Josh Stinton går i gamle tradisjoners fotspor ved å kalle seg selv en eventyrer på jakt etter uoppdaget land. Eller vann, som da han syklet over Atlanteren. Eller til og med luft når han som første menneske skal løpe over himmelen.
Josh flyttet grenser da han uventet forlot Colorado, USA, til fordel for Australia med sitt eksotiske hav. Det var ingen grunn til at en Stinton av norsk herkomst skulle forlate hjemkontinentet en gang til, men grenser har blitt noe Josh velvillig og nysgjerrig krysser på flere måter.
Fra å kaste seg utenfor et spansk fjell på en enhjulssykkel til å se på stjernene over Atlanteren, alene på sykkeltur som første menneske over havet. Der kom idéen om å løpe over himmelen, og nå er NTNU, NASA, et dokumentarteam og eventyreren Josh på saken.
Navn: Josh Stinton
Alder: 40
Kommer fra: Colorado Springs, USA
Bor i: Oslo
Jobber som: Foredragsholder og eventyrer. Finner opp usannsynlige utfordringer og gjennomfører dem til inntekt for veldedige formål rettet mot barn.
Neste utfordring: Løpe maraton gjennom lufta over Lysefjorden
Nettside: joshstinton.com – her kan du lese om tidligere veldedighetsprosjekter og kommende utfordringer.
Hvem bryr seg?
Det er jo noe litt unorsk ved å kalle seg en eventyrer og satse alt i livet på syke utfordringer og gode formål. Bokstavelig talt livet, for den turen ned det spanske fjellet høres ut som et mareritt.
– Det viser seg at det er mitt verste mareritt også.
Josh ler og selv om de norske anene ligger på lur langt baki der, så er det med amerikansk gusto han snakker med en dialekt preget av fjorten år i Australia. Han skulle delta i nybegynnerversjonen av rittet, men var så nervøs at han trodde bussen stoppet for trafikk og ikke for å slippe av deltakere. Plutselig sto han på toppen med 14 kilometer ekspertløype foran og under seg.
– Mange ting går gjennom hodet ditt når du er i ferd med å sykle ned et fjell på en enhjuling, men hvilken plass du kommer på i mål er ikke en av dem. Jeg kom femte sist, men hvem bryr seg?
Smilet brer seg opp til de nøttebrune øynene og Josh ler.
– Jeg var der i hvert fall.
Identitet og mål
Da han sa opp konsulentjobben i Australia og ble en eventyrer på fulltid skjedde det et skifte i identitet. Det følger med mye drivkraft når man tar på seg prosjekter man er lidenskapelig investert i.
– Vi bygger identitet av tingene vi gjør, ikke bare av målene vi setter oss. Det er løping som gjør deg til en løper, ikke mållinjene.
Josh snakker med en rolig og tydelig stemme fylt med engasjement om målet mange har om å løpe en tikilometer eller kanskje en hel maraton. Det krever trening og handling over tid som gjør at du utvikler deg og vokser, uavhengig av distanse. Så kommer løpsdagen, og av en eller annen grunn får du ikke fullført.
– Da er det helt naturlig for oss å tenke at «jeg feilet for jeg nådde ikke målet mitt», men vi overser hva vi skaper i de daglige handlingene. Vi etablerer en identitet som en løper, og den identiteten er mye viktigere enn å kun fokusere på målet.
For hver nye utfordring tar han på seg en liten del av aktivitetens identitet, men mest av alt beholder han identiteten som nysgjerrig. Den samme som drev ham da han gikk fra å være en som skulle flytte til Australia, til at han landet på flyplassen og plutselig var en som hadde flyttet.
Viking og Batman
Ironisk nok ble amerikanske Josh med norske gener født på Swedish Memorial Hospital i Denver. Han vokste opp i Colorado Springs som han beskriver som et ganske hippie område, og hvor den norske arven ble trukket frem med stolthet.
– Syv år på rad kledde jeg meg ut som en viking på Halloween, helt til jeg var åtte og pappa fortalte at vår slekt faktisk lagde sandwicher til vikingene. Da ble jeg Batman.
Planen var aldri å reise utenlands eller studere, men Josh har vært fascinert av det eksotiske og ukjente havet hele livet. Han hadde til og med et lite crush på en hval i en tegneserie da han var seks år, og selv da følte han seg dratt mot Australia, et engelsktalende land omkranset av vann.
