Det har nå gått mange uker siden kollapsen i Death Valley. Fallet. Etter nesten 180 kilometer av «verdens tøffeste løp», Badwater 135, bestemte jeg meg. Min siste rest av fornuft satt på nødbremsen.
For hver kilometer ble jeg dårligere og dårligere. Jeg sluttet å løpe. Jeg sjanglet mer og mer. Mitt crew hadde vært bekymret lenge, og det var en stund siden de anbefalte meg sterkt å stå av. Trafikken suste forbi. Jeg sto i mot. Prøvde å rette meg opp. Jeg ville ikke gi meg. Jeg ville fortsette å kjempe. Men kreftene var ikke der.
I timesvis prøvde jeg å etablere et steg. Jeg prøvde å finne løsninger. En klarhet ut av min indre døsighet. Kikket etter utveier. Inn i meg selv. Som et skadet dyr slepet jeg meg fremover. Balanserende på den hvite linjen. Men det var ikke noe løp igjen i meg. Og en allerede farlig situasjon begynte å eskalere. Fornuften i meg seiret. Jeg besluttet å bryte.
Med i underkant av 40 kilometer igjen av løpet, og på 2. plass, tok jeg motvillig av meg startnummeret. Et minne som har brent seg inn. Det gjorde vondt. Tårene satt løst og jeg kastet meg om halsen på min trener, Sondre. I timesvis hadde jeg slitt med diaré, jeg sjanglet og var generelt dårlig. Mitt crew observerte meg og så tegn på noe som kunne være et begynnende heteslag. I tillegg var de veldig redde for min sikkerhet, for mitt liv, der jeg løp ustabil på en trafikkfarlig vei. Det var langt fra sykehus, og de visste ikke hva jeg feilet. Det kunne være «alt». Men vi kunne ikke risikere noe.
Jeg satt meg inn i bilen. Tankene raste. Badwater 135 var et av årets høydepunkt. Mitt mål var ikke bare å vinne, men sette ny løyperekord. Alt lå til rette. Pressemeldingen lå klar. Bildene var tatt. Jeg hadde investert over to hundretusen på dette løpet. Forberedelsene hadde vært perfekte og jeg følte meg i mitt livs form. I tillegg måtte jeg levere for å forsvare mitt eksistens som heltidsløper. Følte jeg. Der satt jeg. Jeg kjente at min verden og mitt liv raste sammen på vei til Lone Pine. I en bil. Kjørende! Dette ble veldig feil.
Jeg prøvde å forsone meg med meg selv. Jeg tenkte på ungene. Tenkte på familien. Jobbet med hodet. Fortalte meg selv min historie. Jeg visste at det var mange som var lettet nå. At jeg faktisk hadde overlevd. Noen fryktet det motsatte. Naturligvis kunne jeg bare ha «banket på», trosset fornuften, og fortsatt. Kanskje det kunne gått bra? Kanskje en lengre pause hadde fått meg i vater? At jeg faktisk ikke var på vei inn i «noe»?
Spørsmålene var mange. Jeg hadde ingen svar. Men utenfra så var jeg ikke i balanse. Og dette er ikke noe man bør risikere. På en måte var jeg stolt av meg selv. At jeg faktisk sto av. At jeg hørte på teamet mitt, selv om dette naturligvis var min beslutning. Jeg har to tenåringer som trenger meg. Og det kommer flere løp. Det å løpe sjanglende, uklar, med høy kjernetemperatur, høy puls og diaré i nesten 50 grader, på en tungt trafikkert motorvei, er ikke noe å spøke med. Jeg har slått meg til ro med at denne avgjørelsen var den eneste riktige.
Tror den avgjørelsen var tyngre enn å shuffle de siste 40 kilometerne. Hatten av for en vill prestasjon frem til brudd, og for en forbilledlig avgjørelse.
