En gang for over ti år siden satt jeg i en minibuss på vei mot Lillehammer. Nok en gang var det tid for Veidekkelekene, et av Norges største utendørsstevner, og folk dro som vanlig til den vakre mjøs- og gudbrandsdalsbyen fra nord og sør. Kjørte minibussen gjorde faren til en jente som satt i baksetet. 12-åringen gledet seg til 60 meter, hvor hun skulle prøve å komme under 9 sekunder. Hvis hun klarte det, skulle hun få 50 kroner.
Hvor mange kroner som lå og ventet før løpene i Verdensmesterskapet i sommer, vet jeg ikke. Men så har heller aldri det vært motivasjonen for Amalie Iuel. Stadig bedre resultater betyr at en drøm hun lenge har hatt, blir til virkelighet.
– Jeg bestemte meg for at jeg hadde lyst til å bli friidrettsutøver allerede da jeg var 9–10 år, forteller hun.
Grunnen er rett og slett at det var så gøy å se på og drive med. Hun bodde ikke så altfor langt fra Nadderud stadion og var ofte å se der.
Amalie løp ikke under 9 sekunder på 60 meter i Lillehammer den gangen for 11 år siden. På høsten klarte hun det med et par hundredeler. Mange andre jenter var raskere i vårt lille land. Men i dag har ingen av dem nådd opp til VM-nivå som friidrettsutøvere.
Fire år uten friidrett
Alt har sin tid. I 2010 dukket det plutselig opp en gledelig nyhet for friidrettsinteresserte. Amalie Iuel som forlot Norge fire år tidligere hadde plutselig gjort friidrettscomeback, og det med hyggelige resultater. NM-kravet i høyde var det få som hadde forventet av sekstenåringen før sesongen.
Som noen kanskje vil kjenne fra andre intervjuer, flyttet familien til Namibia av alle steder. Her var det heller smått med organisert friidrett. I 2010 var familien på plass i Dubai i De forente arabiske emirater, og tilhørte et amerikansk skolesystem. Det fortsatte hun med i Thailand før det ble en universitetsgrad i USA. Noe som vanligvis ikke nevnes i andre intervjuer med Amalie, er at familien egentlig skulle flytte videre fra Thailand og til Pakistan, et prosjekt som de skrinla på grunn av sikkerheten i landet.
I det amerikanske skolesystemet trente elevene forskjellige idretter, men med lite av det vi forbinder med seriøsitet. Året var delt opp i mange idrettssesonger.
– Cross-country (terrengløp), fotball, friidrett, touch-rugby, ramser Amalie opp.
Unngikk skader
Kanskje gikk Norge glipp av et touch-rugby-talent… Men på den annen side: Kan det ha vært en fordel for Amalies talent at hun ikke brukte ungdomsårene på ensidig trening kalt «satsing»? Hun sier seg ganske enig i det.
– Hjemme som 12-åring drev jeg på altfor mye. Jeg trente så mye jeg fikk lov til, og snek meg også ut selv om jeg ikke fikk lov. Det var derfor greit at jeg ikke holdt på aktivt i noen år, som tilfeldigvis også var pubertetsalderen. Her pådrar mange seg skader, men det unngikk jeg. Hadde jeg fortsatt, hadde jeg blitt utbrent.
Vi merker oss her at Amalie ikke ser for seg å «kunne» bli utbrent. «Hadde blitt» er uttrykket, som vi gjerne tror på og har sett i mange andre tilfeller.
Ellers småler Amalie når vi spør om hun ville gitt noen tips til seg selv som 12-åring.
– Ikke spis pølse rett før konkurranse, trekker hun fram. Erfaringen lærte hun sikkert «the hard way» i sin tid, kanskje på stevnet på Lillehammer?
Fra 05 til 2.06
«Hard way» på en helt annen måte enn barnestreker var den seriøse treningen som hun etter hvert møtte, og som brakte henne mange skritt nærmere verdenseliten i friidrett.
– Vi sto opp kvart over fire på onsdagene for å løpe motbakkeløp. Å stå der på startstrek klokken 05 med vektvester, og holde på til første time begynte klokken 08, det var ikke alltid gøy, fortalte Amalie til regionsavisene i sommer.
Vi har lest flerfoldige intervjuer om en tøff mental bit så vel som et hardkjør når det gjelder konkurranser. Man skulle representere universitetet i første rekke, deretter seg selv. Det er også derfor Amalie står med resultat i høyde i år, i en sesong der den tidligere så allestedsnærværende Karsten Warholm ikke har prøvd annet enn én runde rundt stadion.
Runner’s World lurer litt ekstra på løpingen denne gangen. Mangel på UM- og NM-gull i masse forskjellige øvelser betyr ikke at Amalie ikke ble svært allsidig, også med tanke på løping.
Personlig rekord på 800 meter er 2.06,34. Da var Amalie sjukjemper på deltid, i USA, og har beste 800-tid av norske sjukjempere gjennom tidene. Ingen andre på den lista har satt mangekamp-pers med en 800-tid under 2.10 engang. Amalie fikk med seg norsk rekord i femkamp innendørs før hun erklærte mangekampkarrieren for over.
Pappa: begynn med 800
Et såpass godt løpsgrunnlag er likevel viktig for en som skal stå i distansen 400 meter, attpåtil med 76 centimeter høye hekker. Men hun gjennomfører sjelden den fulle distansen på trening.
– Både 150, 200 og 300-metere på trening kan gi resultater. Noen ganger kjører vi også 500- eller 600-metere på slutten.
– Jeg ble aldri glad i 800 meter. Pappa (og manager, journ.anm.) mener jeg burde bli 800-meterløper, men jeg vil heller slutte!, sier Amalie med en blanding av spøk og alvor.
