Hopp tau for bedre løpeform

For å bedre forstå hemmelighetene bak den etiopiske løpesuksessen, har den britiske antropologen – og 2:20-maratonløperen – professor Michael Crawley studert den etiopiske løperkulturen innenfra. Crawleys innsikt, gjengitt i boken Out of thin air, kan kanskje ikke måles objektivt i et laboratorium, men det kan forandre synet ditt på løping for alltid.

Tekst: Utdrag fra boken Out of thin air av Michael Crawley / Illustrasjoner: Antonio Sortino

Mengden mennesker i den kullsvarte gata overrasker meg. På amharisk er ordet for morgengry “goh!”, og folk har en tendens til å starte dagen som om dette ordet ble ropt ut høyt, som et startskudd. 

Menn går målbevisst over den støvete gata, grupper med mennesker venter på minibussene som går inn til bysentrum.

Et barn i en blek Arsenal-trøye bøyer seg ut fra en av dem og tester engelsken sin: “Where are you go?” roper han. “Entoto!”, svarer jeg innen han forsvinner inn i mørket igjen.

Når jeg klyver om bord på Moyo Sports-teamet sin buss er den full av slumrende løpere.

Iført hettegensere eller drapert i tradisjonelle “shammas” i bomull ser de ut som en høyst uventet blanding av munker og boksere som alle forsøker å karre til seg ytterligere noen minutter med søvn før treningen begynner.

Hailye, assisterende trener, konsulterer mobilen sin for å kunne instruere sjåføren om hvor neste henting av utøvere skal skje.

Løperne står i mørket ved veikanten, side om side med arbeiderne som venter på sin transport.

I det bleke morgenlyset skimter vi konturene av en og annen løper som passer på å trene nå, innen veiene blir alt for trafikkerte.

Silhuettene deres er spøkelseslignende, som øyeblikksbilder fanget i den lyskasteropplyste morgendisen innen de forsvinner i mørket igjen.

Bussen jobber seg oppover svingete veier, forbi boligområder som fortsatt ligger mørklagt.

Mens vi kjører går sola langsomt opp og minibussens interiør blir tydeligere. Dashbordet er pyntet med kristne ikoner og på frontruta er det festet to klistremerker: til venstre en hvit due, til høyre en stor Nike-logo.

Når asfalten tar slutt går veien over i brostein og deretter over til å være en smal grusvei som fortsetter oppover gjennom serpentinsvinger mot startpunktet for treningsøkta vår.

Når veien blir alt for smal, stopper bussen.

I tekstmeldingen jeg fikk av Hailye for noen uker siden anbefalte han meg å reise hit: “Entoto er hemmeligheten bak Haile Gebrselassies utrolige seier og prestasjon i Berlin.”

Men det viste seg snart at denne “hemmeligheten” ikke var særlig hemmelig – i hvert fall ikke i hovedstaden Addis Abeba.

Mange av løperne jeg har trent med de siste ukene har allerede hvisket om det myteomspunne fjellet.

– Nå er vi på 3800 meters høyde. Du kan sjekke det selv på internett! sier lagets hovedtrener Meseret.

Jeg svarer at jeg ikke er helt overbevist. Vi befinner oss på en høyde som tilsvarer halvparten av Everest, og så skal vi løpe oppover?

Det viser seg til slutt at den eksakte høyden ikke er så viktig, men troen på den. Å trene her skader ikke noens lungekapasitet, men det kan gjerne løfte en ung løpers kapasitet når det gjelder å drømme stort.

– Luften her oppe er spesiell, sier Aseffa mens han strekker på kroppen etter bussturen. Teklemariam, hvis høye hårfeste de andre løperne mener kommer av ekstraordinær tankekraft, forklarer:

– Det er bra for hemoglobinet. Kjenner du til hemoglobin?

– Ikke personlig, spøker jeg, mest overrasket over at han har det ordet i sitt svært begrensede engelske vokabular.

– Man løper bare veldig sakte. Luften er spesiell.

Teklemariam sier at jeg skal slå følge med ham og starter deretter å jogge i retning skogen, bak de andre løperne. Når vi har løpt en stund begynner kroppen min å våkne til liv, musklene varmes opp noe raskere enn morgenluften rundt dem.

