Oppdag og utforsk

Oppdag og utforsk


Lei av å løpe den samme runda? Her er fire alternative måter å løpe på – ved hjelp av apper og kart!

Mange vil nok si seg enige i at det er tilfredsstillende å kunne huke av noe, enten det er punkter på «to do-lista» på jobb, eller om det er turposter på et skjema. Det er også tilfredsstillende at noen har tatt valget for deg, enten i form av en destinasjon eller et visst antall poster. Sist men ikke minst er det en kjærkomment variasjon i en løpers ofte rutinemessige runder. Kom deg opp og ut – oppdag og utforsk.

Turorientering
Orientering kombinerer tradisjonell trim med hjernetrim og tar deg kanskje til steder du ikke har vært på tidligere. Er du lei av å løpe de samme stiene i nærområdet, kan turorientering være en morsom og annerledes måte å trene løping på. Er du på jobbreise eller ferie i et nytt område, kan det være gøy å oppdage stedet ved hjelp av et kart hvor noen allerede har planlagt turen for deg.

Hele 50 000 deltakere i alle aldre har benyttet seg av mosjonstilbudet fra Norsk Orientering. På nettsiden turorientering.no kan du navigere i et norgeskart som gir deg god oversikt over hvor i landet det er satt opp turposter. Noen kart kan lastes ned gratis, mens andre varierer mellom 40 og 60 kroner. Vanskelighetsgrad og antall poster per kart varierer også. Du kan også kjøpe kartet fysisk i din kommunes utsalgssted.

Det er orienteringsklubbene rundt omkring i landet som står bak tilbudet, og noen arrangører tilbyr også sykkelposter, toppturposter og poster som er strategisk lagt på utsiktspunkt, kulturminner eller ved naturperler.

SjekkUT
Den norske turistforening (DNT) sin turapp SjekkUT er et lignende tilbud som gjør at du kan oppdage skjulte perler nær der du er. Du kan sjekke inn digitalt, signere gjesteboken og dele på sosiale medier.

FYSAK-poster
Flere og flere kommuner i Norge er såkalte FYSAK-kommuner. FYSAK er en modell for forankring av fysisk aktivitet som en langsiktig helsestrategi, og i flere kommuner inngår et turtilbud med poster og avkrysningsskjema i denne modellen. Ypperlig både som søndagstur med hele familien eller som løpetur når du ikke har overskudd til å planlegge en ny rute.

Stolpejakten
Stolpejakten er et gratis og spennende lavterskeltilbud som legger til rette for at alle kan komme seg ut og rundt i nærområdet. Ved å benytte Stolpejaktens egen applikasjon kan du enkelt velge ruter vanskelighetsgrad, og registrere hver stolpe du finner digitalt. Stolpejakten ønsker å aktivisere unge og gamle uansett funksjonsevne, og det populære tilbudet finnes i stadig flere kommuner.

Les også: Fire lekne økter på stien


Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn

Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn


Hvor mange høydemeter tror du Luca Manfredi Negri klarte å samle på 24 timer i alpinbakken?

Luca Manfredi Negri er en 35 år gammel italiensk terrengultraløper som bor ved Como-sjøen. Ifølge Itra-rankingen er han blant de 15 beste ultraløperne i verden.

Klokka 10 lørdag morgen, den 13. juni, startet Luca sitt tøffe døgn i alpinbakken i Aprica, Italia. Utgangspunktet var Piazza Palabione på 1200 meters høyde. Derfra løp han opp på toppen av Palabione på 1700 meter over havet – og ned igjen, og opp igjen, og så videre. Helt til han nådde en total på 17000 høydemeter, som er ny verdensrekord i antall høydemeter på ett døgn – løpende, vel å merke. Kilian Jornet har ski-verdensrekorden på 23 486 høydemeter.

