Løpingens kreative frirom

Løpingens kreative frirom


Sindre Buraas og Sondre Lerche er to ganske forskjellige personer. Den ene har levd som toppidrettsutøver og løpt 5000 meter på 13:11.96, mens den andre har vunnet Spellemannprisen og toppet Billboardlister. De kommer fra to ulike verdener, men én ting har de til felles …

The moment my legs begin to move my thoughts begin to flow

Henry David Thoreau

Løpetur i skog, med mellom 100 og 160 i puls er det optimale for en kreativ tankestrøm, ifølge Sindre Buraas. Foto: Johannes Rummelhoff

Jakten på gode kilometertider og konkurranse er ikke noe vi forbinder med kunstnerens rike sjelsliv, men kan ikke løping være noe mer enn startnummer og prestasjonsjag? Gir ikke bevegelse spillerom for tanker?

Alle vi som løper har vel opplevd hvordan en løpetur kan frigjøre tankene og skape rom for nye? Og det er akkurat det Sindre Buraas og Sondre Lerche opplever. De bruker begge to løping aktivt for å la tankene flyte og gi rom for kreativiteten.

Sindre Buraas var en gang for ikke så alt for lenge siden en av Norges raskeste løpere. Han har trent strukturert og konkurrert siden han var en liten guttunge. Sindre satset på 5000 meter og jaktet på norgesrekorden.

Så en dag på slutten av løpekarrieren oppdaget han at han brukte løpeturene til å tenke ut ting han ville designe og bygge i leiligheten sin. Med sin mentalitet fra toppidretten arbeidet han strukturert og målrettet med søknaden til designstudier på Kunsthøgskolen i Oslo. Han kom inn på studiet og nå er fokuset rettet mot design og kreativitet. Løping har blitt en hobby.

Sondre Lerche er det motsatte. Han har lagd musikk hele livet. Idrett og trening var en fjern verden som vakte laber interesse hos musikeren. Han prøvde lenge å trene litt for helsa sin skyld, men fant ikke motivasjonen og det ble aldri en vane som vedvarte. Så en dag fant han løpingen på grunn av musikken. Han måtte rett og slett komme i bedre form for å gjennomføre en fysisk krevende konsert.

Nå hadde han en grunn til å løpe. Og etter hvert som han løp mer og mer kom han naturlig nok i bedre form. Og da satt han også mer og mer pris på løpingen for løpingens skyld. Løpeturene ble et frirom fra musikkens abstrakte prosesser. Han hadde rett og slett funnet seg en hobby.

Løping slipper tankene fri
– Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre.

Samtidig er løping en aktivitet han gjør kun fordi han selv har lyst til å gjøre det. Sondre liker å improvisere treningen og tilpasser den basert på kropp og omgivelser. En perfekt uke startes med en 25 kilometers løpetur hvor han hører på ambient musikk og lar tankene flyte.

Sondre forteller videre at løping er en meditativ aktivitet han gjør for å å sone ut. En ventilator hvor tankene kan flyte inn i en annen horisont. Løpeturen er et fristed som kan brukes til det du trenger der og da. En dag til å sortere tanker, en annen til å få nye idéer, eller bare for å slippe å tenke.

– Det er paradoksalt, men jeg var ute og løp når jeg skjønte at jeg ikke skulle løpe lenger, forteller Sindre Buraas og ler.

Nå som Sindre har lagt piggskoa på hylla har løping fått en litt annen plass i hverdagen. Før var det jobb, nå er det rekreasjon. Løping kan være så mye mer enn å løpe med startnummer. Løping kan også være en intellektuell aktivitet. Etter jobb og studier liker Sindre å løpe alene gjennom Oslomarka og la tankene svirre rundt nye byggeprosjekter, skoleoppgaver, fargekombinasjoner eller designprinsipper. Impulsene fra naturen tror han er en viktig del av den kreative påvirkningen.

– Blåstien i Oslomarka gir en større effekt på tankeflyten enn asfalten langs Frognerkilen, legger han til.

Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre Lerche. Foto: Johannes Rummelhoff

Å løpe er en kreative prosess
I en studie ved Stanford University har Marily Oppezzo og Daniel L. Schwartz[1] forsket på hvordan bevegelse påvirker kreativ tenking. Gjennom eksperimenter hvor forsøkspersonen gikk på en tredemølle og løste kreative oppgaver økte kreativiteten hos 81 % av deltakerne. Studien konkluderte med at det å gå åpner opp for en fri flyt av idéer og at det øker kreativiteten.

