Leksjoner fra filosofen

Å snakke med Eliud Kipchoge er som å snakke med Gud.

Eliud Kipchoge ble verdensmester da han knuste verdensrekorden på maraton i Berlin med tiden 2.01.39. To dager senere får Runner’s World snakke med ham på hovedkontoret til sponsoren hans i nederlandske Den Haag.

Eliud Kipchoge spiser et kakestykke. Store tv-show over hele verden ønsket å få ham med i programmene sine, men Eliud Kipchoge takket nei. Eller, det er mer sannsynlig at han svarte: «Alright, thank you.» Da vet alle at han ikke kommer til å komme, og de maser ikke mer.

Eliud Kipchoge på treningstur hjemme i Kenya. Foto: Dan Vernon/NN Running Team

Eliud Kipchoge hadde nemlig allerede en avtale med Nationale Nederlanden, også kalt NN Group. En pressekonferanse som allerede var avtalt for flere måneder siden, dersom han skulle klare å løpe på under 2.02. Og det gjorde han. Hvis du så ham løpe, så du en godt oljet maskin. Litt som Michael Phelps i bassenget eller Miles Davis på trompet. Eliud Kipchoge er i ett med veien, i ett med kroppen sin, og i ett med Gud. Og nå spiser han et kakestykke. Et fryktelig søtt kakestykke.

– Har du også lyst på ett? spør han, og før vi rekker å si pent «nei takk» har Eliud Kipchoge servert oss et stykke identisk med hans. Når Eliud Kipchoge handler, er man nødt til å følge. Se på ham, der han sitter med de klare øynene og det kritthvite smilet som fra en tannkremreklame, matchende med den hvite treningsjakka hans. Roen som er over han er slående. I en tid hvor alt som er hellig er oppe for diskusjon – til og med Dalai Lama – er det å spise et kakestykke med Eliud Kipchoge det nærmeste man kan komme Gud. Gud har bursdag denne måneden, den 5. november fyller han 34 år. Vi sier navnet hans så ofte, fordi det, for det første, er et veldig fint navn, og for det andre fordi han er overbevist om at maratondistansen vil bli løpt på under to timer i løpet av de nærmeste årene. NN Running Team, som han er en del av, og som så dagens lys i april 2017, har en fremtid. Det er fremtiden, forsikrer han oss. Det er det første profesjonelle løpeteamet i verden.

Foto: Dan Vernon/NN Running Team

– Vi er nærmere fansen vår enn noen gang, takket være sosiale medier. Det lærer vi av. I Kenya har jeg et team på 30 stykker, og av dem er det ca. 20 som er medlem i NN Running Team. Vi hjelper hverandre. Under konkurranser, men spesielt på trening. Det er viktig for alle parter, og vi prøver å være kritiske overfor hverandre. Uten lagkameratene ville jeg aldri klart å sette denne rekorden.

Det er ingen tvil om at de har hjulpet ham i Berlin, men da snakker vi nok mest om de første 25 kilometerne. De siste 17 løp Eliud Kipchoge helt alene.

– Det føles bedre å løpe med andre. Når du løper alene må du gjøre det helt selv. Du kan ikke slappe av, så da det er bedre å løpe fra de andre sent i konkurransen.

Men akkurat slik, uten hjelp, satte han verdensrekorden. Likevel holder han hodet kaldt. En maratonløper blir ikke bedre av å være høy på pæra.

– Jeg så at splittidene var OK, og det motiverte meg nok til å gjøre det jeg nå har gjort, sier Kipchoge.

Og at det kommer til å bli løpt gjennom «lydmuren» på to timer, er det ingen tvil om. Selv om det ikke står høyest på lista hans:

– Jeg har ikke slike planer enda.

Er det alderen som er hinderet? Ikke i det hele tatt.

