Jo lenger, desto bedre?

Jo lenger, desto bedre?


Strava, Instagram og Facebook flommer over av lange, harde løpsprestasjoner. Er jeg, med min ni kilometer lange søndagstur, mindre løper enn disse supermenneskene?

Denne teksten er opprinnelig publisert i lederspalten utg 5/2021

Det siste året har gjort at drømmeprosjekter og sjølrealiseringsprosjekter har fått blomstre opp i større grad enn tidligere. Mer tid til trening og mangelen på fysiske løp har gjort oss både kreative og litt smågærne.

700 kilometer på ski, last man standing-konsepter som går over mange uker, ultralange langturer i helgene, høydemetersanking av nepalske dimensjoner.

Alle disse bragdene er sjølsagt ekstremt imponerende og får fortjent mye oppmerksomhet.

Jeg ønsker på ingen måte å ta brodden av hverken bravuren eller gleden ved disse langdryge prosjektene som fyller både Insta-feeden vår og løpeforumene på Facebook.

Intensjonen er heller å veie opp for dem, og minne om at ikke alle løpere må løpe veldig langt eller veldig ofte for å kunne oppleve mestring og framgang. Ikke alle løpere trenger massevis av mil for å kjenne gleden ved løping, ikke alle har tid.

Sist men ikke minst er det viktig å understreke at sjøl om du ikke løper hundrevis av kilometer i uka, kan du likevel føle deg som, identifisere deg som, være en løper.

Sara Skarabot Pedersen løper sånn passe mye, sånn passe fort og sånn passe langt.
Er max nøgd!

Superenkel forskning (les empiri fra min egen Strava-profil) viser at man høster mer kudos jo lenger man løper.

Turene mine på over to mil får hele 40 prosent flere Strava-tomler opp enn turene på under mila. Jeg trur ikke nødvendigvis det betyr at vi i større grad anerkjenner langvarige prestasjoner, jeg trur mer det er en underbevisst greie.

Samtidig så trur jeg heller ikke at de fleste av oss legger mye prestisje i disse tomlene, men heller bruker Strava som det som i psykologien kalles inngruppe, altså ei gruppe som et individ identifiserer seg med.

Inngruppa kjenner til dørstokkmila og forstår at fem og en halv kilometer er bedre enn ingenting, du fikk deg en luftetur i dag og. Inngruppa kan i større grad forestille seg hvor jævlig den hardøkta var, eller hvor knallhard du er i huet som gjennomførte den 30-kilometerslangturen forrige søndag.

På den annen side er det helt suverent at ultrasporten har vokst fram til å bli en så inkluderende og overraskende overkommelig gren. Hvis det ikke gir deg noe å forsøke å løpe raskere, kan du alltids løpe lengre i stedet. Løpinga omfavner bredere med ultra i porteføljen.

På distansene over maraton hviskes konkurranseelementet (mot hverandre) gradvis ut og sjøl den så klassiske kjønnsinndelinga blekner.

Apropos kjønn. Jeg kom over disse setningene i en roman jeg leste nå nylig, Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann (2018):

Da hun var ung, fikk ikke kvinner lov til å løpe Holmenkollstafetten fordi det gjorde dem lite attraktive for menn, spytt overalt, stygge grimaser underveis, sto det i avisen, umulige å begjære! Og at de kunne begjæres, var deres viktigste verdi.

Leser vi dette sitatet så husker vi fort at løping, og verden for øvrig, er blitt et rausere sted. Når sjøl sandvolleyballspillerne har fått lov til å konkurrere i noe anna enn ei litta truse, da er det håp!

Uansett om du løper kort eller langt, fort eller sakte, i sportsbehå eller fotballtrøye, det finnes heldigvis ingen fasit – kos deg med din løping.

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

Kunne ikke løpe

Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

– Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

– Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

– Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
Restitusjon!
Søvn!
Ta hensyn til stress!

Tretthetsbrudd

Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

– Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

– Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

Yngvilds styrkeøkter:
– Slyngetrening.
– Bakke- og trappespenst.
– Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
– Gåturer i fjellet.

Lettere sagt enn gjort

Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

– Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

– Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

Innsikt og perspektiv

Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

– Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

– I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


Yngvilds favorittøkt:
Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.

