Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping


Løping er enkelt. Hverken den fysiske eller mentale treningen bør kompliseres, mener Therese Falk. Men når hun virkelig har vondt i vilja, henter hun frem de verste følelsene som får henne til å fortsette: skam og skuffelse.


Min mentale strategi

I spalten Min mentale strategi får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til utøvere – både i den langsiktige treningshverdagen og under konkurranse. Therese Falk har løpt verdens raskeste «10 maraton på 10 dager» og befinner seg i verdenstoppen i 24-timersløping. For henne handler det om å ikke komplisere treningen og det mentale arbeidet – løping er enkelt!


En klok og fornuftig person sa til meg en gang, da jeg forsiktig luftet tanken om å én gang i livet løpe ultra, at ultraløpere – de må trives godt med å være alene. Over gjennomsnittet godt kanskje, for ja, det brukes mye tid i eget selskap. Mange timer som tilbringes ensom langs en bilvei, eller på en grusvei i skogen.

Ofte trives jeg i min «alenehet», men like ofte skulle jeg gjerne ha løpt sammen med noen. Men, for å være helt ærlig er jeg for lat. For lat til å organisere eller gjøre avtaler, og i alle fall for bedagelig anlagt til å skulle dra et sted før jeg starter løpeturen min. For når jeg tenker på løping tenker jeg først og fremst på at det er enkelt.

Therese Falk før start i Sommernattsløpet 2019

Enkelt, ikke nødvendigvis lett

Når jeg sier at løping for meg først og fremst er enkelt, tenker jeg på at det bare er å gå ut døra og begynne. Jeg sier ikke at det i seg selv er lett, men det er ikke så mye som må planlegges og fikses.

Og det er det som motiverer meg mest i hverdagen. Det at jeg kan bruke det som et naturlig transportmiddel til jobben. Og hjem igjen. Det går fortere enn å gå, jeg slipper å sitte i kø, fullpakkede busser, og jeg slipper å måtte vente. Det eneste jeg venter på om morgenen er at GPS-en skal slå inn.

For meg er løping enkelt, det er transport, det er meditasjon, og det er en god vane. Hverdagsløpingen er alt det, og litt til. For det er ikke til å stikke under en stol at det frister lite å jogge til jobb i sludd og på småglatte veier en mørk morgen i januar. Men da er den gode vanen viktig. Jeg vet at dagen blir litt bedre (både for elevene, kolleger og meg selv) om jeg har fått luftet hode og kropp litt før dagen begynner.  

Men det som gjør at jeg faktisk gjennomfører disse turene er at det er enklere enn alternativet. For hvis jeg har pakket skift i løpesekken kvelden før, og lagt klart treningstøy, er det enklere å gjøre som planlagt, heller enn å måtte finne fram andre klær, pakke om, og så sette seg i bilen.

Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Det er mange som har spurt om det er noen vits i å løpe disse korte turene til og fra jobb. «Det er jo bare fem kilometer.» Jeg tenker at å løpe disse turene, dag ut og dag inn, til jobb, og hjem fra jobb, de er de viktigste turene jeg tar. For det er de turene som gir overskudd i hverdagen, og det er der jeg får jobbet med viljen når jeg står og fryser og venter på GPS-en og egentlig ikke ønsker å jogge en meter.

Alle såkalte kvalitetsøkter, som lange langturer, intervalløkter og progressive økter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Når jeg tenker på løping tenker jeg også på løp. Å delta på et løp sammen med mange andre er både fint og krevende. Fint, fordi i løpemiljøet er det utrolig mange hyggelig folk. Og her får jeg pratet med mange jeg aldri hadde hatt noe som helst til felles med om det ikke vært for løpingen. Krevende, fordi jeg alltid har et ønske om å prestere. Og at jeg selv forventer å hevde meg.

«Alle såkalte kvalitetsøkter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene», sier Therese Falk.

Ufarliggjøring

Jeg deltar på mange løp, og det tror jeg er med på å ufarliggjøre det en del. I 2019 løp jeg tre 24-timersløp, et femdagersløp, ni maraton, i tillegg til en rekke andre lengre og kortere løp.

