– Og når vil dere bli kjørt tilbake til flyplassen? spør taxisjåføren.
– Vi skal løpe tilbake, sier vi.
Han rister på hodet og ønsker oss lykke til.
Vårt todagers løpeeventyr på Madeira er i gang.
Stadig flere løpere får øynene opp for den vulkanske øya i Atlanterhavet, 600 kilometer vest for Marokko. De fleste kommer for å delta i et av de mange ultraløpene som arrangeres her. Madeira International Ultra Trail (MIUT) er det tøffeste, med en distanse på 115 km og 7200 høydemetre. Det ble arrangert for første gang i 2008 med 141 deltakere. I april i år var det over 3500 deltakere, og vinnertiden var imponerende 13:57:10.
Reisefølget som gjennomførte todagerseventyret på Madeira besto av artikkelforfatter Jon Audun Kvalbein (i midten) og britene Oliver Balch (til venstre) og Charlie Shepherd.
Vi bor alle tre til daglig i Porto og fikk det for oss tidligere i vår at vi ville prøve oss som ultraløpere på Madeira. For å planlegge turen brukte vi løpstraseen som går gjennom øya på langs. Encumeada var et passe startpunkt for oss, 42 km fra start. Det ville bety en distanse på 40 km den første dagen og 30 km den neste, nærmere 5000 høydemetre begge dagene.
Det var ikke mulig å finne overnatting midtveis, og vi valgte å gå for overnatting under åpen himmel ved Ribeiro Frio. Alt vi trengte for to dager måtte vi dermed løpe med på ryggen, inkludert mat, utstyr, sovepose og liggeunderlag. Vi tok sjansen på at det ikke ville regne om natten og droppet telt.
Morgenfly fra Porto
Tidlig på morgenen en dag i juni tropper vi opp på flyplassen. Etter nesten to timer på vingene, cirka 1200 km med kurs sørvest, kan vi se de steile fjelltoppene på Madeira som stikker opp av det tette skylaget. Det blåser kraftig og flykapteinen holder nesten på å gi opp å lande på en av de mest værharde og korteste flyplassene i verden. Omsider lykkes vi. Heftige kastevinder ved innflygingen utløser hyl og skrik for så å gå over i begeistret applaus. På flyplassen fyller vi opp vannflaskene våre, to liter hver. 20-literssekken veier nå 7 kg. Vår forhåndsbestilte sjåfør står klar ved utgangen. Det grå været med duskregn bekymrer oss, men taxisjåføren beroliger:
– Det er alltid dårlig vær her på flyplassen. Dere skal opp i høyden, der skinner sola.
Kjøreturen tar 40 minutter. Vi hiver innpå bananer og brød for å bygge opp energilagrene. Vi passerer Funchal og Serra de Aqua og ender opp ved Encumeada på cirka 900 meters høyde.
Frodig og bratt
Taxisjåføren hadde rett, været oppe i høyden er langt bedre. Vi hiver på oss sekkene og suser innover i Madeiras villmark. Opplevelsen er fantastisk. Naturen overgår bildene vi har sett. Stien går gjennom tette, irrgrønne skoger som dufter eukalyptus. Noen steder er stien omkranset av busker og trær, og vi løper gjennom grønne tunneler, mens fuglene kvitrer og firfirslene rasler i krattet når vi passerer.
Madeira er kjent for et rikt dyre- og planteliv, og øya har mange såkalte endemiske arter, det vil si arter som bare finnes her i hele verden.
Stien klatrer oppover dalsiden, og vi er snart over tåkeskyene som siger nedover i dalen. Her oppe er det sol og knallblå himmel. Jeg gjenkjenner følelsen av høyfjell med skarp og klar luft. Fjellene er frodige og grønnkledde, og dekket av gule blomsterhav.