En historie om tap, mot og håp

En historie om tap, mot og håp


Audun Mo har vært på en reise få av oss kan forstå. Her forteller han om hvilken rolle løpinga har spilt i den vanskeligste delen av livet hans og hvordan han klarte å bygge seg opp igjen.

Audun har alltid vært glad i å løpe og være ute. Den 13. september 2018, var han i den spente og rastløse fasen av maratontreningen, bare to dager før Oslo maraton.

Distansen skulle ikke utgjøre noe problem for Audun som hadde klart de 42 kilometerne tidligere, inkludert som sisteetappen i Zurich Ironman året før.

Audun Mo var to dager unna å løpe sin tredje maraton da livet hans ble totalt snudd på hodet. Opptreningen ble en reise mot målstreken i håpets tegn.
Foto: Anna Buckley Cahill

Hun som aldri kom hjem

Denne dagen, som mange andre dager, leverte Audun sin 14 måneder gammel datter Sara i barnehagen i Ås og kjørte til Akershus universitetssykehus hvor han jobbet. Litt etter lunsj fikk han en pause i det organisert kaoset det er å jobbe som sykepleierleder.

Han plukket opp telefonen og så en melding fra samboeren sin, Karine, som hadde syklet til Oslo hvor hun tok en mastergrad i avansert klinisk sykepleie.

Før hun skulle sykle tilbake, ville hun hente startnummeret til Audun i Oslo sentrum. De utvekslet et par meldinger for å hamre ut de praktiske detaljene for resten av dagen, og sa ha det.

De forventet å se hverandre hjemme om et par timer, men Karine ble påkjørt av en lastebil ved Operaen i Oslo kort tid etter og kom aldri hjem.

Huset ble snart fylt med venner og familie. Han kjente ikke umiddelbar sorg, men sjokk, vantro og panikk satte inn raskt. Det var spor av Karine over alt i huset. Til tross for hva han var fortalt, var det en liten del av ham som ventet og håpet at Karine kunne være neste til å komme inn døren.

I de neste ukene ble Audun, en Ironman og en som har brukt karrieren til å være en trygghet for andre i krise, selv livredd og uten retning.

– Jeg trodde selv jeg var en fighter og kjempet og holdt fortet. Men de som møtte meg så vel heller en mann i panikk, full av usikkerhet, med høye skuldre og i bunnløs sorg, forteller han.

Søvn kunne ha vært en flukt, men for Audun var kveldene ingenting å glede seg til. Han fikk mareritt, bare for å våkne sliten og kjenne virkeligheten som en annen type mareritt. Kroppen hans slet med verkende muskler, tørre øyne og utmattelse.

I de første ukene etter ulykken mistet han matlysten og gikk ned flere kilo, men kjente samtidig på en vekt som tynget ham og gjorde at hverdagsaktiviteter virket umulig.

Ta på egen oksygenmaske først

Ifølge Anita Sjøstrøm, rådgiver og familieterapeut ved lærings- og mestringssenteret i avdelingen for sorgstøtte ved Oslo Universitetssykehus, er det ingenting i verden så energikrevende som sorg.

Sjøstrøm jobber med familier som enten har mistet et barn eller ektefelle og sier at i tillegg til tapet i seg selv, bærer de etterlatte etter et dødsfall ofte den ekstra vekten av økt ansvar, både økonomisk og omsorgsmessig. I disse situasjonene mener hun at det er viktig å prioritere å ta vare på seg selv.

– Det vi pleier å si er at det aller viktigste er det samme de sier når du går ombord i et fly: ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper andre. Du kan ikke redde noen hvis ikke du har oksygen selv, sier Sjøstrøm.

  • Hvordan ser sorg ut?

  • Alle opplever tap og sorgreaksjoner forskjellig og det finnes derfor ingen fasit.

  • Sorg i seg selv er ikke en sykdom, men vanlige sorgreaksjoner som depresjon, angst og sinne kan vokse til noe som krever faglig hjelp.

  • Sorg er langsiktig, men hvis man ikke klarer å fungere i det daglige eller se en fremtid uten den eller de har mistet, selv etter lang tid, kan det være et tegn på komplisert sorg.

  • Anita Sjøstrøm sier at 8–10 % av ungdom og voksne opplever komplisert sorg som gjør at de trenger profesjonell støtte for å komme seg videre.