– Jeg er riktignok den eldste på laget, men også den raskeste. Alder har ikke så mye å si når det gjelder løping. Dette løpeteamet kommer på et perfekt tidspunkt for meg, på samme måte som alt skjer når tiden er inne. Det er ikke bare løperne, men også fysioterapeutene, manageren, den tekniske coachen, sponsoren. Å være en del av et lag gir deg en mer lysende fremtid. Du kan løpe flere maratonløp i løpet av et år, fordi du løper som et lag. Det hadde vært fint om flere store bedrifter ble med på å sponse denne idretten. Finnes det bedre reklame enn mennesker som driver med idrett og som gjør noe bra med livet sitt?

Foto: Dan Vernon/NN Running Team

Skolegården
Dette passer sømløst til mottoet hans som nevnes flere ganger mens vi snakker med ham: No Human is Limited. Det står på et armbånd rundt håndleddet hans. Intet menneske er begrenset. Alt er mulig. Tro på deg selv og grenser vil opphøre.

– Det gjelder for alle mennesker. Enten om du sitter på kontoret eller står i skolegården.

Det virker kanskje som om han snakker som en foss, men Kipchoge velger ordene sine med omhu. Setning for setning, og innimellom et spørsmål. Egentlig akkurat som han løper: Steg for steg sammen med andre som setter tempoet ved hans side. Det er ikke bare bare å være rundt noen som kan alt; han spiser til og med kakestykket sitt uten å søle. Hva ville ditt første spørsmål til Gud vært? Hva var den første sangen du hørte på da Spotify kom? Hvor gikk du da du som barn behersket kunsten å gå?

Eliud Kipchoges kallenavn er Filosofen, fordi han aldri klager, aldri virkelig hisser seg opp, og «nei» ikke er en del av hans vokabular. Det går som det går, og hvis det går litt mindre bra, så er det sånn det er. Som om han er født i en 90-tallsreklame fra sponsoren hans. Bare gjør det, liksom. Det er han selvfølgelig ikke, men hva leser Filosofen for øyeblikket?

– Jeg holder på med en biografi av Roger Bannister om dagen. Den har noen visdomsord i seg som jeg alltid kommer til å ha med meg, og jeg har bare lest en fjerdedel av boka, haha. Men nå har jeg endelig mer enn nok tid til å lese den ferdig.

Sir Roger Bannister var den første friidrettsutøveren til å løpe en mile på under fire minutter, den 6. mai 1954. Han døde 3. mars i år. To dager senere twitret Kipchoge dette sitatet av Bannister:

Vi løper, ikke nødvendigvis fordi vi mener at det er direkte bra for oss, men fordi vi elsker det og fordi vi simpelthen ikke kan la være. Desto større press samfunnet og jobben legger på oss, desto mer nødvendig er det å finne en utløsning for vårt ønske om frihet. Ingen kan si: ‘Du kan ikke løpe raskere enn dette, eller hoppe høyere enn dette’. Den menneskelige ånd er ukuelig.

No Human is Limited. Smerte er et ukjent begrep for ham. Berlin var ikke veldig forskjellig fra andre maratonløp. På mandag hadde han litt vondt i hodet, i dag, to dager etter verdensrekorden, går det bedre. La oss være ærlige: Denne bragden kommer ikke akkurat som lyn fra klar himmel. Før 2.01.39 var han allerede regjerende olympisk mester og verdensmester, og vant ellers omtrent alle langdistanseløp han deltok i. Hva tenker man på når man nærmer seg oppløpet og innser at en så legendarisk tid er i sikte?

– På løpsdagen var verdensrekorden det eneste jeg tenkte på. Fra den første til den siste kilometeren.

Ingen flashbacks fra barndommen? Et glimt av et hyggelig minne med hans tre barn og kona?

– Joda, det var flashbacks.

– Fra hva da?

– Av treningene som har ført meg hit. Det motiverer. En god trening vil man alltid huske. Jeg tenkte på Kenya.

– Så ingen tanker om kone eller barn?

– Nei, kun verdensrekorden.

