Husker du fjorårets EM-finale for kvinner på 1500 meter? Ingvill Måkestad Bovim husker det svært godt. En uhyre spennende sisterunde der Ingvill til slutt endte på en pen fjerdeplass. Men førsterunden – den gikk utrolig sakte.
– Vi løp jo ikke, det var jogging, lo en alt i alt fornøyd Ingvill til NRKs Line Andersen etter målgang.
Kø, både i form av sakte førsterunder og overtrafikkerte veier er ikke noe Ingvill Måkestad Bovim foretrekker. Det er også derfor hun ikke trener på Olympiatoppen. Ring 3 i rushen er ikke noe hun bruker tid på. Men det trengs heller ikke når hun har alt hun trenger på Ekeberg hvor hun bor med mannen Frode og treåringen Ferdinand. Østmarka med blant annet Østensjøvannet ligger for hennes føtter. I tillegg gjennomføres mange økter på Sportplassen på Ekeberg og på Best Helse hvor treneren hennes, Knut Jæger Hansen, jobber.
Hva nå?
Men, la oss gå tilbake til sommeren i fjor. Fjerdeplassen i EM var en tydelig indikator på at Ingvill er på vei tilbake. «Fantastisk etter alle disse skadene å komme til et stort mesterskap å bli nummer fire» roper en noe hes Jann Post idet Ingvill kjemper seg frem på oppløpssida. For skader har det vært. Vi husker alle det som for løpere antakelig er det mest hjerteskjærende idrettsøyeblikket i norsk historie, rett før London-OL i 2012, da Ingvill var så uheldig å pådra seg en delvis avrivning i akillessenen. Skaden ble etter hvert snudd til noe positivt, da sønnen Ferdinand kom i 2013. Etter det har Ingvill jobbet seg tilbake – men ikke helt uten motgang. I 2014 opererte hun hælen, og fjorårets sesong var så godt som ikke-eksisterende grunnet et fall som resulterte i nok en skade. Men nå – hva nå?
Idet vi trasker over gårdsplassen til Ingvill Måkestad Bovim, er det særlig én ting vi lurer på: Vil hun fortsette å satse løping?
Vi får omsider svar på det. Først skal det lages litt te. Vi får velge mellom flere innbydende sorter. Det finnes for mye god te til å ikke drikke god te. Omtrent slik lød Ingvills kommentar, og vi forstår at dette kjøkkenet blir styrt av en bevisst hånd. Bevisst, men avslappet.
Ingvill er som kjent utdannet ernæringsfysiolog, og på Instagramprofilen hennes har det vært mange matinnslag i det siste. Vi er nesten bekymret for at hun helt har byttet beite. Heldigvis dukker det opp et og annet treningsbilde som avkrefter det.
– Jeg ser jo for meg at jeg kommer til å fortsette å løpe, sier Ingvill og tar en lang pause.
– Men jeg vet ikke helt om det blir i to år til, eller seks år til. Nå er jeg jo eldre enn de fleste som holder på, men så lenge kroppen er med, så… Det er kjempegøy om dagen!
Vi puster lettet ut og gleder oss allerede til VM i London til sommeren.
– Treneren min, Knut, og jeg er veldig enige om at det ikke er alderen som stopper meg enda. Det er mer med tanke på skader og motivasjon, men motivasjonen er jo der, så det er ikke noe som hindrer meg, sier Ingvill.
– Jeg har lært meg at det er veldig vanskelig å forutse hva som kan skje, smiler hun og himler med øynene. Vi forstår med en gang at det blant annet hintes til episoden med «maks uflaks» i 2012. Vår mistanke blir raskt bekreftet når hun tilføyer:
– Skader kan komme på veldig ubeleilige tidspunkt.
2016-sesongen har dessverre likhetstrekk med flere av Ingvills tidligere sesonger. Mot slutten av sesongen, da formen virkelig var på vei opp, ble hun skadet.
– Det er alltid veldig kjedelig og deprimerende, det var NÅ de beste løpene skulle komme, men så må du ta et steg tilbake. Sånne ting lærer man seg jo å takle, men det er veldig kjedelig. Alt i alt var sesongen kjempespennende. Jeg var alltid ett steg bak der jeg skulle være – det var veldig nervepirrende, forteller Ingvill og legger til at det ikke var noe som kunne vært gjort annerledes. Alt ble gjort riktig fra hun startet å løpe igjen i november i fjor.
