19 dager igjen til årets viktigste løp. Det var da jeg merket det. På treningsplanen sto det at jeg skulle ha en progressiv 4 x 10 km på mølla. Samme økt hver mandag som ofte var en god indikator på hvordan uken ville bli.
Tekst: Simen Holvik / Foto: Privat
Som vanlig skulle jeg ha første 10 k på 4:30 min/km, og deretter 4:15, 4:00 og 3:45. Oppvarming og første drag. 4:30 skulle kjennes veldig behagelig. Men merket kjapt at noe ikke var som det skulle. Dette var tungt. Veldig tungt. Svetten rant. Pulsen var mye høyere enn vanlig.
Kom meg igjennom økten. Gjennomvåt av svette, og måtte skifte alt. Kort pause og neste drag. Økte til 4:15. Pulsen gikk igjen i taket og det var tøft. Karret meg gjennom, og nytt helskift. Selv skoene var gjennomvåte. Tok en pause. En lang pause. Bestemte meg for å gi meg.
Null poeng å prøve å gjennomføre. Følte meg dårlig. Sliten og varm. Tok en dusj. Slepte meg bort til sofaen. Og ble liggende. Resten av dagen.
Dårlig timing
Dette passet veldig dårlig. Hadde trent målrettet og var i kjempeform. Denne uken skulle bli min treningstopp, med 260 km. Jeg skulle ha min progressive 4 x 10 km, tre timer med bakke og en rask maraton. Tre styrkeøkter var lagt inn. Og en lang tur fredag og lørdag.
Skulle presse meg så hardt som mulig, og starte nedtrappingen til 100 km og 50 km siste uken før løpet. Lå der i sofaen og tenkte. Det samme skjedde meg før forrige løp.
Prøver kroppen å fortelle meg noe? Har jeg presset meg for mye og gått over streken? Har alltid trent helt på grensen, og vært fokusert på alt. Spise skikkelig og restitusjon. Hadde jeg slurvet?
Slik fortsatte dagene og ukene etter, samtidig som jeg ble mer og mer stresset. Kroppen fungerte ikke. Vondt i hodet, var sliten, snufsen og generelt i dårlig form. Og om kort tid skulle jeg løpe et av de viktigste løpene i år. Hadde gått høyt ut og meldt om rekordforsøk på 24 timers. Hver morgen kjente jeg etter om det var noen forbedringer eller forverringer, men merket liten fremgang.
Dagene gikk. Et økende stress bygde seg opp. Var nå elleve dager før løpet, og kjente ingen forbedring. Blir det ikke noe løp? Hva med mitt crew på tre stykker fra min gelsponsor? De hadde av egen kost bestilt leiebil og leilighet. For å være min support. De hadde planlagt å gjøre en greie utav det.
Og hva med alle andre? Mine sponsorer. Hadde solgt inn dette løpet skyhøyt. Jeg skulle ta norsk rekord. Viktig for meg å prestere. Dette er nå min fulltidsjobb og jeg må levere i hvert eneste løp. Kjente at dette kom til skuffe mange. Bekymringene vokste.
Blir jeg klar til løpet?
Åtte dager før løpet gikk jeg til apoteket og kjøpte en engangstest for korona, influensa og rs-virus. Ikke noe utslag. Men hva hjelper det. Jeg følte meg like drit og langt ifra klar til å løpe i et døgn. Kom meg til fastlegen og tok en mengde med blodprøver.
Dagen etter klarte jeg å gå en fem kilometers tur. Snittpulsen var over 70. Fem dager før løpet fikk jeg svar fra fastlegen. «Hei Simen. Det var lite å si på blodprøvene dine. Det er en inflamasjonsprøve som fortsatt er litt forhøyet (Immunflobulin A), dette er nok i relasjon til nylig infeksjon. Øvrige prøver er fine.»
Samtidig merket jeg en ørliten forbedring. Om det var mentalt eller reelt vet jeg ikke. Men blodprøvene utelukket at det var noe alvorlig eller en oppadstigende infeksjon. På kvelden løp jeg en mil på 5:00 – 5:15 fart. Mye snørr. Men jeg hadde begynt å få troen.