  • Ifølge Sjøstrøm bør venner og familie rundt den som er i sorg vite at det ikke nødvendigvis er verst etter tre måneder. Det kan bli verre etter et år eller to, og da er det ingen som lenger spør hvordan man har det.
  • Helt på scratch

    Høsten 2018 fikk Audun plutselig eneansvar for sin 14 måneder gammel datter Sara og kjente umiddelbart at hun og hans eldste datter Astrid trengte pappaen deres.

    På kjøleskapet begynte han å klistre opp gule lapper med enkle mål for dagen slik at han kunne se og huske dem når tankene vandret. 

    – I begynnelsen satte jeg meg helt grunnleggende mål, husker Audun. Det var å klare å stå opp, levere i barnehage og lage middag. Det var helt på scratch.

    Han forstod at han ikke kunne klare alt på egenhånd og begynte å dele oppgaver med nærkontaktene sine for å få støtte. Med hjelp fra naboer, venner og familie begynte Audun å klare målene på de gule lappene, og sakte men sikkert fikk han tilbake troen på seg selv.

    Den første løpeturen etter tapet av kona utløste et vell av følelser i Audun. Etter hvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene. Foto: Anna Buckley Cahill

    Et glimt av håp

    Det hadde gått litt over en måned da Audun følte en kløe i kroppen ulik leddsmertene han hadde blitt vant til siden Karine døde.

    Etter flere uker med nesten ingen fysisk aktivitet, var det noe i kroppen hans som fortalte ham at han måtte bevege seg. Løpeklærne satt mye løsere på ham nå enn noen uker tidligere.

    Stående i en skogkledd sti bak huset hans, pustet Audun dypt en siste gang før han bestemte seg for å ta sitt første løpende skritt. Det var klønete og ukoordinert. Han var ikke den samme mannen som mindre enn to måneder tidligere hadde vært klar for å løpe sin tredje maraton.

    Etter bare 300 meter ble han så overveldet av følelser at han måtte stoppe. På ristende bein og gjennom brennende lunger gråt han.

    Tårene var et utbrudd av all smerte og vonde følelser låst inne i ham opp til dette øyeblikket, men samtidig et tårevått gjensyn med en følelse han ikke hadde forventet å kjenne igjen – håp.

    Eierskap til smerten

    Snart etterpå tenkte Audun på en avtale han og Karine hadde lagt sammen. De hadde blitt enige om at de skulle reise til København året etter hvor Audun skulle delta i København Ironman.

    Audun visste med ett at det var noe han måtte gjennomføre. Avgjørelsen ble tatt helt med hjertet og i stedet for et treningsprogram fulgte han magefølelsene hele veien.

    – Det var mitt prosjekt, dette her. Jeg hadde et veldig eierskap til det, og det var noe jeg måtte gjøre på min måte i mitt tempo, sier han.

    Audun beskriver det å trene i starten som en måte å flykte fra den vonde hverdagen, fra et hus fullt av minner og fra angsten som hadde dukket opp i ham. Men etterhvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene sine.

    – Jeg trengte denne tiden til å bare la tankene fly og være til stede her og nå. Jeg tenkte mye på alt som hadde skjedd. Jeg tenkte på Karine. Jeg lurte på hvorfor jeg holder på med dette her. Det virket ganske uoppnåelig som et mål, og hvorfor kunne jeg ikke ha satt meg et mye mindre mål? Men så tenkte jeg på barna. Og igjen hvorfor gjør jeg dette? Jo, det er fordi jeg skal vise barna at pappa kan få det til. Og jeg måtte vise meg selv at jeg kan, at jeg er sterk nok.

    Om våren, cirka seks måneder etter han hadde tatt opp igjen treningen, begynte ting gradvis å falle på plass i livet til Audun igjen.

    – Trening hjalp meg å finne mening. Det å ha et mål for dagen –  å vite at for å klare målet, så må jeg faktisk ut i dag – ga meg overskudd til å håndtere sorgen. Det ble ikke bare et mål jeg måtte nå, men etterhvert skjønte jeg at det var noe som ville gi meg mer.

    Ikke minst ga de harde øktene Audun eierskap til smerten hans.