Både Sindre og Sondre bruker løping i sine kreative prosesser. Enten de klekker ut nye idéer, bearbeider eksisterende eller bare renser opp i gammelt tankegods.

Sondre Lerche forteller entusiastisk om hvordan han bruker løpingen aktivt når han jobber med nytt materiell. Han hører for eksempel på musikk han jobber med på løpeturer. Gjerne en låt om og om igjen gjennom hele løpeturen. Slik kan han fordype seg i sin egen musikk, høre forskjellige nyanser og finjustere miksen slik at den blir akkurat slik han ønsker. Når han kommer hjem etter løpeturen setter han seg ned og noterer det han har kommet fram til under løpeturen og tar det med seg inn i studio hvor den kreative prosessen fortsetter.

Sindre ser på løpingen som en del av designprosessen. Han tar ikke for seg et konkret prosjekt når han løper og klarer ikke styre tankene, men tenker mer filosofisk over designmetoder og hvilken rolle han skal ta som designer.

Sindre forteller også at det hjelper å være i god form for å kunne la tankene gå av seg selv når man løper. Det kan ikke være for anstrengende å løpe. Pulsen må litt opp, mener Sindre, men ikke for høyt. Mellom 100 og 160 i puls, har han erfart er det optimale. Hardøkta er ikke tiden for de dype tankene, men det er på de rolige turene i skogen hvor tankene virkelig løper løpsk.

Det samme viser en studie fra Nederland[2] hvor forskerne undersøkte hvordan ulik trening påvirket den kreative tankeprosessen. Studien viser at anstrengelsen ikke kan være for stor. De som trente og var i god form fikk bedre kreativt utbytte av aktiviteten. Og der har vel akkurat Sindre Buraas en fordel, en solid grunnform som gjør at han slipper å tenke på løpingen, men kan la tankene ta overhånd.

Kort og godt blir både Sindre og Sondre mer kreative når de snører skoa og løper seg en tur, men er det løpingen som er årsaken? Løping er en monoton aktivitet. Alt du trenger å gjøre er å sette en fot foran den andre og bevege deg fremover. Når du er i god nok form og finner flyten i løpeturen åpner det seg et rom for flyktig tanker og kreativitet.

Kanskje er det ikke løpingen i seg selv, men tiden du tilbringer alene og med dine egne tanker som utløser den kreative tankestrømmen?

Før var det jobb, nå er det rekreasjon, sier Sindre Buraas om løpingen. Foto: Johannes Rummelhoff.

Kilder:

[1] Give Your Ideas Some Legs: The Positive Effect of Walking on Creative Thinking http://aaalab.stanford.edu/assets/papers/2014/Give_your_ideas_some_legs.pdf

[2] The impact of physical exercise on convergent and divergent thinking
https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fnhum.2013.00824/full#h1


Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn

Ny verdensrekord i høydemeter på ett døgn


Hvor mange høydemeter tror du Luca Manfredi Negri klarte å samle på 24 timer i alpinbakken?

Luca Manfredi Negri er en 35 år gammel italiensk terrengultraløper som bor ved Como-sjøen. Ifølge Itra-rankingen er han blant de 15 beste ultraløperne i verden.

Klokka 10 lørdag morgen, den 13. juni, startet Luca sitt tøffe døgn i alpinbakken i Aprica, Italia. Utgangspunktet var Piazza Palabione på 1200 meters høyde. Derfra løp han opp på toppen av Palabione på 1700 meter over havet – og ned igjen, og opp igjen, og så videre. Helt til han nådde en total på 17000 høydemeter, som er ny verdensrekord i antall høydemeter på ett døgn – løpende, vel å merke. Kilian Jornet har ski-verdensrekorden på 23 486 høydemeter.

Verdensrekordholder i antall høydemeter på 24 timer, Luca Manfredi Negri.
Foto: Maurizio Torri

Ideen

Ideen om å kapre verdensrekorden dukket opp under lockdown-perioden, som varte i rundt to måneder i Italia. I løpet av disse dagene hjemme, brukte Luca mange timer på innendørssykkel og sirkeltrening. Han innså etter hvert at han trengte et mål for å holde seg motivert. Og slik kom han på «this crazy idea» som han kaller det. Inspirert av Ugo Ferrari, tidligere verdensrekordholder med 15 467 høydemeter.

Forberedelsene

I starten av mai startet han forberedelsene ved å sykle og løpe. Han økte treningsvolumet til han nådde 30–35 timer i uka med over 15 000 høydemeter ukentlig. Slik bygget han fundamentet.