Det å stille til start i så mange løp gjør at skuldrene senkes, magen roer seg og presset blir mindre. Det blir sagt at man gjerne kan delta i mange løp, men at man skal ha en spesiell oppkjøring til «de viktige løpene». Jeg har aldri helt klart det. Eller forstått hva «en optimal oppkjøring» egentlig er.

De gangene jeg tror jeg har gjort alt riktig (etter å ha lest meg opp på nett) har det som regel gått helt middels, eller ganske dårlig til og med. Men om jeg har tatt et maratonløp på sparket etter en hard treningsuke eller uka etter et langt løp, har det gjerne gått over all forventning bra.

Jeg forstår ikke helt hvordan kroppen fungerer, men har lært etter mye prøving og feiling at det ikke finnes noe «riktig oppkjøring» for meg. Derfor er jeg helt ærlig når jeg svarer folk som spør meg hvordan kroppen kjennes før et løp: «Jeg vet ikke».

Kroppen kan kjennes helt topp, lett og fin, og likevel bli sur og stiv halvveis i løpet. Og enda oftere kjennes kroppen tung og treig morgenen løpsdagen, og jeg tenker at dette her kommer til å gå rett i dass … Og så er det som om kroppen bare våkner i det startskuddet går.

Noen på sidelinja

De lange løpene, som flerdagersløp, 24-timersløp og 100 miles er i grunnen de fineste løpene jeg vet om. Jeg er veldig lite stresset før slike løp. For: Her skal det startes rolig. De første timene på slike løp skal bare jogges og nytes.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer. Det er slett ikke alltid jeg klarer det i det hele tatt, men målet er der. Og om jeg finner noen i publikum eller blant support og funksjonærer som er litt ekstra oppmerksomme, som gir meg det lille smilet, heier litt ekstra, ser meg, når jeg passerer runde etter runde, så er det viktig å vise at det betyr noe. Også de første timene.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer.

For når smerten kommer (for det gjør den), og jeg får veldig vondt i vilja, er det helt essensielt for meg å ha noen å spille på sidelinja. Han eller hun som har stått der og nikket stille og anerkjennende til meg, eller klappet og heiet litt mer høylytt, de skal jeg helst slippe å skuffe. Jeg skal stå i det, nettopp fordi det er noen som har giddet å bry seg om meg og løpingen min.

Og når jeg senker blikket og er unnvikende overfor de som står på sidelinjen er det rett og slett fordi jeg skammer meg litt. Jeg tenker at jeg skuffer de som har troen på meg. Og jeg skuffer meg selv.

Gjenspeiler livet

Nå høres dette veldig dramatisk ut, med skam og tungsinn, skuffelse og behov for anerkjennelse. Men et ultraløp gjenspeiler livet på mange måter. Det er i perioder veldig greit, som en helt vanlig hverdag. Men det er også perioder med skikkelig tunge mandagsmorgenener, ensomme søndager og lønningspils med jobben-fredager.

Hverken livet eller ultraløping er for pyser.

For meg handler det om å ikke grave meg for dypt ned i alle de tunge tankene, de som sier at jeg skal gi meg, at det ikke er noen vits i å fortsette, og huske på at det vil kjennes bedre om en liten stund. Og at jeg er sterk som står i det. For hverken livet eller ultraløping er for pyser, men jeg tenker at om jeg klarer å stå i det når det er tøft, blir de gode stundene enda bedre når de kommer. For de kommer. Og det prøver jeg å tenke på når jeg løper.

Ta langturen tilbake

Ta langturen tilbake


Ferien er over for de fleste, og finværet har returnert. Det er dags for å nyte lange, rolige turer i sola! Her er syv tips til gode langturer.

Siden tidlig på 1960-tallet, da den legendariske treneren Arthur Lydiard fra New Zealand presenterte sin mengdetreningsfilosofi, har langdistanseløping vært preget av troen på et stort treningsvolum.

For de fleste løpere i dag er langturen et fast innslag i treningsopplegget. Sommerferien preges ofte av kortere turer og mer generell bevegelse og aktivitet. Vi slår derfor et slag for å ta hverdagen – og langturen – tilbake. Her er syv tips på veien.


