Karsten Warholm: – Fokus når det gjelder
Foto: Göran Winblad/Puma

Karsten Warholm: – Fokus når det gjelder


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 11 kjappe med Karsten Warholm.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Stå opp og gjøre meg klar til trening.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg med tre ord?

– Glad, positiv og impulsiv.

Hva er du takknemlig for?

– At jeg har en meningsfull hverdag der jeg får gjøre det jeg liker aller best.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– Det at jeg klarer å holde fokus når det gjelder.

Hva hører du på i bilen?

– Alt mulig.

Hva er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Har ikke noe bestemt favorittland, men mange gode ferieminner fra Portugal.

Hva var navnet på ditt første kjæledyr?

– Kaninen Pelle.

Hvem har betydd mye for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Veien har blitt til mens jeg har gått, jeg har vært heldig som fra jeg var liten har hatt støtte fra mine foreldre, trenere og et godt treningsmiljø. Toppidrettsutøver har jeg vært de siste årene og det har kommet som et resultat av hard jobbing som har gitt gode internasjonale resultat. Det at trener Leif Olav Alnes har den kunnskapen han har og har hatt troen på meg som utøver på internasjonalt nivå har vært helt avgjørende.

Hva gjør du når du ikke trener?

– Da er jeg sammen med kjæresten min og venner. 

Beskriv følelsen du sitter igjen med etter en kanonbra økt.

– Det er rett og slett herlig, det å kjenne at kroppen fungerer og at alt tyder på at jeg har gjort fremgang er en fantastisk følelse som nesten kan være vanskelig å beskrive.

Hva er det viktigste treneren din har lært deg?

– Han har lært meg så mye både når det gjelder trening og livet generelt at det er ikke lett å trekke frem en ting.

– Hvis jeg må velge én ting fra treningsarbeidet så må det være at han har fått meg til å lytte bedre til kroppen og hvordan den responderer på treningen. Dette er en veldig viktig del av treningsarbeidet og er avgjørende for å kunne få kvalitetsøkter. 


Les også: 14 kjappe med Hedda Hynne

– Jeg er ikke den som skriker høyest

– Jeg er ikke den som skriker høyest


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 11 kjappe med Filip Ingebrigtsen.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Det første jeg tenker på er mat. Mat er ofte motivasjonen. Jeg liker å stå opp litt tidligere enn jeg må, for da kan jeg spise litt mer før jeg skal dra på trening, og da må jeg spise litt tidligere. Jeg ofrer litt søvn for å spise.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Det må være Italia. Der har de god mat og det er et veldig fint og sammensatt land – både syden og fjell.

Hvilken rolle har du i familieselskapet?

– Jeg er ikke den som skriker høyest i hvert fall. Jeg er mer interessert i de andre enn å snakke om meg selv. Jeg pleier alltid å spørre om hva de driver med , for det er ikke så ofte jeg får sett dem. De vet hva jeg holder på med uansett, så det er ikke så spennende.

Hvordan ville vennene dine beskrevet deg med tre ord?

– Den er litt verre … Tre ord? Stort sett glad, sikkert litt kverulerende – jeg liker å terge dem litt når de kommer med sånne sannheter som alle er enige om, ting som «bare er sånn». Og opptatt av mat, selv om det ikke er et ord. He he! Det er alltid fokuset: Hva skal vi spise nå?

Hvilke tre ting er du takknemlig for?

– At jeg kommer fra Norge, at jeg har ei så kjekk kone og at jeg har en så stor familie.

Hvilken personlige egenskap er du stolt av?

– At jeg kan snu det meste til noe positivt. Jeg er litt optimist, Ikke en dum optimist, men jeg tenker at det aldri er så galt at det er noe vits i å legge seg ned.

Hva hører du på i bilen?

– På vei opp hit til Olympiatoppen hørte jeg på podkast – Jan Thomas og Einar. Det er gøy å høre norske podkaster siden jeg er så mye ute og reiser. Men jeg henger veldig etter, da. Og så liker jeg Friminutt – den er bra, og der er jeg ajour. Ellers hører jeg mye på rap og hip hop.

Hva liker du å gjøre når du ikke trener?

– I det siste har jeg blitt mer og mer glad i å lese. Ellers liker jeg å se på serier og så liker jeg å være ute i en eller annen form – fiske, tenne bål, gå tur.

Og hva leser du akkurat nå?

–Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar.

Hva skulle du ønske du var flinkere til?

– Jeg skulle vært flinkere til å gjøre ting med en gang. Jeg utsetter ting litt, og det angrer jeg alltid på når jeg til slutt må gjøre det. Det er i hvert fall sånn i voksen-livet. Før likte jeg det godt, men som voksen er det ikke så lurt å utsette å betale regninger og de tingene der.

Beskriv følelsen du har etter en kanonøkt med ett ord.