    –  Det er selvfølgelig ubehagelig å kjenne fysisk smerte, men det var på en måte et tegn på at jeg faktisk var i live. Jeg kjente at jeg kunne føle på fysisk smerte igjen og ikke bare smerte fra sorg eller savn. Jeg byttet ut de fysiske sorgreaksjonene med muskelsmerter fordi jeg hadde syklet langt eller løpt eller begge deler, noe annet som gjør vondt, men på en bedre måte.

    Gjennom trening ble Audun tvunget til å planlegge måltider og spise nok til å gjennomføre øktene. Han begynte å sove på ordentlig. Han trente hardt, men passet på at han alltid hadde litt igjen å gå på, fordi han visste at han måtte ta vare på seg selv og Sara etterpå.

    Han tok på seg oksygenmasken, og kunne igjen være en pappa.

    Når konkurransen nærmet seg og timene og kilometerne stablet seg opp, ble hele reisen opp til denne dagen en motivasjon i seg selv. Han hadde gitt alt for mye til å ikke komme til mål, så hver løpetur og bassengøkt ble en ny grunn til ikke å gi opp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun. Foto: Anna Buckley Cahill

    Den store dagen

    I midten av august 2019 begynte Audun på reisen til København. To måneder tidligere hadde han møtt Maria, også hun en triatlonutøver, som dro sammen med han.

    Ironman-konkurransen består av 3,86 kilometer ferskvannsvømming, fulgt av en 180,25 kilometer lang sykkelrute og til slutt en løpsetappe tilsvarende en maraton – 42.20 kilometer.

    De fleste bruker over 12 timer på å fullføre og det krever derfor ekstremt nøye planlegging av mat, drikke og utstyr gjennom dagen.

    Det var Maria som ordnet med alle de små detaljene og ga Audun tryggheten til å kunne fokusere bare på konkurransen.

    Da Audun sto opp kl. 04.30 om morgenen den 18. august, var alt klart. Et par timer senere var han gjennom innsjekking og sto i et hav av konkurrenter og supportere på Amager Strandpark hvor svømmingen skulle begynne.

    Skrevet nedover armen hans i svart sprittusj var Tro på deg selv. Og aldri gi opp.

    Dette var råd Auduns datter Astrid ga ham et par dager tidligere over Facetime. Mange sterke følelser rammet ham i minuttene før startskuddet, men tvil var ikke en av dem.

    – Alt var så nøye gjennomtenkt og jeg følte meg så godt forberedt at når jeg sto på startstreken og tenkte på hvordan jeg hadde kommet hit, følte jeg meg trygg på at konkurransen skulle gå bra.

    Svømmeetappen er fort unnagjort, Audun brukte litt over en time. Det var da han løp ut av vannet og satte seg på sykkelen at konkurransen virkelig begynte. Det er på denne etappen at ernæring og hydrering er kritisk. Audun visste nøyaktig når han måtte spise, drikke og fylle opp vannflasken. Som en gave ovenfra, var det ingen vind i den småkuperte løypa i København denne dagen.

    Etter litt over fem timer og 45 minutter på sykkelen, var Audun klar til å komme i gang med maratonløpet. De 42,2 kilometerne var delt på fire runder på cirka en mil i Københavns flate sentrum. Tilskuere heiet langs løypa og energien og følelsene steg for hver runde.

    – Den siste runden var ganske sterk, sier Audun. Da jeg skjønte at jeg snart var ferdig, gråt jeg mens jeg løp fordi jeg visste at jeg ville klare det, at jeg ville klare å bevise for døtrene mine at jeg fikk det til.

    I slutten av løpet halter de alle fleste løpere til målstreken med blytunge ben og slitne muskler, men Audun løp forbi dem med en letthet han ikke hadde kjent på mange måneder.

    Han kjente igjen hvordan de andre konkurrentene så ut fra Zurich Ironman i 2017 da han selv brukte flere timer lenger og slet hele veien. Men i dag var han sterk nok å forlate både dem og sitt forrige selv.

    En ekte Ironman. Foto: privat

    «Audun, you are an Ironman!»

    Da Audun endelig kom i må hørte han speakeren rope «Audun, you are an Ironman!» Det hadde gått litt over 11 timer siden han sto på stranda i våtdrakten, men nå, med medaljen rundt halsen, begynte det å synke inn hvor lang denne reisen egentlig hadde vært.