Gira på en langtur allerede til helgen? Sjekk ut det virtuelle løpet 25 km i Runner’s World Challenge. Superfin medalje til alle som deltar! Husk: Du må ikke løpe fort selv om det kalles konkurranse – 25 km er en bragd i seg selv!


1. Senk farten

Dette virker kanskje som en selvfølge, men mange har én fart som de holder på alle løpeturene sine. Ved å senke farten din noe vil du spare krefter slik at du kan løpe lenger enn hva du pleier. Vanskelig, sier du? Løp sammen med noen du bare elsker å snakke med, eller noen du har mye å catche opp med – så skal du se at tempoet reduseres. Det viktigste er uansett at du starter rolig. Tving deg selv til å begynne turen i «flaut» sakte tempo.

2. Øk distansen gradvis

For å holde skadene på avstand er det lurt å øke langturen med omtrent 2 kilometer av gangen. Ikke legg ut på en 30-kilometerstur hvis distansepersen din er på 11 kilometer – bygg deg gradvis opp i distanse.

3. Løp én langtur i uka

Velg deg ut en dag i uka der du løper lenger enn vanlig (en av helgedagene passer ofte bra). Det er viktig at du har satt av tilstrekkelig med tid for å gjennomføre denne langturen, slik at du ikke blir stresset. For å unngå overtrening er det lurt å periodisere treningen, slik at langturen hver tredje eller fjerde uke er noe kortere enn vanlig. Deretter kan du øke litt igjen uka etter.

4. Ta gåpauser

Selv om du tar noen gåpauser vil du likevel få de fordelene du får ved å løpe langt sammenhengende, og etter en liten stund vil du kunne løpe hele langturen uten avbrudd. Gåpauser er ikke flaut, bare nyttig og smart – og mange løpere, uansett nivå, har innslag av gange i for eksempel bratte partier.

5. Fyll på med energi

Når du har økter som varer i godt over en time kan det være lurt å ha med sportsdrikke eller annen form for næring, slik at du får fylt opp litt underveis. Velg gjerne en sportsdrikk som inneholder både karbohydrater og elektrolytter. Begynn å fylle på etter ca. 30 minutter, og deretter hvert 15.–20. minutt. Litt næring ofte er lettere for kroppen å ta til seg enn mye på en gang. Hvis magen din reagerer negativt på sportsdrikken må du rett og slett prøve en annen variant. Prøv deg fram til du finner noe som fungerer for deg.

6. Del opp økta

…Mentalt, mener vi da. Ved å dele opp løpeturen i mindre segmenter virker den ikke like uoverkommelig enn om du fokuserer på hele distansen helt fra begynnelsen av. Hvis du for eksempel skal løpe 21 kilometer kan du fokusere på tre 7-kilometersbolker.

7. Meld deg på et virtuelt løp

Synes du det er vanskelig å gjennomføre de riktig lange turene? Kanskje følelsen av felleskap og viten om at en medalje er på vei gjør det lettere? Det finnes flere virtuelle løp å velge mellom i disse dager, og vi anbefaler selvfølgelig å ta en titt på løpene i Runner’s World Challenge. Neste løp ut er 25 kilometer – inspirert av europarekorden til Sondre Nordstad Moen fra tidligere i sommer. Vi trenger dog ikke å sette noen rekord, 25 kilometer er en bragd i seg selv.

Sjekk ut løpet og meld deg på her: 25 km – Runner’s World Challenge

En annerledes drøm

En annerledes drøm


Lina Falcken er et levende bevis på at det som kan virke umulig ikke nødvendigvis er det. Etter en ulykke i 2009 måtte hun lære alt på nytt – å gå, å snakke, å spise. I dag takker hun løpingen for at hun har kommet så langt.

På en skala fra én til ti, hvor én er frisk og ti er grønnsak – hvor befinner datteren min seg? Dette spørsmålet stilte Peggy Falcken til legen da datteren Lina våknet opp fra koma i desember 2009.