Dagen

Egentlig skulle han i ilden 6. juni, men det ble utsatt til lørdag 13. juni grunnet værforholdene. Klokka 10 om morgenen startet han første klatreetappe fra Piazza Palabione i Aprica, en liten by i hjertet av Alpene. Luca vokste opp i Aprica og tilbringer mye tid til trening og med venner og familie her.

Foto: Maurizio Torri

Konkurransen

Uken før Lucas rekordforsøk hadde en annen atlet prøvd seg på den tidligere verdensrekorden til Ugo Ferrari (15 467 m) – og klart det! For å slå den ferske rekorden til Juhaa Jumisko (16 054 m) måtte Luca tilbakelegge 32 runder i alpinbakken. Hver runde var 4,4 kilometer lang med 500 høydemeter per runde.

– Ruta var publikumsvennlig og tilrettelagt for sosial distansering, forteller Luca.

– For å fullføre 32 runder måtte jeg bruke rundt 45 minutter per runde. Jeg startet ut i friskt tempo og brukte rundt 40 minutter per runde. Dette var for å skape en fordel i tilfelle uhell eller uventede problemer.

I løpet av de første 12 timene tilbakela han 9500 høydemeter.

– Fantastisk. Jeg var i stand til å løpe en av verdens beste tider i Everesting, altså å fullføre 8848 høydemeter på kortest mulig tid.

Han «nådde» Everest på 11 timer og 10 minutter. Og på det tidspunktet var Juha Jumiskos ferske rekord innen rekkevidde.

– Jeg hadde noen mørke øyeblikk i løpet av natta, men det gikk over takket være venner som bisto og heiet i time etter time.

– Ved morgengry innså jeg at den verste delen var tilbakelagt. Jeg var sikker på at jeg ville klare verdensrekorden, men hadde fortsatt mange meter å klatre for å klare det. De siste rundene føltes som en feiring. Det var turister, lokale fra Aprica og venner i løypa, og gjorde dette uforglemmelig.  Jeg så deres glede over å oppdage og bivåne terrengløping på en ny måte. Publikum fikk med seg hver eneste meter av utfordringen, noe som ikke er gjennomførbart i et vanlig terrengultraløp.

Rundetider og statistikk på de 34 rundene i alpinbakken. Foto: Maurizio Torri

Maten

Luca hadde to matstasjoner – en i bunn av bakken med vann, salter og kaffe i løpet av natta. Den andre var på toppen, med mat som sandwich med ost og skinke, energibarer, tørket frukt, parmesan og buljong.

Rekorden

Etter 24 timer hadde han tilbakelagt nøyaktig 34 runder – en total på 149,6 kilometer. Positive og negative høydemeter var det samme: 17 000 meter.

Gjennomsnittiden per runde var 42 minutter og 20 sekunder, og gjennomsnittlig antall høydemeter per time var 708 meter. Totalt ble det 74,8 kilometer oppover med en gjennomsnittlig stigning på 23 %.

Fysikken

Gjennomsnittspulsen til luca var på 128 og det totale kaloriforbruket endte på 16 500. Han mistet 1,5 kilo og blodverdiene forble de samme. Ingen vondter eller problemer med verken ledd, gnagsår eller vondter i tidligere skader.

Utstyret

Sko: Brooks Cascadia 14
Klær: Mico Sport
Tilbehør: Buff, Camelbak
Belte: Camelbak Ultra Belt
Staver: Leki Micro Trail Pro
Solbriller: Oakley Radar path
Ernæring: Pro Action og Enervit

Feiring og bobler. Foto: Maurizio Torri

Konklusjon

– En minneverdig opplevelse – et eventyr! Den idrettslige prestasjonen er én ting, men det som gjenstår som det mest imponerende er varmen fra folkene i løypa. Det var veldig emosjonelt å dele 24 timer med alle sammen. Jeg vil huske denne dagen, ikke for rekorden, men for alle menneskene rundt meg, avslutter Luca.

Link til rekordløpet på Strava finner du her.
ITRA-profilen hans ser du her.

Formtopping

Formtopping


Vi har alle skjønt at formtopping innebærer redusert treningsmengde – men hvor lenge skal formtoppingen vare, og hva skjer egentlig i kroppen når vi topper formen?

Vi har alle ulike motivasjoner for å løpe. Felles er at det må være et mål og en mening med løpingen. En urkraft som driver oss alle er opplevelsen av mestring og fremgang. Det kan vi oppleve i den daglige treningen vår, men for mange er konkurranser den ultimate testen. Det meste av treningstiden bruker vi på å finne ut hvordan vi bør trene for å øke kapasiteten vår og ha en formkurve som peker oppover.