Fire dager før løpet tok jeg en forholdsvis rask 10 km på mølla i kjelleren. 4:30 min/km og snittpuls på 163. Den høye pulsen og et målt laktat på 2.4 mmol/L uroet meg. Dette var ikke normalt. Kjente at kroppen jobbet med noe. På høygir prøvde den å bli klar.
Tre dager før løpet. Følte meg mye bedre. Oppvarming 20 minutter, og en fem kilometer på 4:30. Pulsen under 150 med et laktat på 1.4. Deretter 5 km på 4:50 på med puls under 140. Overraskende gode tall. Sendte melding til min trener Sondre Amdal.
– «Jeg reiser». Dagen etter reiste jeg til Italia. Med krykker.
Klar for løp i Italia
Ble hentet på flyplassen i Milano av løpslederen. Fikk så vidt plassert bagen bak i hans knøttlille sportsbil, en Mercedes AMG med over 600 hestekrefter. Veien fra Milano til Torino ble unnagjort i rekordfart. Noen timer senere satt vi og spiste felles middag med noen venner av ham. Klokken var over ti på kvelden da jeg bestilte min Tiramisu dessert. Hadde spist i timevis. Kjentes som at jeg skulle eksplodere. Det var nå to dager til løp.
Dager etter traff jeg mitt crew. Tre stykker fra England. Diskuterte planen på nytt. Og etter nok et mastodont og høylytt kveldsmåltid med hele løpsorganisasjonen – så tok jeg kvelden.
På løpsdagen følte jeg meg ikke spesielt bra. Sliten etter to dager med mye folk og mat. Var stresset og redd for å ikke prestere. Men tenkte at nå må jeg bare levere. Må legge alle følelser til side. Kom meg ned til løpsområdet og varmet opp. I en liten park i Torino, Italia. En rundløype 1013 m. På asfalt. Klokken ti var løpet i gang. Her skulle jeg befinne meg de neste 24 timene. Og bare rekke ut hånden for å ta til meg det mitt crew ga meg.
«wet vipes, wet vipes, please»
Timene gikk bra. Men kjente det ulmet i magen. Og jeg pisset for mye. Fem ganger på fire timer. Var også løs i magen. Toalettet var bare et hull i bakken. Knærne måtte jobbe der jeg sto på huk. Var glatt på gulvet. Måtte passe på å ikke tryne ned på dohullet. Toalettpapiret raspet godt. Begynte å svi.
«Faen heller! Over tjue timer igjen. Er det en sånn dag det skal bli.» Sa jeg til meg selv. Etter hvert dobesøk, ropte jeg til mitt crew; «wet vipes, wet vipes, please». Fikk en haug med våtservietter i hånden, og mens jeg løp, tørket jeg meg der bak. Føltes bra. Var lindrende. Kikket på de blodige serviettene før jeg kastet dem i søpla. Heldigvis roet både magen og blæra seg – og kom etter hvert inn i en normal rutine.
Måtte pisse i en beholder. Crewet tok så en analyse av urinen for å vurdere vannbalansen. Basert på den prøven, samt data fra en glukosemåler og en kroppstemperatur, og mine tall fra en tidligere saltpøve – justerte de min næringsplan.
Ikke så mye mer å nevne fra selve løpet. De siste 18 timene ble det et enormt regnskyll. Vanndammene vokste seg store, det ble kaldt og jeg innså at mitt mål om å slå den norske rekorden på 264,887 km forsvant i vann og mørke. Første seks timer løp jeg 73 km, deretter 65, 57 og 51. Totalt 246,435. Jeg klarte i hvert fall landslagskravet på 244 km. Følte derimot på en skuffelse. Men jeg hadde ikke mer inne. Og krykkene, de fikk jeg bruk for. Det var et viktig mål.
Næring under løpet:
Til løpet gikk det med følgende næring: 18 stk «chews»,12 stk elektrolytt piller, 24 stk. gel, 6 stk. gel med koffein og over 8 liter med sportsdrikk. Pluss to rett i koppen nudler og en bolle med spagetti bollognese. Energi nivået var veldig bra, og var aldri kvalm. I løpet av det døgnet så inntok jeg i snitt hver time 70 gram karbohydrater og 335 ml med væske. Endte på over 1500 mg med salt per liter væske.