Lina Falcken
Alder: 39 år
Bosted: Espoo utenfor Helsinki
Aktuell med: Havnet i koma etter en ulykke for elleve år siden. Etter å ha lært seg alt på nytt, er løping i dag hovedgeskjeften.
Favorittmaraton: Gran Canaria Maratón – løping og ferie i ett!
Instagram: Linamarie312


En lang og islagt trapp

Lina vokste opp i Finland, men var på dette tidspunktet bosatt i Ålesund hvor hun jobbet med interiørdesign. Etter et hyggelig julebord i adventstida, tok hun følge med naboen hjem. Høye hæler og en lang, islagt trapp uten gelender skulle vise seg å være en skjebnesvanger kombinasjon denne desemberkvelden. Selv refererer hun til det som Fallet. Heldigvis, kan man si, husker hun ingen ting. Og heldigvis var hun ikke alene. Ambulansen kom fort, og Lina ble hastet til Ålesund sykehus, og derfra videre med helikopter til Trondheim.

Når hun fire dager senere våkner opp igjen fra koma, og moren krever svar på hvordan det egentlig ligger an, er dommen fra legen det verst tenkelige: Han plasserer Lina i helt feil ende av skalaen. Med unntak av to ord var alt av språk borte. Ikke kan hun gå, ikke kan hun lese, skrive eller spise. 29-åringen må lære seg alt på nytt.

– Jeg husker jeg så meg selv i speilet og tenkte: dette er ikke meg, forteller Lina.

Koordinasjon og språkopplæring

Peggy bretter opp ermene og får datteren overført til Finland. Hun innser også at hun nå får bruk for den første utdannelsen hun en gang i tiden tok: fysioterapi. Så fort Lina er utskrevet fra sykehuset, starter den lange veien med opptrening.

Det er lite tungsinn å spore hos Lina. Slik har hun alltid vært – en glad jente med et positivt syn på livet. Opptreningsperioden har hun gode – og tidvis komiske – minner fra. Fra å være på nivå med en ettåring, utviklet hun seg raskt til treårsstadiet, og etter hvert fem, seks, syv og så videre. Utviklingen var raskere enn hos et barn.

Lange stavgangturer med moren, hvor de repeterte navnet på alle gjenstander de passerte, var en ypperlig kombinasjon av balansetrening, koordinasjon, utholdenhet, styrke – og språkopplæring.  

«Hva er det, Lina?» Svaret var til å begynne med «husker ikke». «Det er en bil». Lina gjentok ordet mange ganger: bil, bil, bil. Når neste bil etter en stund passerte, gjentok prosedyren seg. «Husker ikke» – «bil, bil, bil.» Til slutt satt det.

Lina forteller om denne perioden – barndommen volum to – med humor. Forteller om de gangene hun gikk ut fra butikken med varene uten å betale, forteller om banneordene som kom når de helst ikke skulle. Akkurat som hos et barn. Og i likhet med enhver tenåring, blir stavgang med mamma etter hvert ganske døvt. Lina startet å løpe.

Legen hadde nemlig sagt: Alt det du får til å gjøre, gjør det. Og gjør det så raskt som du kan.


Løping er perfekt

Før fallet var Lina i norgestoppen i badminton. Hun forsøkte å plukke opp igjen idretten etter skaden, men innså raskt at arbeidskravene ble for vanskelige: øye-hånd-koordinasjon, balanse, brå og kjappe bevegelser. Kusinen ymtet om at løping kunne være noe for henne, da hadde Lina allerede løpt noen turer for seg selv – korte turer og med elendig teknikk, ifølge henne selv. Kusinen mente maraton var tingen.

– Det kom ikke på tale, aldri i livet! Men så begynte jeg å tenke litt. … Ikke kan jeg jobbe, jeg trenger mye egentid og hvile, ikke har jeg barn. Jeg måtte få tiden til å gå. Løping gjør at jeg sover bedre og orker mer, så da ga jeg det et forsøk.

På spørsmål om hun savner badmintonen kommer det et høyt og kontant nei.

– Overhodet ikke. Løping er helt perfekt for meg.

