– Å bryte løpet på grunn av smerter er ikke noe alternativ, det må i så fall være på grunn av et hjerteinfarkt.
Malin Frøyen Bergset (52) har alle forutsetninger for å mislykkes med løping. Likevel trosser hun smertene, fast bestemt på å gjennomføre Oslo Trippelen.
Med maraton, halvmaraton og 10 kilometer på samme dag, blir det 73,3 kilometer løping med en kropp som egentlig var dømt til et liv i rullestol. 52-åringen fra Høyanger har derimot valgt å leve livet på endorfiner fremfor morfin, og for seks år siden tok hun av det siste morfinplasteret. Når hun først har satt seg et mål og sagt det høyt i tillegg, da er det ingen vei tilbake.
Dårlige odds for løping
Malin har en medfødt ryggmargsskade, og i tillegg en svulst i ryggmargskanalen. Om denne fjernes, vil hun etter all sannsynlighet bli lam, derfor får den heller være en del av henne så lenge den holder seg stabil. Et endeløst hav av operasjoner gjennom 25 år i både rygg, hofte og legg, førte til mye medisiner og sykehusopphold for Høyangerjenta.
– Jeg har nok runda felleskatalogen med god margin, ler hun.
Selv om Malin sprudler i dag, var hverdagen en helt annen før hun virkelig fikk øynene opp for trening. Det ble forventet i barndommen at hun skulle klare seg med krykkene hun fikk utdelt, men ellers var det liten oppfølging annet enn sterke medisiner.
Legene mente hun ville komme til å trenge medisiner resten av livet, og hverdagen bestod for det meste av morfin, sofa og opp til åtte paralgin forte daglig, bare for å håndtere smertene.
Fjellturen som endret alt
En dag i 2013 hadde mannen til Malin bestemt seg, han skulle klare å få henne med seg på en fjelltur. En fjelltur så tung at Malin var sikker på at hun skulle komme til å dø den dagen, som hun hittil beskriver som den verste i hennes liv. Full i smerter satt hun på toppen og tenkte at det var hennes egen feil at hun var i så dårlig form, tross alt. At hun hadde gjemt seg bak alle diagnosene og latt kroppen forfalle.
– Jeg innså at jeg var nødt til å ta av noen kilo. Om ikke for min egen, så i alle fall for familien sin skyld, så vi kunne gjøre mer ting sammen igjen, sier Malin og har ikke angret et sekund på avgjørelsen i ettertid. Fra å veie 85 kilo, har hun nå landet på 57.
I starten på 2014 tok hun av morfinplasteret, og siden den gang har treningen vunnet over medisinene.
– Det var en tøff periode hvor jeg måtte takle smertene, i tillegg til ubehaget i kroppen som kom da jeg trappet ned på all medisinen. En periode løp jeg likevel 10 km og halvmaraton bare noen dager etter at legen hadde fylt hofta med kortison og bedøvelse.
Snur smerten til noe positivt
De dagene Malin har mest vondt, legger hun opp til de hardeste øktene, og klistrer på seg et kjempeglis. Ved å ta frem bitterheten sykdommen har ført med seg i årenes løp, klarer hun å snu smerten om til viljestyrke, og ta henne dit hun vil.
– Jeg nyter å trene hardt, og har lært meg å trene litt over smertegrensen, slik at jeg tåler litt mer hver gang. Når jeg endelig har knekt koden for kroppen min, er det ingen vei tilbake for meg. Alternativet er uaktuelt, jeg er nødt til å opprettholde treningen for å slippe mer medisiner og sløvhet, sier Malin, og påpeker at det aldri vil bli snakk om kosetrening for hennes del.
Løp maraton med brukket fot
I 2013 klarte Malin for første gang å løpe en hel time. Samme uka meldte hun seg på sitt første løp – 10 kilometer under Florø maraton, og kom i mål på 57 minutter.
Siden den gang har det blitt rundt regnet cirka ti løp i året på 52-åringen. Oslo Maraton var første maraton som ble gjennomført, og det med brukket fot de siste 12 kilometerne.
– Jeg kjente at det var noe som ikke stemte i foten, men det skal mer til om jeg skal bryte et løp. Det kosta meg litt smerter i ukene som fulgte, men et brudd i foten er ingenting å snakke om i forhold til andre lidelser jeg har vært gjennom, sier Malin og må le av sin egen oppfatning av smerte.
Hennes største løp har hun valgt å tatovere inn på overarmen, som en påminner om hva hun har klart hittil. Nå er hun grådig lysten på en til.
Jakten på det uoppnåelige
Drømmen om Oslotrippelen kom etter fullført Oslo Maraton i fjor. Malin løp halvmaraton og 10 km, mens en kompis fullførte alle tre løpene og endte opp med fire medaljer rundt halsen. Én for hvert løp, og en fjerde for å ha fullført hele trippelen. Malin fikk både vann i munnen og blod på tann bare av tanken på å være blant de 80 som fikk melde seg på neste år.
– Det var ikke bare på grunn av medaljene, men tanken som slo ned i meg med én gang; at dette vil være totalt uoppnåelig med min kropp.
Likevel for Malin sin del, så er det de uoppnåelige målene som frister mest, de som gjør at hun kan bevise for seg selv det hun alltid har sagt: At ingenting er umulig!
Legene hadde ikke helt trua, men det gjorde lysten om mulig enda sterkere.
Lørdag 21. september kunne jernkvinnen fra Høyanger stolt forsvare det hun har jobbet for hver bidige dag det siste året.
Never give up!
På tiden 7:30:15 fullførte Malin 73,3 km løping uten pause gjennom Oslos gater. Det vil si en snittfart på 10 kilometer i timen en hel arbeidsdag.
Med tre løp på samme dag er du nødt til å fullføre hvert løp innenfor et visst tidsrom for å få lov å fortsette, ifølge reglementet. Selv med god margin, var det kun et raskt nummerskifte Malin tok seg tid til, før hun kastet seg ut i neste løp, vel vitende om at kroppen hennes faktisk ville bære henne gjennom alle sammen.
– Det er det råeste jeg har vært med på noen gang, sier Malin storfornøyd etter løpet, og har vanskelig for å se for seg hvordan hun skal klare å toppe dette. Før hun bestemmer seg for neste mål, skal hun midlertid nyte seieren. Bragden skal svies inn i rekka på overarmen, og kanskje blir det til og med en gedigen is, for første gang på et helt år.
Noe latmannsliv blir det derimot ikke på Malin. To dager etter løpet er hun igjen på plass i trappene i Høyanger for å trene for å holde smerten på avstand.
