Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere

Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere


Skiløper Didrik Tønseth har lenge vært på leting etter den ultimate skoen å løpe med. Nå har han fått ny sponsor innen løping.

Pressemelding fra Vertical Playground

Like før sommeren landet Vertical Playground AS (VPG), som er distributør av merkevaren Dynafit, en sponsoravtale med profilen Tønseth.

Tønseth er mest kjent som utøver på landslaget i langrenn, men har også de siste årene markert seg som en svært habil terrengløper. Dette viste han blant annet med et NM-gull i terrengløp i 2018. I fjor tapte han tittelen for Henrik Ingebrigtsen, men sikret likevel sølvet.  Under EM i november i fjor imponerte Tønseth med en 25. plass.

– Jeg liker veldig godt å løpe. Hovedsatsingen er fremdeles langrenn, men jeg legger ikke skjul på at jeg ønsker å gi løping et forsøk når skikarrieren er over. Mye av treningen innen langrenn kan overføres til løping, spesielt i terrenget.


Detaljene

I skimiljøet er han kjent som en perfeksjonist – både når det gjelder trening og utstyr.

– Ja, det stemmer nok. Jeg liker å jobbe med detaljer og leter alltid etter konkurransefortrinn. De andre utøverne mener jeg tar litt av, men for meg føles det riktig.

Derfor var det også viktig for Tønseth å finne den perfekte skoen for å optimalisere løpingen. Både under konkurranser og trening.

– Den ultimate skoen skal ha ideell vekt og passe stivhet. Være lett nok til løpe rundt i bløt myr, samtidig være stiv nok til fungere på hardere underlag med røtter og stein. Samtidig ha god nok demping til løping på grus. En slik type sko er ikke lett å finne, forteller Tønseth som testet flere ulike typer merker og modeller før han fikk prøve Dynafit.

– Det er ikke ofte jeg finner noe som passer sånn umiddelbart. Men det gjorde det med skoene til Dynafit og spesielt modellen Feline Up Pro. Den responderer svært godt på ulike typer terreng og jeg føler den har den suksessfaktoren jeg har vært på leting etter.

Som Dynafit-ambassadør vil Tønseth også løpe med bekledning fra Dynafit under konkurranser. For ham føles det riktig å være en ambassadør for merkevaren.

– Dynafit er et godt etablert og kjent merke som profileres mot bratt friluftsliv. Det er heller ingen bakdel at Dynafit sine kontorer ligger i hyttekommunen min Oppdal, sier han og sikter til sportsbutikken og engrosbedriften VPG.


Terrengentusiast

Interessen for løping i terrenget og fjellet har eksplodert de siste årene, og har gått fra å være en aktivitet for en liten nisje til å engasjere bredden. Tønseth mener det er flere årsaker til dette.

– Vi nordmenn liker å dra ut på tur. Løping blir en form for friluftsliv som gjør at du rekker over større områder enn ved vanlig turgåing. Jeg tror naturopplevelsen bidrar til at fjelløping er blitt så populært. Dessuten er løping enkelt. Du trenger bare et par sko. Samtidig har det skjedd en voldsom revolusjon innen terrengsko. I sjiktet mellom tradisjonelle fjellsko og joggesko er det nå et stort utvalg av gode, lette og komfortable terrengsko.

I konkurranse mot Kilian

Når det gjelder konkurranser i inneværende sesong, er mange av fjell- og terrengløpene avlyst i Norge på grunn av restriksjonene. Men Tønseth ser frem til å delta på Oppdal fjellmaraton 30. august. Der ønsker han å møte verdensmesteren i fjelløping, Kilian Jornet.

– Jeg stiller på 22-kilometeren. Det hadde vært utrolig artig med en duell mellom meg og Kilian, smiler Tønseth.

Dynafit Brand Manager, Steffen Fjelldal er stolt over at Tønseth nå er med på ambassadørlaget for merkevaren.

