Frå blodpropp til fjelltopp

Frå blodpropp til fjelltopp


Kjell Magnar Berli har gått mange skritt i sjukehuskorridorane. No spring han frå dei fleste fjelløparane. Ikkje for å vinne, berre fordi han kan.

– Det vart vel 372 000 høgdemeter til slutt, seier Kjell Magnar smilande.

Det er fort gjort å love for mykje og heller bortforklare det seinare. Det slapp Kjell Magnar då han sette eg eit hårete mål.

– Det byrja med at eg sa til Lars Hallvard Helsem at eg skulle ta minimum tusen høgdemeter kvar dag i 2018. Eg forsøkte å halde det eg sa utover vinteren og våren. Då sommaren kom, låg eg godt an. Då var det berre å fortsette ut hausten.

Kjell Magnar Berli. Foto: Martin Kristoffersen

Livet kunne sett helt annleis ut

Tusen høgdemeter om dagen. Dei fleste asfaltløpare vil slite med å forestille seg kor mykje det er. Korleis er det å tilbakeleggje så mange høgdemeter dagleg?

– Det var sjølvsagt dagar kor det var tungt. Då vart det til at eg berre gjorde unna åtte hundre høgdemeter, for så å ta to tusen høgdemeter når forma var på topp igjen.

For dei som kjenner Kjell Magnar, er det ikkje sjølvsagt at den sympatiske fjellmannen frå Velledalen kan sjå tilbake på eit kalenderår med så mange høgdemeter i beina. Livet hans kunne sett heilt annleis ut enn kva det gjer i dag.

– Hausten det året eg vart konfirmert, merka eg at forma mi berre gjekk nedover. På den tida var eg veldig glad i å spele dataspel, ofte kunne eg døgne frå laurdag til søndag, for så å gå på jakt med stefaren min søndags morgon. Men utover hausten sleit eg med å halde følgje med han. Slik hadde det ikkje vore før. Eg oppsøkte lege og det viste seg at blodprosenten min var skikkelig låg, det same med jernlageret og vitaminverdien i blodet var også ganske dårleg.

Foto: Martin Kristoffersen

Levertransplantasjon

Kjell Magnar vart sendt rett til sjukehuset i Ålesund kor legane gjorde alt dei kunne for å finne ut av kvifor helsetilstanden var så dårleg. Men då dei ikkje fann ut av problema, vart Kjell Magnar sendt opp til St. Olavs i Trondheim. Der fann dei ut av han hadde ein alvorleg leverskade. Ferda gjekk vidare til Oslo og Rikshospitalet kor han vart grundig undersøkt og fekk medisin som skulle gjere kvardagen betre. Kjell Magnar merka at forma gradvis vart betre og fortsette som før med å døgne framføre dataskjermen før han gjekk ut på jakt i helgene.

– Eg var vel 19 år då eg var på kontroll og prøvane viste svært dårlege resultat. Eg trong ein levertransplantasjon. Sjølv om eg kjente meg i ok form, takka eg sjølvsagt ja til å stå på transplantasjonsliste, då det kunne ta alt frå tre til seks månader år å få transplantasjon.

Heldigvis vart ikkje ventetida så lang. Etter nokre månader vart han ringt opp frå sjukehuset i Ålesund med beskjed om at no hadde dei ei ny lever klar til han på Rikshospitalet. Kjell Magnar måtte kome ned til Oslo med ein gong. Det var berre å hive seg rundt, kome seg på ferja og køyre til Vigra kor det stod eit ambulansefly og venta.

– Eg har nok aldri hatt det så tungt som den dagen eg skulle bli transplantert. Eg fekk ei kjensle av at dette kunne vere slutten for meg. Det er 80–90 prosent sjanse for å overleve ein slik transplantasjon. Eg har aldri før eller sidan gråte så mykje som eg gjorde dei siste timane før operasjonen. Operasjonen gjekk bra, og etter fjorten timar vakna eg opp att. Eg kjente meg faktisk ganske bra, og reiste meg opp for å stå på beina berre for å prøve. Det var ganske vondt dei første dagane etter operasjonen, eg hadde jo eit stort operasjonssår. Men eg kom meg gradvis, og etter kvart gjekk det ganske raskt å kome seg til hektene igjen. Etter tre veker vart eg utskriven og kjente meg i betre form enn på fleire år.