Den siste lille prosenten før en konkurranse kaller vi formtopping, og den skal sørge for at vi prestere den dagen det gjelder. Paradoksalt nok bør vi her trene mindre for å prestere bedre. Hvor lenge skal formtoppingen vare? Hva bør treningsmengden og innholdet være? Og hva skjer med de fysiske egenskapene våre hvis vi topper formen riktig?

Hva er “form”?

Du møter en løpevenn du ikke har sett på en stund. Spørsmålet du kan banne på at kommer tidlig i samtalen er: “Hvordan er formen?”. Hvis du er lei av spørsmålet foreslår jeg at du svarer “Pære. Jeg har pæreform om dagen”. Haha, veldig morsomt. Alle løpere vet at vi spør om formen til kompisen fordi vi lurer på hvordan kapasiteten er. Har du fått trent bra og utviklet kapasiteten din? Det er det vi egentlig mener.

Kroppen trenger tid på å respondere på stimuliet treningen gir deg. Å utvikle kapasiteten din og på den måten komme i bedre form tar derfor lang tid. Ferske løpere kan utvikle formen langt raskere og i større grad enn mer erfarne løpere. Men felles for alle er at vi ikke snakker om timer, dager eller en uke for å se en betydelig formutvikling. Vi snakker minimum om måneder.

Vi tenker oss nå at kroppen og kapasiteten vår er en motor. Vi bruker det aller meste av treningstiden vår på å bygge motoren større slik at vi kan løpe lengre og raskere. Det kan være lett å tenke: “Når jeg topper formen må jeg legge på et ekstra gir i treningen for å sørge for at motoren blir så stor som mulig”. Feil. Det handler ikke om å bygge motoren. Det handler om å trimme den og ta vare på den. Olje alle delene slik at maskineriet går som smurt og sørge for at vi har en full tank med drivstoff.

Hvis formen vår er en kake, så er smør, sukker og mel de grunnleggende ingrediensene vi jobber lengst med å få riktig. Skal kaken være tipp-topp til servering må vi ha topping. Det siste kirsebæret som får alt til å henge sammen. Formtopping er nettopp det: En siste topping som gjør at vi får ut det fulle potensialet av motoren vi har brukt så lang tid på å trimme stor og sterk.

Det handler om å trimme motoren og ta vare på den. Olje alle delene slik at maskineriet går som smurt og sørge for at tanken er full av drivstoff.

Den viktigste ingrediensen er drivstoff

For at motoren vår skal kunne gå for full maskin på konkurransedagen må vi ha rikelig med drivstoff. Vi kan skru og trimme på motoren alt vi vil, men uten nok drivstoff tilgjengelig vil den ikke kunne gå for full maskin hele veien til mål. Drivstoff i denne sammenhengen er overskudd av både fysisk og mental energi. Den viktigste ingrediensen i hver eneste formtopping-strategi er derfor å redusere treningsbelastningen. Trener vi mindre gir vi kroppen og hodet mer tid til å hvile og bygge overskudd. Husk at trening gir stimuli og bryter ned kroppen. Det er når vi hviler mellom øktene at vi blir sterkere.

Hvilken strategi er best?

Vi kan bruke flere ulike strategier når vi reduserer treningsbelastningen. Vi kan redusere intensiteten, antall treningsøkter og varigheten på de ulike øktene. Vi kan også fordele reduksjonen av trening over en lengre eller kortere formtoppingsperiode på ulike måter. Så hva er best å gjøre? Det finnes ingen eksakt fasit, men vi har noen gode konkrete retningslinjer.

Reduserer vi treningen for lite får vi ikke nok overskudd. Reduserer vi for mye, for lenge, får vi ikke nok treningsstimuli og formkurven peker nedover. Det er gjort mange gode studier på formtopping, med ulik konklusjon om hva som er det optimale. Ser vi på alle studiene samlet, så ser vi likevel en klar trend som vi legger til grunn for vår anbefaling:

Reduser treningsvolumet med 30–60 prosent over en periode på 1–3 uker. Hvor mye og hvor hardt du har trent i perioden før legger føringer for hvor lang formtoppingsperioden bør være. Trener du veldig hardt i flere uker i forkant og er helt på stålet, bør fomtoppingen vare lenger. Jo lengre formtoppingsperioden er, jo mindre kan du tillate deg å redusere treningen, fordi du vil ha lengre tid til å bygge overskuddet som trengs.

