Hun har tronet øverst på den nasjonale maratonstatistikken de siste årene, og representerte Norge under EM i fjor. Her får du et innblikk i Runa Skrove Falchs maratontrening.
Foto: Samuel Hafsahl
Da europamesterskapet i maraton gikk av stabelen i München i fjor høst sto tre norske damer på startstreken: Pernilla Epland, Maria Wågan og Runa Skrove Falch. Skal man satse på maraton i Norge blir det ofte en litt ensom treningshverdag på ulike kanter av landet uten et bredt fagmiljø å forholde seg til. Det tar tid å lære seg hva denne lunefulle distansen kan by på. Mye skal klaffe for å få ut det maksimale potensialet på en bestemt dag, og sikter man høyt er erfaring i internasjonale mesterskap verdifullt.
At Norges Friidrettsforbund tok ut tre norske kvinner til maratondistansen gir inspirasjon til de som satser og daglig legger ned et hardt arbeid. Uttak til EM er for mange en drøm. Så hvor starter veien til EM? Hvordan må man trene for å prestere med jevnt gode resultater på maraton?
Fra korte baneløp til langturer
Runa Falch har gjennom mange år vært en av de mest profilerte langdistanseløperne på kvinnesiden i Norge. Hun har vunnet flere NM-gull på halvmaraton og kan vise til solide tider i ulike maratonløp, men at jenta fra Verdal skulle bli langdistanseløper var ingen selvfølge.
– Da jeg var 13 år ble jeg ved en tilfeldighet oppfordret av nabojenta til å komme innom en friidrettstrening hos Verdal friidrettsklubb. Det var et godt miljø, jeg opplevde mestringsfølelse og begynte derfor kort tid etter å trene systematisk. Jeg kommer ikke fra noen typisk idrettsfamilie, men pappa stilte opp gjennom ungdomsårene med oppmuntring, kjøring og alt annet som følger med. Idretten ble en sentral del av livet mitt, og jeg ville ikke hatt det annerledes om jeg kunne valgt om igjen.
Det var på friidrettsbanen Runa i ungdomsårene la grunnlaget for de lengre gateløpene. Hun deltok på klubbtreninger med intervalløkter som kvalitetstrening i tillegg til å legge inn rolige turer på egenhånd. Konkurransene foregikk på bane med både sprintdistanser og mellomdistansene 600 og 800 meter. Fra videregående av ble det mer fokus på periodisering og kvalitetsøktene ble mer tilpasset 1500 meter og opp til 5000 meter. Langturer med mer kvalitetsfokus ble også lagt inn i treningen, ettersom hun siktet seg mer inn mot maratondistansen.
Stayerevne
Når man har konkurrert hele livet, vil det naturlig nok finnes både negative og positive opplevelser i erfaringsbanken. Runa har vist at hun kan stramme skoene og stå i det, selv når det butter skikkelig imot. Da hun deltok på 10 000 meter under EM i Zürich i 2014 hadde hun absolutt ikke dagen. Hun ble tatt igjen med flere runder av feltet, men løp det hun hadde likevel. Det endte med at et fullsatt stadion applauderte henne mens hun kjempet seg alene inn i mål.
– Selve løpet var helt grusomt og et av mine verste løpsminner. Kroppen sviktet fullstendig samtidig som jeg ikke fikk meg til å bryte. Det ironiske er at det aldri har kommet så mye godt ut av et løp i ettertid som da.
Det beste løpsminnet er fra maratondistansen, nærmere bestemt målgangen i Malaga maraton. – Det er der jeg har persen min fra. Ting klaffet veldig bra den dagen, og det var i tillegg en veldig hyggelig tur.
Mengde
Maraton har vært Runas hovedsatsning de siste årene. Med jobb som advokatfullmektig sier det seg selv at man må være strukturert og disiplinert. Når treningsåret planlegges, tar Runa utgangspunkt i hvilke maraton hun skal løpe, gjerne en på våren og en på høsten. Hun løper jevnlig gjennom hele året, men spisser treningen ytterligere mot maraton de fire siste månedene før løpet.
Mengde har hovedsakelig vært den viktigste komponenten i treningsfilosofien sammen med en progressiv langtur som den viktigste økta i uka. Unntaket var de årene hun trente med Tomasz Lewandowski hvor det var mye fokus på basistrening og fart.
– Hovedmålet mitt er å senke persen på maraton ytterligere. Strukturen på treningsukene mine består stort sett av en langintervalløkt, en kortintervalløkt, en sammenhengende terskeløkt og en langtur. Favorittøkta er en standard 1000-metersintervall, eller progressiv langtur.
I periodene hvor hun trener mot maraton løpes langturene ofte som en kvalitetsøkt. Innimellom nøkkeløktene legger Runa inn en mellomlang langtur på 20 kilometer, og ellers rolige turer på 8–15 kilometer.
– Hovedsakelig kjøres øktene på asfalt siden dette er konkurranseunderlaget, men jeg varierer også med mølle, grus og sti, samt noen baneøkter på Bislett nå og da. Jeg prøver i tillegg å få inn kjernestyrke og skadeforebyggende styrke cirka fire ganger i uka.
