Dette er ikke en selvhjelpsartikkel som skal lære deg å gi litt mer faen. Det kan du faktisk ikke tillate deg som toppidrettsutøver. Men. Du kan være pliktoppfyllende på en strategisk måte som fungerer for deg. Da får du til det du vil.

– Det går jo litt over stokk og stein av og til, men jeg har det veldig bra nå, sier Norges beste maratonløperske. Fire strake NM-gull på maratondistansen er blitt tatt med hjem til Gjøvik. Der sjonglerer den blide 31-åringen treningsøkter og undervisningsøkter, og går 100 prosent inn på begge fronter. Det er en marginal balansegang. Timeplanen er fylt opp, men det går. En gang i blant rekker hun å slappe av. Men, det er bare et drøyt år siden vektskåla begynte å bikke – de energikrevende gjøremålene var langt flere enn pustepausene.

Ønsket å prestere til gjengjeld
For godt og vel et år siden løp Marthe Katrine Myhre for den Oslo-baserte klubben SK Vidar. Jack Waitz trente henne og lagde treningsprogram.
– Min holdning var at jeg skulle gjøre det jeg fikk beskjed om, og kanskje enda litt mer enn det. Litt sånn typisk flink pike-opplegg, jeg var veldig pliktoppfyllende, forteller Marthe. Hun understreker at det aldri var noe press fra noen om å fullføre hver eneste økt til punkt og prikke, det var hun selv som følte på dette. Antakelig er det noe de fleste toppidrettsutøvere må balansere. De har dette «genet» i seg som gjør at de er i stand til å drive seg selv hardere enn hardt, hele året rundt – et større snev av flink pike enn den gjengse mosjonist. Samtidig er det allment kjent at restitusjon må til.
– Jeg hadde det supert med Jack som trener og en herlig støtte i SK Vidar. Men når du får program og alt godt tilrettelagt, så ønsker du å prestere tilbake. Da legger man vel et press på seg selv om at man skal prestere, og når det ikke går så blir man bare mer og mer misfornøyd med seg selv, sier Marthe.

En ond sirkel måtte brytes. En tur innom tenkeboksen og et oppgjør måtte til.

Nære å legge opp 
– Jeg tok et oppgjør med situasjonen. Jeg fant rett og slett ut at den hverdagen fungerte ikke. Full jobb, bosatt på Gjøvik – jeg måtte gjøre alt alene, og jeg følte at jeg trente meg mer og mer sliten. På det tidspunktet var jeg egentlig veldig nære å legge opp, og brukte vinteren i fjor på å finne ut av «hva vil jeg, hva gjør jeg nå?» Jeg var såpass fysisk og psykisk utslitt, er det verdt å ofre helse og jobb på dette? Og når familie og venner i tillegg kommenterte at jeg så sliten og misfornøyd ut – da innså jeg at det kanskje hadde gått litt for langt.

Marthe tar en kunstpause. Vi vet jo alle at denne historien heldigvis har en lykkelig slutt, men det er likevel opprivende å høre om en så knivskarp balanse mellom kontrastene: Fra å være supersterk på alle fronter, til å være sliten og umotivert – følelsen av at strikken er tøyd, beina er stinne av trening. Kroppen og hodet skriker etter en pause.
– Et par måneder der treninga ikke var førsteprioritet måtte til. Jeg la bort alle planer og mål. 

Veien tilbake til treningsgleden
Holdningene måtte endres. Jenta som har trent i hele sitt liv forstod at det mest fornuftige ikke nødvendigvis er å følge oppskriften slavisk. Improvisasjon og gefühl ble viktige innslag i hverdagen.
– Etter hvert fant jeg igjen treningsglede og treningsmotivasjon. Jeg løp noen økter på mølla på nyåret i fjor som fungerte veldig bra. Da tenkte jeg, ok, jeg gir det et forsøk. Jeg prøver å trene, så ser vi hva det blir til. Da var fortsatt målet å bare løpe og ha det gøy. Trene etter dagsform og overskudd, uten noe program. Følte jeg meg fresh en dag kunne jeg løpe intervaller, følte jeg meg sliten, sto jeg over. For min del, i den hverdagen jeg har, så er det dét som fungerer. Det er ikke alle dager som er like lette på jobb, og da funker det dårlig å kjøre tøffe økter etterpå – jeg må se det an. Nå har jeg virkelig fått lysten, overskuddet og motivasjonen tilbake, det jeg driver med er gøy. Jeg stortrives. Det er veldig, veldig bra, sier hun.