Verdensrekordholder i antall høydemeter på 24 timer, Luca Manfredi Negri.
Foto: Maurizio Torri

Ideen

Ideen om å kapre verdensrekorden dukket opp under lockdown-perioden, som varte i rundt to måneder i Italia. I løpet av disse dagene hjemme, brukte Luca mange timer på innendørssykkel og sirkeltrening. Han innså etter hvert at han trengte et mål for å holde seg motivert. Og slik kom han på «this crazy idea» som han kaller det. Inspirert av Ugo Ferrari, tidligere verdensrekordholder med 15 467 høydemeter.

Forberedelsene

I starten av mai startet han forberedelsene ved å sykle og løpe. Han økte treningsvolumet til han nådde 30–35 timer i uka med over 15 000 høydemeter ukentlig. Slik bygget han fundamentet.

Dagen

Egentlig skulle han i ilden 6. juni, men det ble utsatt til lørdag 13. juni grunnet værforholdene. Klokka 10 om morgenen startet han første klatreetappe fra Piazza Palabione i Aprica, en liten by i hjertet av Alpene. Luca vokste opp i Aprica og tilbringer mye tid til trening og med venner og familie her.

Foto: Maurizio Torri

Konkurransen

Uken før Lucas rekordforsøk hadde en annen atlet prøvd seg på den tidligere verdensrekorden til Ugo Ferrari (15 467 m) – og klart det! For å slå den ferske rekorden til Juhaa Jumisko (16 054 m) måtte Luca tilbakelegge 32 runder i alpinbakken. Hver runde var 4,4 kilometer lang med 500 høydemeter per runde.

– Ruta var publikumsvennlig og tilrettelagt for sosial distansering, forteller Luca.

– For å fullføre 32 runder måtte jeg bruke rundt 45 minutter per runde. Jeg startet ut i friskt tempo og brukte rundt 40 minutter per runde. Dette var for å skape en fordel i tilfelle uhell eller uventede problemer.

I løpet av de første 12 timene tilbakela han 9500 høydemeter.

– Fantastisk. Jeg var i stand til å løpe en av verdens beste tider i Everesting, altså å fullføre 8848 høydemeter på kortest mulig tid.

Han «nådde» Everest på 11 timer og 10 minutter. Og på det tidspunktet var Juha Jumiskos ferske rekord innen rekkevidde.

– Jeg hadde noen mørke øyeblikk i løpet av natta, men det gikk over takket være venner som bisto og heiet i time etter time.

– Ved morgengry innså jeg at den verste delen var tilbakelagt. Jeg var sikker på at jeg ville klare verdensrekorden, men hadde fortsatt mange meter å klatre for å klare det. De siste rundene føltes som en feiring. Det var turister, lokale fra Aprica og venner i løypa, og gjorde dette uforglemmelig.  Jeg så deres glede over å oppdage og bivåne terrengløping på en ny måte. Publikum fikk med seg hver eneste meter av utfordringen, noe som ikke er gjennomførbart i et vanlig terrengultraløp.

Rundetider og statistikk på de 34 rundene i alpinbakken. Foto: Maurizio Torri

Maten

Luca hadde to matstasjoner – en i bunn av bakken med vann, salter og kaffe i løpet av natta. Den andre var på toppen, med mat som sandwich med ost og skinke, energibarer, tørket frukt, parmesan og buljong.

Rekorden

Etter 24 timer hadde han tilbakelagt nøyaktig 34 runder – en total på 149,6 kilometer. Positive og negative høydemeter var det samme: 17 000 meter.

Gjennomsnittiden per runde var 42 minutter og 20 sekunder, og gjennomsnittlig antall høydemeter per time var 708 meter. Totalt ble det 74,8 kilometer oppover med en gjennomsnittlig stigning på 23 %.

Fysikken

Gjennomsnittspulsen til luca var på 128 og det totale kaloriforbruket endte på 16 500. Han mistet 1,5 kilo og blodverdiene forble de samme. Ingen vondter eller problemer med verken ledd, gnagsår eller vondter i tidligere skader.