Foto: Martin Kristoffersen

Passert av ein joggar

Men nokon livsstilsforandring skjedde ikkje over natta. Da Kjell Magnar kom heim fortsette han i same leia som før, med ein god del dataspeling, døgning frå laurdag til søndag og jakt neste morgon.

–Eg har jo alltid likt å gå på jakt i fjellet, og etter kvart fekk eg lyst til å bevege meg enda meir, så eg byrja å sanke trimpostar rundt i Velledalen. Resultatet var jo at forma vart betre og betre. Ein dag eg gjekk opp til Vellesetra, vart eg passert av ein joggar på vegen. Han såg lett ut i beina, og eg fekk lyst til å prøve det same. Neste dag tok eg meg ein joggetur, og eg vart positivt overraska over forma mi. Det var eigentleg då eg byrja å springe.

Blodpropp og Birken

Med ei grei grunnform frå jaktturar i fjellet og sanking av trimpostar fekk Kjell Magnar ein rask progresjon på forma, og vart med på fleire mindre motbakkeløp. Men sjukdomen var ikkje heilt ferdig med han. 

– Eg fekk ein skikkelig nedtur då eg fekk påvist blodpropp. Det var tungt å måtte ta ein ny operasjon, og forma var skikkelig dårleg etter operasjonen. Eg har alltid hatt ei haldning om å ikkje gje opp, og i tunge stunder tenkt at det alltid er nokon som har det verre enn meg. Eg bestemte meg for å ikkje gje opp denne gongen heller, og melde meg på Birkebeinerrennet. Eg hadde så vidt kome ut av sjukehuset før rennet gjekk. Sjølv om det var eit tungt renn og forma ikkje var den beste, kom eg meg gjennom det.

Foto: Martin Kristoffersen

Titimars treningstur

For dei som følgjer med på motbakkeløp og særskild lengre fjelløp i regionen, er Kjell Magnar blitt eit kjent namn på resultatlistene. Oftast finn vi namnet hans på pallen. Jo lengre og meir utfordrande eit løp er, jo større er sjansane for at fjellgeita frå Velledalen er ein av dei første i mål. Slik som i fjor då han vann det nye løpet «Fjord to Summit» i Romsdalen. Sjølv seier han at han aldri hadde nokon ambisjon om å bli ein fjelløpar, men at det skjedde av seg sjølv etter kvart som løpeturane vart lengre og lengre.

– Eg synes det er artig å sjå nye område og oppleve nye ting, etter kvart som forma mi vart betre så vart også turane lengre og lengre. Ein dag bestemte eg meg for å ta alle trimpostane i Velledalen på ein og same tur. Det tok om lag ti timar, men eg kjente meg ganske bra undervegs og etterpå. Det var nok då eg bestemte meg for å fokusere på lengre løpeturar. Deltakinga på fjelløpa har kome som eit resultat av dei lange turane. Eg er ikkje den som konkurrerer kjempemykje, eg blir ikkje motivert av det. Det som motiverer meg, er gleda over å kome ut i fjella.

Foto: Martin Kristoffersen

Gjer ting medan du kan

Aller best trivst Kjell Magnar i området rundt Gullmorbreen og Brekktindane. Det er eit bratt og alpint område med fleire brear. Mange vil nok oppleve underlaget i dette området som tidvis krevjande for ein løpetur, men det er i såkalla teknisk løpeterreng som dette, at han verkeleg kjem til sin rett som fjelløpar. Det er ikkje mange som klarar å halde følge med Kjell Magnar når han slepp opp handbrekket i teknisk løpeterreng.

– Om ein skal delta på lengre fjelløp, er det lurt å trene på å springe nedover og ikkje bere fokusere på oppoverløpinga.

Det er tydeleg at det er opplevinga av å vere ute i fjellet som er motivasjonen for løpeturane for Kjell Magnar. Levertransplantasjonen og blodproppen i levra har gitt han eit rasjonelt og takksamt syn på livet.