Om drømmer og sovepiller

Et halvt år etter fallet innså Lina at det var noe rart med søvnen hennes. Hun fortalte legen at hun ikke hadde sovet skikkelig på flere måneder, og fikk utskrevet sovepiller. En om dagen eskalerte raskt til flere. Etter mange år på sovepiller, var hun til slutt oppe i 24 piller i døgnet.

– Det var faktisk etter en maraton i 2015 at jeg innså det – dette går ikke, jeg må slutte. Så jeg la meg selv inn på rehab.

Det viste seg etter hvert at det som forstyrret søvnen til Lina, bare var drømmer. Men hun – delvis barn, delvis voksen – forstod ikke hva dette var, og trodde hun var våken. Tenk så mye rart livet fører med seg, når man må lære seg livet på nytt.


Disponering

Legene har ikke lagt skjul på at utviklingen som Lina har vist – fra å være en tier på grønnsaksskalaen og til å fungere tilnærmet som normalt i dag – er unik. Det vitner om en evne til å stå på, ta små steg, og aldri gi seg.

– Det eneste jeg sliter med er å lese. Og så må jeg sove litt midt på dagen. Alt annet går fint. Det er som det er, og jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, sier hun.

Fra å nesten ikke ha noe språk for elleve år siden, snakker Lina i dag både norsk, svensk, finsk og engelsk. Og løper maraton.

– Jeg er helt sikker på at det at jeg har begynt å løpe er grunnen til at jeg har klart meg så bra, sier hun, og legger ut om den første maratonopplevelsen i Helsinki 2012. Grusom, men fantastisk, som alle maratondebuter. Den siste tiden har hun begynt med laktattesting, noe som har revolusjonert treningen hennes. Fra å starte for hardt og gå på en smell, disponerer hun nå både økter og løp riktig – og opplevelsen blir deretter.

Fjorårets tre maratonmedaljer. Foto: privat

Det er derfor vi er her

Runner’s World møtte Lina under Oslo maraton-helgen i 2019. Målet om én maraton i året er for lengst knust. Oslo Maraton ble fjorårets tredje. På taxfreen har hun plukket med seg en proseccoflaske til afterrun, og hun gleder seg stort til å løpe i Oslos gater dagen etter. Runner’s World treffer bøttevis av løpere under denne helgen, men svært få gleder seg like eksplisitt som Lina. De fleste har nettopp hatt en forkjølelse, trent for dårlig, gruer seg til bakken opp til St. Hanshaugen.

– Hæ? Men det er jo derfor vi er her! Jeg har også fått trent alt for lite, sier hun, og forteller at moren hennes, som har støttet henne gjennom hele livet – gjennom to barndommer og oppvekster, døde for bare én måned siden. Treningsprogram og tidsmål blir ubetydelig da.

Livet er skjørt. Det har Lina erfart. Men det hjelper sjeldent å gi opp. Lina gleder seg over det hun kan, og gjør ting hun gleder seg over.

Lofoten på langs 2020

Lofoten på langs 2020


Da vi sto på torget i Svolvær klokka 02:15 natt til søndag hadde vi løpt i 35 timer og 30 minutter. Klokka kunne fortelle at vi hadde løpt 176,1 km og forsert 4500 høydemeter. Uten startnummer!  Men det startet jo lenge før dette....
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere

Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere


Skiløper Didrik Tønseth har lenge vært på leting etter den ultimate skoen å løpe med. Nå har han fått ny sponsor innen løping.

Pressemelding fra Vertical Playground

Like før sommeren landet Vertical Playground AS (VPG), som er distributør av merkevaren Dynafit, en sponsoravtale med profilen Tønseth.

Tønseth er mest kjent som utøver på landslaget i langrenn, men har også de siste årene markert seg som en svært habil terrengløper. Dette viste han blant annet med et NM-gull i terrengløp i 2018. I fjor tapte han tittelen for Henrik Ingebrigtsen, men sikret likevel sølvet.  Under EM i november i fjor imponerte Tønseth med en 25. plass.

– Jeg liker veldig godt å løpe. Hovedsatsingen er fremdeles langrenn, men jeg legger ikke skjul på at jeg ønsker å gi løping et forsøk når skikarrieren er over. Mye av treningen innen langrenn kan overføres til løping, spesielt i terrenget.


