La oss bare få kirkebanninga overstått: Uansett historisk sus eller ikonisk ramme, maraton er dritlangt. Og alle vet hvilket spørsmål som venter deg så fort du har kryssa mållinja. La meg gi deg et par gode grunner til hvorfor du ikke trenger å løpe en maraton.
Denne teksten er opprinnelig publisert som leder i RW Norge utgave 4/2023.
Jeg har løpt en maraton. Det er ikke egentlig noe jeg har for vane å drive med, men jeg fikk muligheten til å løpe et av de ikoniske Major-løpene i våres, og enhver løper med ørlitegranne respekt for seg sjøl og egen Strava-konto vet å takke ja til et slikt tilbud.
Reaksjonene fra andre løpere når jeg i forkant av løpet fortalte om maratonplanene mine var som forventa. Utbrudd av typen «ååh» eller «wow» forekom hyppig, ofte etterfulgt av «det kommer til å bli en fantastisk opplevelse».
Og jeg trodde på dem.
La oss bare få kirkebanninga overstått: Maraton er ikke noe å trakte etter. Uansett historisk sus eller ikonisk ramme, maraton er dritlangt. Og alle vet hvilket spørsmål som venter deg så fort du har kryssa mållinja: Hva ble tida?
Så, for å oppsummere: Maraton er langt, og det skal i tillegg gå så fort du kan.
Er du en løper som trives der du er – koser deg med parkruns, milløp og kanskje en og annen halvmaraton – men kjenner på maratongruppepresset? La meg gi deg et par gode grunner til hvorfor du ikke trenger å løpe en maraton.
For det første, det er ikke sånn at du ikke er en løper med mindre du har fullført en maraton. Det må være noe som henger igjen fra første joggebølge, altså den fra 70-tallet. Om du er løper eller ei, handler om identitet og løpeglede, ikke om fart eller distanse.
Det har seg nemlig slik at du trenger minst en halv bachelor i logistikk og planlegging for å gjennomføre en maraton. Særlig hvis du tenker å klinke til med et av de større løpene med typ 50 000 andre på startstreken og et sikkerhetsnivå som tar deg rett tilbake til 2001. Hvis løypa i tillegg er en A-til-B-løype, så er det bare å belage seg på å stå opp tidlig, stå i kø, stå i mer kø, og etter hvert til og med risikere å løpe i kø.
Den havregrøten du klemte ned i halv fem-draget om morra’n er for lengst borte innen du kommer i gang. Og apropos næringsinntak, for oss som bruker mer enn tre timer på å tilbakelegge distansen, går det med noen gels underveis.
Det å holde tellinga på gels, miles, kilometer og pace mellom hyppige og kaotiske drikkestasjoner og en spinnvill publikumsmasse med desibelnivå på tinnitusstadiet, er en solid utfordring for simultankapasiteten.
Det finnes også andre udelikate utfordringer knytta til næringsinntak, eller skal vi si uttak, og langvarig dunking mot asfalt, men de detaljene skal du få lov til å tenke deg til sjøl.
At maraton er langt og vondt har jeg vært innom allerede, så noen mer utførlig beskrivelse av det trengs ikke. Men jeg kan si såpas at man rekker mange og lange rundturer innom de mørkeste og mest eksistensielle irrgangene av sjelen i løpet av den siste mila.
Når du så endelig har karra deg i mål, får du servert mer av den ekle sportsdrikken du har fordrukket deg på underveis, og du må subbe i kø med tusenvis av andre, som tro det eller ei, har mer gangsperre enn deg, så her går det ikke akkurat unna, Gunnar.
I tillegg er den subbende køa innpakka i aluminiumsfolie, og siden du har brukt opp alt av kapasitet på å komme deg i mål, er hjernen blitt tåkete og du er litt usikker på om det er bakte poteter du er omgitt av, eller om du har forvilla deg inn på settet til The Walking Dead.
Du sverger høylytt at du skal finne deg en ny hobby – fugletitting, frisbeegolf eller frimerker for eksempel – før du bruker siste rest av krefter på et anstrengt glis med medaljen og poster bildet på Insta.
…
Etter å ha krøket meg gjennom dusjen med ikke bare gangsperre, men noe som lignet mer på generell bevegelsessperre, var jeg så klar for banketten som en maratonløper kan bli.
I speilet på hotellrommet øvde jeg flere ganger på å si «det var helt fantastisk», mens jeg forsøkte å kamuflere det jeg egentlig mente: Dette skal jeg aldri, aldri, aldri gjøre igjen.
Fire dager senere ringer en venninne, det viser seg at vi har tilnærma identiske maratonperser, rundt tretti usle sekunder unna den for oss smått magiske 3.30-grensa.
Det blir stille i telefonen et par sekunder før vi konkluderer:
Løpe en maraton til høsten, da …