Utstyret

Sko: Brooks Cascadia 14
Klær: Mico Sport
Tilbehør: Buff, Camelbak
Belte: Camelbak Ultra Belt
Staver: Leki Micro Trail Pro
Solbriller: Oakley Radar path
Ernæring: Pro Action og Enervit

Feiring og bobler. Foto: Maurizio Torri

Konklusjon

– En minneverdig opplevelse – et eventyr! Den idrettslige prestasjonen er én ting, men det som gjenstår som det mest imponerende er varmen fra folkene i løypa. Det var veldig emosjonelt å dele 24 timer med alle sammen. Jeg vil huske denne dagen, ikke for rekorden, men for alle menneskene rundt meg, avslutter Luca.

Link til rekordløpet på Strava finner du her.
ITRA-profilen hans ser du her.

Frå blodpropp til fjelltopp

Frå blodpropp til fjelltopp


Kjell Magnar Berli har gått mange skritt i sjukehuskorridorane. No spring han frå dei fleste fjelløparane. Ikkje for å vinne, berre fordi han kan.

– Det vart vel 372 000 høgdemeter til slutt, seier Kjell Magnar smilande.

Det er fort gjort å love for mykje og heller bortforklare det seinare. Det slapp Kjell Magnar då han sette eg eit hårete mål.

– Det byrja med at eg sa til Lars Hallvard Helsem at eg skulle ta minimum tusen høgdemeter kvar dag i 2018. Eg forsøkte å halde det eg sa utover vinteren og våren. Då sommaren kom, låg eg godt an. Då var det berre å fortsette ut hausten.

Kjell Magnar Berli. Foto: Martin Kristoffersen

Livet kunne sett helt annleis ut

Tusen høgdemeter om dagen. Dei fleste asfaltløpare vil slite med å forestille seg kor mykje det er. Korleis er det å tilbakeleggje så mange høgdemeter dagleg?

– Det var sjølvsagt dagar kor det var tungt. Då vart det til at eg berre gjorde unna åtte hundre høgdemeter, for så å ta to tusen høgdemeter når forma var på topp igjen.

For dei som kjenner Kjell Magnar, er det ikkje sjølvsagt at den sympatiske fjellmannen frå Velledalen kan sjå tilbake på eit kalenderår med så mange høgdemeter i beina. Livet hans kunne sett heilt annleis ut enn kva det gjer i dag.

– Hausten det året eg vart konfirmert, merka eg at forma mi berre gjekk nedover. På den tida var eg veldig glad i å spele dataspel, ofte kunne eg døgne frå laurdag til søndag, for så å gå på jakt med stefaren min søndags morgon. Men utover hausten sleit eg med å halde følgje med han. Slik hadde det ikkje vore før. Eg oppsøkte lege og det viste seg at blodprosenten min var skikkelig låg, det same med jernlageret og vitaminverdien i blodet var også ganske dårleg.

Foto: Martin Kristoffersen

Levertransplantasjon

Kjell Magnar vart sendt rett til sjukehuset i Ålesund kor legane gjorde alt dei kunne for å finne ut av kvifor helsetilstanden var så dårleg. Men då dei ikkje fann ut av problema, vart Kjell Magnar sendt opp til St. Olavs i Trondheim. Der fann dei ut av han hadde ein alvorleg leverskade. Ferda gjekk vidare til Oslo og Rikshospitalet kor han vart grundig undersøkt og fekk medisin som skulle gjere kvardagen betre. Kjell Magnar merka at forma gradvis vart betre og fortsette som før med å døgne framføre dataskjermen før han gjekk ut på jakt i helgene.

– Eg var vel 19 år då eg var på kontroll og prøvane viste svært dårlege resultat. Eg trong ein levertransplantasjon. Sjølv om eg kjente meg i ok form, takka eg sjølvsagt ja til å stå på transplantasjonsliste, då det kunne ta alt frå tre til seks månader år å få transplantasjon.