– Euforisk! Det er ikke noe annet å si enn det. Man kan ikke gjenskape den følelsen på noen annen måte.


Les også: 14 kjappe med Amalie Iuel

Amalie Iuel: – Tør, vil, kan!

Amalie Iuel: – Tør, vil, kan!


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 14 kjappe med Amalie Iuel.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Det første jeg gjør er å kjenne etter hvordan kroppen føles. Jeg gjør en kort analyse for å finne ut av hvordan kroppen har respondert på de siste dagenes trening.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg med tre ord?

– Energisk, sta og rasjonell.

Hvilken rolle har du i familieselskapet?

– Rundt middagsbordet vil jeg nok si at jeg tar en aktiv rolle med tanke på familiediskusjoner. Hvis lillesøsteren min er til stede tar vi klovnerollen – hun får frem min goofy side.

Hvilket band er du litt flau over at du hørte mye på i ungdommen, men som betydde mye for deg da?

– Jeg pleide å elske Backstreet Boys.

Hva er du takknemlig for?

– Jeg er takknemlig for min egen helse, familien og venner.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– Jeg tror nok at den egenskapen jeg er mest stolt av må være det at jeg er veldig dedikert og hardtarbeidende mot målene mine.

Hva hører du på i bilen?

– Det går stort sett i gode gamle «oldies» som jeg kan synge til.

Hva ligger på nattbordet ditt?

– Der ligger boka jeg leser og en vannflaske.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Det må bli Norge. Det er her jeg er vokst opp og det er så mye vakker natur og fine steder å besøke. I tillegg bor størsteparten av familien min i Norge, og familien betyr alt for meg.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Katten Ursus.

Hvem har betydd mye for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Ugo Costessi, friidrettstreneren min på high school. Han trodde virkelig på meg og så potensialet mitt. Han fikk meg også til å søke på college i USA og oppmuntret meg til å fortsette friidrettskarrieren der.

Hva gjør du når du ikke trener?

– Da slapper jeg av med en god film eller serie, eller henger med familie og venner.

Beskriv følelsen du sitter igjen med etter en kanonbra økt.

– Jeg føler meg så motivert og god – det er fantastisk å se at alt det harde arbeidet man legger ned betaler seg, og det gir en god følelse å ta med seg fram mot sesongen.

Hva er det viktigste treneren din har lært deg?

– Treneren min er en mann med mange visdomsord. En ting som virkelig har festet seg hos meg er akronymet TVK: tør, vil, kan. Det er jo de tre komponentene man trenger for å lykkes.


Les også: 11 kjappe med Karsten Warholm

Statusrapport fra Simen etter 2000 km

Statusrapport fra Simen etter 2000 km


Ultraløper og RW-spaltist Simen Holvik bruker som kjent ferien til å løpe Norge på langs i år. Han ligger godt an til å smadre verdensrekorden, helt etter skjema som tilsier Nordkapp til Lindesnes på 30 dager. Vi har tatt en kjapp prat med vår egen Forest Gump.

Vi er på dag 21 av 30, og Simen nærmer seg Lillehammer. Derfra går ruta på vestsida av Mjøsa over Hadeland mot Hoksund og videre sørover. Se ruta og dagsetappene under. Og her er link til trackingen som viser hvor Simen er akkurat nå.

Vi tok en kjapp prat med Simen rett etter at han hadde passert Ringebu. Humøret og kroppen var bemerkelsesverdig bra med tanke på at han har tilbragt ferien på en litt annerledes måte enn de fleste av oss.

Hvordan har du det?

– Jeg synes det går veldig bra, men merker at jeg har løpt 2000 km på 20 dager. Kjenner det i den ene lårmuskelen etter mye bakker de siste dagene, men skal innom en fysioterapeut i dag. Den ene leggen er også litt hoven, men ingen smerter.

– Alt dette er jo etter planen. Og det er jo dette mennesker er skapt for – å løpe langt.

Tenker du på de forestående etappene, eller tar du én dag av gangen?

– Jeg tar en dag av gangen, ser på det som en treningsøkt. Jeg tenker faktisk veldig kortsiktig, til neste måltid egentlig.

Hva har vært den største overraskelsen så langt?

– Det har dukket opp mye mer folk enn jeg har sett for meg, det har vært et enorm engasjement, fra nord til sør. Litt overraskende, det har vært både folk som ikke løper og de som løper. Det er folk som stopper bilen og går ut for å heie. I Trøndelag møtte jeg 30-40 damer med flagg og heiarop. Skikkelig show!

– Jeg har møtt både Vebjørn Rodal og Jørgen Graabak. Jørgen løp med meg en etappe. To OL-gullvinnere, det er skikkelig stas.

– Ultra har virkelig kommet ut til folket, det er helt sinnsykt.

