I fjor sommer tok Nina utfordringen fra en bekjent om å bli med på en av treningsturene hans mot Norseman, som er ansett som verdens hardeste triatlon. Fra den nesten 2000 meter høye Gaustadtoppen, skuet hun utover en sjettedel av fastlands-Norge.
– På fjelltoppen var jeg sikker på at mine fysiske og psykiske grenser var pushet til det maksimale. Jeg var høy på meg selv og ønsket flere utfordringer.
Uken etter snublet Nina over en Facebook-annonse for Trondheim Maraton. Gaustadtoppen skulle vise seg å være bare forretten på det som ventet henne.
Meldte seg på kort tid før start
Nina hadde alltid vært en aktiv jente, men hun hadde aldri trent løping konsekvent. Noen treningsturer ble det, men den eneste og lengste langkjøringen før løpet, ble på to mil.
– Jeg meldte meg på Trondheim maraton to måneder før start, og jeg så derfor ikke noe poeng i å «stresstrene». Jeg sa til meg selv at maraton gjennomføres på ren viljestyrke, og ikke noe annet.
Det er ikke helt ufarlig å løpe maraton uten å være forberedt. Det gikk to måneder før Nina følte overskudd på trening igjen etter løpet. Foto: Privat
#Masochistforeningen
Nina ble motivert av tanken på at det var en krevende og smertefull øvelse. På løpsdagen hadde hun på seg en t-skjorte med påskriften «#Masochistforeningen». De første 15 kilometerne gikk som en lek.
– Jeg følte meg tøff. Naiv som jeg var, trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til, men allerede etter et par kilometer kjente jeg gnagsårene vokse under fotbladene. Hvor ille de til slutt kom til å se ut, var jeg fortsatt lykkelig uvitende om.
Nina kikket ofte på pulsklokka, uten å vite hva hun burde følge med på.
– Jeg hang meg opp i hvor mange kilometer i timen jeg løp, og jeg hadde ingen formening om hvor høy puls jeg faktisk hadde. Etter 15 kilometer var det plutselig som å løpe i sirup.
Bena spilte ikke lenger på lag. Hoftepartiet hadde stivnet, og hun hadde mest lyst til å grine, men tanken på å bryte slo henne aldri.
– Bena «padlet» fremover, og framdrifta ble i større grad basert på at jeg kastet kroppen fremover for hvert steg. Jeg visste det lenge før jeg passerte tre mil at dette var det verste jeg frivillig hadde utsatt meg selv for.
I den siste milen av løpet var alle masochistiske tanker forduftet.
– Det tøffeste med hele opplevelsen var at jeg måtte stå i det og kjenne at smerten ble verre og verre i nesten fem timer. Smerten var konstant og overalt i kroppen.
Ble kastet i Nidelva
Topplokket hadde befalt kroppen å fullføre det som underveis opplevdes umulig, og Nina ble varmt tatt imot av venninner og familie i målområdet.
– Det var uvirkelig å kaste seg inn i gratulasjonsklemmene og å få medaljen rundt halsen. Noe av det første jeg sa til foreldrene mine var: «få meg ned i elva!» Jeg visste at kroppen hadde fått mer juling enn noen gang før, så første tanke var å begrense skadeomfanget.
Ikke tren for mye de tre siste ukene
Hvis man skal høre på de mer erfarne løperne, kan det hende at Nina gjorde et godt valg i å droppe treningen like før løpet. Jack Waitz, ekspertkommentator i NRK og tidligere trener og ektemann til Grete Waitz, anbefaler at man beregner minst et halvt år med trening før man løper maraton.
Han påpeker viktigheten med mange og lange treningsturer før løpet. Å trene opp kroppen til å være ute og i bevegelse i mange timer i strekk, vil være essensielt før en maraton, mener treneren.
– Men det er bedre å være godt opplada enn å trene for mye de tre siste ukene før maraton. Da er toget gått!
Waitz poengterer at man ikke skal brenne all turbo i en startfase av et løp, da kan det være lett å møte veggen. Maratontreneren sier at det er viktig å holde seg på riktig tempo i en startfase og at man er bevisst på farten man løper i.
– Kroppen har cirka 1,5 time med karbohydrater å brenne av, og det er når det er brukt opp at du møter den såkalte veggen!
Maratonlegende Jack Waitz mener Nina har viljen til å løpe maraton igjen, men tipser om flere langkjøringer på forhånd. Foto: Eivind Bye
Selv Grete Waitz fikk juling
Jack vet mye om å stå uforberedt på startstreken. På impuls meldte Jack og kona Grete seg på New York Marathon i 1978. Løpet var «billetten» til å få en gratis tur til New York. Grete skulle gi seg som løper, og var ikke forberedt. Selv Grete Waitz, en topptrent maratonlegende, fikk juling i det løpet – nettopp fordi hun ikke hadde nok langkjøring i bena i forkant.
– Grete hadde ikke trent direkte mot dette løpet. Hun trente to ganger om dagen, men hadde ikke mange lange turer i bena. Hun måtte gå gjennom store smerter i hele tatt for å gjennomføre løpet, og muskulaturen var ødelagt. Det er maraton i et nøtteskall.
Sliten i to måneder etterpå
Nina er godt fornøyd med plasseringen. Målet var å løpe på fem timer. Ninas tid ble 4.45.27, og blant de 44 kvinnene som startet i helmaratonklassen, kom hun på 26. plass.
– Det var viljestyrken som fikk meg over målstreken!
Etter løpet kunne hun avdekke to blodrøde gnagsår midt under begge føttene, på størrelse med BH-innlegg.
– Det gikk bra med gnagsårene, men det var verre med resten av kroppen. Det tok nesten to måneder før jeg opplevde å ha ei treningsøkt med overskudd, og enda en stund før kroppen fungerte normalt. Jeg hadde overbelasta systemet grovt, og det måtte jeg betale for i ettertid. Etter løpet måtte jeg begynne fra scratch igjen, og måtte lære meg å trene med lavere puls i stedet for alltid å ta ut 100 prosent på hver eneste økt.
Ikke ufarlig å være uforberedt
Nina mener at man kan oppleve en indre drivkraft ved å kjenne på sin egen smertegrense. Da snakker hun ikke om den smertegrensen man tror man har, men den som ligger enda noen mil lenger frem.
– Det å ha kjent at man har det så vondt og at man likevel kjemper seg gjennom det, gjør noe med deg.
Nina påpeker at man må være klar over at det er kroppen som gjør den faktiske jobben. Hun vil være forsiktig med å anbefale noen å bryne seg på seg på en så krevende oppgave uten å være forberedt.
– Det er ikke helt ufarlig å være uforberedt, sier Nina.
Veien videre
Planen videre for Nina er å gå «baklengs» gjennom løpene som tilbys under Trondheim Maraton. Hun skal løpe halvmaraton i år, 10 km i 2020 og deretter runde av med 5 km i 2021.
– Jeg kommer nok til å være mer selektiv med utfordringene jeg bryter meg på i fremtiden, slik at jeg ikke spolerer måneder med trening i etterkant. Av opplevelsen lærte jeg at 4,2 mil er fryktelig langt!
Waitz mener derimot at Nina innehar viljestyrken som trengs for å løpe maraton, og kommer med en anbefaling.
– Hun burde løpe maraton igjen, jenta har viljen!
Les også: Morsomme fakta om maraton