Heldigvis vart ikkje ventetida så lang. Etter nokre månader vart han ringt opp frå sjukehuset i Ålesund med beskjed om at no hadde dei ei ny lever klar til han på Rikshospitalet. Kjell Magnar måtte kome ned til Oslo med ein gong. Det var berre å hive seg rundt, kome seg på ferja og køyre til Vigra kor det stod eit ambulansefly og venta.

– Eg har nok aldri hatt det så tungt som den dagen eg skulle bli transplantert. Eg fekk ei kjensle av at dette kunne vere slutten for meg. Det er 80–90 prosent sjanse for å overleve ein slik transplantasjon. Eg har aldri før eller sidan gråte så mykje som eg gjorde dei siste timane før operasjonen. Operasjonen gjekk bra, og etter fjorten timar vakna eg opp att. Eg kjente meg faktisk ganske bra, og reiste meg opp for å stå på beina berre for å prøve. Det var ganske vondt dei første dagane etter operasjonen, eg hadde jo eit stort operasjonssår. Men eg kom meg gradvis, og etter kvart gjekk det ganske raskt å kome seg til hektene igjen. Etter tre veker vart eg utskriven og kjente meg i betre form enn på fleire år.

Foto: Martin Kristoffersen

Passert av ein joggar

Men nokon livsstilsforandring skjedde ikkje over natta. Da Kjell Magnar kom heim fortsette han i same leia som før, med ein god del dataspeling, døgning frå laurdag til søndag og jakt neste morgon.

–Eg har jo alltid likt å gå på jakt i fjellet, og etter kvart fekk eg lyst til å bevege meg enda meir, så eg byrja å sanke trimpostar rundt i Velledalen. Resultatet var jo at forma vart betre og betre. Ein dag eg gjekk opp til Vellesetra, vart eg passert av ein joggar på vegen. Han såg lett ut i beina, og eg fekk lyst til å prøve det same. Neste dag tok eg meg ein joggetur, og eg vart positivt overraska over forma mi. Det var eigentleg då eg byrja å springe.

Blodpropp og Birken

Med ei grei grunnform frå jaktturar i fjellet og sanking av trimpostar fekk Kjell Magnar ein rask progresjon på forma, og vart med på fleire mindre motbakkeløp. Men sjukdomen var ikkje heilt ferdig med han. 

– Eg fekk ein skikkelig nedtur då eg fekk påvist blodpropp. Det var tungt å måtte ta ein ny operasjon, og forma var skikkelig dårleg etter operasjonen. Eg har alltid hatt ei haldning om å ikkje gje opp, og i tunge stunder tenkt at det alltid er nokon som har det verre enn meg. Eg bestemte meg for å ikkje gje opp denne gongen heller, og melde meg på Birkebeinerrennet. Eg hadde så vidt kome ut av sjukehuset før rennet gjekk. Sjølv om det var eit tungt renn og forma ikkje var den beste, kom eg meg gjennom det.

Foto: Martin Kristoffersen

Titimars treningstur

For dei som følgjer med på motbakkeløp og særskild lengre fjelløp i regionen, er Kjell Magnar blitt eit kjent namn på resultatlistene. Oftast finn vi namnet hans på pallen. Jo lengre og meir utfordrande eit løp er, jo større er sjansane for at fjellgeita frå Velledalen er ein av dei første i mål. Slik som i fjor då han vann det nye løpet «Fjord to Summit» i Romsdalen. Sjølv seier han at han aldri hadde nokon ambisjon om å bli ein fjelløpar, men at det skjedde av seg sjølv etter kvart som løpeturane vart lengre og lengre.