Mat og natur i skjønn forening
Tidligere har Ingvill gitt ut boka Winning Food, som i tillegg til hennes egne oppskrifter inneholder oppskriftene til andre vinnere som Ezinne Okparaebo, David Rudisha og Usain Bolt. I det siste har hun vært programleder for Naturopplevelser for livet, som sendes på Matkanalen fra og med desember 2016. Programmet er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening, Norgesgruppen og Matkanalen. Ingvill har reist rundt og besøkt turistforeningens hytter, eller fyr, alt ettersom hvor de har vært. I programmet møter hun interessante personer i nærmiljøet, lager mat med dem, ser norsk natur og spiser utendørs.
– Det er veldig gøy. Det er jo mer friluftsliv enn trening, men det er helt fantastisk – vi har så mange fine steder som jeg ikke har sett, forteller Ingvill og legger til at forrige ukes destinasjon var intet mindre enn Gaustatoppen. I programmet bruker hun av sine egne oppskrifter.
– Jeg forsøker å lage litt sunnere og bedre mat enn den vanlige tradisjonelle pølsegrillingen. Ved sjøen grilla vi fisk og laget fiskesuppe – vi prøver å benytte oss av de lokale råvarene, forteller hun.
– Jeg pleier å ha ett sånt stort prosjekt hver høst, og dette er altså høstens prosjekt. Man kan liksom ikke bare løpe, man trenger stimuli på andre områder også.
Tidsklemma
Ingvill legger ikke skjul på at hverdagen som småbarnsmor og toppidrettsutøver krever en stor dose planlegging.
– Jeg har en mann som jobber mye, og jobben involverer en del reising, men han har jo vært toppidrettsutøvere sjøl, så han har full forståelse for det jeg driver med. Han tok for eksempel veldig mye av fødselspermisjonen – jeg tok tre måneder og han tok resten, så i fjor var vi tre måneder i Afrika, det kan vi ikke gjøre i år. Det blir nok ikke mer enn 4 uker, hvilket betyr at jeg må trene her. Litt av en reality check, ler Ingvill. Hun får også god hjelp av foreldrene i Odda. Når Ingvill har hatt lengre treningsopphold i Afrika, kommer foreldrene ned på skift for å ta seg av barnebarnet.
– De ofrer veldig mye. En telefon og de står på trammen. De har fulgt meg hele tiden, så de finner det naturlig å fortsette med det selv om jeg nå har min egen familie. Jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg ønsker å satse videre så skulle de være minst like støttende. Dette er jo ikke et one man show, understreker en takknemlig Ingvill. Familien er svært viktig for henne.
– Hvis jeg ikke kunne fått barn og satset samtidig, så ville jeg fått barn og heller gjort noe annet. Jeg er heldig som kan kombinere dette. Det er jo ingen hemmelighet at barn drar med seg litt sykdom. Men det får man tåle, det er ikke slik at jeg flytter inn på hybelen i en sykdomsperiode, ler hun.
Treningen tilpasses dag for dag, hun vet aldri helt hva som skjer to uker frem i tid, men det er derfor hun ofte kjører hovedøkta på morgenen, hvilket har fungert fint i årene som mor. Ingvill kjører stort sett doble økter mandag til fredag og enkle økter i helgene.
– Jeg løper nesten aldri to økter om dagen, det tåler jeg ikke. Jeg kan trene hardt og langvarig hvis jeg har 24 timer mellom øktene, men hvis jeg så mye som putter inn en halvtime ekstra med løping, så trøbler hælen. Jeg kommer nok aldri til å løpe doble økter igjen, men dette fungerer, og da er det jo greit. Mange av verdens beste løpere gjør det samme. Man skal jo løpe masse for å bli god til å løpe, men får du løpt mellom 10 og 20 kilometer om dagen, så er det likevel litt, påpeker hun.