Koble ut
Likevel legger ikke Marthe skjul på at hun stadig må holde litt igjen. Stoppe opp og kjenne litt etter.
– Absolutt. Det er viktig å tenke totalbelastning hele tiden og strebe etter overskudd i hverdagen. Med full jobb og 13–14 treningsøkter i uka er det en hårfin balansegang, sier Marthe. Tidvis skulle hun nok ønske at hun hadde noe mer tid til å bare slappe av, men samtidig er hun blitt flinkere til å koble ut.
– Er jeg ferdig på jobb, så er jeg ferdig på jobb. Men det er jo alltids noe en kan gjøre, så den gnager nok litt, den følelsen av at det er et lite tidspress på alt. Jeg er nok ikke flink nok til å hvile og slappe av, men sånn er dessverre hverdagen. Men når jeg først har fri så prøver jeg å gjøre ting som jeg synes er fint, sammen med folk som gir meg annen input. Jeg er veldig familiekjær og setter veldig stor pris på å bare ha en helg på hytta med familien, det er nok det mest avslappende jeg kan gjøre.

Konkurrerer seg i form
«Marthe, du løper alt for mange konkurranser.» En kommentar hun får høre ofte.
– Og jeg er fullt klar over det, men alternativet hadde vært å løpe en tilsvarende økt hjemme, alene. Å konkurrere for min del handler om å få gode treningsøkter og det å løpe på seg selvtillit. Konkurranser er den beste treninga. Samtidig vet jeg at arrangører setter pris på deltakelsen av flere gode løpere, og det finnes ikke noe som motiverer meg mer enn å møte andre gode løpere og glade mosjonister, smiler hun. Det henger nok litt igjen fra langrennskarrieren, da gikk hun skirenn hver helg.
– Jeg er en sånn person som liker å konkurrere meg i form. Hadde jeg trent hardt mot ett løp uten å konkurrere i forkant, så hadde jeg nok blitt mer usikker på hvor jeg stod. En konkurransene som går etter planen er en fin måte å bygge på seg litt selvtillit. Jeg er nok ikke den som har stolt på selvtilliten hele tiden, så for min del er det lurt å konkurrere hyppig – det er i hvert fall min måte å gjøre det på. Alle andre må få lov til å ha sine meninger, men det er ikke alt som passer for alle, og det må man rett og slett finne ut av sjøl, sier hun. Det er bestemte ord, men de ytres på en mild og rolig måte. Det er noe ved jenta – hun utstråler en genuin godhet. Likevel er hun råere og tøffere enn de fleste.

Langrenn vs løping
For om lag 10 år siden var det langrenn som var idretten. Og Marthe var god der og. Rett under landslagsnivå. I dag er hun til sammenligning på et mye høyere nivå som løper. Formpila har bare pekt oppover, men sponsorinntektene har ikke økt i takt med prestasjonene. Det er mer lukrativt å være en passe god langrennsløper i Norge, enn å være den desidert beste maratonløperen mange år på rad.
– Hadde jeg satset langrenn hadde jeg antakelig klart å leve av det på en eller annen måte. Som løper er det helt umulig, men det er min store drøm, selv om jeg ikke driver med dette her for å bli rik, sier Marthe.

Hun drømmer om å få muligheten til å konkurrere mot konkurrentene på et mer likt grunnlag. De færreste av de andre kvinnene på startstreken i større internasjonale mesterskap jobber 100 % ved siden av satsingen. Og Marthe ber ikke om mye. Drømmen er å kunne jobbe 50 % og dermed få muligheten til et par uker med sydligere løpeforhold på vinterstid.

Med tanke på status, hvis vi kan kalle det det, er det lettere å være langrennsløper i Norge i dag. Kulturen og medieinteressen rundt idretten er stor.
– Er du langdistanseløper får du en liten notis i lokalavisa. Jeg tror ikke så mange vet hva det å l
øpe maraton på 2.40.00 vil si, sier Marthe. 

Savner samarbeid
Betyr dette at hun angrer på at hun la skiene på hylla for godt i 2011?
– Både ja og nei. Skimiljøet i Norge er helt unikt, veldig inkluderende. Det er stikk motsatt i løpemiljøet og friidrettsverdenen. Hvis fellesskapet og samarbeidet hadde vært bedre, hadde veldig mange løpere også vært bedre, slår hun fast. Hun slår et slag for at flere skal bli flinkere til å dele erfaringer i treningsarbeidet, ta initiativ til å reise på treningsleir på tvers av klubber – ikke bare sitte på hver vår tue.

Sært å satse maraton
31 år er ingen alder for en maratonløper. Marthe ser fremover. Venter fortsatt i spenning på hva friidrettsforbundet velger å sette som kvalifiseringskrav til sommerens kommende VM i London.
– Det er sært å satse maraton, jeg får antakelig én sjanse til å klare VM-kravet i løpet av våren. Det er det som er spesielt med denne distansen, du har så få muligheter til å prestere. Man kan ikke gå all inn på en maraton hver helg. Det er derfor jeg har funnet ut at det er lurt for meg å konkurrere meg i form for å få den selvtilliten som skal til. Den dagen jeg står på startstreken og skal prestere i en maraton, så vet jeg at jeg er i form. Dette har jeg trent for, dette kan jeg. Det betyr så utrolig mye når du… Marthe trekker pusten…
– Når du skal løpe 42 kilometer så fort du kan. 

Post Views: 710