– Didrik er perfekt for Dynafit-konseptet! Han bidrar til at vi nå tar et steg ut til en bredere målgruppe. Vi gleder oss til samarbeidet med Didrik og håper at enda flere oppdager Dynafit som merkevare.


Didrik Tønseth (29 år)

  • Norsk langrennsløper, representerer Byåsen IL.
  • Stafett-gull i VM i langrenn i 2015 og 2017, stafett-gull i OL i 2018.
  • Løper for Mosvik IL og tok NM-gull i terrengløp 2018. 25. plass i EM i terrengløp 2019.
  • Dynafit – italiensk merke, etablert i 1950. Stor produsent av utstyr innen randonee og fjelløping
  • Vertical Playground AS (VPG) importerer Dynafit og er ansvarlig for merkevaren i Norge.

Se serien «Passion for Running» her!

Se serien «Passion for Running» her!


I samarbeid med PUMA har RW laget en serie hvor redaktør Sara Skarabot Pedersen løper med tre vidt forskjellige løpere som alle har en sterk lidenskap for løping. Se episodene her!

Hva driver oss som løpere? For noen er det resultater, fremgang og mestring som gjelder. For andre er det naturopplevelser, ro i sjela og bevegelse som er drivkraften.

Tre forskjellige løpere

I denne serien møter vi tre forskjellige løpere: En toppidrettsutøver med norgesrekorder og kongepokal, en supermosjonist som til tross for full jobb og familie leverer knallgode maratontider, og en kreativ ultraløper som trigges av langvarige løpsopplevelser med solide innslag av repetisjon.

Se første episode her:

De to andre episodene slippes fredag 2. og 9. november. Stay tuned!

Ørepluggene som tåler ethvert eventyr

Ørepluggene som tåler ethvert eventyr


Vi søker ti eventyrlystne testløpere som kan bevise at Jaybird Vista virkelig er #EARTHPROOF, ved å teste ørepluggene til det ekstreme.

Jaybird sin filosofi er at utstyret ikke skal hindre løperen i å gjøre det han vil gjøre. Slagordet er «designed by athletes, built for adventure«.

Vi søker nå løpere som kan bevise dette ved å teste ørepluggene Jaybird Vista.

Link til søknadsskjema nederst i artikkelen

Foto: Sylvain Cavatz

Pushe grenser

Hodetelefonprodusenten Jaybird lager teknologi som lar utøvere verden rundt dyrke sin idrett i total frihet. Filosofien #EARTHPROOF tilrettelegger for at du kan trene kroppen, lufte hodet og samtidig teste grenser.

I samarbeid med Jaybird søker vi etter ti testpiloter som både kan pushe egne grenser, og samtidig sette Jaybird Vista på prøve.


Jaybird Vista er er både IPX7- og MIL-810g-sertifisert, og er de eneste ørepluggene som møter militære standarder. Dette innebærer at de har bestått tester innen ekstreme naturpåkjenninger som tropisk luftfuktighet, vannkraft i orkanstyrke og ørkensandstormer.

Hvorfor? Fordi utøvere rundt om i verden møter slike forhold daglig, og det skal ikke gå på bekostning av treningsopplevelsen. Du som løper er #EARTHPROOF, og det samme gjelder for Jaybird Vista.

Foto: Sylvain Cavatz

Eventyrlystne testpiloter

Vi søker nå ti løpere som kan verifisere kvaliteten til ørepluggene.

Er du en hardcore OCR-løper som trenger øreplugger som tåler alt fra gjørmebad til varierte og brå bevegelser?

Er du en fjelløper eller skyrunner som trives best på toppene i blest og kalde temperaturer, og krever øreplugger som tåler høyden og kulda?

Elsker du en real svettefest på mølla og er på jakt etter øreplugger som tåler fuktighet og svette?

Løper du veldig langt, eller veldig fort – og trenger øreplugger som kan henge med i svingene?