Det omfattende og velholdte stinettet på Madeira var i mange hundre år det viktigste systemet for transport av både mennesker og varer. Ofte var det lettere til ta seg over øya til fots enn å velge sjøveien på grunn av det røffe Atlanterhavet.
Ved fjellpasset ser vi utover over Nonnenes dal. Nonner søkte tilflukt her på 1500-tallet da provinshovedstaden Funchal ble angrepet av pirater.
I stedet for å holde høyden og gå mot Pico Grande begynner vi den bratte nedstigningen til dalen. Dette er typisk for traseen. Arrangørene tar med flere motbakker enn strengt tatt nødvendig.
Nybegynnerfeil
Nede i dalen lunter vi forbi en søvnig landsby, mellom kjøkkenhager og beitende geiter. Så begynner en tøff oppstigning på om lag 1000 meter. Vi går oppover langs en sti delvis dekket av skog som skjermer for sola. Det er likevel varmt og fuktig, og vi blir gjennomvåte av svette. Endelig flater stien ut og utsikten her er uslåelig. Vi ser utover Nonnenes dal omkranset av de høyeste toppene på Madeira.
Vannflaskene er nå tomme, og tørsten er plagsom. Vi gjorde en pinlig nybegynnertabbe og glemte å fylle flaskene nede i dalen. Etter å ha lett i nesten en time hører vi klukkende lyder rett ved stien. Vi er reddet.
Vi passerer Casa de Ruivo. Hytta var tidligere åpen for overnatting, men nå bor det vakter her som holder oppsyn med fjellet. En avstikker opp til høyre tar oss til Pico Ruivo, Madeiras høyeste topp på 1861 moh.
Nå kommer den mest spektakulære delen av hele turen. Stien klorer seg fast til loddrette fjellsider. Bratte nedstigninger gir utsikt nedover i dalen som nå er badet i varm ettermiddagssol.
Plutselig ender stien i et svart hull som viser seg å være en tjue meter lang tunnel. Det er svalt inne i tunnelen med kaldt forfriskende vann dryppende fra taket. Vi passerer mange slike tunneler og blir fascinert.
Dagens siste motbakke går opp til Pico da Areeiro på 1818 moh. Vi balanserer langs en smal egg med bratte juv på begge sider, en god match til Besseggen, men her har de sikret stien med stålwirere på hver side. Det føles betryggende ettersom vindkastene er kraftige.
Etter Pico da Areeiro går det nedover mot Ribeiro Frio, og vi skynder oss for å rekke restauranten som stenger kl. 22. Landskapet skifter karakter fra høyfjell til vidder og skog. Østover ser vi ned på daler fylt med hvite hav av skyer.
Beina har virkelig fått kjørt seg nå, og det gjør vondt å løpe, særlig nedover. Stien forlater det åpne viddelandskapet og smyger inn i den tåkeskogen, mens skodda og mørket senker seg.
Et kvarter før restauranten stenger er vi framme i Ribeiro Frio – tror vi. Vi har navigert feil, restauranten ligger fortsatt 800 meter lenger unna. Etter å ha slitt oss gjennom 42 km og 3600 høydemetre blir tanken på 800 meter til for mye, og vi dropper middagen. Appetitten er uansett sånn passe etter å ha gumlet energibarer og nøtter hele dag.
Campingplassen i Ribeiro Frio viser seg å være bare en gressplen. Det er omtrent 10 grader og det føles veldig kaldt når man har løpt så lenge. Vi ligger under en stjerneklar himmel, og det blir heldigvis ikke noe regn. Den lette soveposen klarer akkurat å holde meg varm nok til å sove, men da har jeg på meg absolutt alt tøyet jeg hadde med.
Morgenstemning
Intens fuglesang vekker oss klokka sju. Farten i går var lavere enn forventet, og vi tenker det er best å komme oss avgårde så fort som mulig for å nå flyet i tide. Vi setter avgårde uten frokost og satser på at vi finner et sted vi kan spise underveis. Etter en natts søvn fungerer beina bedre enn fryktet.
