Dette handler aller mest om overmodige menn. Førstegangsløpende menn som vil veldig mye veldig fort, så vel som voksne karer som tar for gitt at løpingen kan gjenopptas etter lang tids pause – i enkelte tilfeller flere år – ved å fortsette nøyaktig der de slapp. I likestillingens navn inkluderes også kvinnene, men med motsatt fortegn. For der mennene strutter av selvtillit, har kvinnene så lite tro på at de kan oppnå spennende resultater at de til syvende og sist får rett.
En svært grov generalisering, så absolutt, men jeg omgås relativt mange løpere både privat og i jobb og ser et tydelig mønster. Kvinner er redde for at de ikke er gode nok. Å bli med i en løpegruppe, delta i et løp eller være med på en treningsreise innebærer runder med både seg selv og andre. Frykten for å være dårligst, og at man – skrekk og gru – skal sinke de andre som man er overbevist om at er mye bedre, fører til at de heller lar være. Når kvinner tar opp løping kaller de det jogging, og treningsøktene er helst få, korte og rolige. Å trene kvalitetsøkter som intervaller eller bakketrening er ikke aktuelt. Så seriøse er de tross alt ikke.
Mennene er i den andre enden av skalaen. Enten de har løpetrent tidligere eller ei så hiver de seg ut på lange turer og høyt tempo så snart beslutningen om å løpe er tatt. Har de vært i god form tidligere tar de for gitt at de kan komme tilbake dit ved bare å trene som de gjorde da. ”Jogge” er nærmest et skjellsord. Øktene skal være mange, lange og harde. Det er ”all inn” og full spiker som gjelder. Å lytte til råd om annet er ikke aktuelt. De vet tross alt best selv.
Dette fremstår muligens som negativ harselas. Det er ikke ment slik. En dose selvinnsikt og forsiktighet, som min påstand er at kvinnene har i overkant mye av, er ikke dumt. Det er når dosen blir så stor at det blir begrensende det bekymrer meg. Kvinnelige mosjonister kunne med fordel adoptert litt av de mannlige mosjonistenes pågangsmot. Skal man utvikle seg må man våge å utfordre komfortsonen. Å ha selvtillit til å satse for fullt når man har bestemt seg, slik mange menn gjør, er jo egentlig en god egenskap. Det som bekymrer, og tidvis irriterer, meg er at en stor andel menn ikke innser at maskineriet trenger tilvenning. Det hjelper lite at motivasjonen er på topp når man løper på seg skade før de nyinnkjøpte løpeskoene er mer enn marginalt slitt. Litt forsiktighet, variasjon i øktene, og rom for restitusjon kunne lett ha forebygget dette.
Hva vil jeg egentlig frem til med denne grovkornede og lettbente generaliseringen? Jo, jeg vil anbefale alle som nå skal i gang med løpetrening for den nye sesongen å følge et treningsprogram. Enten du står i startgropen for første gang eller skal intensivere for å nå hårete mål, enten du har trent løping tidligere eller ei, og enten du er kvinne eller mann, så vil et program kunne hjelpe deg til å finne løpegleden, nå målene dine og ikke minst: å unngå skader. Det finnes et vel av programmer – mange av dem gratis – på nettet. Er du kvinne anbefaler jeg å finne et som innholdsmessig appellerer til deg, men som du også kjenner pirker litt ved komfortsonegrensene dine. Er du mann så anbefaler jeg absolutt å velge et heftig program, men et som også har en god oppbyggingsfase slik at kroppen i alle fall har mulighet til å tilpasse seg.
Avslutningsvis: Om du er i min bekjentskapskrets og mistenker at dette handler om deg, så har du antakelig rett. Du er ganske sikkert én av de altfor mange jeg baserer mine bastante betraktninger på.