– Eg har alltid tenkt at eg må gjere ting medan eg kan. Ein vet ikkje kva morgondagen bringar, det har eg jo erfart fleire gongar. Eg set pris på dei dagane eg kan gjere det eg vil, og eg planlegg ikkje så langt fram i tid. Det er sjeldan eg set meg mål eit heilt år fram i tid. Til sommaren har eg ikkje planlagt nokon konkurransar, bortsett frå Stranda Fjord Trail Race (avlyst nå, red. anm). Eg tar alt anna som det kjem. Eg vil berre kose meg i fjellet med fleire langturar i nye område.

Foto: Martin Kristoffersen

Korleis bli betre på nedoverløping?

Til tross for at han har sanka ufatteleg mange høgdemeter i løpet av eit år, mener Kjell Magnar at det å vere god i nedforsbakkane er vel så viktig for å bli ein god fjelløpar. Her er råda hans.

– Først og fremst må ein kjenne på beina sine, og vere smart. Det er ikkje lurt å starte med å springe nedover for lenge om gangen. Ta det gradvis. Musklane får bra med juling når ein spring nedover, så dei må få tid til å venne seg til ei ny form for belastning. Kor lenge ein kan springe nedover i starten, er svært individuelt, men helst ikkje meir enn 15 minutt om du har lite erfaring.

Dei fleste tenker berre oppoverløping når dei trener. I konkurransar ser ein ofte at mange tapar mykje tid nedover. Å springe nedover handlar om teknikk. Du må vere bevisst på kor du plasserer beina og tyngda. I steinur til dømes, om du då legg vekta på eit bein, ligg du plutselig der.

Se serien «Passion for Running» her!

Se serien «Passion for Running» her!


I samarbeid med PUMA har RW laget en serie hvor redaktør Sara Skarabot Pedersen løper med tre vidt forskjellige løpere som alle har en sterk lidenskap for løping. Se episodene her!

Hva driver oss som løpere? For noen er det resultater, fremgang og mestring som gjelder. For andre er det naturopplevelser, ro i sjela og bevegelse som er drivkraften.

Tre forskjellige løpere

I denne serien møter vi tre forskjellige løpere: En toppidrettsutøver med norgesrekorder og kongepokal, en supermosjonist som til tross for full jobb og familie leverer knallgode maratontider, og en kreativ ultraløper som trigges av langvarige løpsopplevelser med solide innslag av repetisjon.

Se første episode her:

De to andre episodene slippes fredag 2. og 9. november. Stay tuned!

Motivasjon i annerledesåret 2020

Motivasjon i annerledesåret 2020


På vårparten spurte vi et knippe løpere hvordan det sto til med løpemotivasjonen. Strålende, var svaret. Vår, fint vær og god tid til trening gjorde at motivasjonen var på topp, til tross for kansellerte løp. Men nå, da? Når vi...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Hva føler du nå?

Hva føler du nå?


Hva er terskelpulsen din? Hvor mange kilometer løper du i uka? Hvor mange høydemeter løper du i måneden? Kan dette fortelle oss alt vi trenger å vite, eller finnes det noe mer primalt som kan gi oss informasjon som ingen klokke har mulighet til?

Vi løpere måler oss opp mot hverandre, og lurer på hvor mye de andre trener. Mange løpere er kjempeengasjert i tall relatert til treningsarbeidet. Kilometer, puls, hastighet. Med en utrolig rask teknologisk utvikling kommer det stadig nye gadgets som gir oss nye tall å forholde oss til. Kan disse fortelle oss alt vi trenger å vite? Eller finnes det noe mer primalt som kan fortelle gi oss informasjon som ingen klokke har mulighet til?

Hvordan måler du treningsbelastning?

Hvordan setter du tall på hvor belastende en treningsøkt eller uke har vært? Løpere har en klar tradisjon med å måle treningsvolumet i antall kilometer. Vi sammenligner oss ofte med andre og med oss selv basert på antall kilometer.

Antall kilometer er et fint estimat av treningsvolumet ditt, men det er noen feller man kan gå i. Du kan fint løpe 50 kilometer på asfalt i løpet av en uke og tenke at det var fort gjort. Drar du på hytta og skal gjennomføre de samme 50 kilometerne på røff sti merker du fort at det ble hardere og tok lengre tid enn i byen. Derfor kan det også være fint å ha koll på varigheten på øktene for å få et mer riktig bilde av treningsvolumet.