Morgenstemningen er fantastisk. Vi ser bort på de flotte fjelltoppene i morgensol – de vi passerte i går. Etter å ha klatret no
en hundre meter oppover, heller stien for det meste slakt nedover resten av dagen. Farten er langt bedre enn i går. Vi løper gjennom mørke og mystiske skoger, delvis innhyllet i tåke. Det gir en følelse av å være i universet til Ringenes herre.
Stien går ofte ved siden små vanningskanaler, såkalte levadas. De første innbyggerne som ankom øya på begynnelsen av 1400-tallet skjønte tidlig at de måtte bygge kanaler for å lede vannet fra de nedbørsrike fjellene på nordsiden av øya til landbruksområdene i sør og øst. Kanalene på øya har til sammen en lengde på over 3000 kilometer.
Vi har fortsatt ikke spist frokost og mobilbatteriene er snart tomme. Endelig finner vi et sted med bebyggelse. Portela har to restauranter, en butikk og en taxistasjon – med én taxi. Taxisjåføren kommer straks imot oss og tilbyr transport. Antagelig ser det ut som vi trenger det. Vi takker nei, men får til gjengjeld vite at restauranten åpner om 15 minutter. Vi bestiller lunch og nyter å sitte inne og spise ved et bord, mens mobilbatteriene lades.
Beina er som stive stokker når vi begynner å løpe igjen. Det tar ti minutter med grimaser og merkelig løpestil før de fungerer sånn noenlunde. Kursen bøyer nordover og vi hører et sus gjennom skogen, det er lyden av havet! Den spektakulære nordkysten åpner seg foran oss. Et par hundre meter ned ser vi de digre dønningene fra Atlanterhavet slå mot klippene, mens skylaget henger hundre meter over oss. Stien holder samme høyde tre kilometer østover langs kysten, og den mektige utsikten gir ekstra krefter.
Stien svinger sørover langs en åpen og frodig dal. Vi holder høyden i dalsiden og løper ved siden av en levada, og byen Machico kommer til syne på høyre side. Beina synger på siste verset nå.
Endelig er vi framme i sentrum av Machico og vi går til stranden, den eneste på hele Madeira. Vi kaster oss ut i det ramsalte og forfriskende Atlanterhavet. Bølgene skyller vekk to dager med svette og gjørme. Men de fantastiske minnene fra Madeiras ville natur tar vi med oss videre – for alltid.
Noen tips
Lisboa og Porto og flere europeiske destinasjoner har avganger til Madeira. Aktuelle flyselskap: Transavia, TAP og Easyjet. Norwegian og SAS flyr til Madeira i perioden oktober–mars.
Kombiner gjerne et opphold på fastlandet i Portugal, for eksempel Porto eller Lisboa, med en løpetur på Madeira.
Det lite med vann i de høyeste fjellpartiene, sørg for at du har med rikelig vann med deg. Mobildekningen var god langs hele ruten.
Dersom du vil overnatte ute, merk at og det er kun lov å telte på offisielle campingplasser og du må ha tillatelse fra de lokale myndigheter. Tillatelsen kan ordnes på internett på forhånd HER.
Vår utstyrsliste
- 20-liters sekk
- Drikkeflasker, totalt 2 liter per pers
- Håndholdt GPS, evt mobil med navigasjonsapp
- Liggeunderlag
- Lett vindtett jakke
- Lett sovepose
- Fleece
- Mat
- Overlevelsesteppe
- Solkrem
- Toalettsaker
- Ekstra batteri
- Cap
- Solbriller
- Kinesologiteip
- Mobil
- Salttabletter
- Hodelykt
- Ekstra tøy
- Førstehjelpsutstyr
Rute
https://tracedetrail.fr/en/trace/trace/26952
Lenken viser en detaljert rute med høydeprofil. Vi startet på 42 km
