Hun kunne aldri vært proff toppidrettsutøver, til det er hun for dårlig på å slappe av. Men når maratontreningen for øyeblikket er litt for brutal, er det godt å ha flere favoritter å spille på. Nå blir det motbakkesatsing framover for Hilde Aders. Og selv om motbakkeløp ikke er like målbart som maraton, er det i det minste fin utsikt i mål.
Alle foto: Tonje Lien Wold / @tonjelienwold
– Det er kanskje min svakhet som løper, at jeg er veldig glad i både asfalt og terreng, jeg har aldri klart å kun gå for én ting, sier den allsidige løperen Hilde Aders.
Men, denne «svakheten» kan også være en fordel.
Hilde Aders kan minne litt om en kvitrende trekkfugl etter en lang vinter. Det strømmer ut lyse triller på syngende nordnorsk, hun er kvikk i bevegelsene, et årvåkent fjes som smiler støtt. Avslappende å være rundt, men dårlig på å slappe av.
Skravlekjerring, kaller løpevenninnene Yngvild Kaspersen og Katrine Kvernmo henne. Hun har flere ganger fått høre «hold kjæft og spring» av trener Kristian Ulriksen, og det er ikke sjeldent hun møter løpere i marka som hilser med «jeg hørte dere lang vei» når hun og venninnene er ute på løpetur – eller skravletur, alt ettersom hvordan du ser det.
It takes a village
Hilde har skrevet portrettintervjuer av spennende løpere for Runner’s World i flere år, og det vitner om hvor mange løpere jenta fra Kvæfjord omgås med og kommer innunder huden på. De fleste av øktene hennes gjennomføres sammen med andre, og sånn blir det kanskje, når du har vært innom Tromsø løpeklubb og følt samholdet og engasjementet fra den store og mangfoldige gjengen med løpere der.
– Det var alt fra 17- til 70-åringer, plutselig ble vi invitert til både 60- og 70-årslag mens vi selv var 20. Vi var så sammensveisa. Alle var så entusiastiske og inkluderende, og alle brant for løping, forteller Hilde.
Hun flytta til Tromsø for å studere til lærer. Før den tid hadde det mest gått i musikk, med både piano og saksofon som instrumenter, og en god del fotball på si. Hun visste at hun skulle gå musikklinja, men etter det lå veien åpen. Etter et år på Romerike folkehøyskole, landet valget på norsklæreryrket, med studieplass Tromsø.
– Det skjedde veldig mye på løpefronten i Tromsø på den tida. Det var for eksempel da Emelie Forsberg og Kilian Jornet bodde i Lyngen og starta prototypen til Tromsø Skyrace, forteller hun.
Og slik fant Hilde og venninna Yngvild Kaspersen ut at det eksisterte noe som het Skyrace der ute. Sammen dro de til Dolomittene og deltok på løp der, hev seg med på flere ultraløp og «herja rundt i fjellan og sprang mange lange løp som æ i dag ikkje skjønner at æ klarte å fullføre».
Hilde ler godt. I retrospekt er det vilt å se tilbake på. I øyeblikket var det bare impuls, løpeglede og nysgjerrighet. Og et solid grunnlag ble lagt, både for løping i fjellene og på asfalten.
– Det var et inspirerende miljø å være en del av. Alle hadde holdningen «bli med» i stedet for «vær forsiktig, ikke gjør sånn eller slik».
De ble etter hvert en stor jentegjeng med utøvere som både drev med rando og løping. Etter hvert spisset flere av dem det mer mot maraton. Hver morgen møtte fem-seks jenter opp på mølla.
– Joda, det var like tungt å stå opp, men å gjennomføre er lettere når man er flere, oppsummerer Hilde.
Fra Tromsø til Berlin
Med Kristian Ulriksen i spissen, ble maraton det felles målet for flere titalls Tromsø-løpere. Langturene på søndager i vinterhalvåret ble gjerne gjennomført i en parkeringstunnel. Runda på snaut en kilometer ble løpt 30–40 ganger, det ble satt fram drikkestasjoner og foreldre kom innom for å heie.
– På de lange, spesifikke maratonøktene kunne vi være opp mot 40 stykker. Alle trente mot det samme, alle skulle til Berlin. Dette er mye takket være Kristian Ulriksen. Han bygde et fellesskap og lagde treningsprogram til alle som ville ha, uansett nivå. Miljøet i Tromsø er mye av grunnen til at jeg begynte å satse, forteller Hilde.
Alle som har vært innom dette miljøet vitner om det samme – det er noe unikt med Tromsø. Har vi noe lignende andre steder i Norge, spør vi. Kunne man dratt i gang noe som ligner en folkefest inne i et parkeringshus grytidlig en søndagsmorgen? Hilde, som nå bor i Oslo på sjette året, mener ja.
– Det har absolutt skjedd noe i det siste. Bare se på SK Vidar hvor det er rundt 50 løpere på fellestrening. I tillegg popper det opp løpegrupper over alt.