Uansett hva slags variant av løping du liker, vil vi høre fra deg.

Etter endt testperiode sender du inn tre bilder og en kort tekst som beskriver hva du og ørepluggene har vært gjennom. Frist for å søke er mandag 21. september.

Søk om å få teste Jaybird Vista her!

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv


2020 skulle egentlig vært året for både EM i Paris og OL i Tokyo. I denne spalten, Eliteløperen, følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte.

Hedda Hynne er vår fremste 800-meterløperske, og satte nettopp ny, norsk rekord på distansen da hun 8. september løp inn til 1:59:15 i Rovereto, Italia. Dermed slettet hun Ingvill Måkestad Bovims ti år gamle rekord med 67 hundredeler. Her blir vi bedre kjent med den ferske rekordholderen.


Hva tenker du på når du våkner?

– Jeg er veldig glad i å ha litt god tid om morgenen, så det jeg tenker på er å stå opp og få laget meg en kopp kaffe og få oversikt over hva dagen innebærer.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Vanskelig spørsmål, det er mange land å velge mellom, men Norge er jo veldig bra da, for her har du alle årstidene. Jula liker jeg ekstra godt.

Hvilken rolle tar du i familieselskapet?

– Jeg er den livlige, kan du si. Men familien vår kan ha konkurranseaktiviteter og da blir det ofte ganske dårlig stemning, så jeg har lært å være dommer eller tilskuer. Men i familien vår er det god takhøyde, de aller fleste kommer med tydelige utspill og høye diskusjoner. Jeg kan være med på det, men jeg kan også trekke meg unna og sitte og høre på. Så litt både og – på og av.

Hvem er du i vennegjengen?

– Der er jeg sportsidioten, da – som liker å se på sport, holder på med sport, prioriterer sport og nesten aldri har tid til noen ting.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg?

– Pertentlig, omsorgsfull og fokusert.

Hvilken artist hørte du på i ungdommen som du er litt flau over i dag, men som betydde mye da?

– Er det lov å være litt flau over Britney Spears? Jeg vet ikke, jeg likte henne godt, og synes ikke egentlig at det er flaut. Bare litt.

Hvem skal spille deg i filmen om ditt liv?

– Oj, det betyr at jeg må kjenne til noen skuespillere … Ane Dahl Torp, kanskje!

Hvilke tre ting er du mest takknemlig for?

– Jeg er takknemlig for at jeg stort sett er frisk og rask og kan holde på med det jeg vil. Og at jeg har støtte fra familien min når jeg har tatt en beslutning. Og at jeg har en såpass stor trygghet i meg selv til å ta de avgjørelsene som må tas.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– At jeg klarer å stå på til det ikke er noe vits i å stå på mer. Det kan jo være negativt, men samtidig så kjenner jeg at jeg tør å si i fra hvis jeg har behov for å si ifra, og vil jobbe til det er no chance.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Kjæledyr ja … jeg husker at vi hadde en katt som het … hva het den, a? Sushi, tror jeg. Men jeg tror vi hadde en fisk før det, men den hadde ikke noe navn. Det var en gullfisk. Ekstremt knytta til dyra mine, som du skjønner. Haha!

Hvem har betydd mest for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Jeg tror at det først og fremst er meg. Og etter det kommer foreldrene mine og samboeren min på en delt halvannenplass – de er ikke helt på andreplass en gang, de har vært veldig, veldig viktige for meg.

Nevn tre ting du liker å gjøre når du ikke trener.

– Jeg er veldig glad i å bake – lage rundstykker, eller starte på nye prosjekter som jeg ikke har laget før, selv om det er litt strev akkurat da. Ting tar litt tid når du ikke har prøvd det før. Ellers så liker jeg godt å slappe av med samboeren min og recharge. Og så liker jeg å lese og høre på podkast. Det har vært mye krim, men nå prøver jeg å utvide horisonten.