Restitusjon
En utfordring med full jobb og maratonsatsning er å få nok tid til restitusjon. Mye av Runas trening foregår til og fra jobb for å spare tid, og hun prioriterer kvalitet i øktene hun gjennomfører. Etter viktige konkurranser legger hun også inn et par rolige uker før hun gradvis begynner å bygge seg opp igjen. Med denne strukturen har hun stort sett klart å holde seg skadefri gjennom løpekarrieren uten lengre opphold fra løpingen. Hun er også nøye med å trappe ned på mengden inn mot maraton og kjører den siste kvalitetsøkta fire dager før løpet.
– Jeg bruker også å ha en fridag to dager før løpet hvis det er en viktig konkurranse. Det skader ikke å kjenne til løypa, men personlig er jeg ikke så opptatt av å vite løypa i detalj. Så lenge jeg har en grov oversikt er jeg fornøyd.
Når løpet først er i gang konsentrerer hun seg om å holde jevn fart, samt følge med på hva som skjer i et eventuelt felt i rundt seg.
– Blir det tungt prøver jeg å akseptere smerten fremfor å kjempe imot eller bli stresset. Stort sett føles det alltid verre å bryte eller å gi opp enn å stå i det til løpet er over!
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Runner’s World skal delta på Golden Trail-finalen Fýri Trail by Salomon. Nå søker vi to løpere som ønsker å være med på teamet. Startplass, overnatting og en unik løpsopplevelse er inkludert!
Løpende, ufiltrerte dybdeintervjuer er konseptet i den nye podkasten Løpekompis.
Løpekompis er et overskuddsprosjekt som Sindre Eitungjerde sysler med ved siden av jobb og familieliv. Sindre er en trebarnsfar som løper regelmessig, men som alt annet med småbarnslivet er løpingen ganske kaotisk og uregelmessig. Likevel har han fått tid til å smette inn løpeturer med interessante personer, og spille det inn.
Unike samtaler
– Tanken bak podkasten er å møte inspirerende mennesker til en samtale med løping som ramme. Man snakker sammen på en annen måte når man løper, enn hvis man sitter ovenfor hverandre i et studio. Uventede ting oppstår, man skvetter av fugler, må stoppe på rød mann, løper forbi fine plasser og så videre. Dette beriker “intervjuet” og gjør samtalen unik, er min opplevelse.
Sindre står for alt av opptak og gjennomføring til podkastinnspillingene selv, og får hjelp av produsentene i Batong Media med opptaksutstyr, rådgiving og publisering. Podcasten distribueres av Podplay/Bauer Media.
Forskjellige og interessante løpere
I skrivende stund har han spilt inn ni episoder og planlegger for at dette er en slags sesong 1.
Gjestene du kan følge på løpetur er
Knut-Oscar Nymo – løpende rocker fra Oslo Ess og OnkelP & De fjerne slektningene.
Stein Morten Lier – forfatter, programleder og tidligere IT-konsulent.
Jevi Majid – norsk-pakistansk ultra- og maratonløper som løper for å få flere minoritetskvinner ut i løpeskoa.
Kristin Holte – Norges Crossfit-dronning og nå Mesternes mester-finalist.
Liv Richter – ultraløper og småbarnsmor.
Mohsen Bahari – en av nestorene i norsk MMA
Marius Stengle-Håkonsen – tobarnsfaren som løper over 5000 kilometer i året
Annie Bersagel – norsk-amerikaneren som var ranket som nummer tre på maraton i USA i 2015
Løpekompis kan høres gratis alle steder man hører podkast!
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Runner’s World skal delta på Golden Trail-finalen Fýri Trail by Salomon. Nå søker vi to løpere som ønsker å være med på teamet. Startplass, overnatting og en unik løpsopplevelse er inkludert!
Ifølge en undersøkelse vi har gjort blant Runner’s Worlds lesere, lytter 58 % til musikk eller podkast mens de løper. I anledning verdens hørselsdag 3. mars gir Jabra sine beste tips til hørselsbeskyttelse.
Pressemelding fra Jabra
Musikk er viktig for mange, eksempelvis på vei til jobb eller under trening for ekstra motivasjon. Men du risikerer hørselsskader ved å skru opp volumet et ekstra hakk.
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) står nesten 50 prosent i alderen 12–35 år i fare for hørselstap som følge av eksponering for høy lyd over tid, blant annet musikk fra egne lydenheter. Dette tilsvarer 1,1 milliarder unge mennesker globalt. Det anslås også at rundt 430 millioner mennesker på verdensbasis har nedsatt hørsel og dette tallet kan i verste fall dobles i årene fremover1.
Verdens helseorganisasjon har innført den årlige verdens hørselsdag for å sette søkelys på utfordringen. Og som produsent av lydløsninger og ørepropper er Jabra opptatt av å beskytte folks hørsel uten at det går på bekostning av lydkvaliteten. Men siden hørselsbeskyttelse i stor grad avhenger av den enkeltes brukeradferd, har Jabra utarbeidet fem råd om hvordan hørselen enkelt kan beskyttes i hverdagen.