Hva har vært mest utfordrende?

– Det må nok være varmen, det var fryktelig varmt ved Setermoen, nesten 35 grader, da ble jeg skikkelig kokt.

– Men så er det kontrastene … Et par dager etterpå, over Saltfjellet, måtte jeg ha på stillongs og topplue. Jeg løp midt på natta, mens trailerne suste forbi og spruta vann på meg. Jeg får virkelig oppleve kontrastene norsk sommer har å by på.

Hvordan lukter det i bobilen?

– Haha … I går kom ungene, så nå er det helt kaos. Men vi har rydda litt, så det lukter faktisk ganske bra.


Følg Simen videre:

Simens Facebook-profil

Norge På Langs nettside

Tracking

Terra Johaug

Terra Johaug


Det er i treningsgleden, mestringen og utviklingen Therese Johaug lyser opp med entusiasme – på hennes territorium. Therese Johaug er profesjonell langrennsløper – kanskje Norges rareste jobb. Jo bedre i skisporet, desto bedre må du være på å håndtere media....
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Jo lenger, desto bedre?

Jo lenger, desto bedre?


Strava, Instagram og Facebook flommer over av lange, harde løpsprestasjoner. Er jeg, med min ni kilometer lange søndagstur, mindre løper enn disse supermenneskene?

Denne teksten er opprinnelig publisert i lederspalten utg 5/2021

Det siste året har gjort at drømmeprosjekter og sjølrealiseringsprosjekter har fått blomstre opp i større grad enn tidligere. Mer tid til trening og mangelen på fysiske løp har gjort oss både kreative og litt smågærne.

700 kilometer på ski, last man standing-konsepter som går over mange uker, ultralange langturer i helgene, høydemetersanking av nepalske dimensjoner.

Alle disse bragdene er sjølsagt ekstremt imponerende og får fortjent mye oppmerksomhet.

Jeg ønsker på ingen måte å ta brodden av hverken bravuren eller gleden ved disse langdryge prosjektene som fyller både Insta-feeden vår og løpeforumene på Facebook.

Intensjonen er heller å veie opp for dem, og minne om at ikke alle løpere må løpe veldig langt eller veldig ofte for å kunne oppleve mestring og framgang. Ikke alle løpere trenger massevis av mil for å kjenne gleden ved løping, ikke alle har tid.

Sist men ikke minst er det viktig å understreke at sjøl om du ikke løper hundrevis av kilometer i uka, kan du likevel føle deg som, identifisere deg som, være en løper.

Sara Skarabot Pedersen løper sånn passe mye, sånn passe fort og sånn passe langt.
Er max nøgd!

Superenkel forskning (les empiri fra min egen Strava-profil) viser at man høster mer kudos jo lenger man løper.

Turene mine på over to mil får hele 40 prosent flere Strava-tomler opp enn turene på under mila. Jeg trur ikke nødvendigvis det betyr at vi i større grad anerkjenner langvarige prestasjoner, jeg trur mer det er en underbevisst greie.

Samtidig så trur jeg heller ikke at de fleste av oss legger mye prestisje i disse tomlene, men heller bruker Strava som det som i psykologien kalles inngruppe, altså ei gruppe som et individ identifiserer seg med.

Inngruppa kjenner til dørstokkmila og forstår at fem og en halv kilometer er bedre enn ingenting, du fikk deg en luftetur i dag og. Inngruppa kan i større grad forestille seg hvor jævlig den hardøkta var, eller hvor knallhard du er i huet som gjennomførte den 30-kilometerslangturen forrige søndag.

På den annen side er det helt suverent at ultrasporten har vokst fram til å bli en så inkluderende og overraskende overkommelig gren. Hvis det ikke gir deg noe å forsøke å løpe raskere, kan du alltids løpe lengre i stedet. Løpinga omfavner bredere med ultra i porteføljen.

På distansene over maraton hviskes konkurranseelementet (mot hverandre) gradvis ut og sjøl den så klassiske kjønnsinndelinga blekner.

Apropos kjønn. Jeg kom over disse setningene i en roman jeg leste nå nylig, Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann (2018):

«Da hun var ung, fikk ikke kvinner lov til å løpe Holmenkollstafetten fordi det gjorde dem lite attraktive for menn, spytt overalt, stygge grimaser underveis, sto det i avisen, umulige å begjære! Og at de kunne begjæres, var deres viktigste verdi.«

Leser vi dette sitatet så husker vi fort at løping, og verden for øvrig, er blitt et rausere sted. Når sjøl sandvolleyballspillerne har fått lov til å konkurrere i noe anna enn ei litta truse, da er det håp!

Uansett om du løper kort eller langt, fort eller sakte, i sportsbehå eller fotballtrøye, det finnes heldigvis ingen fasit – kos deg med din løping.