Selv om jeg aldri før har løpt på denne høyden, føles kroppen akkurat slik som den pleier på en morgenøkt, hvilket er en god følelse i dette fremmede miljøet.

Kroppen mykner opp og sakte men sikkert faller jeg inn i den samme lette rytmen som Teklemariam.

Man løper bare veldig sakte. Luften er spesiell.

De som bare løper på følelsen klarer seg ikke

Solens stråler flimrer gjennom eukalyptustrærne langs stien, og den eneste lyden vi hører er lyden av stegene våre.

Etter en stund byttes stillheten fra bussen ut med den leende småpraten som er så karakteristisk for morgenøktene her i Etiopia. Så lenge gruppen som løper rett foran oss fortsetter å snakke, vet jeg at farten er rolig.

Etter at vi har forsert to lengre bakker rett etter hverandre, begynner vegetasjonen å forandre seg. Trærne ser nesten unaturlig rette ut nå, der de stolt strekker seg mot himmelen.

Etter hvert blir det mer glissent mellom dem, og et karrig, månelignende landskap brer seg ut langsmed stien som fortsetter oppover.

Tankene mine vandrer, den tynne luften her oppe gjør det vanskelig å fokusere. Jeg synes stien minner om skogen der jeg vokste opp, og forestiller meg den i en enorm glasskrukke tom for oksygen.

Stien, som til å begynne med fulgte fjellets naturlige kupering, tar nå mer vilkårlige veivalg opp bakkene.

Beina mine blir tyngre og tyngre etter hvert som mengden oksygen til arbeidende musklene blir mindre og mindre.

Små grupper på to eller tre løpere drar fra hovedfeltet foran meg. En uuttalt beslutning om å øke tempoet har tydeligvis blitt tatt og lukene mellom grupperingene øker.

Det hele skjer nesten umerkelig i begynnelsen, før det plutselig går urovekkende fort. Nå får jeg store problemer med å henge med, og det på en måte jeg aldri har opplevd tidligere.

Jeg har kun befunnet meg på høy høyde i en uke og nå klarer ikke lungene håndtere anstrengelsen mer. Beina mine skjønner ikke hvordan de skal respondere på den plutselige oksygenmangelen.

Jeg fokuserer først på å bare løfte ett bein av gangen, deretter på å nå neste falske bakketopp.

Til slutt forsøker jeg bare å unngå gangfart. I stedet for å løfte blikket og ta inn omgivelsene, innsnevrer jeg fokuset på den svingete stien foran meg mens jeg befaler beina mine å fortsette framover.

Endelig sakker Teklemariam slik at jeg tar ham igjen. Han forsikrer meg om at det bare er to hundre meter igjen å løpe.

Etter noen hundre meter spør jeg hvor langt det er igjen nå, og han svarer: “Jeg sa jo det, to hundre meter.”

Sånn fortsetter vi, og Teklemariam synes spøken hans blir morsommere desto lenger vi holder på.

Det blir den ikke.

Nå kryper jeg framover. Ut av porene mine svettes rent salt og jeg kunne ønske jeg fikk nok luft til å si imot ham.

Etter hvert stabler jeg meg rundt et hjørne og der står bussen, jeg kan endelig stoppe opp.

To minutter senere har Teklemariam allerede hentet seg inn igjen og ler like smittende som den store Haile Gebrselassie.

Klokka er ikke mer enn halv åtte om morgenen og vi har allerede løpt over tjue kilometer. Sola har gått opp over Addis og vi er tilbake ved utgangspunktet tidsnok for å rekke å se hovedgruppen kjøre intervaller oppover og nedover en bratt bakke som avslutning på morgenøkta.

Jeg elsker det her.

Jeg står ved siden av Meseret på 3500 meters høyde og skuer utover det kuperte åkerlandskapet nedenfor oss.

Når gruppen med løpere løper om kapp oppover bakken roper Meseret “Na! Na!” for å få dem til å løpe fortere.