Hun driver med friidrett mer på grunn av fart og spenning. Lengre turer med lavere tempo enn på langsprintøktene når ikke helt opp.
– Jeg har aldri vært særlig interessert i joggeturer, det er kulere med intervalltrening!
– De tøffe øktene: liker du dem?
– Jeg blir skikkelig nervøs før de hardeste treningene. Men hvis treningen blir for lett, kan jeg gå hjem fra trening uten å føle at jeg har ytt maks.
Og det gir som kjent heller ikke den rette godfølelsen.
– Jeg liker ikke hardtreningen mens det holder på, nødvendigvis. Etterpå sitter jeg derimot med en skikkelig godfølelse. Runner’s high! En følelse av accomplishment, konstaterer hun og serverer oss samtidig en lavthengende avsløring, nemlig at tenkningen fort kan komme ut på amerikansk.
Mentalitetsmiks
Runner’s World utsendte lurte på hvor amerikansk Amalie egentlig har blitt etter årevis på skole og universitet. Både filosofi og menneskesyn skinner klart gjennom i dette systemet, ser vi for oss. Hun har imidlertid klart å bruke det kritisk, og tenker i bunn og grunn på «godt norsk». I tillegg kommer hun med noen nyanseringer av det amerikanske; nyttig for oss som må innrømme at vi kjenner landet mest gjennom tv-serier.
– Systemet er lagt opp med press og strenge krav. Motivasjon kommer av å jakte etter stipender, scholarships, og da bør man være på topp åtte i Nationals-konkurransene. Selvtillit er viktig. Samtidig lærer man å ha troen på seg selv, men ikke bli for høy på seg selv heller.
– Men trenerne kan fort bli urealistiske. De vil alltid se deg vinne. Derfor kunne jeg merke at jeg ble skuffet, kanskje selv rett etter å ha gått over målstreken med pers. «Shit, nå får jeg kjeft», kunne mange tenke. Klarer du ikke å vinne, finner universitetet bare noen andre som kan det.
En annerledes, men likevel svært kompetitiv ånd hersker over treningsgruppa som Amalie er i nå, med Leif Olav Alnes som trener og Karsten Warholm og Elisabeth Slettum som kamerater. Det har vi hørt mye om i forbindelse med de sterke VM-prestasjonene. Runner’s World får lyst til å stille et annet spørsmål.
– Du som har bodd i både Europa, Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia og Nord-Amerika: Hvor har de best mat?
Svaret overrasker kanskje de av leserne som simpelthen ikke kan få nok av thaimat.
– Norge, helt klart. Her er det best råvarer. De putter ikke all mulig dritt i maten.
– Hva var det best å komme tilbake til?
– Både melk, brød, egg og pålegg. Og sjokoladene i utlandet kan ikke måle seg med de norske, forteller Amalie.
Søvn og sjokolade
– Man kan ikke legge altfor mange bånd på seg selv. Jeg prøver å gjøre en mellomting. Jeg vil for eksempel ikke kutte ut alt av søtsaker. Det har jeg prøvd før, men da blir jeg bare deprimert, fortalte hun leende til Aftenposten i sommer.
Tips som hun vil dele med Runners’ World sine lesere går ikke på kosthold eller treningsøkter i det hele tatt, men restitusjon.
– Søvn er skikkelig undervurdert. Det er bedre å legge seg klokka 22 og stå opp 8, enn å forskyve det. Forskning har bevist at man får mer kvalitetssøvn før midnatt, så det prøver jeg å leve etter.
I tillegg til erfaring har Amalie et faglig grunnlag for å hevde dette, i og med at hun studerte humanbiologi i USA. Graden hadde hun egentlig lyst til å fortsette med i Norge i form av fysioterapi. Det er imidlertid et høyskolestudium som krever altfor mye oppmøte for en toppidrettsutøver. Derfor ble det Norges Idrettshøgskole nå, og en master i idrettspsykologi og coaching.
Hun vil sannsynligvis ta opp igjen fysioterapien når hun en dag har bedre tid. Trening og idrett er
nemlig hennes interesse 100 %. Men i mange år, håper vi, lever hun ut drømmen fra 9–10-årsalderen som fulltids tartanflyger. Resultater gjør det mulig. Da Runner’s World pratet med henne i sommer skulle teamet hennes snart til å «finalize» et «par» avtaler, og ikke lenge etterpå kunne NTB fortelle om en «veldig grei» avtale med Puma.
Puma er, i tillegg til et tysk sportsmerke, et sterkt og smidig kattedyr som kun lever på det amerikanske kontinent. Ikke upassende med tanke på Amalies bakgrunn. Men hun presterer supert på alle kontinenter.
Fakta om Amalie Iuel
Alder: 23
Bosted: Født i Danmark, har dansk mor og dansknorsk far. Amalie representerte Danmark frem til hun fikk norsk statsborgerskap i 2015, og har representert Norge siden u23-EM samme år. Har bodd, studert og trent i California i flere år. Bor nå i Norge og trener med blant andre Karsten Warholm.
Studier: Har en bachelor fra USC i LA, studerer nå master ved NIH i Oslo.
Klubb: IL Tyrving
Meritter: Har norsk rekord på både 400 m og 400 m hekk. Har representert Norge i VM 2015, EM og OL 2016, og VM i 2017. Gjorde rent bord i NM 2017: gull på 400 meter, 400 meter hekk samt gull til Tyrving på 4 x 400 meter stafett.
Amalie ble kåret til månedens friidrettsutøver i april 20117 av det europeiske friidrettsforbundet.
