– Noe bra er på gang

Det er ikke nødvendigvis målet, men prosessen og utviklingen som trigger hekkeløper Isabelle Pedersen.

– De som sier at de våkner opp og gleder seg til trening hver morgen, de lyver. Det finnes morgener hvor jeg må ta en alvorsprat i speilet og si til meg selv at jeg må «woman up»! Men når jeg først kommer meg på trening, så gjør jeg det skikkelig – noe annet er ikke noe vits.

Utfordringer, ikke problemer

Allerede som 17 åring tok Isabelle sitt første VM-gull på 100 meter hekk i U18-VM. Året etter tok hun gull i U20-VM.  Stjernestatusen var et faktum for den unge jenta, det var bare å «woman up», som hun sier.

Som 23-åring pakket hun ned hele leiligheten i Oslo og flyttet til USA for å følge drømmen. Jakten på den perfekte trener og treningsgruppe har ført henne frem og tilbake over Atlanteren et par ganger, men nå er hun tilbake i USA, nærmere bestemt i solskinnsstaten Florida.

Baby steps blir til slutt en kilometer.

Og apropos solstråler, Isabelle er som vanlig on fire og forteller levende om det merkelige fjoråret da hun bodde i LA og pandemien plutselig var et faktum.

– Vi sto oppe på banen ved UCLA og skulle ha en sprintøkt da landet lukket ned og vi ble kastet ut fra banen.

Treningsgruppa ble stående og se på hverandre et par sekunder. Hva gjør vi nå? Så heiv de seg rundt og fant nærmeste motbakke, da ble det en bakkeøkt i stedet.

Denne innstillingen – å angripe utfordringene fremfor å anse dem som problemer – har vært med Isabelle hele livet. De neste ukene ble preget av løping på de merkeligste steder: langs motorveier, på fortauene og på stengte baner.

– Som hekkeløper er ikke gjerder noen utfordring, og den hengelåsen la jeg rett og slett ikke merke til, ler Isabelle ironisk. Det resulterte i et par ublide møter med en og annen vaktmester, men en hvit løgn og et sjarmerende vesen gjør susen.

Livet som toppidrettsutøver

Isabelle oppholdt seg i USA på turistvisum, og innså plutselig at hun var nødt til å komme seg tilbake til Norge før grensene stengte. Ble hun værende i USA, risikerte hun å ikke komme seg hjem før visumet utløp, noe som er ganske upopulært med tanke på fremtidige reiser til USA, hun kunne blitt nektet adgang for alltid. Igjen måtte hun hive seg rundt.

Den hekkeopplevelsen der er egentlig et godt bilde på 2020.

I siste liten fikk hun tak i den nest siste plassen på det siste flyet som gikk til Norge før alt stengte ned. Et eller annet sted i LA står fortsatt noen kofferter hun ikke rakk å få med seg, men hun rakk å trene før flyet gikk, da.

– Sånn er livet som toppidrettsutøver. 2020 ble et år som intet annet, jeg kan enten sippe, eller jeg kan fortsette å være open minded, sier Isabelle, og trekker fram et sitat fra filmen The Great Debaters: Do what you have to do in order to do what you want to do.

Vel hjemme i Norge ventet først karantene og deretter Impossible games med den utradisjonelle distansen 200 meter hekk.

– Jeg hadde ikke satset med begge beina på godt over ti år, men ok, jeg tok den utfordringen.

Da hun i tillegg fant ut, to minutter før start, at hun hadde trent med mannelengder mellom hekkene og måtte justere både startposisjon og steg mellom hekkene, var hun glad hun i det hele tatt fullførte. Utfordring akseptert og gjennomført.

– Den hekkeopplevelsen der er egentlig et godt bilde på 2020, ler hun.

Det skulle vise seg å bli tidenes sommer for Isabelle. For første gang tilbragte hun sommeren hjemme i Oslo, uten konkurranser. Hun inviterte venner og tidligere friidrettsfolk med på trening gjennom sommeren. For første gang kunne hun dele livet sitt med de folkene hun faktisk bryr seg om, og de fikk et innblikk i hennes hverdag.

– Jeg elsket det! Jeg fikk til og med dratt på min første hyttetur noensinne, forteller hun.

En bra plan

Nå er det store målet naturlig nok OL i Tokyo til sommeren. Våren byr på tidenes korteste kvalifiseringsperiode, men Isabelle er klar.

– Treneren min har en plan, og den går ut på at dette skal gå bra, ler hun, og trekker fram trenerens evne til å se det både store bildet og de små detaljene. Alt i alt er det en evig prosess, og du må like veien til målet i like stor grad som målet i seg selv.

– Baby steps blir til slutt en kilometer. Jeg liker prosesser, jeg trenger det, trenger å kjenne utvikling. Jeg tror at alle mennesker som prøver å endre noe, gjøre en forandring i livet sitt, enten det dreier seg om kosthold, trening eller struktur – alle kjenner den følelsen av at noe nytt har skjedd, noe bra er på gang. Den følelsen våkner jeg opp med nå, jeg kjenner det på friidrettsbanen, i styrkerommet, i livet.