Etter litt insistering fra oss, forteller han at det først er etter målgang han tenker på familien. Det er det han gjør når han er alene igjen for første gang, på hotellrommet.

– Å ringe familien, sove, se over meldinger – det var 1073 stykker på søndag – og å oppdatere meg på hva som skjer i verden.

– Hva sa kona di?

– Hun ble glad.

– Ja, men skrek hun, gråt hun, lo hun?

– Jeg håper hun skrek da jeg nådde målstreken. Men jeg aner ikke. Jeg var ikke i Kenya.

Barna hans er fem, syv og tolv år. Om de har arvet talentet hans, kan han ikke si.

– De liker å løpe. Hvorvidt de er gode til å løpe får vi se når deres tid kommer.

Eliud og barna på 12, 7 og 5 år. Foto: Dan Vernon/NN Running Team

Formel1
Eliud Kipchoge, for å si navnet en gang til, har vært den beste maratonløperen noensinne i flere år. Men han ble ikke virkelig verdenskjent før han prøvde å løpe maraton på under to timer på Formel 1-banen i Monza. Han manglet 26 sekunder, og forsøket ble ikke registrert i rekordbøkene, fordi han ble hjulpet av forskjellige fartsholdere som byttet på å dra ham hele veien. Med andre ord: Han har vært i gamet en stund. Femten år for å være nøyaktig. For hvert av årene har han en liten notisbok hvor han skriver ned tidene sine. Og ikke la forventningene bli for høye nå, for når vi ønsker å ta en titt og spør videre om bøkene, får vi bare et blikk.

– Jeg skriver ned tiden og antall kilometer.

– Ellers ingen kommentarer?

– Ellers ingen kommentarer.

– Har du skrevet ned Berlin enda?

– Ja.

Og der står det ikke noe mer eller mindre: 42 kilometer og 195 meter, 2.01.39?

– Ja.

Han ler.

– Skal jeg skrive ned alt jeg har drevet med hele dagen? Haha!

Han har kost seg med hver kilometer, og med alle sympatiske reaksjoner som laget hans fikk i etterkant. Og hva med den literen med øl etter målstreken?

– Det var maltøl og smakte helt fortreffelig.

Han har løpt gjennom over halve Berlin, men Kipchoge følte seg altså helt fin. Eller?

– Selvfølgelig hadde jeg det vondt under maratonen. Jeg hadde løyet om jeg hadde sagt noe annet, men om jeg møtte veggen på noe tidspunkt? Nei, det kan jeg egentlig ikke si. Da jeg var halvveis så jeg at jeg hadde brukt 61 minutter. Jeg visste at jeg måtte ta i litt mer, men jeg visste også at det var mulig.

– Når var du sikker? Ved Brandenburger Tor eller tidligere?

– Etter 30 kilometer var jeg helt sikker. Da gikk jeg fullt og helt for det. Da kjenner man ingen smerte lenger.

Jo fortere du løper, desto mer må du jobbe med seg selv. Eliud Kipchoge har brukt 17 minutter og 21 sekunder på kakestykket sitt. Endelig noe vi kan gjøre raskere enn ham. Han har fremdeles mål, men foreløpig er den spesifikke tiden som vi alle tenker på ikke en del av målsettingene hans. Derimot er OL 2020 i Tokyo det. Da er han bare 35 år gammel og har et par år igjen.

– I Tokyo kommer jeg til å gå for gull igjen. Det som skjer før den tid, får vi se an.

Lovord fra blant andre New York Times, som omtaler ham som supermann innen løping, vifter han bare bort. Det er ikke noe for ham. Han vil bare være vanlig. Trene, trene, trene.

– Jeg stoler på coachen min, og ville aldri droppet en trening. Det er mitt tips til alle løpere som vil bli bedre: aldri gå med på kompromisser når det gjelder treningen. Bare fortsett å løpe.

Eliud Kipchoge
Fra: Kapsisiywa, Kenya
Født: 5. november 1984

Personlige rekorder