Som håndballspiller hadde Anniken en forestilling om at løping som idrett var ensomt og kanskje litt skummelt. Kjempenervøs ble hun dratt med på sin første løpetrening med en mosjonistgruppe i Frognerparken – bare et halvt år senere konkurrerte hun i baneløp.
I dag innser hun hvor liten del av løpingen som faktisk er individuell – det er kun de få minuttene du faktisk er i aksjon ute på tartandekket at du er overlatt til deg selv. Spenningen og nervøsiteten deles med lagvenninner i forkant, for ikke å snakke om alt treningsarbeidet som legges ned, og suksessen eller skuffelsen – alt ettersom – deles i etterkant.
Aldri for sent
«Du burde jo egentlig løpt 1500 meter du, vet du. Du skal ikke finne deg en løpegruppe i Oslo da?», sa faren til Anniken for noen år siden. Den daværende 25-åringen tenkte at det var jo alt for sent å begynne med den slags, og hun var helt sikkert ikke kapabel til å løpe 1500 meter særlig fort, og alle løpegruppene og klubbene i Oslo holdt sikkert et alt for høyt nivå.
– Men det er aldri for sent da, det har jeg jo lært, ler Anniken fire år senere. Vi møter henne dagen før hun skal løpe 800 meter i et nasjonalt stevne på Bislett. Nervene har ikke meldt sin ankomst enda, kroppen føles lett og fin, og smilet sitter løst. Sarpsborg-jenta har kun løpt aktivt i to og et halvt år, og stortrives i den stadig voksende mellomdistansegruppa til Oslo-klubben IL i BUL.
Ble bitt av løpebasillen
Frem til hun startet studiene i Oslo var det håndball som var idretten. Anniken hadde bitt seg merke i at hun var en av svært få som faktisk likte løpetreningen håndballjentene måtte gjennom, og hun fikk hele tiden høre at hun først og fremst hadde det i beina og hodet – fremfor styrken.
– Sånn sett er det naturlig at jeg endte opp med løping, ler hun. Mens hun studerte fortsatte hun å løpe litt nå og da, ispedd litt styrketrening.
– Jeg løp noen turer på mellom fem og 10 kilometer, helt på måfå, hvor jeg ga nesten alt hver gang, erindrer hun. En venninne fra Sarpsborg hadde nettopp blitt bitt av løpebasillen via sin samboer, og fikk lurt med seg Anniken på en løpetrening med mosjonistgruppa til BUL.
– Jeg husker jeg var kjempenervøs, jeg hadde jo aldri vært med på en organisert løpetrening tidligere, men jeg ble med. En av trenerne i elitegruppa til BUL la merke til at jeg hadde et mellomdistansesteg og ba meg løpe et testløp på 600 meter. Deretter ballet det på seg, og nå har jeg løpt for dem i over to år.
Etter noen fellestreninger med løpegruppa ballet det på seg for Anniken. I dag er hun en lovende 800-meterløper. Foto: Eivind Bye
Gror godt i BUL
Da Anniken begynte i elitegruppa for mellomdistanseløping i klubben, var hun den eneste jenta. Nå er det kommet flere og flere, blant annet jenter fra mosjonistgruppa som innser at terskelen ikke nødvendigvis trenger å være så høy for å tørre å satse løping.
– Vi er mange jenter som startet med løping etter fylte 20 år, så sånn sett er vi nok en litt annerledes friidrettsgruppe. Miljøet er kjempefint, og det tror jeg kommer av at vi er litt like typer som er på samme sted i livet. Det har veldig mye å si, understreker Anniken. I år tok BUL-jentene tredjeplassen i Holmenkollstafetten. Dette er første pallplassering på veldig mange år for klubben, hvilket vitner om at det gror godt i løpermiljøet.
– Det er ekstra gøy å gjøre det bra som et lag. Jeg er jo vant med lagsport fra tidligere, men jeg har fått et nytt syn på individuell idrett. Det handler mye mer om lagfølelse og samhold enn hva jeg trodde, sier hun og oppfordrer alle å finne seg en løpegruppe, uansett alder, ambisjonsnivå og prestasjonsnivå.
– Det er løpinga i seg selv som hele tiden har drevet meg, men det sosiale rundt er også veldig viktig, slår Anniken fast.
Fakta om Anniken Johansen
Fra: Sarpsborg
Bosted: Oslo
Jobb: Brand manager for Midsona Norge
Alder: 29
Klubb: IL i BUL
Distanser: 800 og 1500 meter
Mål: Under 2.10 på 800 m og under 4.25 på 1500 m
Perser: 800 meter: 2.10.30, 1500 meter: 4,27
Les også: Første nordmann i Barkley Marathons
