Kostholdsguide for løperen

Kostholdsguide for løperen


Et balansert og sunt kosthold er viktig, det har vi alle skjønt. Men det florerer ekstremt mange råd, tips og retningslinjer omhandlende ernæring og kosthold på internett, og det er svært lett å gå seg vill i jungelen av dietter,...

vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Bli RW-medlem!

Som medlem får du tilgang til alt innhold på runnersworld.no samt tilgang til arkivet og digitale utgaver.
Du får også treningsprogram på alt fra 5 km til maraton, tilpasset ditt nivå.
I tillegg følger en rekke medlemsfordeler, avhengig av hvilken medlemspakke du velger.

4 utgaver + digitalt + alle medlemsfordeler

Kr. 790,-

ABONNER

Digitalt + tre medlemsfordeler

Kr. 79,-

ABONNER

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!


Meningen med ultraløp

Meningen med ultraløp


En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst“, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.

Opplevelsen gjennom løpet beveget seg fra veldig negativt til helt ok i takt med de nevnte opp- og nedturene. Det er realiteten av min første ultraopplevelse.

En lørdag tilbragt med 19 timer på den negative siden av følelsesspekteret. Utkjørte og oppskrapte bein. Mental utmattelse, mangel på følelse av mening, og skam over å ha tilbrakt størstedelen av løpet som turgåer, ikke som løper.

Dette er oppsummeringen av hva jeg sitter igjen med.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Robin Bjorheim, som reflekterer rundt det grusomme og fascinerende ved ultraløp.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Under et døgn etter jeg passerte målstreken har jeg likevel lekt med tanken om å delta på en ny ultra. En annen del av meg har bestemt seg for å aldri løpe så langt igjen. Det er derfor ikke mitt eget valg lenger når jeg allerede nå vet at jeg kommer til å løpe flere ultraløp. 

Hva var egentlig poenget? Handlet det om å ta på seg en oppgave som virker for stor, men å likevel gjennomføre?

Eller er det en måte å utforske det som ikke tilhører den normale virkeligheten på?

Eller noe helt annet, som ikke kan beskrives med ord og som derfor må kjennes på kroppen for å kunne nærme seg en forståelse? En opplevelse som er så smertefull virkelig at den oppleves uvirkelig …

Sjelden tilstand

Selvpining? Ja, godt mulig. Den sterke sinnstilstanden som oppstår er særdeles ubehagelig og samtidig så uvanlig at den kommer med et element av noe interessant. Noe inne i deg selv som du sjeldent ser.

Tross ubehaget er det fullt forståelig at denne situasjonen også må være spennende. Uvanlig er ofte spennende. Hvordan ser det ut i denne delen av sinnet? Så mørkt og meningsløst at det fremstår som nytt terreng på en ukjent planet.

Når man besøker denne planeten gjentatte ganger, tror jeg at den kan føles tilstrekkelig trygg. Fortsatt like mørk og trist, men trygg nok til at man våger å utforske mørkets horisont og alle dets udyr som måtte leve der.

Det er ikke vanskelig å forstå at utforskingen av en ukjent verden kan være interessant. Vi har mange vært tiltrukket av ideen om å utforske det ukjente.

Det var ingenting fantastisk som fant sted gjennom den dagen jeg brukte på å fullføre løpet. Ingen selvrealisering og ingenting ekstraordinært. Bare 19 timer med en repeterende tanke om hvor godt det vil bli å passere målstreken. Negative tanker fra morgen til kveld, nesten helt uten unntak.

Det er akkurat her noe ekstraordinært likevel oppstår. En hel dag med den gnagende stemmen i hodet som presenterer seg som deg selv i sin mest negative og selvkritiske form. Så pågående at hvert minutt fremstår med en form for hast til å ta beslutningen om å bryte løpet. Likevel vet du godt at dette er stemmen du ikke skal høre på. En huldra i sinnet.

Simpelt spill

Dette kan virke komplisert, men sannheten er at det er det simpleste jeg har opplevd. Stemmen bruker ingen avanserte tjuvtriks. Den trenger ikke dette. Dens eneste strategi er å minne deg selv på at du kan gjøre slutt på smerten ved å stoppe opp, når som helst. 

Ditt eneste forsvar er tilsvarende, like simpelt. Nettopp det å kunne tenke seg noe nytt under et slikt løp viser seg å bli særdeles vanskelig. Du er så sliten at mental kapasitet blir begrenset. Man kjemper derfor simpelt med simpelt. Jeg må fullføre. Det er ingen god grunn til å stoppe. Disse to viste seg å bli mine mantra gjennom løpet.

Min første ultra var altså slik. Det simpleste spillet hjernen min noen gang har spilt. Så langdrygt og gnagende at det skapes en helt ny erfaring ut av det. Noen ganger er det erfaringen og refleksjonene i etterkant som kan være selve poenget.

Jeg tror utforskingen av dette ukjente terrenget først gjør seg verdifullt i ettertid. Når du senere har fått tilbake kapasiteten til å tenke nye tanker og kan reflektere over hendelsen.