    – Det var en veldig surrealistisk opplevelse. At jeg klarte Ironman den dagen er en ting i seg selv, men jeg klarte å komme meg tilbake på sykkelsetet, klarte å plukke opp igjen svømmingen, klarte å ta på meg løpeskoene. Jeg brukte så mange timer det halvåret og det var alle de timene som var viktig. Det var det jeg var stolt over. Jeg beviste for meg selv at alt er mulig.

    Audun beskriver denne dagen som slutten på et stort kapittel i sorgprosessen, men i etterkant oppstod en tomhet i livet hvor konkurranseforberedelsene hadde tatt plass.

    Over tid har tomheten blitt fylt med liv, inkludert jobben som han gradvis kom tilbake til etter seks måneders sykmelding, det å være pappa til en voksende familie, kjærlighet og drivkraft til å dele håp med andre.  

    Nå arbeider Audun med en bok hvor han med sin historie ønsker å ufarliggjøre dødsfall og sorg. I boka framsnakker han også fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. Foto: Anna Buckley Cahill

    Å sette ord på det

    Kort tid etter Karines ulykke fikk Audun tips til å skrive ned hvordan han hadde det og hva han gjorde hver dag. Grunnen var både en måte å bearbeide sorgen på, men også for å huske hvordan det var når han senere er på et helt annet sted i livet. 

    For omtrent et år siden bestemte Audun seg for å gjøre alt han skrev om til en bok som forteller om opplevelsen hans og tar sikte på å ufarliggjøre dødsfall og sorg.

    Boken er delvis en selvhjelpsbok og delvis en historie om kjærlighet, forandring og fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. For øyeblikket leter han etter et forlag å gi ut boken på. Arbeidstittelen er Hvorfor du ikke skal sitte inne når alt håp er ute: En fortelling om død, tap og sorg. Men viktigst av alt; en fortelling om håp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun.

    Les også artikkelen om Gabriel Ingebretsen: – For meg er løping terapi

    Er du med oss eller mot oss?

    Er du med oss eller mot oss?


    Runner’s World har opprettet tre løpesquads i det virtuelle On Squadrace hvor løpegrupper konkurrerer mot hverandre i september. Du kan velge å joine oss – eller forsøke å slå oss.

    On SquadRace utfordrer løpegrupper til å konkurrere mot andre grupper rundt om i verden. Løpet er virtuelt, men konkurransen er så absolutt reell.

    Mellom 11. og 26. september kan du og ditt løpecrew få testet dere i tre kategorier: fart, utholdenhet og størrelsen på løpegruppa.

    Slik samler man poeng:

    • Gjenomsnittstiden til alle medlemmene i løpegruppa på 5 km
    • Gjennomsnittlig totaldistanse i løpet av toukersperioden
    • Størrelsen på løpegruppa (opptil 50 løpere)

    Minimumskravet for å være med er at hvert gruppemeldlem løper fem kilometer. Med andre ord passer denne utfordringen for alle!

    Har du i tillegg noen seige kilometer-sankere på laget, øker sjansen for flere poeng betraktelig.

    Er løpegruppa di stor, kan du få enda flere poeng.

    Bli med i en av våre squads

    Runner’s World har opprettet tre squads. Vi vil enten ha deg med oss, eller mot oss. Begge deler er like gøy.

    Hvis du vil opprette din egen squad og samle din egen løpegruppe, kan du enkelt gjøre det her.

    Eller, du kan velge å bli med i en av våre squads:

    Runner’s World Norge Squad

    Løpegruppa er laget av redaktør Sara Skarabot Pedersen og passer for alle løpere i grunn, men særlig godt for de som elsker lapskaustrening, eller som trenger en ekstra dytt for å legge på et par ekstra kilometer på turene sine.

    Passord for å joine denne gruppa er ydmykt nok: vierbest

    Bli med i Runner’s World Norge Squad her!

    Runner’s World Norge Ole Martin Squad

    Ole Martin Nilsen Synnes er vår supre supermosjonist i staben av RW-bloggere.

    Han har opprettet en løpesquad som passer for alle som vil pushe seg litt på en 5-kilometer, og ikke er redd for å krige med melkesyra. Helt uavhengig av tid og fart, men helt avhengig av viljen til å utfordre seg sjøl!