1. Bruk 60/60-regelen
En enkel, men viktig regel for musikkelskere er å ta regelmessige pauser slik at de ømfintlige hårcellene i det indre øret kan innhente seg. Disse sensorcellene konverterer lydbølger til nerveimpulser og overfører dem til hjernen. Når hårcellene utsettes for veldig høy eller kontinuerlig støy, får ikke cellene nok oksygen og de kan feste seg sammen eller brekke. Og hvis hårcellene først blir ødelagt vil de aldri bli som før.
Derfor er det anbefalt å følge den enkle 60/60-regelen som den britiske hørselsorganisasjonen “Deafness Research” står bak. Det betyr å høre på musikk gjennom hodetelefoner i maksimalt 60 minutter per dag og på maksimalt 60 prosent volumstyrke.
Og du bør ta en pause og definitivt ikke skru opp volumet hvis du føler at lyden gradvis blir lavere etter å ha hørt på musikk over lang tid. Dette skyldes at hørselen venner seg til volumnivået og ønsker høyere lyd selv om det er skadelig.
2. Ikke bekjemp støy med støy
Mange som eksempelvis pendler med offentlig transport forsøker å dempe bakgrunnsstøyen med høy musikk. Det er bedre å bruke hodetelefoner med passiv og aktiv støykansellering (ANC) som blokkerer ut støyen. Dermed hører du lyden mye klarere og det er ikke nødvendig å skru opp volumet.
Og på jobb vil profesjonelle på- eller over-øret-hodetelefoner med ANC bidra til økt konsentrasjon selv om kaffemaskinen bråker eller kollegaene snakker høyt i åpne kontorlandskap. Et vanlig fenomen er at folk snakker høyere når de bruker hodetelefoner fordi man ikke hører sin egen stemme, noe som kan gi høyt lydnivå i rom med mange mennesker.
Da bør du bruke sidetonefunksjon hvis hodetelefonene dine har denne. Funksjonen gjør at du kan høre din egen stemme høyere ved behov.
3. Magefølelsen er god, men kontrollsjekk bedre
Når er musikken for høy? I stedet for magefølelsen kan funksjonen for volumbegrensning på mobilen enkelt brukes. Den kan varsle når et visst volumnivå er nådd og maksvolumet kan justeres på mange mobiler.
Og småbarnsforeldre bør ikke bare bruke funksjonen selv, men også på barnas mobiler. Barns sensitive hørsel er spesielt utsatt på grunn av høy musikk og konstant lydeksponering ved gaming.
Funksjonen gir oversikt over daglig lyttetid, i tillegg til maksvolum og gjennomsnittsvolum per dag. Dermed kan foreldre følge med på barnas lyttevaner og gjøre tiltak ved behov.
4. Trening for ørene
Du trenger ikke løpe en maraton, men også en kort gåtur eller en enkel yoga-øvelse er positivt for hørselen fordi dette gir bedre blodstrøm i ørene. Det indre øret og spesielt sneglehuset har godt av trening og mosjon.
Med noen enkle øvelser kan du også trene hørselen direkte, eksempelvis forsøke å oppfatte lave lyder og hvor kilden kommer fra. På denne måten blir hjernen vant til å gjenkjenne lave lyder som du tidligere kanskje ikke hørte og du blir mer bevisst på høye lyder.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Runner’s World skal delta på Golden Trail-finalen Fýri Trail by Salomon. Nå søker vi to løpere som ønsker å være med på teamet. Startplass, overnatting og en unik løpsopplevelse er inkludert!
Mizunos nye supersko Wave Rebellion Pro er et resultat av mange års testing og er en fullblods konkurransesko. Hvilken distanse passer skoen best til? Se vår dom i videoen under!
Vi søker deg som ønsker å lose løpere inn til ny pers i Sommernattsløpet Bergen, Trondheim og Oslo – enten på 5 km, 10 km eller halvmaraton! Les mer og søk her!
Davos utgjør et perfekt utgangspunkt for en aktiv ferie på høy høyde. På Springtimes treningsreise kan du leve som en toppidrettsutøver i magiske omgivelser – selv om du er på familieferie.
Vi hører ofte om toppidrettsutøvere innen både langrenn og løping som forbereder seg til viktige konkurranser ved å trene i høyden. Som mosjonsløper er det derfor naturlig å lure på hva grunnen til høydetrening egentlig er, og om løpere som befinner seg under elitenivå også kan dra en nytte av denne typen trening.
Med Springtime til Davos
Løpsreiseoperatøren Springtime har arrangert maraton- og treningsreiser i en årrekke. En av destinasjonene som har stått på programmet i over 30 år, er Davos i Sveits.
Den sjarmerende alpelandsbyen ligger perfekt til mellom fjellene og utgjør et ypperlig utgangspunkt for fotturer, løpeturer og annen aktivitet.
På denne reisen er programmet fyllt opp med all slags aktivitet, fra yoga og dans til turer i fjellet. Reisen avsluttes med valgfri deltakelse i løpet Davos X-trails, som byr på distanser fra 10 til 67 kilometer.