Det er som å besøke en ny planet med videokamera. Man spiller av filmen igjen hjemme under trygge omstendigheter og først da kan man gjøre opp mening av det ukjente.

Først i ettertid kan man forstå det ekstraordinære som har funnet sted.

Artikkelforfatter Robin Bjorheim (til høyre) og kameratene Ole Holgersen (foran) og Stig Runar Andrew Helgesen (i midten). Godt humør og stort pågangsmot før start og på de første kilometerne ut i ultradebuten, men “synd vi ikke tok noen bilder i mål, så kunne dere sett forskjellen”.

Ny kolleksjon i merinoull fra danske Saysky

Ny kolleksjon i merinoull fra danske Saysky


Det danske hipsterløpemerket Saysky hiver seg på ull-vogna og lanserer en varm og funksjonell løpekolleksjon for nordiske forhold.

Pressemelding fra Saysky

Det sies at så fort man oppdager hvor brilliant ull er, så er det ingen vei tilbake. Danske Saysky forteller at de er “blown away” av alle fordelene dette materialet har.

Derfor er en av høstens kolleksjoner laget kun i merinoull og noe tencel for ekstra slitestyrke.

Halsen og luene består av 100 prosent merinoull, mens undertøyet inneholder så mye som 95 prosent. Sokkene består av 30 prosent ull, hvilket gir en god kombinasjon av varme samtidig som de imøtekommer kravene som tekniske løpesokker.

Vinter-essentials

Kolleksjonen består av trøyer, sokker, undertøy, hals, luer og vanter. Alle produktene er laget i mulesing-fri merinoull fra Australia. Flere av produktene har også refleksdetaljer – alltid kjærkomment for helårsløpere.

Once you go ull, you never go back

Visste du at …

Ull er hundre prosent nedbrytbar, fornybar og miljøvennlig.

Ull er anibakterielt og har en naturlig odør-resistanse. Du kan med andre ord bruket plagget flere ganger før du eventuelt vasker det – eller bare henger det til lufting.

Ventilasjonsegenskapene og fukttransporten til ulla er overlegen.

Ull er temperaturregulerende – holder deg varm når du er kald, og svaler deg når du er varm. Derfor kan plaggene fint brukes hele året.

Slik spisser du løpeformen til ASICS Ekiden

Slik spisser du løpeformen til ASICS Ekiden


Etter å ha sanket medaljer fra NM og nordisk mesterskap, har mellomdistanseløper Veronica Undseth startet egen praksis som løpetrener. Frem mot ASICS Ekiden har hun gode råd for å spisse løpeformen frem til startskuddet smeller. 

På tampen av sesongen bestemte Veronica seg for å hive seg ut i ukjent farvann. 

– Mitt forrige løp var noe jeg aldri har vært med på før. Jeg løp Red Bull 400 hvor vi løp 400 meter opp Lysgårdsbakken på Lillehammer. Selv om jeg er vant til å løpe flatt, viste det seg at jeg var ganske god til å løpe bratt også! Jeg fikk 2. plass i kvinneklassen, og slo til og med selveste Petter Northug. Det var en god stund siden jeg konkurrerte sist og derfor var det både brutalt og hardt, men utrolig gøy, forteller Veronica. 

Veronica er aktiv friidrettsutøver på kort- og mellomdistanse, med spesialitet på 800m og 400m. Etter over ti års erfaring fra friidrettsbanen, vet Veronica hva som kreves for å løpe fort.

– Jeg løper i snitt 6 økter i uka. Noen perioder løper jeg hver dag, andre uker løper jeg noe mindre, forteller hun. 

Som ambassadør for løpeglede deler Veronica gladelig sin kunnskap om løping, med fokus på riktig teknikk og riktig trening. I sitt eget firma løpekurs.no tilbyr Veronica kurs og treningsveiledning, ved siden av å jobbe som lærer og trener på WANG ungdomsskole. 

Lagtaktikk er viktig

Med gull i 4x400m stafett i nordisk mesterskap for junior, samt flere medaljer fra NM i stafett, vet Veronica hva som er viktig å tenke på når man skal løpe sammen på lag.

– For det første er det lurt å finne den beste fordelingen av etapper. Det er viktig at alle har en etappe de tenker passer for dem. Det er også viktig at man som lag snakker litt om taktikk i hver etappe. Det kan for eksempel handle om disponering av krefter. En forventningsavklaring til hverandre kan også være lurt å tenke på.

– Når man har fått en distanse, er det viktig å sette seg noen mål. Tenk deg at du for eksempel har som mål om å løpe under 40 minutter på 10 km. Da bør du ligge rett under 4 minutter per km for å klare det. Men husk å ikke starte for fort, det lønner seg alltid å ha noe igjen mot slutten av etappen, råder Veronica. 

Se oversikt over de forskjellige etappene i ASICS Ekiden her!