Detaljene

I skimiljøet er han kjent som en perfeksjonist – både når det gjelder trening og utstyr.

– Ja, det stemmer nok. Jeg liker å jobbe med detaljer og leter alltid etter konkurransefortrinn. De andre utøverne mener jeg tar litt av, men for meg føles det riktig.

Derfor var det også viktig for Tønseth å finne den perfekte skoen for å optimalisere løpingen. Både under konkurranser og trening.

– Den ultimate skoen skal ha ideell vekt og passe stivhet. Være lett nok til løpe rundt i bløt myr, samtidig være stiv nok til fungere på hardere underlag med røtter og stein. Samtidig ha god nok demping til løping på grus. En slik type sko er ikke lett å finne, forteller Tønseth som testet flere ulike typer merker og modeller før han fikk prøve Dynafit.

– Det er ikke ofte jeg finner noe som passer sånn umiddelbart. Men det gjorde det med skoene til Dynafit og spesielt modellen Feline Up Pro. Den responderer svært godt på ulike typer terreng og jeg føler den har den suksessfaktoren jeg har vært på leting etter.

Som Dynafit-ambassadør vil Tønseth også løpe med bekledning fra Dynafit under konkurranser. For ham føles det riktig å være en ambassadør for merkevaren.

– Dynafit er et godt etablert og kjent merke som profileres mot bratt friluftsliv. Det er heller ingen bakdel at Dynafit sine kontorer ligger i hyttekommunen min Oppdal, sier han og sikter til sportsbutikken og engrosbedriften VPG.


Terrengentusiast

Interessen for løping i terrenget og fjellet har eksplodert de siste årene, og har gått fra å være en aktivitet for en liten nisje til å engasjere bredden. Tønseth mener det er flere årsaker til dette.

– Vi nordmenn liker å dra ut på tur. Løping blir en form for friluftsliv som gjør at du rekker over større områder enn ved vanlig turgåing. Jeg tror naturopplevelsen bidrar til at fjelløping er blitt så populært. Dessuten er løping enkelt. Du trenger bare et par sko. Samtidig har det skjedd en voldsom revolusjon innen terrengsko. I sjiktet mellom tradisjonelle fjellsko og joggesko er det nå et stort utvalg av gode, lette og komfortable terrengsko.

I konkurranse mot Kilian

Når det gjelder konkurranser i inneværende sesong, er mange av fjell- og terrengløpene avlyst i Norge på grunn av restriksjonene. Men Tønseth ser frem til å delta på Oppdal fjellmaraton 30. august. Der ønsker han å møte verdensmesteren i fjelløping, Kilian Jornet.

– Jeg stiller på 22-kilometeren. Det hadde vært utrolig artig med en duell mellom meg og Kilian, smiler Tønseth.

Dynafit Brand Manager, Steffen Fjelldal er stolt over at Tønseth nå er med på ambassadørlaget for merkevaren.

– Didrik er perfekt for Dynafit-konseptet! Han bidrar til at vi nå tar et steg ut til en bredere målgruppe. Vi gleder oss til samarbeidet med Didrik og håper at enda flere oppdager Dynafit som merkevare.


Didrik Tønseth (29 år)

  • Norsk langrennsløper, representerer Byåsen IL.
  • Stafett-gull i VM i langrenn i 2015 og 2017, stafett-gull i OL i 2018.
  • Løper for Mosvik IL og tok NM-gull i terrengløp 2018. 25. plass i EM i terrengløp 2019.
  • Dynafit – italiensk merke, etablert i 1950. Stor produsent av utstyr innen randonee og fjelløping
  • Vertical Playground AS (VPG) importerer Dynafit og er ansvarlig for merkevaren i Norge.

Fit for fjelløp

Fit for fjelløp


Nå åpner samfunnet sakte men sikkert opp igjen. Fortsetter ting å gå riktig vei vil det være et mangfold av løp å velge i når høsten kommer. Er du en av de som har løpt dine kilometer på asfalt og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER