Vi skal alltid fremover, i en eller annen forstand. Der fremme er det noen rekorder jeg ønsker å utfordre, men jeg har også noen enda større drømmer.
Norge På Langs satte et evig spor i meg. Jeg fikk smake på en frihet og en tilstedeværelse som jeg aldri noensinne har opplevd. Jeg ble på en måte opphevet og følte jeg kom nærmere meg selv som menneske. Noe religiøst. Etter en uke så ble det å løpe bare lettere og lettere. Mitt daglige liv med stress og unødige gjøren og laden hadde blitt skrelt vekk lag etter lag. Nå satt jeg igjen med tre ting: Løpe, spise og sove. Det var som en ferie med frihet fra alt som binder og tynger i hverdagen. Jeg må tilbake dit. Jeg trenger et nytt eventyr der jeg kan drømme meg bort.
Naturligvis har jeg noen gitte begrensninger i min rolle som alenefar til to barn på ti og tolv år. I tillegg har jeg en jobb. Det er forpliktelser som krever at jeg ikke bare kan gjøre som Forrest Gump, og bare bestemme meg en dag for å løpe i noen år. Da jeg kom frem til Lindesnes fyr, så sa jeg til noen at jeg kunne løpt noen uker til, minst, så fremt jeg hadde hatt barnevakt og fri fra jobben.
Så, fremover? Hva skjer da? I første rekke er jeg sugen på å kjøre noen vanlige løp. Det er noen rekorder der ute som jeg jakter på. Ønsker å utfordre de norske bestenoteringene på 24-timers, 48-timers, 6-dagers og 1000 kilometer.
Men jeg klarer ikke å stoppe å drømme.
De store drømmene som er lengst fremme i mine tanker for tiden er følgende (sortert i prioritert rekkefølge):
1. Europa på langs (NCT)
Dette er en veldig populær tur, spesielt for syklister. Det arrangeres et årlig sykkelritt, Northcape – Tarifa self supported bicycle adventure, på denne ruten. Turen går fra Nordkapp til Tarifa sør i Spania, eller motsatt, og er på underkant av 6 500 kilometer. Det er registrert en Guinness World Records på denne turen. “Fastest crossing of Europe on foot (North Cape to Tarifa)”. Ifølge mine undersøkelser er dagens rekord på 72 dager, 22 timer og 30 minutter. Rekorden ble satt av Ralph Mequita 15. september 2017.
2. Norge På Langs en gang til
Før jeg startet på Nordkapp tenkte jeg at dette løpet er noe jeg kun kommer til å gjøre én gang. Samme følelsen hadde jeg da jeg tok på fyret ved Lindesnes. Men ettersom ukene og månedene har gått, kjenner jeg mer og mer på en lyst på å gjøre dette igjen. Ser at det er stort potensial for å forbedre rekorden. Gjerne ta mer risiko og endre opplegget noe. Det beste er om noen slår rekorden i 2022 slik at jeg må tilbake og forsøke igjen sommeren 2023. Kjenner at denne frister.
3. Paris til Moskva
Dette var en av de mer kjente turene til nordmannen Mensen Ernst. I 1832 løp han fra Paris til Moskva, 2500 kilometer, på 14 dager. Dette tilsvarer nesten 180 kilometer per dag. Det er store spekulasjoner rundt hvorvidt dette faktisk er sant, eller om det er mulig. Det hadde vært et fascinerende opplegg å testet ut om det faktisk går an, verifisert om historien er sann eller ikke. Denne må jeg tenke på. Jeg har mine tvil om Ernst faktisk løp 180 kilometer per dag i to uker. Men helt umulig er det kanskje ikke? Hadde vært kult som et filmprosjekt der man løper hans autentiske rute og prøver å etterligne turen hans mest mulig (inkludert hans påståtte konsum av rødvin). Denne distansen er identisk med Norge På Langs, så en sammenligning kan være relevant. Men, den inneholder mange andre faktorer: Utenlandsk miljø, språk, kultur. Det låter helt umulig. Hadde vært lettere å springe 18 mil daglig hjemme, sånn til sammenligning.
4. Oslo til New York
Igjen er vi tilbake til historiske nordmenn. Pilt Ola het han, og under folkevandringstiden bestemte han seg for å gå fra Stavanger til New York fordi han mente at det var raskere enn å ta båten. Så da begynte han å traske, og kom etterhvert helt frem til Beringstredet før han snudde. Kort fortalt er dette en så hårete tur at jeg nesten ikke tror det. Men denne turen skal jeg gjennomføre før jeg dør. Her snakker vi om endeløse avstander over Russland, hva det krever av enorme tillatelser, “beskyttelse” etc., etc. – for ikke å snakke om den umulige passasjen over Beringstredet og over til Alaska. Her er det ikke bare bare å få en båt til å frakte deg legitimt over. Deretter har du Alaska og Canada før du når inn i USA og ferden mot New York. Dette er en kul drøm. Og det er lov å drømme.
5. Cape Town til Magadan
Dette er verdens lengste fastlandstur (altså, en rute som ikke krever ferge eller fly). Vi snakker 22 300 kilometer gjennom følgende land: Sør-Afrika, Botswana, Zambia, Tanzania, Burundi, Rwanda, Uganda, Sør-Sudan, Sudan, Egypt, Israel/Palestina, Jordan, Syria, Tyrkia, Georgia og Russland. Dette er en tur som fort kan ta et år. Minst. Hadde vært en kul greie, men trigger meg ikke like mye som Oslo–New York.
6. Norge på kryss og tvers
Sekk på ryggen, bare springe på måfå – Norge på kryss og tvers kunne vært en behagelig avslutning på løperkarrieren. Ser for meg å løpe innom fine plasser, ta meg god tid, satse på steder med hotell eller gjestfrie folk med åpen invitasjon hjem, inn og ut av fjorder i makelig og avslappet tempo, stoppe litt lenger her og der hvor det føles fint, nyte lokal øl og mat. Helt uten stress og konkurranse, bare samle mil, opplevelser og menneskemøter. Prøve på et ekte gammeldags landstrykerliv. Loffe rundt. Nok et samlende prosjekt som mange ville deltatt på.
Løping gjennom alle tider
Folk har gjennom alle tider latt seg fascinere av eventyrere, av landstrykere. De som har reist og som kan fortelle historier om spennende turer. Om utlandet. Det ukjente. Det er noe storslagent over menn og kvinner som løper langt, og som setter imponerende rekorder. Løping er universelt. Løping er noe alle kan og noe alle skjønner. Men for folk flest er disse lengre turene helt umenneskelig. Og det er nettopp det som alltid har fascinert og alltid vil fascinere.
På den tiden da Mensen Ernst gjennomførte sitt berømte Paris til Moskva-stunt, ble løping sett på som underholdning og folk veddet penger på ulike løpere. Dette var med andre ord jobben hans. Han arrangerte også showløp der store folkemengder stilte opp for å se at han løp noen runder rundt torvet uten tidtaking eller konkurrenter. Vi ser noe av den samme interessen i dag, men nå kalles det sosiale medier og sponsorer. På dette feltet har ikke utviklingen fra 1800-tallet og frem til i dag vært store. Løping slutter aldri å fascinere.