Beskriv følelsen du får etter en kanonøkt.

– Ekstremglede og endorfinrus.  Det er på en måte en lettelse, men først og fremst blir jeg veldig hyper, veldig glad og veldig på!

Er det noe du kunne ønske du var flinkere til?

– Flinkere til å blåse i det som er negative tanker. Jeg kan være veldig streng med meg selv, og jeg tror det kan være bra, men så må det også stoppe. Man kan ikke fortsette med det i all evighet.


Bli kjent med andre utøvere i spalten Eliteløperen:
Jakob Ingebrigtsen – jeg har naila alle gymtimene i mitt liv

Den mest komfortable hodelykta

Den mest komfortable hodelykta


Nyhet fra SILVA – en hodelykt skreddersydd for løpere!

Pressemelding fra SILVA

Trail Runner Free er en ny serie ikoniske hodelykter fra det svenske outdoor-merket SILVA. Hodelyktene er designet for løping og bygger på en helt ny teknologi der alle kabler er vevet inn i pannebåndet. Dette, i kombinasjon med myke tekstildetaljer og god vektdistribusjon, gir en unik komfort og løpsopplevelse.


Det finnes mange hodelykter på markedet uten kabler og ledninger. Men foreløpig har dette betydd at batteriet er integrert i selve lykta, hvilket resulterer i ujevn fordeling av vekten.

Med Free Technology har SILVA vevd alle kabler inn i pannebåndet, hvilket gir en god vektfordeling med lykta foran og batteriet bak på hodet. Helt uten forstyrrende ledninger mellom lykt og batteri.


I tillegg til å være godt balanserte har lyktene i Trail Runner Free-serien tekstildetaljer som bidrar til ytterligere komfort. Pannebåndet er mykt og sitter stødig på plass takket være en tynn silikonstreng på innsiden av pannebåndet. Forlengingskabelen, som muliggjør at du kan flytte batteriet fra pannebåndet og til en lomme eller ryggsekk om det ønskes, er flat og dekket med tekstil slik at det er mykt mot huden.


Løping har vært i fokus i utviklingen av hver minste detalj på disse hodelyktene. Lysbildet er tilpasset stiløping med mye lys rett foran deg for at du skal kunne se hvor du plasserer føttene. Batteriet som sitter bak på pannebåndet har en integrert rød sikkerhetslampe for økt synlighet. Takket være en ny, fleksibel batteripakke kan du bruke både et oppladbart Silva hybridbatteri samt alkaliske batterier. På den måten er du sikret lys selv på de lengste turene.


– Å løpe med Trail Runner Free er kanon. Den er lett på hodet og som med alle Silva-hodelykter er lysstyrken suveren. For meg som ofte løper i utsatte miljøer i mrøket og også teknisk utforløping om natten, er det viktigste godt lys. Jeg liker også at ledningen er integrert i bannebåndet, færre forstyrrelser når man løper, sier Mimmi Kotka, ultraløper og SILVA-ambassadør siden 2018.

Tanken bak Trail Runner Free er å tilby alle løpere balanserte, lette og gode hodelykter som man knapt merker – sann komfort muliggjort gjennom teknologi.

Trail Runner Free-serien består av tre ulike modeller med en veiledende pris fra 849 kroner til 1399 kroner. Lyktene lanseres den 9. september.

Med løping i kampen mot MS-monsteret

Med løping i kampen mot MS-monsteret


Når mållinjen krysses i et løp, er det ikke bare på pallen det står vinnere. Noen må jobbe hardt for i det hele tatt å kunne stille til start. Marita Stenhaug Johansen kjemper en daglig kamp mot sykdommen MS hvor trening og løping har blitt viktige våpen for å holde henne oppe.

