Artikkelen er skrevet i samarbeid med Altra

Norseman er en av de tøffeste utholdenhetskonkurransene vi har her til lands, og det ligger mye prestisje i en seier. Enda mer i en løyperekord. Lars Christian Vold klarte begge deler i år, takket være tre stikkord – nysgjerrighet, utforskning og kontinuitet i treninga. Sistnevnte faktor påvirkes naturlig nok av at han er skadefri. Ved en tilfeldighet lånte han et par Altra-sko fra en kamerat, og merket plutselig ingen ting til skaden i foten han hadde slitt med lenge.

Det aller tøffeste
Norseman består av 3,8 km svømming i iskalde Eidfjord, 180 kilometer sykling over vidda i blest og kulde før det hele avsluttes med en maraton som via «Zombie hill» ender oppe på Gaustatoppen. Hver utøver har sitt eget supportteam som følger utøveren i bil hele veien, samt står for mat- og drikkeutlevering. Totaldistansen i seg selv høres for oss vanlige dødelige ut som en uoverkommelig bragd. Men hva mener årets vinner – som tilbakela det hele på 9 timer og 52 minutter var det desidert tøffeste?

– Jeg holder ganske høy intensitet hele veien, så det er ubehagelig allerede etter noen minutter svømming. Men det opplevdes egentlig ganske overkommelig helt til jeg var midt i bakkene opp Zombie hill. Da begynte jeg bli skikkelig sliten. Da jeg kom til steinura ved Stavsro, føltes det helt uutholdelig. Jeg var svimmel, det verket i alle muskler og det kjentes ut som overkroppen ikke satt fast i beina. Da jeg nærmet meg toppen prøvde jeg bare å koble ut alle tanker og kun fokusere på hvert steg og å holde balansen. Det var ingen nåde å få fra supporten da jeg nærmet meg slutten. Hver gang jeg tok et halvhjerta steg var det tre stemmer som skrek: ”Nå skjerper du deg, Lars! Ta deg sammen!”. Jeg hata dem der og da, men elsket dem for det etterpå, forteller 26-åringen.

Tvilt på egen selvinnsikt
Selv om Lars Christian var overbevist om at han var god for en tid på under 10 timer, innrømmer han at han til tider har tvilt på sin egen selvinnsikt, ettersom han av ulike grunner har hatt stang ut på samtlige konkurranser de siste to årene. Det er jo heller ikke så mange konkurranser han får gjennomført i løpet av en sesong, siden distansene er såpass lange og krevende.

– Det var virkelig på tide at jeg fikk til det jeg trodde jeg var god for. Nå vet jeg akkurat hvor god jeg er, og det var akkurat så god jeg trodde jeg var. Det er en fantastisk deilig bekreftelse å få!

Motivasjonsfaktorer 
Når du skal presse kroppen i nærmere 10 timer, er det avgjørende å ha en indre drive og flere motivasjonsfaktorer som trigger deg til å fortsette. Det som motiverer Lars Christian mest underveis, er å kjenne at kroppen fungerer og at han har en mulighet til å få ut alt han er god for.

– Jeg prøver å ikke tenke for mye på at jeg skal vinne underveis, fordi det fort kan gjøre at jeg enten slapper mer av hvis jeg har stort forsprang, eller stresser meg opp hvis noen tar innpå. Jeg opplever at det som gjør meg best underveis er å ha fokus på å gjøre det best mulig, uavhengig av de andre konkurrentene, forteller han. Tanken på seier er naturligvis også i tankene, men han forteller at i en så lang konkurranse er det vanskelig å hente motivasjon fra det hele veien, fordi det er så mye som kan skje underveis.

– I tillegg blir jeg veldig motivert av å se folk langs løypa som har tatt turen for å heie på meg og gi meg support, sier han.

Sitt eget forskningsprosjekt
Nysgjerrighet og utforskning er stikkordene Lars Christian trekker frem når vi spør ham om de viktigste ingrediensene i arbeidet frem mot den formen han er i nå. Han er sitt eget forskningsprosjekt, og utforsker hva av trening, kosthold og restitusjon som fungerer best for akkurat ham. Dette gjør han i samarbeid med treneren fra Robust Prestasjonsveiledning. En annen viktig faktor er kontinuitet i treningen over lang tid.

– Da jeg begynte med det her hadde jeg god progresjon så lenge jeg trente og holdt meg skadefri. Etter hvert har det blitt viktigere for meg å trene riktig. Og hva som er riktig trening for meg, varierer naturligvis med mange faktorer. Som for eksempel hva jeg gjør ved siden av som jobb og studier, hva jeg er god eller dårlig på, når neste konkurranse er, skadetendenser og så videre – alt dette vil endre seg over tid, så derfor må vi også hele tiden gjøre kontrolløkter og tilpasse deretter.

Byttet sko underveis i løpsetappen
De færreste maratonløpere tar seg tid til å bytte sko underveis i et løp. Men den avsluttende maratonen i Norseman består av to typer underlag; asfalt og steinur, så Lars Christian hadde med seg to par sko. Det vil si, han hadde med seg to par sko, men glemte å be om sine egne før steinura. Så han måtte ta skoene til en i support-teamet da han fant ut at beina nesten ikke hang med lengre og han trengte bedre feste.

– Jeg startet med Altra One og brukte denne fram til Stavsro der steinura begynner. Den er svært lett samtidig som den har god nok demping til at jeg ikke får noen vondter og gir god respons. Nå som jeg har trent meg opp til å bruke den opplever jeg dessuten at jeg har et bedre løpssteg med den siden den ikke har noe dropp, forteller han.

– Ja, også er det deilig med god plass til tærne, spesielt når føttene har vært klemt inni en sykkelsko en halv dag og begynner å bli litt hovne. Opp de siste fire kilometerne er det skikkelig glatt mange av steinene, og det gjør ikke saken noe bedre at jeg er halvt bevisst og sjangler oppover. Derfor byttet jeg til Altra Superior som gir mye bedre feste på steinene og bedre støtte i overmaterialet. Samtidig er den også svært lett, skryter Lars Christian.

Skadefri ved en tilfeldighet
Lars Christian slet i mange år med strekk under fotbladet og symptomer som minnet om Mortons Nevrom med nummenhet og prikking ut i tærne, og opplevelse av dårlig bevegelse i foten. I flere år holdt han det i sjakk ved å massere, tøye og stå over økter.

– Så hadde jeg en kompis med på hytta, som lånte meg et par Altra-sko på en løpetur i fjellet. Plutselig merket jeg ingenting. Dagen etter løp jeg med skoene jeg hadde fra før, og da hadde jeg akkurat samme smerte igjen. Dagen etter, med Altra på føttene – ingen smerte. Og siden har jeg ikke hatt noen smerte, med mindre jeg bruker andre sko. Da tar det ikke mange turene før det er tilbake, forteller Lars Christian.

På grensen av hva han tåler
Og ja, han har prøvd mange andre sko enn Altra også, uten at det har løst problemet.
– Grunnen er åpenbar, det er bedre plass til tærne. Ikke noen klemming noe sted, jeg får brukt alle de små musklene i hele foten og strukket ut alt som trengs å strekkes ut. Jeg bruker også leggene i større grad fordi det ikke er dropp i skoene. Men siden jeg har vært vant til å bruke dropp hele livet, varierer jeg litt med andre sko en gang i blant, for at leggene skal få mulighet til å trene seg gradvis opp til den nye belastningen, forklarer han. Noen ganger blir det litt tøft for leggene, og derfor har Lars Christian en massasjemaskin som kalles z-roller, som han «dundrer løs på leggene med», som han sier.

– Blir det skikkelig ille får jeg nålebehandling på Naprapatkontoret. Det er ofte at musklene knyter seg litt her og der, rett og slett fordi jeg løper på grensen av hva jeg tåler, men med massasje og nålebehandling holder jeg det fint i sjakk, forteller Norseman-vinneren
som i løpet av en vanlig treningsuke løper opp mot 90 kilometer, i tillegg til all svømming og sykling. Disse 90 kilometerne fordeles på 5–6 økter, hvorav to til tre økter er harde, altså terskel eller lengre intervaller i konkurransefart. Resten er rolig, og de lengste øktene er på rundt to timer.
– Det er sjeldent jeg løper lengre enn to timer i strekk utenom konkurranse.

Sikter mot verdenstoppen
Seier i Norseman har vært et mål for Lars Christian siden han var med på sitt første triatlon i 2010 – som riktignok var Norseman. Hans første og siste triatlon, tenkte han da. Sånn ble det ikke.

– Noen år senere bestemte jeg meg for å vinne Norseman, og så skulle jeg gi meg. Sånn ble det heller ikke. Nå har jeg ambisjoner om pallplass i en Ironman. Jeg vil etter hvert gjennomføre en fulldistanse på under åtte timer. Og på sikt er målet å nå verdenstoppen. Spør meg igjen om fem år. Kanskje begynner jeg å nærme meg da, avslutter atleten med en løyperekord som antakelig vil stå en stund.