Jeg prøvde lenge å selge inn at jeg kom på første plass av herrene. Men det var fånyttes. Selv ungene poengterte at jeg ble slått av en dame.
Skrevet av: Simen Holvik
Når jeg skriver dette er det kun 69 dager til jeg igjen skal løpe «World Toughest Foot Race», det legendariske løpet Badwater 135. For litt over ett år siden ble jeg historisk med å karre meg i mål på 2. plass. Ingen nordmenn hadde noensinne kommet i mål, og jeg kom ikke bare over målstreken, jeg ledet løpet inntil det var en maraton igjen. I nærheten av Owens Lake ble jeg tatt igjen av Ashley Poulson.
På Badwater 135 så snakker man ikke om noe podium, det er hverken pokal eller pengepremie for de som kommer først. Alle som kommer i mål innen tidsfristen på 48 timer får samme premie. En beltespenne, en «Finisher» t-skjorte og posering og bilde sammen med race director Chris Kostman. Alle blir behandlet likt. Og alle er vinnere.
For noen handler det om å overleve 217 kilometer og 50 grader i opptil to døgn. For andre handler det om å vinne. Denne 2.plassen har irritert meg i snart et år. Men har samtidig åpnet noen dører. Da jeg sjanglet over målstreken 5. juli i fjor, på tiden 22:28:08, den 4. beste tiden noensinne, ble jeg lagt merke til i hele miljøet. Hvordan var det mulig for en nordmann på 46 år fra det kalde nord å nesten komme helt til topps?
Over natten ble jeg invitert til løp. Alle ønsket en bit av meg, og jeg delte villig ut. Alle har hørt om Badwater. Alle historiene, at skoene smelter fast i asfalten, at du kan steike bacon på taket av bilen og så videre og så videre. Ikke alt er like sant.
Men tilbake til min 2.plass. Det er en kjent sak at under ekstreme ultraløp, både når det gjelder distanse og temperatur, så ser man ofte kvinner langt oppe og gjerne på toppen av resultatlisten. Noen hevder at deres fysikk og mentale kapasitet er overlegen, eller i hvert fall likestilt når løpet strekker seg mot og gjerne over en varighet på et døgn. Noen mener de har en bedre, mer effektiv fettforbrenning – som gjør at de sjeldent møter veggen slik menn gjør. Dette kombinert med en mer fornuftig tilnærming, mer kontrollerte åpninger og smartere valg under løpet, gjør dem likestilt og ofte sterkere enn menn.
Jeg husker godt da Ashley løp forbi meg. Hun, firebarnsmoren, løp der i stramme rosa tights og med lilla hår – og smilte. Etterfulgt av ei pacer av samme kaliber. Alt overført direkte til omverden via Facebook. Et bilde som har fryst seg inn. Det er dette jeg skal tilbake for å revansjere.
Eller, egentlig så skal jeg revansjere det som skjedde i forkant. Noen timer tilbake i tid. På veien ned fra Darwin og forbi «The Joshua Tree» med det kjente sitatet «Have you found what you´re looking for?» begynte jeg å bli ukonsentrert. Jeg falt bakpå, jeg fulgte ikke lenger min ernæringsplan. Jeg drakk mindre enn jeg skulle, og fikk i meg for lite karbohydrater og elektrolytter. Kjente at jeg tapte mer og mer energi. Der jeg tidligere hadde et godt driv med et tempo, mellom 4.30-5.00 minutter per kilometer, var jeg nå havnet over 6.00 minutter på kilometeren.
Jeg kunne føle at Ashley var på vei lenge før hun smøg seg forbi. Som i en sakte film. Men jeg kunne ikke gjøre noe. Og det er det jeg vil tilbake for å revansjere. Jeg ønsker å stå løpet ut. Å følge prosessen hele veien, og ikke fade ut slik jeg opplevde det i 2023.
Tilbake til sterke kvinner. Noen måneder etter Badwater, var det tid for det episke løpet Spartathlon. Et 246 kilometer langt løp fra Akropolis i Aten til Sparta. Jeg la meg tidlig i front og fikk etterhvert kommet meg på god avstand. Bak meg lå kvinner, noen på min alder, noen litt eldre, som jeg visste kunne komme og «ta meg». Natten kom, og jeg løp i frykt. Jeg tok frem mitt innerste og kjempet meg fremover. Kastet opp. Spydde. Gikk tom for næring. Følte meg jaktet på. Rett bak meg var verdensrekordholderen på 24-timers, Camille Herron. Hun nærmet seg mer og mer. Jeg tenkte tilbake på Owens Lake og Ashley.
Har egentlig ingenting i mot å bli slått av kvinner, naturligvis ikke, men det medfører mye diskusjoner og forklaringer. For meg er det ikke noe unaturlig at kvinner kan hevde seg og vinne disse løpene over mannfolka. Men for andre er det tydeligvis en nyhet. Da jeg nærmet meg Sparta, på et crew stopp 10 kilometer før mål, fikk jeg beskjed om at jeg måtte gire ytterligere opp. Camille lå bare noen minutter bak.
Tom på energi og med en evig redsel for å besvime, løp jeg det jeg kunne. I mål kjente jeg på en enorm seier. Jeg hadde stått unna. 1. plassen til Fotis Zisimopoulos på 19:55:09 var det lite å gjøre med. Jeg kom inn på 2. plass på 22:17:23, med Camille 18 minutter bak 22:35:31. Den historien kunne fort endt på et annet vis.
Men mine damehistorier sluttet ikke der. Noen måneder etter Spartathlon reiste jeg til Sør-Amerika for Brazil 135. Et 217 kilometer langt ultraløp arrangert av en Badwater veteran. For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg rett og slett grust av polske Edyta Lewandowska. Hun tok 1. plassen på tiden 27.29, nesten to timer foran meg på 2. plass. All ære til henne. En veldig sterk løper.
Gleder meg til å løpe mot henne på årets Badwater. Dessverre så stiller ikke Ashely på årets løp, men jeg får gleden av å konkurrere mot henne på et 24-timersløp i USA i desember.
For noen uker siden løp jeg Ultrabalaton, et 211 kilometer langt løp rundt innsjøen Balaton utenfor Budapest. Midtveis i løpet, etter mye motgang og indre problemer, men fremdeles på 3. plass, ble jeg forbi løpt av en kvinne og deretter av en til. Jeg var da nede på 5. plass. Denne historien kunne gått begge veier, men jeg må innrømme at der jeg løp og observerte at to kvinner løp forbi meg, tenkte jeg tilbake på Ashley og Badwater, på Camilla og Spartathlon og Edyta i Brasil. Selvom de på dette løpet opererer med plassering per kjønn, så må jeg innrømme at det ga meg ekstra motivasjon og driv til å ta dem igjen. Etter noen timer, var jeg igjen tilbake på 3. plass og løp inn til mål med en målbevisst fart som jeg ikke tidligere hadde sett.
«Ja», jeg må innrømme. Det gjør litt vondt å bli slått.