    Passord for å joine denne gruppa er beskrivende nok: Syrefest

    Bli med i Runner’s World Ole Martin Squad her!

    Runner’s World Norge NINJAGIRLS Squad

    Denne trioen er også bloggere hos Runner’s World, og er ikke fremmede for utfordringer, enten det er lange ultraløp eller krevende hinderløp.

    Deres løpesquad passer for alle løpere som føler seg litt crazy, og som elsker løpeturer uansett lengde og fart!

    Passordet er enkelt og genialt: Ninjagirls

    Bli med i Runner’s World Ninjagirls Squad her!


    Har du den råeste løpegruppa?

    Har du den råeste løpegruppa?


    Det sveitiske løpemerket On gjør løping til en lagsport med sin virtuelle utfordring SquadRace. Samle løpegruppa di og delta her!

    Dette er en oppfordring til alle som liker å løpe, både sammen og hver for seg. Ikke minst går denne ut til alle som liker en eller annen form for konkurranse. Med det virtuelle konseptet SquadRace forener On kollektive målsettinger og individuelle prestasjoner.

    Hva er On SquadRace?

    On SquadRace utfordrer løpegrupper til å konkurrere mot andre grupper rundt om i verden. Løpet er virtuelt, men konkurransen er reell.

    Mellom 11. og 26. september kan du og ditt løpecrew få testet dere i tre kategorier – fart, stamina og størrelsen på løpegruppa.

    Slik samler man poeng:

    • Gjenomsnittstiden til alle medlemmene i løpegruppa på 5 km
    • Gjennomsnittlig totaldistanse i løpet av toukersperioden
    • Størrelsen på løpegruppa (opptil 50 løpere)
    Foto: On

    Slik deltar du:

    STEG 1

    Samle sammen løpegruppa di, eller lag en helt ny. Her kan både venner, uvenner, familiemedlemmer delta. Både ferske løpere og erfarne gampere. Det eneste kriteriet er at dere må være minimum 7 løpere, og at gruppa må bestå av minimum 30 % kvinner.

    STEG 2

    Vel en kaptein for løpegruppa di. Kapteinen registrerer medlemmene i løpegruppa. Det er helt gratis å delta, og påmeldingen er åpen fram til 10. september.

    STEG 3

    Last ned startnummeret ditt hvis du vil makse konkurransefølelsen.

    STEG 4

    Konkurranseperioden varer fra 11. september til 26. september. Du må minimum løpe 5 kilometer for at din deltakelse skal telles. Men jo mer du løper, desto flere poeng sanker du til laget ditt.

    STEG 5

    Loggfør løpinga di med klokke eller app, og registrer øktene dine ved å velge ditt team i rullgadrin-menyen. Her legger du til ditt eget navn og øktene dine. Last opp en link eller et skjermbilde som bevis.

    STEG 6

    Del løpeturene dine og merk dem med #OnSquadRace / @on_running.

    STEG 7

    Den 26. september avsluttes konkurranseperioden, så nå er det bare å samle løpegruppa og feire.

    Samle gjengen din og meld deg på her!

    Foto: On

    Reglene for On SquadRace

    5K ALL OUT

    Loggfør din beste 5-kilometertid under “Speed”. Du kan løpe så mange ganger du vil, men husk – ingen nedoverbakke-ruter.

    Jo raskere gjennomsnittstid laget ditt klarer, desto mer poeng samler dere.

    HVER KILOMETER TELLER

    Det handler ikke bare om fart. Utholdenheten teller også. Løp så mange kilometer du klarer i løpet av konkurranseperioden, og loggfør dem under “Perseverance”.

    Jo høyere gjennomsnittlig kilometertotal i løpegruppa, desto flere poeng samler dere.

    HVER LØPER TELLER

    Løpegruppa di må ha minimum 30 % kvinner og inneholde minst syv løpere. Men gruppa kan være så stor dere bare vil – og man samler mer poeng for hver løper (opp til løper nummer 50).

    FLEST POENG VINNER

    On legger sammen alle poengene fra gjennomsnittlig 5k-tid, gjennomsnittlig kilometertotal og størrelse påå løpegruppa. Høyeste score vinner.

    LOKALT OG GLOBALT

    Vinn konkurransen innad i Norge, gå for en topp tre-plassering i regionen eller ta sikte på å delta i den globale finalen.