– Eg synes det er artig å sjå nye område og oppleve nye ting, etter kvart som forma mi vart betre så vart også turane lengre og lengre. Ein dag bestemte eg meg for å ta alle trimpostane i Velledalen på ein og same tur. Det tok om lag ti timar, men eg kjente meg ganske bra undervegs og etterpå. Det var nok då eg bestemte meg for å fokusere på lengre løpeturar. Deltakinga på fjelløpa har kome som eit resultat av dei lange turane. Eg er ikkje den som konkurrerer kjempemykje, eg blir ikkje motivert av det. Det som motiverer meg, er gleda over å kome ut i fjella.

Foto: Martin Kristoffersen

Gjer ting medan du kan

Aller best trivst Kjell Magnar i området rundt Gullmorbreen og Brekktindane. Det er eit bratt og alpint område med fleire brear. Mange vil nok oppleve underlaget i dette området som tidvis krevjande for ein løpetur, men det er i såkalla teknisk løpeterreng som dette, at han verkeleg kjem til sin rett som fjelløpar. Det er ikkje mange som klarar å halde følge med Kjell Magnar når han slepp opp handbrekket i teknisk løpeterreng.

– Om ein skal delta på lengre fjelløp, er det lurt å trene på å springe nedover og ikkje bere fokusere på oppoverløpinga.

Det er tydeleg at det er opplevinga av å vere ute i fjellet som er motivasjonen for løpeturane for Kjell Magnar. Levertransplantasjonen og blodproppen i levra har gitt han eit rasjonelt og takksamt syn på livet.

– Eg har alltid tenkt at eg må gjere ting medan eg kan. Ein vet ikkje kva morgondagen bringar, det har eg jo erfart fleire gongar. Eg set pris på dei dagane eg kan gjere det eg vil, og eg planlegg ikkje så langt fram i tid. Det er sjeldan eg set meg mål eit heilt år fram i tid. Til sommaren har eg ikkje planlagt nokon konkurransar, bortsett frå Stranda Fjord Trail Race (avlyst nå, red. anm). Eg tar alt anna som det kjem. Eg vil berre kose meg i fjellet med fleire langturar i nye område.

Foto: Martin Kristoffersen

Korleis bli betre på nedoverløping?

Til tross for at han har sanka ufatteleg mange høgdemeter i løpet av eit år, mener Kjell Magnar at det å vere god i nedforsbakkane er vel så viktig for å bli ein god fjelløpar. Her er råda hans.

– Først og fremst må ein kjenne på beina sine, og vere smart. Det er ikkje lurt å starte med å springe nedover for lenge om gangen. Ta det gradvis. Musklane får bra med juling når ein spring nedover, så dei må få tid til å venne seg til ei ny form for belastning. Kor lenge ein kan springe nedover i starten, er svært individuelt, men helst ikkje meir enn 15 minutt om du har lite erfaring.

Dei fleste tenker berre oppoverløping når dei trener. I konkurransar ser ein ofte at mange tapar mykje tid nedover. Å springe nedover handlar om teknikk. Du må vere bevisst på kor du plasserer beina og tyngda. I steinur til dømes, om du då legg vekta på eit bein, ligg du plutselig der.

Eventyrløp på sterke bein

Eventyrløp på sterke bein


Gjør en avsporing fra asfalten og tredemøllen: Naturens treningsrom kan gi deg frihet og en frisk kropp uten kjedelige belastningsskader.

– Innendørs trening er ofte veldig spesifikk på hver enkelt muskelgruppe, men når du er ute i terrenget tvinges du til å bruke hele kroppen, sier Hege Henriksen, leder i Team Nordic Trail  i Oslo.

Sammen med andre løpeglade dyrker hun interessen sin blant trær og kratt, på og utenfor sti.

Lite belastningsskader

Teamet til Hege Henriksen fokuserer på å forebygge skader under trening.

– Det er ikke alltid man må løpe så fort! sier Henriksen. 

– Vi driver med grunntrening ute, som gir et godt fundament. Så er det opp til den enkelte hva de vil bruke dette til.