Velger du en periode på tre uker – sikt mot 30 prosent reduksjon. Velger du to uker ­ sikt mot 40­–50 prosent reduksjon. Og velger du kun én uke – sikt mot 50–60 prosent reduksjon. Prøv den løsningen som passer din hverdagslogistikk og motivasjon best. Ikke vær redd for å eksperimentere. Prøv ulike løsninger til ulike konkurranser og reflekter over hva som fungerer best for deg.

I en hverdag med mange andre gjøremål enn trening kan det være lett å se på formtoppingsperioden som en mulighet til å få gjort mye annet arbeid, siden du bruker mindre tid på trening. Husk at målet med formtoppingen er at du skal få overskudd også mentalt. Er det gjøremål som er lystbetont og ikke suger krefter, kjør på. Pass likevel på at du sitter igjen på slutten av dagen med en følelse av velvære og at du ikke er stresset. Ha i tillegg som mål å få godt med søvn og å spise nok og fornuftig gjennom dagen for å fylle tanken med drivstoff.

Hvordan skal jeg kutte belastningen?

Det er flere måter vi kan redusere treningsbelastningen vår på. Vi kan redusere intensitet, total varighet og frekvensen (hyppigheten) på øktene våre. La oss ta et eksempel på en løper, Marte. Marte trener fire ganger i uka, der hver treningsøkt er 1,5 time lang og to av øktene er harde intervaller. Treningsbelastningen skal reduseres med 50 prosent.

Én måte å redusere belastningen kan være å redusere til to økter i uka der begge er 1,5 time lang, hvorav én økt er harde intervaller. En annen måte kan være å beholde alle fire økter, redusere varigheten litt og kun trene rolig. Begge disse modellene har noen klare svakheter.

For å beholde et tilstrekkelig treningsstimuli samtidig som vi bygger overskudd, trenger vi å beholde hyppigheten på øktene. Vi vil også beholde samme antall rolige og harde økter. Vi trenger å beholde hyppigheten for å opprettholde løpsfølelsen og en god mekanikk i steget vårt. Det bør ikke gå lenger tid mellom øktene dine enn vanlig. I tillegg trenger vi stimuliet de intensive øktene gir oss for å opprettholde et stimuli over et bredt spekter av intensiteter.

Den beste løsningen er derfor enkel å huske. I Martes tilfelle – behold alle fire øktene, og kutt alt med 50 prosent. En rolig løpetur på 1,5 time blir til 45 minutter. En intervalløkt på terskelintensitet som normalt er 8 x 1000 meter blir til 4 x 1000 meter. På en slik redusert kvalitetsøkt kan du tillate deg å løpe på litt høyere intensitet enn normalt hvis beina føles friske. Pass godt på at det ikke blir veldig mye hardere, målet er å sitte igjen med en følelse av overskudd også etter økta.

Reduserer vi belastningen på denne måten klarer vi å bygge overskudd samtidig som vi ivaretar kapasiteten og løpsfølelsen vår. Fordi løpsfølelse og teknikk står sentralt, bør treningen i formtoppingen være veldig spesifikk mot konkurransen. Er konkurransen flatt på asfalt løper du i all hovedsak flatt på asfalt under formtoppingen. Skal du løpe et superteknisk løp på sti bør du oppsøke tekniske stier både på rolige og harde økter under formtoppingen. Det tar tid å bygge kapasitet, men løpsfølelse kan komme og gå relativt raskt. Å trene i det samme terrenget du skal løpe konkurranse i de siste ukene, øker både selvtilliten og opprettholder god teknikk.

Bruk også det samme utstyret som du skal bruke i konkurransen. Hvis du har kjøpt superdyre karbonplate-sko du ikke vil slite ut, trenger du ikke bruke dem på alle øktene. Ta de heller på deg på utvalgte hardøkter som går i konkurransefart for å forberede deg på hvordan det vil bli på konkurransedagen. Skal du løpe et ultraløp i terrenget? Bruk formtoppingsperioden til å teste alt av utstyr du kommer til å bruke i konkurransen. Pakk løpesekken på samme måte og ta på deg den samme t-skjorta for å sjekke at det ikke gnager i armhulene. Test ut ulike sko i både regn og oppholdsvær for å være forberedt på hvilket skopar du skal velge på løpsdagen. Ikke overlat noe til tilfeldighetene.

Spesifikk trening og gjennomtenkte valg av utstyr er nøkkelen til suksess.