Og det er sant. Det er ikke lenge siden man kunne løpe i fred på Voldsløkka midt i Oslo. Nå løper man nærmest i kø. Kanskje er det en post-pandemi-greie – folk søker fellesskapet i større grad. Hilde er ikke i tvil om at det å ha et miljø rundt seg er viktig. Digital hjemmeskole var ikke akkurat drømmen for den omgjengelige norsklæreren. Skadeavbrekk som ender med krykker midt i sommerferien er heller ikke ideelt for ei som knapt klarer å sitte stille.
Vannjogging
For som de fleste andre løpere har hun vært gjennom sin andel med skader. I hvert fall etter at hun flyttet til Oslo og tilgangen på fjell ble mindre.
Litt uti ei intervalløkt på bane i våres vibrerte plutselig hele ryggen og setet. Hilde bestemte seg for å likevel gjennomføre det siste draget på 2000 meter. Da økta var over klarte hun knapt å gå, og fikk påvist et tretthetsbrudd i korsryggen. Det kom veldig akutt, og kunne ikke sammenlignes med den snikende ømheten hun kjente da hun for en tid tilbake hadde en stressreaksjon i leggen. Og hun som følte hun hadde lært, og hadde trent så smart siden den gang.
– Men, sånn i ettertid ser jeg jo på treninga og tror jeg har svaret på hvor det gikk feil, innrømmer hun.
Våren var nemlig preget av mye sykdom, hvilket også innebar at ukesvolumet lå nede på «bare» 70–80 kilometer i stedet for 130. Da hun var hjemme i Nord-Norge i sommer var det nydelig vær, og fjellene nå og ventet. Da er det lett å bli litt ivrig.
– Det er veldig bra å springe lange fjellturer, men kanskje det holder med én i uka, ler hun.
For joda, hun ler. Mye, ofte og smittende.
Selv om hun gikk glipp av årets hovedmål Skåla opp som ble arrangert for siste gang i sommer, og selv om vestlandsferien gikk med til krykkehumping og vannjogging i stedet for fjellturer.
Nå er hun i gang med løpinga igjen, og ikke minst:
– Jeg fikk besøkt veldig mange fine svømmehaller på vestlandet i sommer, vannjogga mens jeg så ut på fjellene. Man blir jo litt glad i vannjogging også …
Hun ler godt.
– Æ bare tulla. Man blir ikke det.
Mer motbakke
I opptreningen og gjennom vinteren skal hun fortsette å trene smart, til og med enda smartere. Hun har alltid pleid å kjøre gå-økter i motbakke på mølla ukentlig, og til og med ukentlige vannjogge-økter, selv om hun har vært skadefri. Styrke trener hun også. Det meste er etter boka. Men maratonprinsippene som hun har trent etter lenge, må endres noe.
Hun har ikke forkasta drømmen om en maraton på sub 2.40 (nå er persen på 2.44), men kanskje ikke med det første. Og her kommer vi tilbake til denne «svakheten». Nysgjerrigheten for mer enn bare én ting, gjør at hun har mange bein å stå på. Når asfalten blir for brutal, kan hun vie den andre favoritten mer kjærlighet, nemlig motbakkeløping.
– Øktene trenger ikke være så lange for å få utbytte når man trener til motbakkeløp. Det blir like lang varighet framover, men mindre mengde. I tillegg skal jeg bli flinkere til de små tinga, som å forsøke å ikke gå så mye på jobb, sitte når jeg kan i klasserommet, for eksempel.
For de små tingene spiller inn når man satser og har tydelige mål med løpinga. Hilde har alltid vært målbevisst, og vet akkurat hva hun sikter mot til neste sesong.
– Jeg håper jeg kan gjøre det bra i norgescupen i motbakkeløp og i uttaksløpene til EM og VM i motbakkeløp, det er hovedmålet. Skal jeg holde på inne på motbakkemølla hele vinteren, så må jeg ha et mål, hvis ikke ser jeg ikke poenget med å holde på, da kan jeg like gjerne gå en tur, sier hun.
Allsidig men målretta
Som liten drømte hun å bli glassblåser, av alle ting. Denne drømmen ble riktignok aldri forfulgt, men åpenheten, nysgjerrigheten og mangelen på «ro i ræva» har gjort at 30-åringen har mange baller i lufta til enhver tid, enten det er musikk, baking, skriving – eller å sitte med treningsdagbøker og statistikk, evaluere og planlegge treninga. Forkaste noe, trekke inn noe nytt, gjerne noe hun har plukka opp fra løpere rundt seg. For når hun er ute på skravletur med løpevenner, er det ofte treningsprat det går i.
– Jeg liker å lære av andre. De fleste jeg løper med har et mål de jobber mot, så det er interessant å høre hvordan de løser sin hverdag. Og så skravler vi om alt mulig anna også, selvfølgelig.
For blant alle hobbyer og interesser, har løpinga en helt spesiell plass.
– Når man føler at man får ut sitt beste, virkelig kan pushe, at det virkelig flyter i en konkurranse – det har kanskje bare skjedd tre ganger, men det er den følelsen jeg jakter. Løpinga gjør at du kan jobbe lenge og hardt for et mål, og når du da står på startstreken og vet at du har forberedt deg godt, og du får det ordentlig til i løpet – det er grunnen til at jeg driver med løping.
