Det er vår, sola varmer, fuglene kvitrer og den friske vårlufta skriker etter at vi skal puste den inn i dype åndedrag. Mange av oss gir heldigvis etter. De første løpeturene på barmark er nydelige. Litt våryre setter vi opp farten mer enn planlagt både mandag, tirsdag og onsdag. Torsdag murrer det litt i høyre legg. Fredag prøver du igjen, men beinhinnebetennelsen er et faktum.
Hva kunne blitt gjort annerledes?
Tålmodighet, tålmodighet og tålmodighet. Og lett styrketrening, gjerne med kroppen som belastning. Dette er viktige stikkord å ha med seg inn i en ny sesong. Dersom målet ditt er å trene fem dager løping i uken, må du kanskje starte med to de første ukene etter at snøen har gått. Og gjerne fylle på med sykling, svømming, rulleski osv. Etter et par uker kan du øke til tre. Etter hvert fire. Og fem.
Hva så med tempoet? «Fart dreper», ser vi i kampanjene fra Statens Vegvesen. Det samme kan sies om løpstrening. Dersom alle øktene går i det man kan kalle moderat eller hurtig tempo, får muskulaturen aldr hvilt seg skikkelig. Du bryter ned kroppen istedenfor å bygge den opp. La de rolige turene gå ROLIG. På de hurtige turene bør du bygge opp økta gradvis, der den neste intervallen alltid går raskere enn den foregående. Slik får du kontroll på treningen, og unngår de altfor høye melkesyreverdiene for tidlig. Dette er både effektiv- og skadeforebyggende trening. Trener du løping fem dager i uken, bør minimum to av disse gå i særdeles rolig tempo. Hva så med utstyret? Kan jeg betale meg vekk fra skader?
Nye bølger – nye trender
«Natural running», «barfotsløping», «pose running», «zero drop shoe» er alle begreper som er med i dagliglivets vokubular for dagens løpsfantaster. Såkalte eksperter kommer med argumenter for og imot bruk av diverse typer fottøy, den ene skomodellen gjerne dyrere enn den andre. Og spesialsåler – ja, det bør du ha. For da blir du ikke skadet. Eller? Disse «barfotsskoene», kanskje de er hemmeligheten?
Den jevne mosjonist blir forvirret, ekspertene likeså. Den eneste forskjellen er at disse ekspertene ikke tør innrømme sitt manglende kunnskapsnivå. Selgere, diverse behandlere og terapeuter. Tidligere eliteløpere. Ja, til og med leger. Rosabloggere (også enkelte fysioterapeuter har kastet seg på denne bølgen) kommer med mer eller mindre bastante råd til allmuen av løpere. For all del, noen råd er sikkert både bra og godt ment. Men det er ofte «penga som rår». Kunnskapsnivået er ofte tilsvarende lavt som antall kroner i omløp. Og evidensen er i beste fall svak.
Minst like høy skadefrekvens som før?
Det er i flere tiår blitt forsket iherdig på løpeskader og utvikling av «riktig» fottøy for løpere. Det finnes i dag joggesko som skal passe for den lette løper, for den tunge, for den konkurrerende, for den bedagelige, for den mosjonerende, for den motebevisste, for den overpronerende, for den underpronerende, eller supinerende, eller hva var det nå vi kalte det – osv. Såler finnes også. Dyre «spesial»såler. Og kompresjonstøy. Alt dette for å øke graden av komfort, unngå skader – og – leverandørene skal jo tjene mest mulig penger. Spørsmålet er om dette har ført til færre belastningsskader nå enn tidligere. Det er dessverre ingenting som tyder på dette. Så kan jo ekspertene si at det er flere som løper nå enn tidligere. Her finnes det ikke sikre tall. Vi har jo hatt løpsbølger tidligere også.
Fornuftige råd
Hva skal en stakkars fysioterapeut si til sin ambisiøse, overivrige og løpende pasient? Han eller hun kommer nok en gang inn til konsultasjon for en betent akillessene, en vond legg, et vondt kne eller en vond hofte. Eller alt sammen på en gang. Er pasienten biomekanisk justerbar kanskje? Flere studier har sett på effekten av ulike typer løpestilsanalyser, undersøkelse på speilkasse, holdningsanalyse osv. Noen feil og mangler finner vi nok. Men om dette er årsaken til skaden er vel ofte usikkert?
Det foreligger per dags dato ingenting som tyder på at det er en spesiell type sko eller såle som forebygger skader bedre enn andre. De såkalte overpronasjonsskoene kan sikkert være behagelige å ha på føttene. Om de virker skadeforebyggende på lett pronerende løpere, er heller usikkert.
Og dersom skaden først har skjedd, har vi ingen sterk evidens for hvilken type behandling som fungerer best. Eller jo, har pasienten troen? Klarer du som behandler å overbevise vedkommende om at det er apparaturet ditt – eller nålene dine – som er tingen? Placeboens virkestoff er jo fortsatt magisk.
Så kjære løper
Uansett løpestil, teknikk eller sko (eller mangelen på stil, teknikk og sko), så bør regelen være enkel. Velg det fottøyet som du trives best i og som føles mest komfortabelt. Og varièr i både fottøy og løpsunderlag. Minst to par ulike joggesko, flere løpsruter og en god porsjon is i magen er alle gode forebyggende tiltak.
Ikke la nye trender og ideer styre ditt valg av fottøy. Vær kritisk til «gode råd» og til «eksperter». Hold godt rundt lommeboka. Sunn skepsis er et fint stikkord. De som er mest bastante i sine utsagn, er ofte de med lavest kunnskapsnivå.
Husk for all del å bruke hodet også – ikke bare beina. Lytt til kroppens signaler. For det tar lenger tid å løpe av seg en skade enn på seg en skade. Tro meg. Dersom overbelastningsskaden er et faktum, er ofte medisinen enkel: Alternativ trening og gradvis opptrapping til normal aktivitet. Denne øvelsen kan ta dager, uker eller måneder. Det finnes ingen quick fix. Massasje, manipulasjoner, ultralyd, «Shock Wave», nåler, laser, varmepakninger osv. hjelper ikke. Beklager, men det er ingenting som tyder på at annet enn selvhjelp, evt. i kombinasjon med gode råd fra en flink fysioterapeut hjelper.
Ikke bli skremt av dette. Kom deg ut på løpetur! For det er det all grunn til.