– Da jeg fullførte high school kom faren min med en smart-ass kommentar.
Familien dro på The Outback, en restaurantkjede med australsk tema («I’m telling you, it’s awful»), hvor faren sa dette sannsynligvis er det nærmeste Josh kom til å komme Australia.
– Han sa det velmenende, men som et lite stikk for å se hvordan jeg tok det. Jeg var 18 år, og det funket.
Det lengste visumet han kunne få var et studentvisum, og så dro han.
Kunsten å ikke angre
I 2008 var Josh ferdig med mastergraden sin, men finanskrisen tok knekken på jobbmulighetene. Han flyttet hjem, men med en mulighet som dukket opp i Australia trengte han å tjene penger til flybilletten tilbake.
– Der var jeg, 30–31 år gammel med et hårnett og plukket tranebærstilker av et rullebånd. Forventningene mine etter å ha studert internasjonal forretning og markedsføring var å gjøre noe business-y, ikke stå på gulvet i denne fabrikken.
Grunnen til at han forteller om det, er at han nå ser tilbake på det som en av de hyggeligste jobbene han har hatt, med noen av de beste menneskene han har møtt.
– Noen av dem hadde jobbet der i tre generasjoner og bestefar, far og sønn jobbet samme skift. Når jeg ser tilbake på de to månedene, er det sånne uventede opplevelser som hoper seg opp på reisen vår og gjør at vi fortsetter å vokse og utvikle oss.
Josh prøver å la alle opplevelser føye seg til historien, fremfor å tenke at «jeg skulle ikke vært sammen med den personen» eller «jeg burde ikke vært involvert i det prosjektet»
– No, don’t ever do that, everything is part of your identity and growth.
Utfordringene
Reisen som har tatt ham rundt verden og til Norge startet ikke med et spansk fjell, men med svenske skoger. Den første utfordringen Josh gikk i kast med var Vasaloppet, og treningen skjedde på rulleski i Australia. Det gjorde at han skilte seg ut Down Under, mens det som gjør at han skiller seg ut i Norge er ironisk nok alt det unorske ved ham. Det er et drag av Amerika i hvordan han snakker med baristaen over bestillingen, eller skaper relasjoner med nye mennesker når han reiser rundt og holder foredrag.
– Norge er det landet jeg føler meg mest tilfreds i av landene jeg har bodd i, og nå tenker jeg at det er her jeg blir. Jeg tror det har med kulturen å gjøre, og hvor ekte folk her er.
I USA og Australia er det lett at folk sier «aah mate, call you Wednesday», men så skjer det ingenting.
– I Norge kan det ta litt lenger tid å komme til «ringer deg på onsdag»-delen, men når du er der, så er du der. Du kommer til å få det anropet på onsdag.
Josh lener seg tilbake og retter på hettegenseren med Right to Play-logoen.
– Jeg tror jobben jeg gjør er viktigere her enn i for eksempel Australia, for der er det flere som meg. Jo mer media, desto mer til barna.
Handling
Josh definerer inspirasjon som et resultat av handling. Et sitat kan være så svulstig det vil, men med mindre du faktisk gjør noe med det så har det ingen effekt. Og det er sjeldent at solen skinner akkurat så der, favorittsangen din spilles fra en bil som stopper ved siden av, og du er klar for å gripe dagen og løpeturen. Det handler heller om å gjenta en handling og forsterke identiteten rundt det, og uavhengig av andres bekreftelse.
– Hvis du er avhengig av andres respons, så gjør du det du gjør av helt feil grunn, for det kommer alltid til å være ditt løp, og kun ditt løp.
Av den grunn er han ikke så fan av Strava, og synes det kan føre til feil fokus. Fokus på målet som vi jo aldri vet om vi kommer til å nå akkurat slik vi ønsker, men som ikke har noe å si for hvem vi faktisk er.
– Det er som det Oscar Wilde-sitatet som er blitt filtrert ned til «life is way too important to be taken seriously.” Det er så sant. Vi kan våkne om morgenen og overtenke alt helt til vi lammes.
Fra et løpeperspektiv handler identitet kun om å knyte på seg et par sko og løpe.