Davos ligger på drøyt 1500 meters høyde, og de omkransende fjellene ruver naturlig nok enda høyere. Er du nysgjerrig på å teste en uke med høydetrening, eller har store ambisjoner for konkurransesesongen og trenger å legge inn en formtopp, kan dette være noe for deg.
De mange stiene er overraskende lettløpte i Alpene. Foto: Matthias Paintn
Hva er høydetrening?
Et opphold på høyder over 1000 meter gjør at man trigger en økt produksjon av røde blodlegemer. Denne effekten blir mer og mer merkbar desto høyere opp man kommer, opp til cirka 2500 meter. Ytterligere høyde gir ingen merkbar forbedring.
Etter at man kommer ned på havnivå igjen, vil man kunne merke en forbedring i formen etter et opphold i høyden. Hvordan man responderer på høydetrening er dog svært individuelt, men det er en interessant metode som er svært utbredt blant eliteløperne, for eksempel Ingebrigtsen-brødrene.
Innled oppholdet med to-tre dager svært lett trening.
Vær forberedt på å senke farten drastisk.
Styr treningen ved hjelp av pulsmåling.
Vær veldig restriktiv med intensive økter. Eventuelt kan disse gjennomføres på lavere høyde.
Øk karbohydratinntaket. Kroppen velger helst glykogen som brensel på høy høyde og fettforbrenningen reduseres.
Øk væskeinntaket.
Fantastiske løpemuligheter i Davos. Foto: Matthias Paintn
Hold av siste uka i juli
Årets reise til Davos med Springtime arrangeres fra 22.–30. juli. På denne reisen vil du møte treningsglade mennesker i alle aldre. Det fantastiske med pakkereiser er at alt er organsiert og tilrettelagt for deg, slik at det eneste du trenger å gjøre, er å leve som en toppidrettsutøver: spise, sove, trene – og nyte aktivitetsferien.
Vil du toppe uka med løpsdetakelse i Davos X-trails, er løpsdatoen 29. juli.
Springtime har arrangert aktivitetsreiser til Davos siden 1989. Her får du en pakkereise fullstappet av trening, aktivitet og god mat i fantastiske omgivelser.
Den aktive uka i Davos sammen med Springtime preges av storslått natur, frisk luft, iskalde elver, lange og korte vandringer og herlige løpeturer. Davos er mest kjent som vintersportssted, men undervurder ikke sommeren – den er fantastisk.
Allsidig trening i storslått natur
Selv om en stor del av aktivitetsprogrammet tar for seg av fjellene og naturen rundt Davos, er det også tilrettelagt for en rekke annen type trening denne uka. En god miks av yoga, dans og styrketrening finnes også på ukeplanen. I tillegg er det også tilrettelagt for sykling, tennis, golf og klatring. Med andre ord er det noe for alle, og du bestemmer selv hva du ønsker å ta del i. For den aktive er Davos en drømmedestinasjon.
Springtime har arrangert reiser til Davos siden 1989 og den spektakulære og vakre naturen gjør denne sveitsiske byen med rundt 12 000 innbyggere til et ypperlig utgangspunkt for aktive ferier. Davos ligger øst i Sveits på drøyt 1500 meters høyde. Sommerstid får du oppleve et makeløst høyalpint landskap med storslått natur.
Fjell, sæter, vann og solnedgang – kan det bli finere? Foto: Matthias Paintn
Perfekte rammer
På treningsreisen med Springtime bor du på hotellet Kongress, som tilbyr gode fasiliteter både for innendørs og utendørs aktiviteter.
Hotellet ligger sentralt i Davos og nær kabelbaner som raskt tar deg opp til alpenes fantastiske stier der det hver dag tilbys vandringer og løpeturer.
Hotellet er kjent for nydelig, lokal mat – som selvfølgelig er inkludert i pakkereisen.
Springtime har mange dyktige instruktører på plass, som sørger for at du får kvalitet og treningsglede på hver eneste økt.
Avslutt oppholdet med et løp
Ønsker du i tillegg å avslutte med et løp kan du delta i et av Davos X-Trails. Løpet går den 29. juli og du kan velge blant mange ulike distanser som går på stiene rundt Davos.
Dette løpet er et internasjonalt høydepunkt for mange terrengløpere. Med ulike distanser og grad av krevende terreng, fører de ulike løypene deg over eventyrlige stier i et pittoresk, alpint landskap.
Velg mellom 10 km, 23 km, 43 kilometer eller 67 kilometer.
Mona Kjeldsberg ga seg ikke med løpingen selv om skader plaget henne. Hun senket tempoet, og satset på ultraløping fremfor kortere løp. I fjor sommer løp hun Norge på langs på sti.
Tekst: Sylwia Sørensen / Foto: Privat
– Jeg har ikke flere timer i døgnet enn andre mennesker. Trening går derfor gjerne litt ut over husarbeid, hagearbeid, støvtørking og sånne ting, smiler Mona Kjeldsberg (55).
