plagg på våren. Belønnet med berusende lette ben fordi jeg beseiret vintertunellen enda en gang.
Det er bare å holde ut; Vi er snart der!