– Når du har løpt 200 meter, er du en løper? Ja eller nei? Ja, du er en løper. Du trenger ikke medaljer fra masse løp og startnummer over hele veggen for å være en løper. Identiteten skapes og utvikler seg i alle de små øyeblikkene hvor vi hele tiden kan si ja eller nei. Noen dager har man ikke lyst til å løpe, men så velger man å si ja til løperidentiteten og så beviser man for seg selv at joda, jeg kan visst løpe i regn.
Ambassadører
Det er samfunnsoppdraget som gjør at Josh er stolt ambassadør for Oslo maraton.
– Jeg er så stolt av målet de har fordi de ønsker å senke gjennomsnittstiden på deltakerne deres. Da betyr det at ikke bare profesjonelle, superatleter deltar, men at også vanlige mennesker stiller til start.
Å være en løper, eller hvilken som helst annen identitet, bør ifølge Josh være preget av lavterskel. Han har en kamerat som løper halvmaraton i ti minusgrader i en basketshorts og gamle sko, og som har det helt fint med det. Kameraten nekter å betale X kroner for klesplagg han allerede har, og trenger jo ikke nyheter fra dyre merkevarer.
– Hvorfor finnes det ikke en ambassadør for det? De nyeste merkene og plaggene blir allerede representert – de er tatt hånd om. Hvorfor fremmer vi ikke mannen i gata?
Hvordan når vi ut til de menneskene som trenger å se slitne hettegensere og syv år gamle sko?
– Ved å være dem, sier Josh alvorlig.
– Jeg tror mye blir presentert som et glansbilde fordi når vi viser lidenskapen vi har eller arbeidet vi gjør, så ønsker vi å fremme oss selv for å ta del i en gruppe vi tror at ligger litt foran oss. Det er helt greit å være akkurat der vi er, slitne basketshortser eller ei.
I form av de store utfordringene han begir seg ut på, men også små som burpee- eller routfordringer, ønsker Josh å fremme det uhøytidelige – lavterskelen. Han er ingen ekspert, men han skal fortsatt løpe en maraton i luften.
Lysefjorden maraton, luftversjonen
Løpeturen som forhåpentligvis kan gjennomføres i september har to kriterier for den fysiske jobben og distansen. Josh må løpe fullverdige 42,2 kilometer på et møllelignende apparat, men selve konstruksjonen må også forflytte seg samme distanse – over Lysefjorden, drevet av kraft skapt av møllen og Josh.
Etter flere utsettelser og et stadig voksende team som utvikler alt fra selve konstruksjonen til gjennomføringen, og nå også en dokumentar, øker også oppmerksomheten rundt prosjektet. Det passer Josh bra for dette handler om barna han løper til inntekt for, og selve prestasjonen og hvor fort han løper maratonen har aldri betydd noe særlig for ham.
– Det er helt greit å ikke ta seg selv så alvorlig, og målet mitt er å skape aktiviteter som engasjerer folk. At de begynner å tenke litt annerledes og går ut av komfortsonen så de virkelig forstår at alt er mulig – til og med å løpe en maraton gjennom lufta.
Boken om livet ditt
Hans største forbilde fra han var liten er Roald Amundsen. Hvordan den norske eventyreren prøvde nye ting, tok sjanser og brydde seg ikke om status quo. Sånne historier gjør seg godt i bøker, og det er et mantra Josh lever etter. Hvis livshistorien din hadde vært en bok, hadde du villet lese den?
– The book I want to read has got a lot of shenanigans in it. It’s got a lot of ridiculous things, and twists and turns.
Da handler det ikke hvorvidt vi når alle mål vi har satt oss, men heller hva vi gjør på veien. Om vi er åpne for nye opplevelser, og hvordan vi tør å gå inn i det litt ubehagelige og vonde. Det er gjerne der vi vokser og utvikler oss mest, mener Josh, selv om det kan komme med voksesmerter.
– Alt vi gjør handler om identitet, og vi utvikler og skriver den om uansett hvilke valg vi tar. Hvis vi følger for nøye med på andre rundt oss så er det som i svømming – vi begynner å dreie retning. Det gjør vi i både løping og i livet, og det er fryktelig kostbart for oss.
For Josh handler det ikke om hvilken plass han kommer på, det handler om å starte handlingen. Deretter kommer inspirasjon og motivasjon. Og idéene om ville utfordringer som hadde gjort Roald Amundsen stolt.