– For meg som er litt svakere fysisk enn de som er friske, så vet jeg at jeg aldri kommer til å stå på pallen. Men når jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak det å klare og løpe med de begrensningene jeg har, så er det å passere mållinja for meg som å vinne OL-medalje. Jeg tenker alltid på datteren min som står i målområdet og heier på mammaen sin. Det er ingen medalje i verden som kan måles med gleden i øynene til jenta mi når hun kommer løpende for å gratulere mammaen sin.


Marita Stenhaug Johansen
Alder: 38
Bor: I ei lita bygd rett utafor Tromsø
Yrke: Jeg er ufør, men hater å si det. Det var jo ikke det jeg skulle bli! Jeg vil heller kalle meg helsearbeider. Jeg har Multippel Sklerose og jobber 24/7 året rundt uten en eneste fridag med å ta vare på det som er igjen av helsa mi.


Noe som skurrer

Marita var aktiv i med friidrett barndommen, hvor hun både løp 800 meter, ble kretsmester i stille høyde og lengdehopp før hun byttet ut joggeskoene med ridestøvler. I en ellers rotløs og kaotisk ungdomstid var det godt å ha en hest å tilbringe mange timer med hver dag.

Men noe begynte å skurre. Hun var mye plaget med helsa og klarte ikke å gjøre sitt beste lenger selv om hun prøvde. Det var et slit å komme seg på jobb, mange timer i stallen ble tungt og hun måtte til slutt selge hesten som var det kjæreste hun eide. Ingen leger eller behandlere kunne finne noe feil.

– I mange år følte jeg meg fanget i en kropp som tilhørte mer et gammelt menneske enn ei ung dame i sin beste alder, men ingen kunne finne noe galt med helsa mi. Jeg slet også med synet og sterke smerter i øyet, og det var det som til slutt skulle bidra til at diagnosen ble stilt. Da jeg kom til min nåværende fastlege Camilla, skjønte hun nok kjapt hva dette kunne dreie seg om og ville sende meg direkte til sykehuset.

Marita hadde andre planer. Denne fredagen hadde hun avtalt et jobbintervju hvor hun selvsagt unnlot å fortelle at hun var stokke blind på det ene øyet og i ganske dårlig forfatning før hun tok taxi til sykehuset.

På sykehuset fikk hun beskjed av øyelegen at hun mest sannsynlig hadde MS. Slik sett hadde det jo ingen hast, så Marita ble bedt om å komme tilbake over helgen.

– MS-diagnosen er en alvorlig diagnose å få, og jeg har i ettertid tenkt på hvor ukult det er å sende en pasient hjem til helg med denne beskjeden. Tankene jeg hadde i begynnelsen var rimelig mørke. Jeg har selv en onkel med MS som er helt hjelpetrengende, og det var skremmende å tenke på at vi to hadde samme sykdom! Etter en helt jævelig helg kom jeg mandag til nevrologisk avdeling. Oppfølgingen jeg fikk da var helt fantastisk. Grete, Marianne og Torill og resten av menneskene som jobber på nevrologisk er jeg veldig takknemlig for.


En hverdag snudd på hodet

Hverdagen etter at hun fikk diagnosen ble likevel tøff. Hun fikk det første året flere MS-attakk som gjorde henne svakere og svakere, hun var blind på det ene øyet og så dårlig på det andre.

– Jeg ble så skuffet, for jeg skulle jo bli verdens beste mamma og forbilde for henne. Og så var det mannen min. For ikke lenge siden hadde han sagt JA i kirken, men han hadde jo ikke sagt ja til å leve med en krøpling? Jeg ba på mine knær om at han måtte forlate meg for å få et bedre liv for seg og datteren vår, men han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager. Det har vært mange tøffe tak for oss tre etter at jeg ble syk, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men vi har blitt sterke sammen og jeg er så utrolig takknemlig for at han tok valget om å stå ved min side.

I starten fungerte ingen av medisinene, og Marita som hadde jobbet og klart seg selv siden hun var 15 år ble nå avhengig av andre.