Dama som for mange er et kjent navn i løpe-Norge, både som løpsarrangør og løper, har mange baller i lufta. Hun jobber som idrettslege både ved Volvat Norsk idrettsmedisinsk institutt og ved Romerike Idrettsmedisin i Gjerdrum, som hun startet selv. Pasientene er toppidrettsutøvere, ungdommer som starter sitt idrettseventyr, men også hverdagsmosjonister.
I tillegg er Mona også landslagslege for forskjellige idretter og har jobbet ved Olympiatoppen i flere år, blant annet som sjefslege for den norske troppen i Vinter-OL i Pyeongchang i 2018. Da hun i fjor ble spurt om også å være med til Vinter-OL og Paralympics i Beijing sa hun ja. Syv uker i Kina med strengt koronaregime passet dårlig til planene om å løpe Norge på Langs på sti. Men man får alltids løpt, selv om det kanskje ikke alltid er like optimalt: Legen slang ryggsekken på ryggen og løp på asfalten rundt og rundt i deltagerlandsbyen.
Det viktigste er å gjennomføre
Mona kaller trening en multivitaminpille. Løping gir henne glede, mestringsfølelse og holder henne i form. Hun har aldri vært en som liker å sitte stille i sofaen. Helt fra hun var barn ville hun bruke kroppen og være ute. I ungdomstiden og tidlig i 20-årene drev hun med orientering. Hun gikk også langrenn, prøvde friidrett og løp gateløp. Hun innrømmer at hun har herjet mye med kroppen gjennom årene, og at hun ignorerte kroppens signaler når hun hadde lyst å gjøre et eller annet. Derfor bruker hun ofte å si: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
Da hun var i førtiårene, begynte skadene å melde seg litt for ofte. Mona spurte seg selv hva hun fortsatt kunne gjøre.
Svaret var at selv om hun ikke tålte å løpe like fort lenger, kunne hun løpe lenge.
Dermed startet ultraløpseventyret.
– Jeg tror at mange ikke er klar over at man ikke må løpe hele veien på et ultraløp, spesielt ikke i fjelløp. Det er helt vanlig at man går i bakkene, og veksler mellom å gå og løpe. Det som er viktigst for de fleste deltakerne er å mestre distansen. Alle føler seg som vinnere når de krysser målstreken, forteller Mona.
Hun anbefaler gjerne mosjonister å ikke se så ofte på klokka under trening, og oppfordrer også til at man stiller litt mindre krav til seg selv på en del økter:
– Mange er litt for opptatt av tider, plasseringer, ny personlig rekord, Strava-segmenter og så videre. Det kan være tungt å komme seg ut når du må konkurrere med deg selv eller de andre på de fleste treningene dine. Og i tillegg skal man gjerne prestere på jobb, overfor familie, og hvis man har barn kommer foreldremøter og fritidsaktiviteter i tillegg. Det betyr ikke at man ikke skal løpe fort og utfordre seg selv innimellom, men treningen bør ikke være et jag etter tider hele veien. Det viktigste er at man faktisk kommer seg ut regelmessig og blir litt andpusten og svett.
Stadig på jakt etter fin utsikt
Selv om Mona ikke er veldig opptatt av tider, så liker hun å konkurrere. Hun deltar gjerne i konkurranser som går over flere dager, og aller helst i fjellet.
– Det som særlig tiltrekker meg ved disse lange løpene i fjellet, er den mentale biten og den kontinuerlige problemløsningen underveis. Små og ubetydelig ting på en kortere treningstur kan få store konsekvenser i et ultraløp dersom man ikke gjør noe med dem, sier Mona, og ramser opp utfordringer tilknyttet til oppoverbakker, nedoverbakker, teknisk terreng, temperatur, søvn, næringsinntak og mentale påkjenninger.
– Det er vanskelig å være forberedt på alle mulige utfordringer som kan og vil oppstå under løp som varer fra ett til flere døgn. Og det er noe av det som gjør det kjempespennende å delta.
Rett før Gressvasshytta. Dag 38 under Norge på langs.
For Mona er en god plassering på resultatlista en bonus. Hun er stadig på jakt etter spennende konkurranser på nye steder.
– Det fascinerer meg at løpene er så forskjellige. Det føles lettere å komme seg gjennom dem fordi jeg er så nysgjerrig på hvordan det ser ut på neste fjellrygg, over neste fjellpass, i neste dalbunn, eller på neste service-stasjon. Jeg er spesielt glad i å finne en ny og god utsikt. Det er sånne ting som driver meg videre, sier Mona.
Løperen stiller på startstreken bare to–fire ganger årlig. Hun velger derimot å forberede seg godt til «litt krevende konkurranser», som hun kaller dem. Dette innbefatter flere ultraløp og ekstreme fjelløp, blant annet Swiss Peaks Trail, hvor Mona var femte kvinne.
Den konkurransen hun er mest stolt av er Petite Trotte a Leon (PTL), den mest krevende av UTMB-løpene. Deltakerne løper 330 km, med 25 000 høydemeter, i Mont-Blanc-massivet i Frankrike, Italia og Sveits. Løypa er ikke merket og krever navigering hele veien. Tidskravet er litt over seks døgn. På UTMB sin side står det: «I PTL deltar lag med to eller tre utøvere, uten noen offisiell rangering. Lagene ferdes i et tøft og krevende fjellterreng, som krever et sterkt teknisk, fysisk og mentalt nivå».