Martes eksempel :

En normal uke:

Mandag: Rolig løp 1,5 time
Tirsdag: FRI
Onsdag: Terskelintervall 8 x 1000 m
Torsdag: FRI
Fredag: Rolig løp 1,5 time
Lørdag: FRI
Søndag: Bakkeintervall VO2 max 6 x 3 min
Totalt: 6 timer (50 min hardt)

Formtopping:

Mandag: ROlig løp 45 min
Tirsdag: FRI
Onsdag: Terskelintervall 4 x 1000 m
Torsdag: FRI
Fredag: Rolig løp 45 min
Lørdag: FRI
Søndag: Bakkeintervall VO2 max 3 x 3 min
Totalt: 3 timer (25 min hardt)

TTT – Trust the taper

I idrettssammenheng er tapering det engelske uttrykket for å toppe formen ved å redusere treningsbelastningen.

“Trust the taper” har blitt et uttrykk som følge av at mange blir usikre på egen form under formtoppingen. Når vi reduserer treningsmengden opplever mange å føle seg tung og treg i steget de første dagene. Da er det lett å trekke raske konklusjoner. “Det er fordi jeg gjør noe feil” eller “Jeg må trene mer, så føler jeg meg kvikkere”.

Ha is i magen. Vit at dette er helt naturlig, og at du etter noen dager med tunge bein vil komme ut på den andre siden med masse overskudd og god respons i steget. Hvis du kjenner deg igjen i dette kan det være lurt å velge en formtopping-modell som går over for eksempel to uker istedenfor én uke. Da kommer du deg gjennom den tunge perioden og får tilbake det kvikke steget i god tid før konkurransen. Det gir selvtillit.

Gjør det enkelt. Bestem deg for en varighet på formtoppingen og kutt treningen med de nødvendige antall prosent. Fordel nedskjæringen mellom alle øktene dine, og behold både rolige og harde økter. Slapp av, spis godt, sov mye og gjør ting som får deg i godt humør. Så sees vi struttende av energi på startstreken!

Frå blodpropp til fjelltopp

Frå blodpropp til fjelltopp


Kjell Magnar Berli har gått mange skritt i sjukehuskorridorane. No spring han frå dei fleste fjelløparane. Ikkje for å vinne, berre fordi han kan.

– Det vart vel 372 000 høgdemeter til slutt, seier Kjell Magnar smilande.

Det er fort gjort å love for mykje og heller bortforklare det seinare. Det slapp Kjell Magnar då han sette eg eit hårete mål.

– Det byrja med at eg sa til Lars Hallvard Helsem at eg skulle ta minimum tusen høgdemeter kvar dag i 2018. Eg forsøkte å halde det eg sa utover vinteren og våren. Då sommaren kom, låg eg godt an. Då var det berre å fortsette ut hausten.

Kjell Magnar Berli. Foto: Martin Kristoffersen

Livet kunne sett helt annleis ut

Tusen høgdemeter om dagen. Dei fleste asfaltløpare vil slite med å forestille seg kor mykje det er. Korleis er det å tilbakeleggje så mange høgdemeter dagleg?

– Det var sjølvsagt dagar kor det var tungt. Då vart det til at eg berre gjorde unna åtte hundre høgdemeter, for så å ta to tusen høgdemeter når forma var på topp igjen.

For dei som kjenner Kjell Magnar, er det ikkje sjølvsagt at den sympatiske fjellmannen frå Velledalen kan sjå tilbake på eit kalenderår med så mange høgdemeter i beina. Livet hans kunne sett heilt annleis ut enn kva det gjer i dag.

– Hausten det året eg vart konfirmert, merka eg at forma mi berre gjekk nedover. På den tida var eg veldig glad i å spele dataspel, ofte kunne eg døgne frå laurdag til søndag, for så å gå på jakt med stefaren min søndags morgon. Men utover hausten sleit eg med å halde følgje med han. Slik hadde det ikkje vore før. Eg oppsøkte lege og det viste seg at blodprosenten min var skikkelig låg, det same med jernlageret og vitaminverdien i blodet var også ganske dårleg.

Foto: Martin Kristoffersen

Levertransplantasjon

Kjell Magnar vart sendt rett til sjukehuset i Ålesund kor legane gjorde alt dei kunne for å finne ut av kvifor helsetilstanden var så dårleg. Men då dei ikkje fann ut av problema, vart Kjell Magnar sendt opp til St. Olavs i Trondheim. Der fann dei ut av han hadde ein alvorleg leverskade. Ferda gjekk vidare til Oslo og Rikshospitalet kor han vart grundig undersøkt og fekk medisin som skulle gjere kvardagen betre. Kjell Magnar merka at forma gradvis vart betre og fortsette som før med å døgne framføre dataskjermen før han gjekk ut på jakt i helgene.