    Påmeldingen er åpen fram til 10. september – konkurranseperioden varer fra 11.–26. september.

    Samle gjengen din og meld deg på her!

    Ultraløping møter skjønnlitteratur

    Ultraløping møter skjønnlitteratur


    Det er ikke ofte det dukker opp skjønnlitterære bøker hvor løping spiller en sentral rolle. Denne våren har Heidi Mittun-Kjos, forfatterdebutant og selverklært ultra-fan, gitt ut romanen Områder av særlig betydning, hvor vi får møte Ada som trener mot et 100-kilometersløp.

    Du har sikkert reflektert over det på en av løpeturene dine, hvordan løpinga både fysisk og mentalt skaper en avstand til hverdagsproblemene dine. I Områder av særlig betydning fungerer løpinga både som eskapisme for hovedpersonen Ada, men også som en måte å etter hvert konfrontere problemene på.

    Tiden Norsk Forlag skriver dette om romanen:

    “Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur hodelykten på og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert, nesten besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne. I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige.”

    Romanen er delt inn i kapitler som redegjør for datoen og hvor mange uker som gjenstår til løpet. Veien fram mot løpet er både et sugende crescendo og en innsirkling av hovedpersonen.

    Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?

    Boka kan på mange måter sammenlignes med et løp: Leseren opplever en tilstedeværelse i hver side, eller hvert steg om du vil – pulsen øker og det legges inn en solid sluttspurt.

    Hva er det med Ada?

    Heidi Mittun-Kjos kan fortelle at Ada har vært under utforming siden 2016. Hun visste tidlig at det kom til å bli en førstepersonfortelling, og at hun dermed ville være tett på denne karakteren.

    – Det jeg kanskje interesserte meg mest for var hvordan Ada betraktet verden. Jeg fikk stadig nye tanker om hvordan hennes liv var og hvordan hun så på omgivelsene og menneskene rundt seg.

    Det er ikke godt å si hvor lang tid det kan ta å skrive en roman, så for Heidi var det viktig å finne en karakter hun interesserte seg for.

    – Man skal jo henge med dette mennesket ganske lenge, det kan ta ti år å skrive en roman. Og jeg hadde det ganske bra med denne negative Ada, så da fortsatte jeg å skrive om henne, forteller Heidi.

    For grunnstemningen til Ada idet vi møter henne i romanen er heller irritert. Kanskje litt utilpass og ulykkelig. Hun kan oppfattes som en vrang type med mye temperament og en god dose aggresjon. Omgivelsene og menneskene rundt henne blir omhyggelig dissekert, men ikke høylytt.

    – Nettopp det er så fint med å skrive, du kan sette høyttaler på hodet til noen og la leseren få være med i tankerekker og følelser, sier Heidi.

    Forfatterdebutant Heidi Mittun-Kjos. Foto: Ida Gøytil

    Høyttaler på hodet

    Nå høres dette kanskje ut som en dyster bok med en halvgæren løpedame som hater livet, men sånn er det egentlig ikke. En kan heller anta at mange vil kjenne seg igjen i de hyppige irritasjonene. Hva tenker du egentlig når folk står på feil side i rulletrappa, eller når du kjører bil og møter noen som ikke overholder vikeplikten?

    Som Heidi sier – “de fleste kommer antakelig ikke så godt ut av det hvis man setter en høyttaler på hodet deres.” Det er mye frustrasjon og irritasjon i helt vanlige mennesker.

    – Ada er ikke gæren liksom, men siden vi får bli med på innsiden, så får vi alt sammen helt ufiltrert. Og hun er ikke særlig fornøyd, da. Verken på jobben eller hjemme eller i nære relasjoner. Det er mye som ikke er i balanse, forteller Heidi og beskriver Ada som en ærgjerrig type med mye energi.

    For egen maskin

    Og det er her løpingen kommer inn i bildet.

    – Det er såpass mange ting i livet hennes som ikke stemmer når vi treffer Ada, så jeg ville at hun skulle være skikkelig god til én ting. Jeg synes det kler henne med den energien og oppdriften hun tross alt har, at hun har god kontroll på ett felt i tilværelsen.

    Men hvorfor ble det akkurat løping?

