Christina Vukicevic Demidov ble født inn i friidretten og bestemte seg tidlig for å bli best. Faren var tidligere hekkeløper med deltakelse i OL i Moskva i 1980. Valget ble derfor enkelt. Med eksplosive gener og hekkedrill nærmest intravenøst, ble hun en av verdens beste hekkeløpere som junior. Nå kan hun se tilbake på en gullmedalje fra ungdoms-OL i 2003 og gullmedalje i U23-EM seks år senere. Som senior har hun en bronsemedalje i EM i 2011 i tillegg til en drøss med NM-titler. Norgesrekorden hennes på 60 meter hekk står fortsatt.
Christina Vukicevic Demidov har norgesrekorden på 60 meter hekk, syv NM-gull på spesialdistansen 100 meter hekk i tillegg til en rekke medaljer fra internasjonale mesterskap, deriblant gull fra ungdoms-OL og U23-EM. Foto: Eivind Bye
Livsrookie
I år er det fire år siden den energiske og sprudlende jenta la opp idrettskarrieren og begynte på det hun kaller voksenlivet. Her anser Christina seg selv fortsatt som nybegynner, eller «livsrookie» som hun kaller det. Fra å ha levd et liv som dreide seg rundt henne, handler det nå om jobb, familien hennes og alt et slikt liv fører med seg. Fra å ha ett prosjekt – nemlig å optimalisere treningen og prestere så bra som mulig – har hun nå mange baller i luften.
– I mitt tidligere liv som toppidrettsutøver var alt tilrettelagt for meg. Noen lagde treningsprogrammet mitt, andre lagte kostholdsplanen min eller masserte meg. Folk spurte meg hva jeg trengte og hvordan jeg hadde det. Ingen gjør det lenger. Nå må jeg spørre meg selv, eller tilrettelegge for andre, ler hun og sikter til sønnen på to og et halvt år.
Christina har reflektert over dette, men beholder fortsatt en ironisk distanse. Det kan være en tilsynelatende heftig greie å hente, levere, sminke seg i bilen på vei til jobb, svette i rushtrafikken, handle dagligvarer med et gråtende barn på slep, forsøke å holde huset noenlunde rent. Folk gjør dette hver dag, og de får det tilsynelatende til – det synes Christina er kult. Hun innrømmer at overgangen fra toppidrettsutøvertilværelsen til «det vanlige liv» ga henne et aldri så lite klaps i trynet, men hun velger å ta tidsklemma på strak arm.
– Det er positive og negative sider ved en slik overgang i livet. Det er godt å komme ut av en boble og åpne opp perspektivet for andre ting, sier hun.
Pappa og trener
De som har lest boka til Gjert Ingebrigtsen, Kunsten å oppdra en verdensmester, husker kanskje at han skriver at det å ha faren sin som trener, er noe av det dummeste en idrettsutøver kan gjøre.
– Jeg kunne sikkert hatt en lang prat med Ingebrigtsen-gutta om det der. Vi ville nok kjent oss igjen i hverandres historier, ler Christina.
– Det finnes jo eksempler på tilfeller hvor det har gått galt, men det funket for meg. Hvis man klarer å kombinere papparollen og trenerrollen på en god måte, så er det jo en suksessoppskrift. Jeg er veldig glad for å ha hatt faren min som trener, forteller hun.
Men alt har sin tid. På et tidspunkt kom løsrivelsen. Da hadde hele livet hennes bestått av friidrett. Hun trengte en forandring.
– Jeg fikk smaken på det gode liv, hvis man kan si det sånn, og ønsket å leve litt mer som jeg ville, forteller hun.
Toppidrett på pause
Med det dalte også motivasjonen for å satse hekkeløp. Tre år skulle gå før motivasjonen var tilbake. I disse tre årene trente hun mye, men ikke en eneste gang var det spesifikk hekk- og sprinttrening på programmet.
– Jeg trente det som var mest tilgjengelig – og hva er det? Å ta på seg skoene og stikke ut og løpe. Jeg løp langturer og intervaller, og ble ganske god på det. Det var veldig gøy.
Da hun i 2014 bestemte seg for å gjøre et comeback, var faren igjen treneren. Men Christina bodde på dette tidspunktet i Bergen, og hadde ansvaret for den daglige treningen selv.
– Jeg var litt einstøing, men det var deilig. Det var det jeg ville, og det ga meg et eierskap til min egen trening.
Hun merket fort at kroppen husket hva den skulle gjøre. Allerede et halvt år etter nysatsningen var hun i god form, og beskriver hele dette året som en merkelig opplevelse. Ting funket.