Tre økter til ASICS Ekiden

Samarbeid og fellesskap er to ord Veronica setter høyt som lagspiller i det norske ASICS Frontrunner-teamet. Frem mot ASICS Ekiden har hun gode råd for å spisse løpeformen frem til startskuddet smeller. 

– I ukene før ville jeg prioritert å løpe intervaller i 5 km-fart og raskere. For å stille best mulig forberedt, ville jeg gjennomført disse tre øktene:

  • Langintervall. 6-8 x 1000 meter med 60-90 sekunder pause. 
  • Kortintervall. 400 meter, helst på bane, 10x400m med 1 minutt pause. 
  • Det er også fint å løpe noen sammenhengende, for å være forberedt på distansen. Løp 6-10 kilometer, avhengig av lengden på din etappe, med en progressiv gjennomføring hvor du avslutter raskere enn du startet. 

– Så i den siste uken før løpet, må du huske på å roe ned treningen. Jeg ville løpt en litt hardere økt 4-5 dager før løpet og så trent rolig dagene inn mot løpet. Min faste rutine er å ha løpefri to dager før løpet. Dagen før løpet jogger jeg rolig i 20 minutter, etterfulgt av noen stigningsløp i konkurransefart, anbefaler Veronica Undseth.

Bli med på stafettfest på Voldsløkka!

Lørdag 13.november kl. 15.00 inviterer Runner’s World til felles stafettfest på Voldsløkka for alle som deltar i ASICS Ekiden. Det er helt gratis, og du trenger verken startnummer eller tidtakingsbrikke. Det legges opp til fellesstart hvor alle starter samtidig og vi sammen tar en sosial og morsom løpetur. 

Sjekk ut arrangementet på Facebook og inviter dine løpevenner til Voldsløkka 13.november! Du kan også møte opp på egenhånd, vi har ledige plasser til alle!

Les mer om ASICS Ekiden her.

Sponset innlegg
Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpesko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Espen Beyer Tomren, som gjennom denne teksten viser at ingenting er umulig.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Løp for mental helse

Løp for mental helse


Nå kan dine løpeturer bli en del av global forskning på trening og mental helse.

Gode bein er ofte svaret på hva som ligger bak en god løpetur. Men uten et godt hode kan løpeturen være over før du har rukket å knyte på deg skoene. 

Mental helse er en sentral del av løping og idrett, og flere og flere snakker høyt om viktigheten av samspillet mellom vår fysiske helse og vår mentale helse. 

I over 70 år har ASICS vært i tetgruppa for å løfte frem den positive effekten som idrett har på menneskesinnet. I år vil alle som melder seg på ASICS Ekiden i Europa automatisk samle inn penger til organisasjoner som kjemper for en sunn og sterk mental helse.  

Meld deg på ASICS Ekiden her!

Mental helse som forskningsprosjekt

Gjennom ASICS Ekiden oppmuntrer ASICS alle til å bevege seg og bidra til viktig global forskning om mental helse og treningens innvirkning på sinnet. For å delta i forskningsprosjektet, må du fange opp sinnstilstanden din, før og etter enhver form for trening. Informasjonen legger du inn her, via Mind UplifterTM-verktøyet.

Alle resultater blir en del av den kollektive World Uplift Score og kan spores live på World Uplift Map. Alle som deler sine forskningsresultater på sosiale medier med #UpliftingMinds bidrar også med å skaffe midler til veldedighet for mental helse. 

ASICS Ekiden på Voldsløkka

Lørdag 13.november kl. 15.00 inviterer Runner’s World til felles stafettfest på Voldsløkka for alle lag som deltar i ASICS Ekiden. Det legges opp til fellesstart hvor alle på laget starter sin etappe sammen. 

Trykk delta på arrangementet på Facebook og inviter dine løpevenner til Voldsløkka 13.november. Sammen skaper vi løpeglede!

Etapper

ASICS Ekiden er delt inn i følgende seks etapper med varierende lengde:

  • Tre etapper på 5 km
  • To etapper på 10 km
  • Én etappe på 7,2 kilometer

Til sammen løper laget en hel maraton.

Laget ditt kan enten bestå av seks løpere som løper én etappe hver, eller færre løpere som løper flere etapper.

Hvordan delta i ASICS World Ekiden 2021

1. Registrer deg gratis

• Samle sammen et lag på inntil seks løpere. Lagkapteinen registrerer dere gratis via Runkeeper™-appen eller OneASICS™-medlemskapsprogrammet.

2. Tren og loggfør

• Å jobbe sammen er nøkkelen til Ekiden-stafetten. I Runkeeper-appen finner du øktforslag og treningsplaner.

3. Løp løpet!

• Logg din etappe av løpet i Runkeeper mellom 10. og 22. november 2021. Jobb hardt og løp fort mens du gir videre den virtuelle tasuki fra et lagmedlem til det neste.

4. Feire og del

• Del lagets resultater med venner og familie i sosiale medier ved å bruke #ASICSWorldEkiden

Sponset innlegg