Mat kroppen din, ikke Instagramfølgerne dine
Til tross for at Ingvill kanskje lever et mindre forutsigbart liv enn de fleste toppidrettsutøvere, så er morgenene er stort sett spikret. Frokosten inntas i 7-tiden, før hun følger sønnen i barnehagen to timer senere, og starter morgenøkta derfra. Etter treningen er det tid for lunsj.
– Jeg har mer tro på å legge inn et måltid, i stedet for et restitusjonsmåltid. Det beste restitusjonsmåltidet er jo kanskje nettopp lunsjen, som gir deg nok mat fort, sier hun. Og der er vi i gang. Ernæring kunne vi sikkert snakket om i en evighet. Det er tydelig at Ingvill har klare og fornuftige meninger på området. Som ernæringsfysiolog og toppidrettsutøver sier det seg selv at kostholdet er viktig for henne, men ofte er det slik at jo mer kunnskap man har på feltet, desto mer avslappet er man. Dette gjelder også for Ingvill.
– Vi spiser normal, sunn kost. Vi lager spaghetti og kjøttboller liksom. Også har vi kanskje fisk to, tre ganger i uka og vegetarisk en dag. Jeg spiser aldri noe annet enn det familien spiser, og vi driver ikke med barnevennlig mat, de små har godt av å spise det voksne spiser. Nesten all mat lages fra bunnen av, men kommer jeg hjem til fiskepinner, ja da er det fiskepinner. Så lenge det er med raspa gulerøtter og hjemmelaget potetmos, så er det helt greit, ler hun.
Variasjon i kosten er et stikkord, men sunnhetshysteriet skal ikke bikke over.
– Jeg tror det å være «for» sunn ikke er noe positivt for prestasjonen. Da tror jeg man bruker for mye tid og krefter på å vurdere maten, og da kan det bikke over. Men det er selvsagt forskjell på sommer og vinter – skal jeg ned i matchvekt i sesongen så spiser jeg kanskje ikke den kanelbollen akkurat da. Jeg veier jo mer om vinteren enn om sommeren, både for å holde meg frisk og for å holde meg sunn – være normal liksom. Jeg – Ingvill stopper opp litt – jeg liker meg selv best om vinteren. Det er det mest naturlige, å føle at jeg er sterk og har litte grann å gå på. Det er et lite varsku hvis man føler at man er nødt til å se ut som man er i tipp topp shape hele året, og særlig hvis det er mer med tanke på et Instagrambilde enn prestasjonen. Jeg løper jo med lite klær på sommeren, rett etter jeg hadde født også, men jeg er ganske avslappet med tanke på kroppen min og kosthold. Kanskje er det fordi jeg har mye kunnskap om hva som er riktig mat. Det er jo det viktigste. At folk kjenner til hva maten gir deg – heller det enn å sitte og telle kalorier.
Når det gjelder dietter og andre trender er budskapet tydelig:
– Jeg har ikke troen på dietter generelt. Hvis man skal gå på en diett som man ikke kan lage mat til familien din med, da funker det ikke – og du er ikke noe godt forbilde for barna dine hvis dietten innebærer at du må ha en egen kjøkkenskuff med «super products.» Sunne råvarer, som gir deg det du ser, det er positivt– at du vet hva du spiser.
Måkestads matmaskineri
Dagen i forveien var det pannekaker som sto på menyen. Perfekt for Ingvill som kom rett fra intervalltrening med Tjalve-gjengen. Sønnen på tre år har, i likhet med Ingvill da hun var liten, sittet mye på kjøkkenbenken og fulgt med på matlagingen.
Hans spontane innfall var: Jeg vil ha gulrotpannekaker!
Farens reaksjon var: Gulrotpannekaker??
Ingvills reaksjon var: Yes, du vil ha det, ja? Da kjører vi på. Frem med juiceren – gulrotjuice i pannekakerøra – fortsett sånn, Ferdinand, her har vi en ny oppskrift!
– Det ble kjempegodt, og det er fantastisk at treåringen begynner å tenke utenfor boksen, ler Ingvill.
– Vi lager mye mat her, tilføyer hun og lar blikket gli fra kjøkkenet og over på legoklossene på gulvet.
– Når han bygger lego, bygger han «matmaskiner.» Her om dagen lagde han en melismaskin.