På denne måten kan alle delta og få utbytte av treningskveldene. Når intensiteten legges på et middels nivå, har nybegynnerne litt å strekke seg etter. De som allerede er i god form kan fokusere ekstra på teknikk. En variert trening som tar hensyn til kroppen kan holde skadene unna, og dette er viktig for Henriksen:

– Du skal stoppe når det gjør vondt, og ikke løpe 10 kilometer videre når du har skadet foten, og så skryte av det etterpå. Det kan du gjøre hvis du ville ha ett siste løp, men ellers er det bare dumt. Det gjelder å holde seg skadefri, sier hun.

Vi driver med grunntrening ute, som gir et godt fundament.

Naturlig løpsstyrke

Skader som følge av ensidig belastning er dessverre ikke ukjent blant dem som løper mye. Både yngre og eldre kan rammes, hvis du øker belastningen for fort i forhold til det treningsgrunnlaget du har.

– Typiske skader er akillesproblemer, betennelse under foten og beinhinnebetennelse, forteller Ingvild Kåshagen, som er fysioterapeut og prestasjonsfremmer hos Bergens Idrettsklinikk.

I tillegg kommer belastningsskader i kne og hofte. Underlaget man løper på kan ha stor betydning for hvor utsatt man er.

– Når du løper på tredemølle vil du lande på nokså lik måte hver gang, sånn at du får et veldig likt steg. På asfalt har du kanskje litt opp- og nedoverbakke, men også ganske lik landing her. Hvis du løper i litt mer kupert terreng, altså grus, eller på stier og i fjellet, så lander du veldig forskjellig i stegene. Du tråkker på en stein her, og en kvist der, og slik flytter belastningen seg på forskjellige steder i foten for hvert steg. Du får en snillere belastning, fordi du ikke får trykket på samme sted i foten hver gang.

På trening i marka med Team Nordic Trail er det øvelser som styrker løpeteknikk som gjelder. Mye er kjente øvelser; utfall, skipping og høye kneløft. Henriksen forteller også at det å bare løpe i terrenget utenfor stien også gir mye god balansestyrke.

Eventyrlig trening

Selv driver Hege Henriksen med Elite Ultra Hinderløp, og treningsøktene i skogen ruster henne for påkjenningene i de store mesterskapene.

– Når jeg er ute og trener, så kan jeg like gjerne dra med meg andre også, forteller Hege.

I tillegg til fellesskap og frisk luft, er også omgivelsene med på å løfte treningen.

– Vi løper i Østmarka, og det er jo så spennende landskap, nesten trolsk. Vi kaller det av og til for eventyrløping. Det blir sånt fokus på naturen vi ser, at vi nesten glemmer at vi trener. Folk kan være skikkelig slitne, men synes bare det er kjempegøy og gleder seg til neste gang de skal ut igjen.

Det blir sånt fokus på naturen vi ser, at vi nesten glemmer at vi trener.

Du får en snillere belastning når du løper i terrenget, fordi du ikke får trykket på samme sted i foten hver gang.

Hva trenger jeg for å drive med trail?

  • I den mørke årstiden trenger du en hodelykt.
  • Du bør ha sko med noe terrenggrep, det kan bli glatt med vanlige joggesko.
  • På lange turer kan det være lurt å ha et belte til vannflaske, eller drikkevest.
  • Bruk det du har av klær. Kle deg gjerne med tre lag når det er kaldt, med noe som transporterer svette innerst, og noe vindtett ytterst.

Kilde: Hege Henriksen, Team Nordic Trail.


5 fordeler med løp i terreng

  1. Du trener både kondisjon og styrke på en gang
  2. Terrenget gir naturlig variasjon som forebygger belastningsskader.
  3. Treningen styrker også balanse og koordinasjon.
  4. Bli oppkvikket av frisk luft under økten.
  5. Naturopplevelser er en ekstra bonus!

Kilder: Hege Henriksen, Team Nordic Trail, og Ingvild Kåshagen, Bergen Idrettsklinikk.