Christina identifiserer seg med trening fordi det har vært en så stor del av livet hennes, men trening er ikke alt. En ny tilværelse gir nye erfaringer. Foto: Eivind Bye
Et kort, men viktig comeback
Comebacket ble satt til NM i Haugesund 2015. Christina var tilbake på tartandekket. Piggskoene var på, ti hekker sto foran henne. Speakeren annonserte at det var gledelig å ha henne tilbake. Mediene hadde hauset opp en superduell mellom «comeback-Vukicevic» og Isabelle Pedersen. Men noen superduell ble det aldri. Allerede over første hekken under oppvarmingsdraget røsket det til i hamstringen til Christina.
– Comebacket var ikke vellykket på papiret, men det var vellykket for meg. Jeg var tilbake, jeg var i kjempegod form. Det spiller ingen rolle at folk ikke fikk se det – jeg visste det. Det var tilfredsstillende å vite at jeg hadde klart å komme meg tilbake på et godt nivå fysisk. Men kroppen klarte ikke å konkurrere.
Avisene slo opp store bilder av en tårevåt Christina som lovte at hun ikke skulle gi seg her. Men det mislykkede comebacket som likevel var vellykket, ble faktisk slutten på karrieren. Et halvt år etterpå la hun piggskoene på hylla for godt – et nytt liv som småbarnsmor ventet.
Åpner opp for nye ting
Og det var helt greit.
– Selvfølgelig skulle jeg hatt en sesong til. Men tenk om jeg ikke hadde prøvd meg på det comebacket. Da hadde det vært verre. Hadde jeg gitt meg som 25-åring og aldri prøvd meg igjen da jeg var 28-29, da hadde jeg hatt det mye verre som 40-åring. Jeg hadde antakelig blitt en supermosjonist som skulle leve ut drømmen min. Jeg hadde sikkert gått Birken for i et desperat forsøk på å ta igjen for det jeg ikke klarte da jeg var yngre. Men jeg fikk det svaret jeg trengte i comebacket, sier hun, og legger til:
– Det er veldig mye annet i livet som også er fint, ikke bare trening og resultater. Og det som er fordelen med å være ferdig som toppidrettsutøver, er at jeg kan prøve så mye annet. Jeg kan stille opp i mosjonsløp, jeg kan gå på yogatimer. Sånne ting kunne jeg ikke før. Jeg sto på ski for første gang i fjor. Første gang ever. 20 kilometer på fire og en halv time. Da fant jeg ut at jeg var smart som valgte en sommeridrett. Men jeg kom meg gjennom da, ler hun.
Trening er mye, men ikke alt
Trening er fortsatt en veldig stor del av livet til Christina. Og hun legger ikke skjul på at det var hardt å innse at hun i livet med fulltidsjobb måtte tilbringe dagen stillesittende fremfor på trening.
– Jeg identifiserer meg med trening fordi det har vært en så stor del av livet mitt. Men av og til får jeg trent seks ganger i uka, av og til null.
Og hun stresser ikke hvis det blir uker med null trening. Slik er det bare i blant.
– Jeg er glad for at jeg har en såpass avslappet tilnærming til det, for det er nok mange tidligere toppidrettsutøvere som finner denne overgangen vanskelig. Kroppen forandrer seg, livet forandrer seg. Men dette er jo egentlig bare i-landsproblemer, reflekterer hun.
Christina forteller at hun er glad for at hun har hatt den oppveksten hun har hatt. Det har hjulpet henne med å sette ting i perspektiv.
– Jeg har en far fra Serbia og jeg har vært mye i Beograd og sett at mine problemer er ikke problemer. Hva så om jeg legger på meg to kilo – det er folk som ikke en gang har mat på bordet. Det er godt å ha det perspektivet. Og jeg
kan bli litt provosert over hvor «fælt» vi har det til tider. Det er bare å åpne øynene.
Det å løfte blikket er en viktig egenskap. Som toppidrettsutøver blir man ofte tvunget til å ha et tunnelsyn – ikke la seg affektere av ytre uromomenter, men fokusere på seg selv og arbeidsoppgavene. Men å være stand til å sette ting i perspektiv innimellom, det er ikke feil. Christina tok sitt syn på verden med seg inn i toppidrettslivet, og hun tok hardheten og råskapen med seg fra toppidretten og inn i det hun kaller voksenlivet:
– Jeg tror at de fleste toppidrettsutøvere er ganske hensynsløse og brutale mot sin egen kropp, og det har jeg tatt med meg i den positive forstand at jeg tåler mye. Jeg tåler å sove lite, jeg tåler å jobbe mye og å stå i tøffe perioder. Jeg blir jo stressa jeg også, som alle andre, sier hun.
Men klage, det gjør hun ikke.
Les også: Løping – en vidunderpille for helsa