– Jeg mistet identiteten min og jeg mistet meg selv. Jeg smilte tappert på utsiden, men på innsiden var det svart. Helt svart. Sykdommen bare slukte meg hel, føltes det som.

Etter mye prøving og feiling fikk hun til slutt tysabri. Den medisinen har hun fått i cirka syv år nå. En gang hver eneste måned drar Marita på sykehuset for å få denne intravenøst.

– Jeg blir aldri helt bra, men jeg kan takke denne medisinen for at jeg har et noenlunde ok liv. Men jeg klarer nå å kjempe tilbake og har jevnlige krangler om hvem som er sterkest: jeg eller MS-en. Noen ganger vinner jeg, noen ganger ikke … That’s life!

Han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager.

Hvis man kan gå, da kan man vel løpe?

Under et opphold på MS-senteret i Hakadal var det en annen pasient som gjorde stort inntrykk på Marita. Pasienten hadde fått et MS-attakk som gjorde at hun ikke lenger kunne gå.

– Det gjorde så inntrykk på meg, og jeg fikk det plutselig veldig travelt med å leve. Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og sa høyt til meg selv: «Marita, du kan fortsatt gå! Det går ikke så fort og du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå! Selv om det gjør vondt er det ikke farlig, det er bare vondt!


Les også: For ti år siden lå hun i koma – i dag løper hun maraton



Marita dro hjem med en CD-plate med treningsøvelser som nok kunne minne om trim for eldre. Hun jobbet på, og fortsatte til tross for smerter.

Samtidig begynte hun å sette pris på hjelpemidlene hun hadde fått: dusjkrakk, ståstol til kjøkkenet, krykker, rullestol, elektrisk rullestol. Så bestemte hun seg for å gå. Første mål var postkassen. Meter for meter ble lagt på. Hunden Pia var med som støtte.

– Jeg gråt ofte. Noen ganger på grunn av smerter og utmattelse, og andre ganger fordi jeg var så takknemlig for å klare og gå. Vi gikk i to år før jeg en dag fant ut at jeg ville prøve å løpe. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Marita og hunden Pia gikk tur ved en travbane hvor Marita, til tross for at hun ofte snublet og datt på grunn av dårlig balanse og syn, følte seg trygg.

– Vi gikk bortover, og plutselig fikk jeg så innmari lyst til å prøve og løpe. Jeg satte i gang og løp noen meter. Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et smil, et ekte smil.

Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt.

Trening med MS

Både helsepersonell og de rundt Marita har hele tiden støttet opp om treningen. Tysabri, medisinen hun får mot MS, kan gjøre at hun ligger utslått de første dagene og er mye sliten uka etter. Hun må hele tiden prøve, feile og lete etter den rette balansen.

– Jeg har ikke kommet hit jeg er i dag på grunn av flaks, men fordi jeg har jobbet hardt og vært villig til å begynne helt på nytt igjen hver gang jeg blir satt tilbake av MS-trollet. Jeg er ikke redd for å pirke borti eller gå over grensen, fordi jeg må gjøre dette for å vite hvor den går. Slik har jeg begynt å få en forståelse av at jeg ikke kan styres etter en bestemt plan, for det har jeg prøvd. Jeg har måttet lære meg at jeg er nødt til å trene det kroppen min klarer og ikke hva hodet mitt vil. I gode perioder kan jeg sette urimelige høye krav til meg selv, og det har stort sett resultert i månedslange nedturer. Det siste året har vært tøft i så måte med nesten ingen trening.

Marita og datteren på Rosa sløyfe-løpet Tromsø. Foto: Privat

Hjelp skal ikke undervurderes, og Marita får nå god støtte av en flink fysioterapeut, Øystein Mortensen, som også er spesialist på nevrologi og MS.