I tillegg til å ha oversikt over mengden trening vil mange av oss også ha kontroll på intensiteten. Her bruker de fleste av oss å måle hjertefrekvens, og vi forholder oss gjerne til en type inndeling av pulssoner. Dette kan for eksempel være den tradisjonelle intensitetsskalaen fra 1–5 der 1 er rolig intensitet og 5 er opp mot maksimalt aerob intensitet.

Å måle pulsen er et flott verktøy, men her må vi også passe på å ikke havne i noen lumske feller. Pulsen vår kan nemlig “lyve” for oss. Den påvirkes av en rekke ytre og indre faktorer som gjør at vi kan ligge på en annen intensitet enn det tallet på skjermen forteller oss.

Er det veldig varmt eller høy luftfuktighet vil du for eksempel ligge høyere i puls relativt i forhold til hastighet. Er du stinn av trening etter en hard treningsperiode er det derimot ofte mye vanskeligere å få pulsen til å stige som normalt. Dette kan være spesielt utslagsgivende på treningsøkter der du ligger rundt anaerob terskel. Pulsen din kan fortelle deg at du ligger 10 slag under terskel, mens melkesyrekonsentrasjonen viser at du i realiteten ligger over terskel.

Er du vant til å kun måle intensitet med puls er det derfor fort gjort å presse seg over terskel i starten av økta, produsere masse melkesyre og på den måten få ødelagt resten av treningen.

Løper du flatt på asfalt eller på bane er derimot hastighet et verktøy for å måle intensitet som er mye mer til å stole på. Mens terskelpulsen din vil kunne variere kraftig i forhold til restitusjonstilstand, temperatur og luftfuktighet vil terskelhastigheten din være mer konstant.

Vær likevel klar over at å løpe i samme hastighet i varmt og fuktig klima vil utøve et større stress på kroppen din og den relative intensiteten vil øke. Hastighet er også nesten umulig å benytte seg av som mål på intensitet hvis vi løper i variert terreng med mye bakker og ulikt underlag som stier og myrer.

Din mening har sin plass i idrettsvitenskapen

Vi ser altså at alle kvantifiserbare mål vi får fra GPS- og pulsklokkene våre har sine styrker, men også sine klare svakheter. Derfor er det veldig viktig at vi lærer kroppen vår å kjenne, og utvikler en god følelse for intensitet.

Dette er flott å gjøre i samspill med for eksempel pulsmålinger. Bruk pulsbelte når du trener, og vær bevisst på forholdet mellom pulsen din og hvor hardt du selv føler treningen er. Over tid vil du kunne trene deg opp til å bli mer selvstendig fra informasjonen du får fra klokka og ta smarte valg underveis i treningsøktene.

Denne subjektive følelsen av anstrengelse begynner å virkelig få fotfeste i idrettsvitenskapen som et kraftfullt verktøy for å måle treningsbelastning. Vi kaller det “Opplevd anstrengelse” (på engelsk: Percieved exertion).

Mye krefter har gått med i forskning på hvordan vi på en god måte kan kvantifisere opplevd anstrengelse og bruke det i treningsarbeidet på en måte vi kan stole på. Løsningen har endt opp med å bli veldig enkel, og er en metode alle kan anvende uten å bruke en krone på ekstra utstyr.

Session RPE

På engelsk kaller vi det “Session RPE” som kan oversettes til “opplevd anstrengelse på en treningsøkt”. Metoden er like enkel som den er genial.

Nummer 1: Bruk en klokke slik at du har kontroll på hvor lang varigheten på treningsøkta er.

Nummer 2: Etter du har fullført en treningsøkt venter du ca. 15–20 minutter før du noterer ned hvor hard du synes økta var på en skala fra 1–10.

Hvor lenge etter økta du noterer det ned spiller faktisk en rolle. Gjør du det umiddelbart etter økta er det fare for at du overestimerer anstrengelsen, spesielt dersom økta har vært hard.

Gjør du det mange timer etterpå er det fort gjort å glemme mye av følelsen underveis, noe som ofte fører til at du underestimerer opplevd anstrengelse.