Jeg løp en tur på stien

Hver uke er det en gjeng som lar tirsdag bli stirsdag og legger på sprang på ulike stier året rundt. Skyblazers satte trenden, men du kan også sjekke ut for eksempel ut Stirsdag Øst, Stirsdag Voss eller Stirsdag Vestfold på Facebook, eller bli inspirert av freshe løpebilder på instagram under hashtaggen #stirsdag.


Les også: Lek deg i form til årets terrengløp

Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til – jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år, oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening, i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy! Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på; slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA, altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem, men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt 10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Løpingens kreative frirom

Løpingens kreative frirom


Sindre Buraas og Sondre Lerche er to ganske forskjellige personer. Den ene har levd som toppidrettsutøver og løpt 5000 meter på 13:11.96, mens den andre har vunnet Spellemannprisen og toppet Billboardlister. De kommer fra to ulike verdener, men én ting har de til felles …

The moment my legs begin to move my thoughts begin to flow

Henry David Thoreau

Løpetur i skog, med mellom 100 og 160 i puls er det optimale for en kreativ tankestrøm, ifølge Sindre Buraas. Foto: Johannes Rummelhoff

Jakten på gode kilometertider og konkurranse er ikke noe vi forbinder med kunstnerens rike sjelsliv, men kan ikke løping være noe mer enn startnummer og prestasjonsjag? Gir ikke bevegelse spillerom for tanker?

Alle vi som løper har vel opplevd hvordan en løpetur kan frigjøre tankene og skape rom for nye? Og det er akkurat det Sindre Buraas og Sondre Lerche opplever. De bruker begge to løping aktivt for å la tankene flyte og gi rom for kreativiteten.

Sindre Buraas var en gang for ikke så alt for lenge siden en av Norges raskeste løpere. Han har trent strukturert og konkurrert siden han var en liten guttunge. Sindre satset på 5000 meter og jaktet på norgesrekorden.

Så en dag på slutten av løpekarrieren oppdaget han at han brukte løpeturene til å tenke ut ting han ville designe og bygge i leiligheten sin. Med sin mentalitet fra toppidretten arbeidet han strukturert og målrettet med søknaden til designstudier på Kunsthøgskolen i Oslo. Han kom inn på studiet og nå er fokuset rettet mot design og kreativitet. Løping har blitt en hobby.

Sondre Lerche er det motsatte. Han har lagd musikk hele livet. Idrett og trening var en fjern verden som vakte laber interesse hos musikeren. Han prøvde lenge å trene litt for helsa sin skyld, men fant ikke motivasjonen og det ble aldri en vane som vedvarte. Så en dag fant han løpingen på grunn av musikken. Han måtte rett og slett komme i bedre form for å gjennomføre en fysisk krevende konsert.

Nå hadde han en grunn til å løpe. Og etter hvert som han løp mer og mer kom han naturlig nok i bedre form. Og da satt han også mer og mer pris på løpingen for løpingens skyld. Løpeturene ble et frirom fra musikkens abstrakte prosesser. Han hadde rett og slett funnet seg en hobby.

Løping slipper tankene fri
– Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre.

Samtidig er løping en aktivitet han gjør kun fordi han selv har lyst til å gjøre det. Sondre liker å improvisere treningen og tilpasser den basert på kropp og omgivelser. En perfekt uke startes med en 25 kilometers løpetur hvor han hører på ambient musikk og lar tankene flyte.

Sondre forteller videre at løping er en meditativ aktivitet han gjør for å å sone ut. En ventilator hvor tankene kan flyte inn i en annen horisont. Løpeturen er et fristed som kan brukes til det du trenger der og da. En dag til å sortere tanker, en annen til å få nye idéer, eller bare for å slippe å tenke.

– Det er paradoksalt, men jeg var ute og løp når jeg skjønte at jeg ikke skulle løpe lenger, forteller Sindre Buraas og ler.