– Han har klart å få meg til å forstå hvor viktig det er med restitusjon, særlig når man har en syk kropp som har et sentralnervesystem på høygir 24/7. Så i år prøver jeg noe nytt, ingen nedskrevet plan annet enn å holde hjulene i gang. Med tanke på hvor dårlig jeg var for noen år siden og når jeg tenker tilbake på det mørke, svarte hullet jeg var i ferd med å bli slukt av, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg nå kan få kjenne på den mestringsfølelsen og ikke minst livsgleden som trening gir meg. Trening tilfører livet akkurat det jeg trenger for å holde motet oppe og styrke i både hode og kropp til å kjempe imot.

Likevel er noen dager tøffere enn andre selv om Marta vet hvor viktig treningen er for henne. Da hender det at hun henter fram YouTube- filmer med amerikanere som skriker henne i ørene for å en ekstra push, eller hun kan visualisere på mølla at hun deltar i et løp med jublende publikum.

Familien har også ordnet med et eget styrkerom hjemme slik at hun ikke skal bruke energi på å ta buss til treningssenter i Tromsø. Siden hun sliter med balanse og syn føler hun seg tryggest på mølla, men utfordrer balansen ved å løpe ute også.

– Da jeg begynte å løpe ute syntes jeg det var skikkelig ekkelt siden jeg ofte sjangler når jeg blir sliten, faller eller begynner å blø neseblod. Men etter hvert har jeg gitt f i hva andre tenker om meg. Jeg vil løpe, og da gjør jeg det. Her i nord er det jo også mye vinter og vær, men jeg har lært meg å sette pris på bevegelse. Om det snør sidelengs, eller jeg må jogge i snø til knærne fordi brøytebilen ikke har vært her enda spiller ikke så stor rolle bare jeg får trent. Mørketiden kan også være utfordrende. Det er nesten flaut og si det, men selv om jeg snart er 40 år er jeg mørkeredd. En fordel er da at jeg løper litt fortere.

Hjelpemidler – og følgesvennen Pia – gjør hverdagen noe lettere for Marita. Foto: Privat

Konkurranser

Marita har deltatt på lokale konkurranser som Lavkarittet, Rosa sløyfe-løpet, Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon. Hennes første løp, Mørketidsløpet 2017 hvor hun løp 5 kilometer, ble en milepæl hvor hun fikk bevist for seg selv at hun kan.

– Jeg synes det er magisk å stå på startstreken med hundrevis av andre løpeglade mennesker fra hele verden. Spesielt under Mørketidsløpet da løpsforholdene kan være rimelig tøffe for de som ikke er vant til dette. Jeg takker alltid for støtten jeg har fått før, under og etter løp fordi man kommer langt med verdens beste heiagjeng. Sosiale medier har vært en stor motivator i så måte. Selv om jeg ser frisk og oppegående ut, sliter jeg med daglige smerter, kognitive utfordringer og en ganske ugrei form for utmattelse kalt fatigue, forteller hun.

Fatigue kommer av de skadene Marita har fått i hjernen av MS-attakkene, noe som gjør at hun ikke er så mye ute av huset og treffer folk. Gjennom Instagram har hun blitt kjent med mange flotte mennesker hun aldri hadde møtt ellers.

– I perioder hvor jeg er dårlig bruker jeg å gå tilbake og lese kommentarer og meldinger, og gråter og ler høyt om hverandre. Jeg ville ikke vært disse menneskene foruten og setter stor pris på dem.

Marita har ikke deltatt i løp utenfor Tromsø. Målet framover er først og fremst å finne balansen med en akkurat passe treningsmengde som styrker henne både som løper, som mor og kone.

Det har vært både oppturer og nedturer, men om du møter Marita på et løp vil du se ei dame med guts og en fandenivoldsk humor selv i de periodene man skjønner at MS gir mye motstand.

– Livet vil slå deg i bakken opptil flere ganger, kanskje blir det noen ganger urettferdig mange slag. Men det er opp til deg selv hvordan du vil takle det.

Les også: Løper for åpenhet rundt mental helse