Strava, Instagram og Facebook flommer over av lange, harde løpsprestasjoner. Er jeg, med min ni kilometer lange søndagstur, mindre løper enn disse supermenneskene?
Denne teksten er opprinnelig publisert i lederspalten utg 5/2021
Det siste året har gjort at drømmeprosjekter og sjølrealiseringsprosjekter har fått blomstre opp i større grad enn tidligere. Mer tid til trening og mangelen på fysiske løp har gjort oss både kreative og litt smågærne.
700 kilometer på ski, last man standing-konsepter som går over mange uker, ultralange langturer i helgene, høydemetersanking av nepalske dimensjoner.
Alle disse bragdene er sjølsagt ekstremt imponerende og får fortjent mye oppmerksomhet.
Jeg ønsker på ingen måte å ta brodden av hverken bravuren eller gleden ved disse langdryge prosjektene som fyller både Insta-feeden vår og løpeforumene på Facebook.
Intensjonen er heller å veie opp for dem, og minne om at ikke alle løpere må løpe veldig langt eller veldig ofte for å kunne oppleve mestring og framgang. Ikke alle løpere trenger massevis av mil for å kjenne gleden ved løping, ikke alle har tid.
Sist men ikke minst er det viktig å understreke at sjøl om du ikke løper hundrevis av kilometer i uka, kan du likevel føle deg som, identifisere deg som, være en løper.
Er max nøgd!
Superenkel forskning (les empiri fra min egen Strava-profil) viser at man høster mer kudos jo lenger man løper.
Turene mine på over to mil får hele 40 prosent flere Strava-tomler opp enn turene på under mila. Jeg trur ikke nødvendigvis det betyr at vi i større grad anerkjenner langvarige prestasjoner, jeg trur mer det er en underbevisst greie.
Samtidig så trur jeg heller ikke at de fleste av oss legger mye prestisje i disse tomlene, men heller bruker Strava som det som i psykologien kalles inngruppe, altså ei gruppe som et individ identifiserer seg med.
Inngruppa kjenner til dørstokkmila og forstår at fem og en halv kilometer er bedre enn ingenting, du fikk deg en luftetur i dag og. Inngruppa kan i større grad forestille seg hvor jævlig den hardøkta var, eller hvor knallhard du er i huet som gjennomførte den 30-kilometerslangturen forrige søndag.
På den annen side er det helt suverent at ultrasporten har vokst fram til å bli en så inkluderende og overraskende overkommelig gren. Hvis det ikke gir deg noe å forsøke å løpe raskere, kan du alltids løpe lengre i stedet. Løpinga omfavner bredere med ultra i porteføljen.
På distansene over maraton hviskes konkurranseelementet (mot hverandre) gradvis ut og sjøl den så klassiske kjønnsinndelinga blekner.
Apropos kjønn. Jeg kom over disse setningene i en roman jeg leste nå nylig, Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann (2018):
«Da hun var ung, fikk ikke kvinner lov til å løpe Holmenkollstafetten fordi det gjorde dem lite attraktive for menn, spytt overalt, stygge grimaser underveis, sto det i avisen, umulige å begjære! Og at de kunne begjæres, var deres viktigste verdi.«
Leser vi dette sitatet så husker vi fort at løping, og verden for øvrig, er blitt et rausere sted. Når sjøl sandvolleyballspillerne har fått lov til å konkurrere i noe anna enn ei litta truse, da er det håp!
Uansett om du løper kort eller langt, fort eller sakte, i sportsbehå eller fotballtrøye, det finnes heldigvis ingen fasit – kos deg med din løping.