Nå som Sindre har lagt piggskoa på hylla har løping fått en litt annen plass i hverdagen. Før var det jobb, nå er det rekreasjon. Løping kan være så mye mer enn å løpe med startnummer. Løping kan også være en intellektuell aktivitet. Etter jobb og studier liker Sindre å løpe alene gjennom Oslomarka og la tankene svirre rundt nye byggeprosjekter, skoleoppgaver, fargekombinasjoner eller designprinsipper. Impulsene fra naturen tror han er en viktig del av den kreative påvirkningen.

– Blåstien i Oslomarka gir en større effekt på tankeflyten enn asfalten langs Frognerkilen, legger han til.

Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre Lerche. Foto: Johannes Rummelhoff

Å løpe er en kreative prosess
I en studie ved Stanford University har Marily Oppezzo og Daniel L. Schwartz[1] forsket på hvordan bevegelse påvirker kreativ tenking. Gjennom eksperimenter hvor forsøkspersonen gikk på en tredemølle og løste kreative oppgaver økte kreativiteten hos 81 % av deltakerne. Studien konkluderte med at det å gå åpner opp for en fri flyt av idéer og at det øker kreativiteten.

Både Sindre og Sondre bruker løping i sine kreative prosesser. Enten de klekker ut nye idéer, bearbeider eksisterende eller bare renser opp i gammelt tankegods.

Sondre Lerche forteller entusiastisk om hvordan han bruker løpingen aktivt når han jobber med nytt materiell. Han hører for eksempel på musikk han jobber med på løpeturer. Gjerne en låt om og om igjen gjennom hele løpeturen. Slik kan han fordype seg i sin egen musikk, høre forskjellige nyanser og finjustere miksen slik at den blir akkurat slik han ønsker. Når han kommer hjem etter løpeturen setter han seg ned og noterer det han har kommet fram til under løpeturen og tar det med seg inn i studio hvor den kreative prosessen fortsetter.

Sindre ser på løpingen som en del av designprosessen. Han tar ikke for seg et konkret prosjekt når han løper og klarer ikke styre tankene, men tenker mer filosofisk over designmetoder og hvilken rolle han skal ta som designer.

Sindre forteller også at det hjelper å være i god form for å kunne la tankene gå av seg selv når man løper. Det kan ikke være for anstrengende å løpe. Pulsen må litt opp, mener Sindre, men ikke for høyt. Mellom 100 og 160 i puls, har han erfart er det optimale. Hardøkta er ikke tiden for de dype tankene, men det er på de rolige turene i skogen hvor tankene virkelig løper løpsk.

Det samme viser en studie fra Nederland[2] hvor forskerne undersøkte hvordan ulik trening påvirket den kreative tankeprosessen. Studien viser at anstrengelsen ikke kan være for stor. De som trente og var i god form fikk bedre kreativt utbytte av aktiviteten. Og der har vel akkurat Sindre Buraas en fordel, en solid grunnform som gjør at han slipper å tenke på løpingen, men kan la tankene ta overhånd.

Kort og godt blir både Sindre og Sondre mer kreative når de snører skoa og løper seg en tur, men er det løpingen som er årsaken? Løping er en monoton aktivitet. Alt du trenger å gjøre er å sette en fot foran den andre og bevege deg fremover. Når du er i god nok form og finner flyten i løpeturen åpner det seg et rom for flyktig tanker og kreativitet.

Kanskje er det ikke løpingen i seg selv, men tiden du tilbringer alene og med dine egne tanker som utløser den kreative tankestrømmen?

Før var det jobb, nå er det rekreasjon, sier Sindre Buraas om løpingen. Foto: Johannes Rummelhoff.

Kilder:

[1] Give Your Ideas Some Legs: The Positive Effect of Walking on Creative Thinking http://aaalab.stanford.edu/assets/papers/2014/Give_your_ideas_some_legs.pdf

[2] The impact of physical exercise on convergent and divergent thinking
https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fnhum.2013.00824/full#h1