– Eg var vel 19 år då eg var på kontroll og prøvane viste svært dårlege resultat. Eg trong ein levertransplantasjon. Sjølv om eg kjente meg i ok form, takka eg sjølvsagt ja til å stå på transplantasjonsliste, då det kunne ta alt frå tre til seks månader år å få transplantasjon.

Heldigvis vart ikkje ventetida så lang. Etter nokre månader vart han ringt opp frå sjukehuset i Ålesund med beskjed om at no hadde dei ei ny lever klar til han på Rikshospitalet. Kjell Magnar måtte kome ned til Oslo med ein gong. Det var berre å hive seg rundt, kome seg på ferja og køyre til Vigra kor det stod eit ambulansefly og venta.

– Eg har nok aldri hatt det så tungt som den dagen eg skulle bli transplantert. Eg fekk ei kjensle av at dette kunne vere slutten for meg. Det er 80–90 prosent sjanse for å overleve ein slik transplantasjon. Eg har aldri før eller sidan gråte så mykje som eg gjorde dei siste timane før operasjonen. Operasjonen gjekk bra, og etter fjorten timar vakna eg opp att. Eg kjente meg faktisk ganske bra, og reiste meg opp for å stå på beina berre for å prøve. Det var ganske vondt dei første dagane etter operasjonen, eg hadde jo eit stort operasjonssår. Men eg kom meg gradvis, og etter kvart gjekk det ganske raskt å kome seg til hektene igjen. Etter tre veker vart eg utskriven og kjente meg i betre form enn på fleire år.

Foto: Martin Kristoffersen

Passert av ein joggar

Men nokon livsstilsforandring skjedde ikkje over natta. Da Kjell Magnar kom heim fortsette han i same leia som før, med ein god del dataspeling, døgning frå laurdag til søndag og jakt neste morgon.

–Eg har jo alltid likt å gå på jakt i fjellet, og etter kvart fekk eg lyst til å bevege meg enda meir, så eg byrja å sanke trimpostar rundt i Velledalen. Resultatet var jo at forma vart betre og betre. Ein dag eg gjekk opp til Vellesetra, vart eg passert av ein joggar på vegen. Han såg lett ut i beina, og eg fekk lyst til å prøve det same. Neste dag tok eg meg ein joggetur, og eg vart positivt overraska over forma mi. Det var eigentleg då eg byrja å springe.

Blodpropp og Birken

Med ei grei grunnform frå jaktturar i fjellet og sanking av trimpostar fekk Kjell Magnar ein rask progresjon på forma, og vart med på fleire mindre motbakkeløp. Men sjukdomen var ikkje heilt ferdig med han. 

– Eg fekk ein skikkelig nedtur då eg fekk påvist blodpropp. Det var tungt å måtte ta ein ny operasjon, og forma var skikkelig dårleg etter operasjonen. Eg har alltid hatt ei haldning om å ikkje gje opp, og i tunge stunder tenkt at det alltid er nokon som har det verre enn meg. Eg bestemte meg for å ikkje gje opp denne gongen heller, og melde meg på Birkebeinerrennet. Eg hadde så vidt kome ut av sjukehuset før rennet gjekk. Sjølv om det var eit tungt renn og forma ikkje var den beste, kom eg meg gjennom det.

Foto: Martin Kristoffersen

Titimars treningstur

For dei som følgjer med på motbakkeløp og særskild lengre fjelløp i regionen, er Kjell Magnar blitt eit kjent namn på resultatlistene. Oftast finn vi namnet hans på pallen. Jo lengre og meir utfordrande eit løp er, jo større er sjansane for at fjellgeita frå Velledalen er ein av dei første i mål. Slik som i fjor då han vann det nye løpet «Fjord to Summit» i Romsdalen. Sjølv seier han at han aldri hadde nokon ambisjon om å bli ein fjelløpar, men at det skjedde av seg sjølv etter kvart som løpeturane vart lengre og lengre.