Nå sitter du med et mål på volum (varighet i minutter) og et mål på intensitet (opplevd anstrengelse). For å få et mål på treningsbelastningen ganger vi sammen disse tallene.

Varighet x Opplevd anstrengelse = Session RPE.

Det er naturlig å være skeptisk til dette. Noen tenker kanskje “nå har vi jo fått så mye bra teknologi, hvorfor skal vi gå tilbake til denne hippie-løsningen?”

Det er noen veldig gode argumenter som taler for å bruke denne måten å måle treningsbelastning på. Mye av det handler om å anerkjenne hvor sofistikert vår egen hjerne er, og tørre å stole på den.

Måler du for eksempel puls, får du kun informasjon om én fysiologisk variabel. Måler du hastighet får du kvantifisert én ytre variabel.

Opplevd anstrengelse vil være et produkt av mye mer enn det. Hvor mye søvn du har fått, hvor mye jobb du har hatt, hvor stressende jobben har vært, hvor godt du trives i hverdagen og hvor hard treningsøkta har vært. Alt dette, bevisst eller ubevisst, påvirker hvor mye belastning en treningsøkt utøver på kroppen din og vil reflekteres i tallet du setter på en skala fra 1–10. Fordi vi tar høyde for treningsvolum ved å inkludere varigheten på økta, sitter vi igjen med et tall som gir et mye mer fullkomment mål på treningsbelastning enn for eksempel antall kilometer.

I tillegg til din vanlige loggføring av antall kilometer i uka, prøv de neste ukene og noter ned Session RPE på øktene dine. Dette er et verktøy som er mest nyttig hvis det brukes over en lengre tidsperiode. Summer derfor opp Session RPE for alle treningsøktene dine i løpet av uka, så sitter du igjen med et mål på hvor hard hele uka har vært.

Bruk ukentlig treningsbelastning til å periodisere treningen slik du vil. En stor styrke er at du sannsynligvis vil bli mer bevisst på hvordan livet ditt utenom treningen påvirker opplevelsen og kvaliteten av treningsarbeidet du gjør.

Lykke til med treningen (og livet ellers)!

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv


2020 skulle egentlig vært året for både EM i Paris og OL i Tokyo. I denne spalten, Eliteløperen, følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte.

Hedda Hynne er vår fremste 800-meterløperske, og satte nettopp ny, norsk rekord på distansen da hun 8. september løp inn til 1:59:15 i Rovereto, Italia. Dermed slettet hun Ingvill Måkestad Bovims ti år gamle rekord med 67 hundredeler. Her blir vi bedre kjent med den ferske rekordholderen.


Hva tenker du på når du våkner?

– Jeg er veldig glad i å ha litt god tid om morgenen, så det jeg tenker på er å stå opp og få laget meg en kopp kaffe og få oversikt over hva dagen innebærer.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Vanskelig spørsmål, det er mange land å velge mellom, men Norge er jo veldig bra da, for her har du alle årstidene. Jula liker jeg ekstra godt.

Hvilken rolle tar du i familieselskapet?

– Jeg er den livlige, kan du si. Men familien vår kan ha konkurranseaktiviteter og da blir det ofte ganske dårlig stemning, så jeg har lært å være dommer eller tilskuer. Men i familien vår er det god takhøyde, de aller fleste kommer med tydelige utspill og høye diskusjoner. Jeg kan være med på det, men jeg kan også trekke meg unna og sitte og høre på. Så litt både og – på og av.

Hvem er du i vennegjengen?

– Der er jeg sportsidioten, da – som liker å se på sport, holder på med sport, prioriterer sport og nesten aldri har tid til noen ting.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg?

– Pertentlig, omsorgsfull og fokusert.

Hvilken artist hørte du på i ungdommen som du er litt flau over i dag, men som betydde mye da?

– Er det lov å være litt flau over Britney Spears? Jeg vet ikke, jeg likte henne godt, og synes ikke egentlig at det er flaut. Bare litt.

Hvem skal spille deg i filmen om ditt liv?

– Oj, det betyr at jeg må kjenne til noen skuespillere … Ane Dahl Torp, kanskje!

Hvilke tre ting er du mest takknemlig for?