Hvert intervalldrag er en konkurranse, som oftest vunnet av Tsedat. Han er 152 centimeter lang med små ben som trommer kraftfullt under ham.

Mens vi sitter i gresset etter økta kommer flere løpere ut fra skogen og virrer rundt på området før de forsvinner inn blant trærne. En del løper to og to, andre i store grupper på femten løpere eller flere. Ingen løper alene.

Jeg kommenterer den store mengden løpere. Meseret nikker.

– Minst fem tusen i Addis Abeba. De starter som en stor flokk med fugler, men etter hvert krymper de til nesten ingenting. Bare noen få kan bli fremgangsrike. Av de hundre løperne du har sett her i dag kan du telle de fremgangsrike på én hånd.

Jeg spør hva som kreves for å få fremgang.

– De som lykkes er de som ser med øynene og tenker med hjernen før de begynner å bruke beina. De som bare løper på følelsen klarer seg ikke.

Det kan virke som et merkelig svar, særlig hvis man, som jeg, forventet en klisjé om hardt arbeid og å gi 110 prosent.

De som lykkes er de som ser med øynene og tenker med hjernen før de begynner å bruke beina.

Stedet der drømmene lever

På starten av 1900-tallet skrev den tyske sosiologen Max Weber at menneskene i vesten hadde blitt desillusjonert og nå betraktet verden mer rasjonelt.

Han mente at den moderne vestlige verden er overbevist om at det ikke finnes uberegneligheter, ingen mystiske krefter som påvirker verden, men at alt i prinsippet kan beherskes og kontrolleres ved hjelp av rasjonelle beregninger.

Dette synspunktet stemmer enda bedre i dag enn da Weber skrev det.

Vi løper med pulsmålere og gps-klokker i en forutbestemt fart. Vi registrerer øktene våre på apper som Strava og tuller med at “det ikke har skjedd” om det ikke er lastet opp og kan sammenlignes med andres prestasjoner.

Idrettsfysiologer tester utøvere for å fastslå deres fysiske parametere. Vi tror vi kjenner våre begrensninger.

Det som lokket meg til Etiopia er at løperne her tror at nettopp “uberegnelige, mystiske krefter” har enormt stor betydning for deres fremgang.

Hvorfor skulle de ellers reise i timevis, tre ganger i uka, for å løpe på en plass som Entoto?

Å stå opp klokka fire om morgenen for å kjøre opp til et hellig sted med “spesiell” luft gjør at løpingen her minner mer om en pilgrimsferd enn en fritidssyssel.

I Etiopia har jeg blitt fortalt at energien kontrolleres av engler og demoner. At heksedoktorer kan hjelpe deg med å ta over en annen løpers krefter.

Her har en løper fortalt meg at han i en drøm har sett at han skal løpe 10 000 meter på 25,32 – nesten 40 sekunder raskere enn verdensrekorden – uten å tvile på budskapet.

Her har man sagt at luften i Entoto kommer til å gjøre meg til en 2.08-løper på maratondistansen.

Etiopia er rett og slett et sted fylt av magi og galskap – et sted der drømmer lever i aller høyeste grad.

En lang rekke med løpere springer i sikksakk over feltet foran oss. Hver gang løperen i tet svinger, følger rekken etter. Jeg spør Meseret hvorfor de gjør dette.

– Jeg vet ikke. De lærer det der av hverandre, det er ingen som har sagt at de skal løpe på den måten, sier han.

Også dette overrasker meg – en trener som medgir at løperne lærer av hverandre, ikke av ham?

Langt fra den vestlige besettelsen av jakten på marginale fordeler, i en verden der forskerne forsøker å kartlegge eksakt hva som kreves for å få fremgang i idrett, har jeg i Etiopia opplevd en helt annen måte å forholde seg til løping på – kreativt, intuitivt og eventyrlig.

Samtidig har mediedekningen av blant annet ulike prosjekter med formål om å løpe maraton på under to timer løftet fram vestlige forskere som de virkelige “ekspertene” på østafrikansk løping, men da har oppmerksomheten vært rettet mot tekniske innovasjoner som karbonfiberplater og aerodynamiske gruppeformasjoner.