– Eg synes det er artig å sjå nye område og oppleve nye ting, etter kvart som forma mi vart betre så vart også turane lengre og lengre. Ein dag bestemte eg meg for å ta alle trimpostane i Velledalen på ein og same tur. Det tok om lag ti timar, men eg kjente meg ganske bra undervegs og etterpå. Det var nok då eg bestemte meg for å fokusere på lengre løpeturar. Deltakinga på fjelløpa har kome som eit resultat av dei lange turane. Eg er ikkje den som konkurrerer kjempemykje, eg blir ikkje motivert av det. Det som motiverer meg, er gleda over å kome ut i fjella.

Foto: Martin Kristoffersen

Gjer ting medan du kan

Aller best trivst Kjell Magnar i området rundt Gullmorbreen og Brekktindane. Det er eit bratt og alpint område med fleire brear. Mange vil nok oppleve underlaget i dette området som tidvis krevjande for ein løpetur, men det er i såkalla teknisk løpeterreng som dette, at han verkeleg kjem til sin rett som fjelløpar. Det er ikkje mange som klarar å halde følge med Kjell Magnar når han slepp opp handbrekket i teknisk løpeterreng.

– Om ein skal delta på lengre fjelløp, er det lurt å trene på å springe nedover og ikkje bere fokusere på oppoverløpinga.

Det er tydeleg at det er opplevinga av å vere ute i fjellet som er motivasjonen for løpeturane for Kjell Magnar. Levertransplantasjonen og blodproppen i levra har gitt han eit rasjonelt og takksamt syn på livet.

– Eg har alltid tenkt at eg må gjere ting medan eg kan. Ein vet ikkje kva morgondagen bringar, det har eg jo erfart fleire gongar. Eg set pris på dei dagane eg kan gjere det eg vil, og eg planlegg ikkje så langt fram i tid. Det er sjeldan eg set meg mål eit heilt år fram i tid. Til sommaren har eg ikkje planlagt nokon konkurransar, bortsett frå Stranda Fjord Trail Race (avlyst nå, red. anm). Eg tar alt anna som det kjem. Eg vil berre kose meg i fjellet med fleire langturar i nye område.

Foto: Martin Kristoffersen

Korleis bli betre på nedoverløping?

Til tross for at han har sanka ufatteleg mange høgdemeter i løpet av eit år, mener Kjell Magnar at det å vere god i nedforsbakkane er vel så viktig for å bli ein god fjelløpar. Her er råda hans.

– Først og fremst må ein kjenne på beina sine, og vere smart. Det er ikkje lurt å starte med å springe nedover for lenge om gangen. Ta det gradvis. Musklane får bra med juling når ein spring nedover, så dei må få tid til å venne seg til ei ny form for belastning. Kor lenge ein kan springe nedover i starten, er svært individuelt, men helst ikkje meir enn 15 minutt om du har lite erfaring.

Dei fleste tenker berre oppoverløping når dei trener. I konkurransar ser ein ofte at mange tapar mykje tid nedover. Å springe nedover handlar om teknikk. Du må vere bevisst på kor du plasserer beina og tyngda. I steinur til dømes, om du då legg vekta på eit bein, ligg du plutselig der.

Løpingen inspirerte til film

Løpingen inspirerte til film


Da Norge stengte begynte skuespillerene Marian Saastad Ottesen og Jan Gunnar Røise å løpe. Løpingen inspirerte dem til å lage en romantisk kortfilm om to joggere som passerer hverandre hver dag på samme sted til samme tid og forelsker seg i hverandre. Men kan kjærligheten blomstre uten å bryte smittevernsreglene?


– Da alle forestillingene på Nationaltheatreret ble avlyst, og alle film- og TV-produksjoner stanset, begynte vi å løpe. Dag etter dag, lengre og lengre, forteller Marian Saastad Ottesen og Jan Gunnar Røise, skuespillere ved Nationaltheatret.

De har begge et lidenskapelig forhold løping, og på en av løpeturene fikk de en idé og om å lage en kortfilm om to joggere som finner kjærligheten. 

Jan Gunnar Røise og Marian Saastad Ottesen i filmen The Runners. Se filmen lenger ned.

– “The Runners” er filmet noen grytidlige morgentimer, tre helger på rad i Frognerparken.

Det har kun vært de to på set, ikke noe crew. Så alle regler om avstand er fulgt.

– Det er veldig fint å få dele filmen og budskapet vårt med Runner’s World; Run with passion, spread love and keep your distance.

Se The Runners her:

Lenge leve løperen

Lenge leve løperen


Vi både lever lenger og er friskere enn tidligere generasjoner. Men alderen påvirker fortsatt prestasjonsevnen vår selv om langt flere lykkes i å opprettholde den i høyere alder. Slik tar du høyde for det – hele løpelivet ut. Mange av...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER