Kan det friste med et løp hvor følgebilen spiller non stop propagandamusikk underveis? Det eventyrlystne paret Endre Myrdal Olsen og Natasha Hagen måtte gi etter for nysgjerrigheten.
Spenningen var stor idet toget senket farten og stoppet ved perrongen. Vi hadde forlatt Kina og entret nå et land hvor det hverken finnes internett eller telefondekning. I dette landet har ikke innbyggerne noe annet valg enn å adlyde og hylle sin leder, enten de liker det eller ikke. Alt de lærer opp gjennom livet er ren propaganda, og dette gjør for at de sitter igjen med en vrangforestilling av virkeligheten utenfor landegrensene.
Ideen om å reise til Nord-Korea oppstod på nyåret 2019. Natasha og jeg hadde lest om en maraton som årlig ble arrangert her. Å løpe maraton i Nord-Korea? Hvor kult høres ikke det ut? Det tok ikke lang tid før vi begynte å se på mulighetene. Da sommeren kom hadde vi bestilt hele reisen, som ble satt til et par dager i slutten av september.
Manuell nedtelling
Det var totalt 17 personer som deltok på maratonen. De fleste av disse var russere fra Vladivostok. Ellers var det jeg og Natasha fra Norge og en svenske som bodde her og jobbet for FN.
Nordkoreanske damer ikledd flotte kjoler holdt opp plakater med antall minutter som gjenstod før starten gikk. Det er vel første og siste gang i mitt liv at jeg får være med å løpe i front på en maraton.
Løypen var en runde på 10 kilometer. Altså fire runder og litt til. En mentalt krevende løype.
Propagandamusikk i 42195 meter
Starten gikk og en bil med høyttalere på taket kjørte like foran oss. Høylytt propaganda-musikk ljomet i de ellers så stille gatene. I forkant ble vi fortalt at dette var helt vanlig koreansk musikk, men etter å ha funnet en oversettelse av sangene på Youtube i etterkant, kan jeg bekrefte at dette uten tvil er ren propaganda.
Stort og tyst
Bilen fulgte teten, og fordelen med å ikke lede, var at vi etterhvert fikk denne musikken litt på avstand. Det var nå vi gjorde oss en merkelig observasjon: Det var store lokale folkemengder i gatene, men likevel helt stille. Ingen snakket til hverandre. De trillet på sykkelen sin, ventet på bussen eller spankulerte rundt omkring. Bygningene rundt oss var gigantiske og veiene så brede. Det gav ikke mening at det skulle være så stille her i denne store byen.
Da det ble litt spredning mellom deltakerne i feltet, hørte jeg bare mine egne løpesteg.
Jeg hadde spurt guiden vår om hvor de lokale trodde vi kom fra. “De tror dere er fra Russland”, svarte han. Dette er nemlig et av de få landene de vet om utenom sitt eget.
De lokale i Nord-Korea er rett og slett herlige. Hver gang vi kom ned til første sving for å starte på returen, skapte de en stemning som jeg aldri har opplevd tidligere. Vi følte oss som kjendiser. Dersom vi vinket til dem, ble de helt i ekstase og smilte og vinket tilbake.
Kun vann
Det var 30 grader, og for to nordmenn som for tiden er akklimatisert for helt andre temperaturer, begynte vi å merke at det tok på kreftene. I tillegg begynte det nå å bli en stund siden frokost og det var ingen servering av næring underveis, kun vann. Når vi skulle ta en vannkopp, måtte vi sette den fra oss på bordet igjen. Man kaster ikke søppel på bakken i Nord-Korea.
Da vi kom i mål og hadde fullført, la vi oss rett ut på bakken. Vi var riktignok usikre på hvorvidt det var greit å legge seg ned her, lettkledde og våte av svette – med et stort bilde av lederne på bygningen like ovenfor oss. Det brydde vi oss ikke om nå.
Til tross for den heftige varmen og ingen næring underveis, var dette en opplevelse for livet. Natasha endte opp som beste kvinne og jeg ble nummer tre. Resten av oppholdet i landet ble brukt på sightseeing og show i Pyongyang. Nord-Korea er særegent, men kan anbefales.