    – Jo, Ada føler seg litt fanget, hun trenger luft rett og slett, trenger å få lov til å ha sitt eget rom hvor hun gjør sin egen greie, og akkurat ultraløping krever mye tid og trening, det er ingen snarveier til å gjennomføre et ultraløp, så der må hun bruke mye tid og det tenker jeg passer Ada godt, å få ha en del egentid i marka. Og fordi hun er såpass handlekraftig ble det naturlig å velge en fysisk og nokså ekstrem aktivitet, for jeg tenker på Ada som en litt ekstrem type, så det kler henne godt.

    Heidi er selv gift med en ultraløper, lever tett på kilden, som hun sier, og har sett hva det krever og hva det gir.

    – Jeg er dypt fascinert, en slags fan, uten at jeg er ultraløper selv. Jeg løper, men jeg tror Ada ville kalt det jogging. Jeg koser meg på stier i marka og har for så vidt glede av det mens jeg løper, men jeg er av nok av typen som har størst glede av det etterpå, ler hun.

    Det kommer tydelig frem at løpekjennskapene til Heidi er gode, og at hun har gjort mye research i arbeidet med boka

    – Ada er nøye, tar ikke lett på ting, så da måtte jeg skrive om løping på en detaljert måte.

    Heidi har vært gjennom både løpebøker og løpedokumentarer i arbeidet med Ada og hennes ultraprosjekt.

    – Det er jo ikke alt som uttales i de dokumentarene, men det er mye som kommer fram likevel, av det emosjonelle. Selv eliteløpere kan ikke gjennomføre et ultraløp uten en nedtur, du må tåle mye smerte. Og det passer godt til Ada, hun har opplevd ganske mye smerte og delvis jobbet seg gjennom det, så hun er en seig type, og det å være seig tenker jeg er helt nødvendig for å løpe ultraløp.

    Utover i boka, og etter hvert som løpet nærmer seg, blir vi bedre kjent med Ada. Det er tydelig at løpingen nærer noe av det rigide i henne, samtidig som det hjelper henne også å gi litt slipp.

    – Jeg hadde ikke lyst til å skrive en roman hvor noen går all inn i noe og så blir det et problem for henne og omgivelsene. I denne romanen er løpingen like mye medisinen hun trenger, det er like mye løsningen som problemet. Hun trenger den for å føle mestring og kontroll – og glede! Og så har hun en oppriktig kjærlighet til naturen og terrenget.

    Å skildre denne balansen mellom løsning og problem mestrer Heidi på en utmerket måte, og mange løpere vil nok kjenne seg igjen i vippepunktet mellom hva løpingen gir og hva den krever.

    Et interessant grep i denne romanen er at det er en kvinne som er den dedikerte personen som ofrer mye for å satse på sin greie.

    – Jeg synes det er interessant å skrive om en kvinne som ikke er supersosial. En kvinne som har valgt mange ting bort for å konsentrere seg om én ting og spesialisere seg. Det er så mye mer akseptert for en mann å gjøre – selv i dag hvor vi har kommet så langt på mange felter innen likestilling.

    Kupert løypeprofil

    Å lese boka kan til en viss grad sammenlignes med sanseopplevelsene underveis i en løpetur, du er til stede i hvert steg, rekker å ta inn omgivelsene. Forfatterens skarpe og detaljrike språk skaper en følelse av årvåken tilstedeværelse hos leseren.

    Samtidig får man en fornemmelse av å ha blitt kastet inn i et 100-kilometersløp med alle dets opp- og nedturer, og i motsetning til Ada har man ikke rukket å nitidig studere løypeprofilen på forhånd – man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving.

    En smått uggen følelse av mangelen på kontroll preger leseren, og man blir oppriktig nysgjerrig på Ada og ønsker at hun skal lykkes, både i løpet og i livet.

    Områder av særlig betydning er ikke først og fremst en løpebok. Romanen tar for seg kontraster, relasjoner, ensomhet, klasse, og ikke minst områder – også i overført betydning.

    Men når først løping skal figurere i en skjønnlitterær bok, er det gledelig at det gjøres på en så brilliant måte som i denne romanen. Vi i redaksjonen har storkost oss med forhåndseksemplaret, og anbefaler denne varmt som lektyre til alle løpende litteraturelskere.