Å løpe. Så lett og så vanskelig! Det vil si, rent praktisk er det ikke særlig vanskelig. Har man to fungerende ben er det å løpe barnelærdom. Bokstavelig talt. En vanlig definisjon er «å bevege seg raskt til fots», og da som regel på en slik måte at begge bena tidvis er i luften samtidig. Slik sett er løping veldig lett. Så kan det naturligvis være fryktelig tungt og vondt, for eksempel om man ikke har praktisert bevegelsesformen på lang tid, om man forsøker å gjøre i overkant mye av det, eller å gjøre det raskere enn man strengt tatt kan. Men for etablert løpere, mosjonister så vel som elite, finnes det faktisk også aspekter av løpingen som kan være direkte vanskelige. Blant annet å finne rett balanse mellom treningsinnsats og målene man ønsker at innsatsen skal resultere i.
Løpere er like ulike som folk flest, men grovt sett er man enten mest «Proffen», den slaviske følger av treningsprogram med uhorvelig sterk interesse for inngående treningsøktanalyser på Strava, eller mest «Pippi», den tilbakelente, innfallsorienterte og klokkeløse gladløperen. Skjønt, helt tilbakelent er det ikke så mange som er. Jeg kjenner en god del løpere som bedyrer at de kun løper for gledens og treningens skyld og absolutt ikke er opptatt av resultater, men som jubler (minst) like mye som de mer målrettede løperne over nye bestetider eller distanserekorder. Det ligger i menneskets natur å etterstrebe forbedring. Å legge ned riktig trening for den ønskede løpsutvikling er ikke nødvendigvis like naturlig.
Er lysten på drømmemålene sterk nok til å gå inn for et «proffere» forsøk, eller bør hårete mål skrotes til fordel for løpegleden? undrer Janicke. Foto hentet fra Instagram @Lettbent
Heldigvis er det flere utviklingsområder innen løping. Fortere er gjerne det første man tenker på, men å løpe lenger er også populært i disse ultratider. Man kan dessuten bli bedre til å løpe både oppover og i krevende terreng, så vel som i gateløp. Uansett hva man velger, så krever det at man trener på det man sikter mot. Man blir ikke den beste maratonløperen man potensielt kan bli om man ikke løper en og annen langtur, og man henter ikke ut sitt fulle 10 km-potensiale om treningsturene utelukkende går i rolig langturtempo.
Det er nettopp her (løpe)skoen min trykker. Jeg vil ha alt! Ny pers på maraton, ny pers på halvmaraton og ny pers på mila. Og så har jeg lyst til å løpe det ni mil lange Comrades i Sør-Afrika og med det sette distansepers. Det er (minst) to utfordringer knyttet til dette:
1) Ønskepersene henger muligens ikke på greip. I alle fall ikke om man skal tro kalkulatorer (for eksempel appen McRun) som med utgangspunkt i ens beste prestasjon beregner ekvivalenten for de andre distansene. Nylig plottet jeg forventningsfullt inn den rykende ferske maratonpersen fra Berlin for å få «beviset» for at drømmemålene var innen rekkevidde. Snakk om skuffelse! Ut i fra appen å dømme må jeg ha underprestert på maraton frem til nå, for de angitte 10K- og halvmaratontidene var så godt som identiske med gjeldende bestetider, og ett til to minutter dårligere enn drømmemålet.
2) Det skorter på motivasjon for trening som er avgjørende for å få opp farten. Vanligvis byr ikke dørstokkmila på større problemer, men om det står intervall- eller tempoøkt på planen, så prokrastineres det etter alle kunstens regler. Sett på den positive siden blir huset gjerne både rent og ryddig, men jeg blir ikke nevneverdig raskere. Å lykkes med temporettede kvalitetsøkter er herlig oppbyggende, men ettersom jeg så ofte gruer meg til disse øktene, forsvinner løpegleden på veien.
Man skal naturligvis ikke stole blindt på generaliserende kalkulatorer, men de har gjort det enda tydeligere at en beslutning er på sin plass: Vil jeg være Pippi eller Proffen? Er lysten på drømmemålene sterk nok til å gå inn for et «proffere» forsøk, eller bør de hårete målene skrotes til fordel for løpegleden?
Etter noen runder med meg selv innser jeg at persedrømmene ikke kan forkastes helt ennå. Jeg tror virkelig det finnes en mulighet for å klare det, og da gjør det egentlig ingen forskjell hvilken karakter jeg velger. Resultatet blir det samme, for Pippi er da vitterlig ikke en som gir opp.
Les andre tekster av Janicke:
Mølle, mølle, mølle