Men som en ung etiopisk løper formulerte det for meg: “En forsker kjenner ikke tiden, en doktor løper ikke.”

Vi forestiller oss at toppidretten på verdensnivå er styrt av idrettsforskning og lab-tester, men det finnes forskere som innrømmer at en vanlig løpskonkurranse kan være en bedre måte å måle relevante fysiologiske aspekter på, enn en hvilken som helst laboratoriumstest.

Og for en etiopisk løper finnes det ikke en mer objektiv test enn å konkurrere fra punkt A til punkt B. Ifølge etiopierne er dette den beste måten å lære seg mer om løping på: Å løpe – mye.

En forsker kjenner ikke tiden. En doktor løper ikke.

I løpet av min tid i Etiopia fikk jeg også bekreftet at det ikke råder noe motstandsforhold mellom å prestere på høyeste nivå og å nyte løpingen i seg selv.

Gjennom å få en bedre kontakt med kroppen og miljøet ved å følge intuisjonen kan vi fortsatt nå målene våre – uten å ofre det som var forlokkende med løping i starten.

Den etiopiske løperkulturen viser at det finnes et alternativ til den sjelsdrepende og vitenskapstunge treningsmetodikken som dominerer idretten globalt, og som har dryppet ned på oss lekfolk.

Vi kan alle lære noe om løping fra mennesker som er sunt skeptiske og som våger å stole på kunnskap som er blitt ervervet gjennom erfaringer i stedet for gjennom vitenskap.

I Etiopia har jeg oppdaget alternative måter å se på idrettspsykologi på, formulert av mennesker som aldri har hørt ordet idrettspsykologi før.

For dem er løpingens hemmeligheter alt for mystiske til at de skal kunne destilleres i et reagensrør.

Teksten er hentet fra boka
Out of Thin Air
av Michael Crawley.

Åtte grep som setter fart på sommertreninga

Enten du har sluppet opp på treningsrutinene og trenger litt struktur,  mistet motivasjonen, eller bare rett og slett trenger litt krydder og forandring i treninga di – her er åtte enkle grep.

Les mer

Superpensjonisten Atle Nytun

Han ble ledd av på sin første løpeøkt som barn, og tenkte «aldri mer». Heldigvis er det aldri for sent å finne løpegleden.

Les mer

Feirer maraton nummer 100 med å arrangere løp

Isabel Aarnes, jenta som alltid ble valgt sist i gymtimene som barn, løper sin hundrede maraton i oktober. Det feires med å invitere til et egetarrangert løp!

Les mer

– Det høres helt frelst ut, men jeg løper og gliser i skogen

Ekteparet Mari Fenre og Tobias Dahl Fenre er begge tatt ut til VM i terreng- og fjelløping som starter i Innsbruck i dag, 6. juni. Her får du et innblikk i alt fra treningen deres til mentale strategier og skovalg.

Les mer

Gabriella blir første norske kvinne i Jungle Ultra: – Jeg skal bli kvitt noen demoner og gi alt!

Som første norske kvinne deltar Gabriella Mathisen denne uken på verdens mest fientlige løp, Jungle Ultra, gjennom Amazonas. Fortiden hennes har gjort henne råere, klokere og sterkere.

Les mer

Mysterieskoen er avslørt: ASICS lanserer Gel-Kayano 30

ASICS lanserer Gel-Kayano 30, den utstyrt med splitter ny teknologi for å gi mer stabilitet og komfort i hvert eneste steg.

Les mer

Ti kjappe med VM-klare Tobias Dahl Fenre

I oppladningen mot 90 kilometer i VM i terreng-VM, er det én spesiell Strava-konto Tobias Dahl Fenre har brukt mye tid på.

Les mer

Fire effektive økter når tiden løper fra deg

De beste øktene er faktisk de du gjennomfører, uansett hvor mange minutter de består av. Løp heller fra tidsklemma med disse øktene på 25 minutter eller mindre.

Les mer

Suveren stabilitet i hvert eneste steg

Puma ForeverRUN Nitro gir deg silkemyk demping, et solid grep og en suveren stabilitet i hvert eneste steg – uten å gå på bekostning av løpsfølelsen.

Les mer