Løping er enkelt. Hverken den fysiske eller mentale treningen bør kompliseres, mener Therese Falk. Men når hun virkelig har vondt i vilja, henter hun frem de verste følelsene som får henne til å fortsette: skam og skuffelse.
Min mentale strategi
I spalten Min mentale strategi får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til utøvere – både i den langsiktige treningshverdagen og under konkurranse. Therese Falk har løpt verdens raskeste «10 maraton på 10 dager» og befinner seg i verdenstoppen i 24-timersløping. For henne handler det om å ikke komplisere treningen og det mentale arbeidet – løping er enkelt!
En klok og fornuftig person sa til meg en gang, da jeg forsiktig luftet tanken om å én gang i livet løpe ultra, at ultraløpere – de må trives godt med å være alene. Over gjennomsnittet godt kanskje, for ja, det brukes mye tid i eget selskap. Mange timer som tilbringes ensom langs en bilvei, eller på en grusvei i skogen.
Ofte trives jeg i min «alenehet», men like ofte skulle jeg gjerne ha løpt sammen med noen. Men, for å være helt ærlig er jeg for lat. For lat til å organisere eller gjøre avtaler, og i alle fall for bedagelig anlagt til å skulle dra et sted før jeg starter løpeturen min. For når jeg tenker på løping tenker jeg først og fremst på at det er enkelt.
Enkelt, ikke nødvendigvis lett
Når jeg sier at løping for meg først og fremst er enkelt, tenker jeg på at det bare er å gå ut døra og begynne. Jeg sier ikke at det i seg selv er lett, men det er ikke så mye som må planlegges og fikses.
Og det er det som motiverer meg mest i hverdagen. Det at jeg kan bruke det som et naturlig transportmiddel til jobben. Og hjem igjen. Det går fortere enn å gå, jeg slipper å sitte i kø, fullpakkede busser, og jeg slipper å måtte vente. Det eneste jeg venter på om morgenen er at GPS-en skal slå inn.
For meg er løping enkelt, det er transport, det er meditasjon, og det er en god vane. Hverdagsløpingen er alt det, og litt til. For det er ikke til å stikke under en stol at det frister lite å jogge til jobb i sludd og på småglatte veier en mørk morgen i januar. Men da er den gode vanen viktig. Jeg vet at dagen blir litt bedre (både for elevene, kolleger og meg selv) om jeg har fått luftet hode og kropp litt før dagen begynner.
Men det som gjør at jeg faktisk gjennomfører disse turene er at det er enklere enn alternativet. For hvis jeg har pakket skift i løpesekken kvelden før, og lagt klart treningstøy, er det enklere å gjøre som planlagt, heller enn å måtte finne fram andre klær, pakke om, og så sette seg i bilen.
Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.
Det er mange som har spurt om det er noen vits i å løpe disse korte turene til og fra jobb. «Det er jo bare fem kilometer.» Jeg tenker at å løpe disse turene, dag ut og dag inn, til jobb, og hjem fra jobb, de er de viktigste turene jeg tar. For det er de turene som gir overskudd i hverdagen, og det er der jeg får jobbet med viljen når jeg står og fryser og venter på GPS-en og egentlig ikke ønsker å jogge en meter.
Alle såkalte kvalitetsøkter, som lange langturer, intervalløkter og progressive økter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.
Når jeg tenker på løping tenker jeg også på løp. Å delta på et løp sammen med mange andre er både fint og krevende. Fint, fordi i løpemiljøet er det utrolig mange hyggelig folk. Og her får jeg pratet med mange jeg aldri hadde hatt noe som helst til felles med om det ikke vært for løpingen. Krevende, fordi jeg alltid har et ønske om å prestere. Og at jeg selv forventer å hevde meg.
Ufarliggjøring
Jeg deltar på mange løp, og det tror jeg er med på å ufarliggjøre det en del. I 2019 løp jeg tre 24-timersløp, et femdagersløp, ni maraton, i tillegg til en rekke andre lengre og kortere løp.
Det å stille til start i så mange løp gjør at skuldrene senkes, magen roer seg og presset blir mindre. Det blir sagt at man gjerne kan delta i mange løp, men at man skal ha en spesiell oppkjøring til «de viktige løpene». Jeg har aldri helt klart det. Eller forstått hva «en optimal oppkjøring» egentlig er.
De gangene jeg tror jeg har gjort alt riktig (etter å ha lest meg opp på nett) har det som regel gått helt middels, eller ganske dårlig til og med. Men om jeg har tatt et maratonløp på sparket etter en hard treningsuke eller uka etter et langt løp, har det gjerne gått over all forventning bra.
Jeg forstår ikke helt hvordan kroppen fungerer, men har lært etter mye prøving og feiling at det ikke finnes noe «riktig oppkjøring» for meg. Derfor er jeg helt ærlig når jeg svarer folk som spør meg hvordan kroppen kjennes før et løp: «Jeg vet ikke».
Kroppen kan kjennes helt topp, lett og fin, og likevel bli sur og stiv halvveis i løpet. Og enda oftere kjennes kroppen tung og treig morgenen løpsdagen, og jeg tenker at dette her kommer til å gå rett i dass … Og så er det som om kroppen bare våkner i det startskuddet går.
Noen på sidelinja
De lange løpene, som flerdagersløp, 24-timersløp og 100 miles er i grunnen de fineste løpene jeg vet om. Jeg er veldig lite stresset før slike løp. For: Her skal det startes rolig. De første timene på slike løp skal bare jogges og nytes.
Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer. Det er slett ikke alltid jeg klarer det i det hele tatt, men målet er der. Og om jeg finner noen i publikum eller blant support og funksjonærer som er litt ekstra oppmerksomme, som gir meg det lille smilet, heier litt ekstra, ser meg, når jeg passerer runde etter runde, så er det viktig å vise at det betyr noe. Også de første timene.
Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer.
For når smerten kommer (for det gjør den), og jeg får veldig vondt i vilja, er det helt essensielt for meg å ha noen å spille på sidelinja. Han eller hun som har stått der og nikket stille og anerkjennende til meg, eller klappet og heiet litt mer høylytt, de skal jeg helst slippe å skuffe. Jeg skal stå i det, nettopp fordi det er noen som har giddet å bry seg om meg og løpingen min.
Og når jeg senker blikket og er unnvikende overfor de som står på sidelinjen er det rett og slett fordi jeg skammer meg litt. Jeg tenker at jeg skuffer de som har troen på meg. Og jeg skuffer meg selv.
Gjenspeiler livet
Nå høres dette veldig dramatisk ut, med skam og tungsinn, skuffelse og behov for anerkjennelse. Men et ultraløp gjenspeiler livet på mange måter. Det er i perioder veldig greit, som en helt vanlig hverdag. Men det er også perioder med skikkelig tunge mandagsmorgenener, ensomme søndager og lønningspils med jobben-fredager.
Hverken livet eller ultraløping er for pyser.
For meg handler det om å ikke grave meg for dypt ned i alle de tunge tankene, de som sier at jeg skal gi meg, at det ikke er noen vits i å fortsette, og huske på at det vil kjennes bedre om en liten stund. Og at jeg er sterk som står i det. For hverken livet eller ultraløping er for pyser, men jeg tenker at om jeg klarer å stå i det når det er tøft, blir de gode stundene enda bedre når de kommer. For de kommer. Og det prøver jeg å tenke på når jeg løper.