I 2018 stilte Mona, sammen med Monica Strand, til start i Chamonix på Petite Trotte a Leon, og som eneste rene kvinnelag kom de til mål. Mona husker løpet som ekstremt krevende. Deltakerne måtte navigere hele veien, gå via ferrataer, klatre med tau, forsere partier med store steinblokker, og flere av toppene de skal over er over 3000 meter. Det kunne være avstander på opptil to døgn mellom service-stasjonene. For å rekke tidsfristene måtte deltakerne kutte søvn til et absolutt minimum.
– Løpet stilte ekstreme krav til mange ting. Og man måtte løse problemer sammen med makkeren. Det er en ny dimensjon å løse ting i fellesskap samtidig som man blir så ekstremt sliten og trøtt. Jeg er veldig stolt av at vi klarte det, sier ultraløperen, og forteller at man gjerne er litt i motfase når det handler om behov for søvn, hvile, mat, og på toppen av alt kommer diskusjoner om veivalg.
Mona løper cirka 70–100 kilometer i uka, og en del av kilometerne kommer fra “usynlig” trening når hun løper til eller fra jobb. Noen ganger tar hun også buss et stykke og løper resten av veien til jobben via mindre trafikkerte områder eller parker. Hun er stadig på jakt etter gode naturopplevelser, og utforsker både nye og gamle steder. På den måten oppdaget løperen nettopp en ny sti i nærheten av huset sitt.
For ultraløperen er det viktig med spesifikk trening inn mot konkurranser.
– På ultraløp i fjellet er det mange høydemetre og lange, bratte bakker både opp og ned. Det er ikke nok å ha styrke i beina for å gå opp, man må også trene på å løpe ned. Hvis man ikke trener på dette, så man blir muskulaturen helt ødelagt, sier Mona, som gjerne løper flere turer opp og ned en bakke underveis i en økt.
Allerede for flere år siden klarte hun å innføre en «husmorferie» som ledd i forberedelser til en konkurranse. I ei uke trener hun da i bakker, alene eller med venninner, og går opp og ned på fjelltopper. Hun har alltid med ryggsekk for å skape like forhold som i konkurranser, og ikke minst være trygg på utstyret sitt.
Saltfjellet. På vei til Saltfjellstua. Dag 31 under Norge på langs på sti.
Mona er gift med ultraløperen Einar Iversen og de har tre barn. Hele familien er aktiv, og reiser gjerne på ferie til steder med gode treningsmuligheter.
– Men det er absolutt lov å ligge på stranda også. Vi er ikke helt duracell-kaniner hele tiden, ler Mona.
Vinteren 2015 fikk ultraløperparet idéen om å lage en treningsrunde fra hytta deres på Blefjell. Den skulle gå rundt hele Blefjell, hvor det ikke er naturlig sti. De tegnet en runde på kartet, inviterte med venner og bestemte seg for å prøve den samme sommer. Noen av deltagerne ville gjerne ha dette som et tellende løp for å kvalifisere seg til andre løp, hvilket ledet til at Blefjells Beste ble et terminfestet løp.
Blefjells Beste
Sommeren 2015 stilte 37 deltagere til start. Siden har det bare ballet på seg for Mona og Einar. De to ultraløperne startet Langt og Lenge, en frivillig organisasjon, og begynte å organisere flere løp. I tillegg til Blefjells Beste arrangerer de nå også Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende (100 miles + 50-miles) og Oslo Bergen Trail, 500 kilometer på sti fra Oslo til Bergen. Sistnevnte arrangeres annet hvert år, og neste løp foregår 6.–15. juli 2023. Oslo Bergen Trail er en lagkonkurranse, hvor hvert lag kan bestå av to-tre personer.
– Selv om det blir mindre tid til å løpe selv med så mange arrangementer, så gir det å organisere løp veldig mange hverdagsgleder. Vi har truffet mange flotte mennesker og hatt mange fine treningsturer på steder hvor vi aldri har vært før i forbindelse med løpene vi arrangerer, sier Mona.
Det finnes en sjanse!
For flere år siden var Monas navn blant mange andre som i en løpegruppe på Facebook ble utfordret til å løpe Norge på langs på sti, langs Nordryggstien. Det er så lenge siden at hun er usikker på når det var, en gang mellom 2015 og 2017 kanskje, men hun husker godt hva hun tenkte om utfordringen den gangen. Hele idéen var for henne helt hinsides og urealistisk å gjennomføre. Men da et spennende løp, som hun hadde sett for seg som et langtidsprosjekt gjennom mange år ble lagt ned, og ultraløperen grublet over hvilket prosjekt hun kunne erstatte det med, kom plutselig tanken om Norge på langs tilbake. Men grunnen til å kaste seg ut i et så stort prosjekt handler ikke bare om jakten på en spennende utfordring.
– Løping har betydd veldig mye for meg på flere plan gjennom mange år. Vi har hatt kronisk sykdom i familien i lang tid. Det å komme ut på lange turer i naturen var min avkobling, ventil og vitaminpille for å takle hverdagslivet, sier Mona.
Mens hun drev med opptrening til Norge på langs, gikk alt i stykker. Hun måtte gjennom en stor operasjon i en fot på grunn av artrose. Hun hadde utsatt det i flere år, men til slutt klarte hun ikke å gå hjemme uten smerter. Kirurgen ga da tydelig beskjed: Vi opererer deg ikke for at du skal kunne løpe, men for at du skal kunne gå over kjøkkengulvet uten smerter. Men Mona fisket ut litt informasjon fra kirurgen om at en pasient visstnok hadde løpt litt etter en slik operasjon. For Mona betydde det: «Det finnes en sjanse». Før operasjonen hadde Mona blant annet jobbet med paraidrettsutøvere: Da tenkte jeg at hvis noen kan løpe med protese på foten, så må jeg kunne klare det med noen skruer i foten. Og jeg bestemte meg der og da for at hvis operasjonen går bra, så skal jeg trene meg opp og faktisk løpe Norge på langs.
– Jeg har alltid vært veldig sta. Når jeg setter meg et mål, klarer jeg ofte å gjennomføre.
Mot Breisjøseter. Sølnkletten til venstre. Dag 61 under Norge på langs.
Ansiktskrem er unødvendig luksus
Mona fikk full støtte fra familien og gikk i gang med forberedelsene til Norge på langs. Hun avtalte permisjon fra jobben og deltok i et løp på Madeira. Da hun krysset målstreken der etter 83 kilometer, følte hun en stor lettelse. Kroppen fungerte bra og ga den bekreftelsen hun trengte for at hun kunne iverksette planen. Likevel regnet Mona sannsynligheten for å fullføre prosjektet til 50 prosent. Hun brukte cirka ett år på detaljplanlegging av rute, utstyr og logistikk. Hun valgte i hovedsak å følge Nordryggstien fra nord til sør. Med det utgangspunktet tegnet hun en rute som gikk mest mulig på sti og i fjellet. Ruta var 2700 kilometer lang og hadde samlet stigning på 68 000 høydemeter. Mona løp med en Garmin Inreach mini 2 satelittenhet hele veien. Einar, mannen hennes, utviklet på forhånd et eget NPL-kart, som ga muligheten å følge Monas bevegelser på kartet hele veien.
Mona ønsket å være selvforsynt under turen, det vil si ingen følgebil eller support, men å bære med seg eget utstyr og supplere selv underveis.
– Det krever mer logistikk, men halve moroa er å sitte og planlegge hvordan man kan klare dette, forteller Mona.
En utfordring var mangelen på butikker langs ruta. Mona sendte derfor noen depotpakker med mat, løpesko og lignende til avtalte steder underveis langs løypa.
Etter at løypa var tegnet, fokuserte Mona på utstyret og treningen. Det var viktig å enkelt kunne ta av og på ryggsekken, være sikker på at utstyret fungerte under alle forhold, at regntøyet faktisk var vanntett, at klærne var varme nok, at ingenting kunne forårsake gnagsår. I tillegg var det viktig å vite hvor ting var i sekken. Hun trente flere ganger med det samme utstyret hun skulle bruke på turen, og testet også utstyret på lange turer i værforhold som hun forventet å møte under Norge på langs. Ryggsekken veide 12 kilo fra start. Der fikk hun plass til telt, sovepose, liggeunderlag, mat for noen dager, medisin, klær og andre nødvendigheter.
– I høyfjellet kan det være snø og kuldegrader, også midt på sommeren. Så det viktigste for meg med tanke på utstyr var å ha mulighet til å holde meg tørr og varm. Nødvendig og nyttig utstyr ble med, mens luksusting ble bortprioritert. Var jeg for eksempel tørr i ansiktet, ble det fotkrem i ansiktet. Det gikk fint, ler Mona.
Før Mona dro til Nordkapp hadde hun et ambisiøst mål om å fullføre hele distansen på 60–70 dager. Hun håpet på forhånd å tilbakelegge cirka en maraton daglig, men måtte revidere planen etter hvert som de velkjente opp- og nedturene gjorde seg gjeldende underveis. Allerede i begynnelsen av turen rapporterte Mona på Instagram:
«Dag 3: E6 v/Smørfjord – Gilddosoaivi, 45 km. Opptelling etter tre dager: har møtt ett menneske, 1000 reinsdyr og en milliard mygg. Ved kryssing av Finnmarksviddas største myr ved Skaidijavri, begynte Tor å slå med hammeren (…) Etter regn kom sol og dobbel regnbue. Men da jeg trodde dagens opplevelser var over, begynte det virkelige uværet. Jeg så og hørte det var i anmarsj, og skyndte meg ned fra de høyeste, mest åpne partiene. Fikk satt opp teltet rett før det braket løs; to timer med intenst lyn og torden er skummelt alene på vidda (…)».
Mona fikk servert norsk natur på sitt beste og verste. Hun løp i stekende sol, kuldegrader, sterk vind, hagl og kraftig regn, og fikk se midnattssol og doble regnbuer.
– Jeg hadde mye dårlig vær, men det er det som gjør helheten. Man setter ekstra stor pris på de dagene hvor det er fint vær. Det hadde ikke vært like fint hvis det hadde vært blå himmel hver eneste dag, reflekterer løperen.
Under Norge på langs løp og gikk Mona på vekslende underlag, med alt fra gode stier til ulendt, stiløst terreng med steinur, svaberg og endeløse myrer. Hun måtte vade over utallige elver med god vannføring og badet ufrivillig i en bekk. Ikke alle stier som var markert på kartet fantes i terrenget. Det skjedde også at en sti var stengt på grunn av arbeid med en stor demning. For henne betydde det en gigantisk omvei, og med mange ekstra høydemetre.
Hun overnattet i telt, hytter og fjellstuer, og søvnkvaliteten var stort sett god under hele turen, med unntak av ei natt i telt i Lierne hvor hun hadde sett bjørnespor rett før hun slo leir for kvelden. Ved å velge å gå gjennom Finnmark i juli var hun forberedt på at det skulle være mye mygg, men ikke at de faktisk skulle være så mange og så store. Hele skyer av mygg og klegg plaget henne i flere dager. Etter dag 19 skrev Mona på sin Instagramkonto:
«På tross av litt tunge bein var dette et kinderegg av en dag: shortsvær, ingen insekter og helt tørre føtter hele dagen (første gang på 19 dager)!»
Ultraløperen er tydelig på at man må trives godt i eget selskap for å starte på en så lang tur alene. Mona hadde hyggelige møter med folk flere steder underveis, men det kunne ofte gå mange dager uten at hun møtte et eneste menneske. Mange steder var det heller ikke mobildekning, og på det meste gikk hun syv dager uten mobildekning. Ensomheten plaget henne ikke. Hun hadde med lydbøker, men tok dem faktisk ikke fram en eneste gang. Flere ganger opplevde hun lyn og torden, hvorav en gang da hun sov i telt midt på Finnmarksvidda. Akkurat da var det godt å kunne ta en telefon hjem.
Turen henger i en tynn tråd
Løperen fra Gjerdrum tenker ikke lenge over spørsmålet om hva som var det verste hun opplevde underveis. Etter 37 dager fikk hun en overbelastning i den opererte ankelen og kjente at det var stor sannsynlighet for at hun måtte bryte hele prosjektet. Mona husker godt hvor tøft det var å bestemme seg for å sitte stille med beina høyt og bare vente.
– Jeg kan godt være sliten og trøtt, og ha vondt, men den følelsen av å ikke vite om jeg klarer å fortsette, hva som er lurt å gjøre, og hvor lenge jeg må vente før jeg tar avgjørelsen om jeg kan fortsette eller ikke, var det vanskeligste. Det var ingen andre som kunne bestemme det. Jeg måtte ta frem den indre legen og snakke strengt til meg selv, forteller Mona.
Hun hvilte først bare én dag før hun fortsatte til fots i to dager til, men plagene kom tilbake. Hun hvilte igjen, denne gangen i to dager. Ankelen var fortsatt ikke bra, men den var litt bedre. Da bestemte hun seg for å prøve å fortsette, men med kortere dagsetapper. Det fungerte heldigvis, og dette ble derfor gjennomgangstonen for resten av turen.
Å plukke ut det beste øyeblikket fra hele turen er umulig. Mona sier hun føler seg rik, og at hun sitter igjen med en stor minnebank med utallige, uforglemmelige små og store opplevelser etter sommerens langtur. Det som var unikt med turen var helheten av opplevelsen, med både de gode øyeblikkene og stundene, men også de utfordringene som oppsto og som måtte løses underveis.
– Jeg føler meg svært privilegert. I løpet av nesten tre måneder fikk jeg lov å se hele Norge med alle sine fasetter, skiftende værforhold, vekslende natur og utrolig mange flotte steder, og ikke minst friheten og mye “sakte tid”, oppsummer Mona, som etter 83 dager nådde fyret på Lindesnes.
Ultraløperen tenker på nye spennende prosjekter, men vil ikke si så mye om dem foreløpig. Det må avklares på hjemmebane først. Men en ting er sikkert, hun vil fortsette å løpe langt og lenge.
– Jeg har så stor glede av å være ute i naturen at jeg kommer til å fortsette å leke i fjell og skog helt til noen bærer meg hjem, ler hun.
Mona Kjedsberg
Alder: 55
Yrke: Idrettslege
Bor i Gjerdrum
Gift med ultraløper Einar Iversen
Arrangerer løpene: Blefjells Beste, Oslo Trail Challenge, Soria Moria til Verdens Ende og Oslo Bergen Trail.
Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.
De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.
Etter en sterk fjerdeplass i Zegama-Aizkorri, sikter Sylvia Nordskar mot topp ti i terreng-VM i Østerrike. Bli bedre kjent med fjell- og ultraløperen her.
Runner’s World skal delta på Golden Trail-finalen Fýri Trail by Salomon. Nå søker vi to løpere som ønsker å være med på teamet. Startplass, overnatting og en unik løpsopplevelse er inkludert!