Jeg skrur tiden mange timer tilbake. Klokken er halv ti på kvelden. Vi kjører ned mot startområdet. Badwater Basin. Det er helt stille i bilen. Heather kjører. Ved siden av sitter Tori. Jeg sitter på venstre side bak, Magnus på høyre og med Sondre helt bakerst. Utenfor er det et magisk vær. Det er mørkt, det lyner. Svak regn i luften. Og ute er det over 40 grader. Løpere som startet klokken 20:00 og klokken 21:00 kommer mot oss. Blinkende. Vi ser biler. Det er lys over alt. Rødt, gult og blått.
Vi kommer frem til den lille parkeringsplassen. Jeg går ut og gjør mine siste forberedelser. Går på do. Strekker på beina og løper noen runder frem og tilbake. Kjenner jeg koker over av spenning og nerver. Jeg prøver å roe meg selv ned og går mot startområdet. Jeg blir veiet og vekten skrives opp på baksiden av startnummeret. Jeg eveger meg ned på plattingen. Det er i underkant av 30 stykker av oss. Den amerikanske nasjonalsangen synges. Det klappes, og så blir det helt stille. I noen sekunder. Episk. Hårene reiser seg på armene. Jeg er i en drøm. Det telles ned. Og så setter vi avgårde.
Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg. Jeg bare løper og løper. Ser meg aldri tilbake. Jeg føler meg så sterk. Jeg flyter. Jeg løper alt jeg makter. Jeg føler meg uovervinnelig, jeg kjenner på en enorm rus som tar meg bort fra denne verdenen og inn i et eller annet. Fornuften forsvinner. Jeg tror ikke på fakta. Klokken varsler en puls på over 180. Jeg ser bort. Tror ikke på dataene. Det kjennes jo så lett.
Det siste Sondre sa til meg var «ikke løp som en idiot nå». Og det er akkurat det jeg gjør. Uten fornuft løper jeg med en puls på over 180 slag i minuttet. Jeg leder. Selvfølgelig leder jeg. Jeg ser ikke bakover, men kan føle at de forsvinner mer og mer. Det går svakt oppover, men jeg føler at jeg flyr. Og jeg fortsetter. I nesten ni timer har jeg løpt over evne. Og det måtte naturligvis gå galt.
I den første nedoverbakken på vei ned mot Panamint Valley begynner jeg å få problemer. Kroppen klarer ikke lengre å prosessere noe som helst. Jeg begynner å bli svimmel, har diaré og føler meg uvel. Min indre rus har forsvunnet. Nå innser jeg det. Men det er for sent. Jeg har ødelagt mitt løp. Jeg har lurt meg selv. Jeg har løpt som en idiot. Min egen rus har kjørt kroppen i senk. Og nå sier den i fra. Den klarer ikke mer. Jeg kjenner bakrusen herje.
Solen er i ferd med å stige opp, klar til å steke meg. I ytterligere 12 timer prøver jeg å få kroppen tilbake på plass, men min idiotiske start har ødelagt alt. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha startet i rolig tempo? Hva skjedde? Hvorfor? Jeg prøver å finne svar, men det er ingen som responderer. Mitt overmot, mine følelser, har ødelagt meg og løpet mitt. Jeg hadde mistet hodet. Jeg trodde ikke på pulsen som lyste mot meg. Følte meg som en konge. I en annen verden. Jeg ble advart, men hørte ikke etter. Nå sliter jeg med en bakrus fra helvete.
Tiden har gått, og jeg har fått tid til å tenke. Tid til å vurdere. Har prøvd å glemme. Men det går ikke. Jeg må lære. Det er mange små detaljer som kan justeres på, men det viktigste er å holde hodet kaldt. Jeg kan ikke fortsette med å løpe som en gal. Dette har nå skjedd i mine tre siste løp. Og det kan ikke fortsette. Men dette handler om følelser. Det kan ikke trenes på, og det er ikke lett å begrense.
«Du har hodet og hjertet med deg i galskapen Simen. Fulgte deg hele veien! Fugl Føniks.»
Om noen uker løper jeg det legendariske løpet Spartathlon. I 2023 kom jeg på 2. plass. I år er målet å vinne. Innen den tid må jeg jobbe hardt for å finne det riktige spenningsnivået. Balansen mellom fornuft og følelser. Mellom Apollon og Dionysus. Frem til da blir min oppgave å finne den gylne middelveien.