– Jeg er takknemlig for at jeg stort sett er frisk og rask og kan holde på med det jeg vil. Og at jeg har støtte fra familien min når jeg har tatt en beslutning. Og at jeg har en såpass stor trygghet i meg selv til å ta de avgjørelsene som må tas.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– At jeg klarer å stå på til det ikke er noe vits i å stå på mer. Det kan jo være negativt, men samtidig så kjenner jeg at jeg tør å si i fra hvis jeg har behov for å si ifra, og vil jobbe til det er no chance.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Kjæledyr ja … jeg husker at vi hadde en katt som het … hva het den, a? Sushi, tror jeg. Men jeg tror vi hadde en fisk før det, men den hadde ikke noe navn. Det var en gullfisk. Ekstremt knytta til dyra mine, som du skjønner. Haha!

Hvem har betydd mest for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Jeg tror at det først og fremst er meg. Og etter det kommer foreldrene mine og samboeren min på en delt halvannenplass – de er ikke helt på andreplass en gang, de har vært veldig, veldig viktige for meg.

Nevn tre ting du liker å gjøre når du ikke trener.

– Jeg er veldig glad i å bake – lage rundstykker, eller starte på nye prosjekter som jeg ikke har laget før, selv om det er litt strev akkurat da. Ting tar litt tid når du ikke har prøvd det før. Ellers så liker jeg godt å slappe av med samboeren min og recharge. Og så liker jeg å lese og høre på podkast. Det har vært mye krim, men nå prøver jeg å utvide horisonten.

Beskriv følelsen du får etter en kanonøkt.

– Ekstremglede og endorfinrus.  Det er på en måte en lettelse, men først og fremst blir jeg veldig hyper, veldig glad og veldig på!

Er det noe du kunne ønske du var flinkere til?

– Flinkere til å blåse i det som er negative tanker. Jeg kan være veldig streng med meg selv, og jeg tror det kan være bra, men så må det også stoppe. Man kan ikke fortsette med det i all evighet.


Bli kjent med andre utøvere i spalten Eliteløperen:
Jakob Ingebrigtsen – jeg har naila alle gymtimene i mitt liv

Med løping i kampen mot MS-monsteret

Med løping i kampen mot MS-monsteret


Når mållinjen krysses i et løp, er det ikke bare på pallen det står vinnere. Noen må jobbe hardt for i det hele tatt å kunne stille til start. Marita Stenhaug Johansen kjemper en daglig kamp mot sykdommen MS hvor trening og løping har blitt viktige våpen for å holde henne oppe.

– For meg som er litt svakere fysisk enn de som er friske, så vet jeg at jeg aldri kommer til å stå på pallen. Men når jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak det å klare og løpe med de begrensningene jeg har, så er det å passere mållinja for meg som å vinne OL-medalje. Jeg tenker alltid på datteren min som står i målområdet og heier på mammaen sin. Det er ingen medalje i verden som kan måles med gleden i øynene til jenta mi når hun kommer løpende for å gratulere mammaen sin.


Marita Stenhaug Johansen
Alder: 38
Bor: I ei lita bygd rett utafor Tromsø
Yrke: Jeg er ufør, men hater å si det. Det var jo ikke det jeg skulle bli! Jeg vil heller kalle meg helsearbeider. Jeg har Multippel Sklerose og jobber 24/7 året rundt uten en eneste fridag med å ta vare på det som er igjen av helsa mi.


Noe som skurrer

Marita var aktiv i med friidrett barndommen, hvor hun både løp 800 meter, ble kretsmester i stille høyde og lengdehopp før hun byttet ut joggeskoene med ridestøvler. I en ellers rotløs og kaotisk ungdomstid var det godt å ha en hest å tilbringe mange timer med hver dag.

Men noe begynte å skurre. Hun var mye plaget med helsa og klarte ikke å gjøre sitt beste lenger selv om hun prøvde. Det var et slit å komme seg på jobb, mange timer i stallen ble tungt og hun måtte til slutt selge hesten som var det kjæreste hun eide. Ingen leger eller behandlere kunne finne noe feil.

– I mange år følte jeg meg fanget i en kropp som tilhørte mer et gammelt menneske enn ei ung dame i sin beste alder, men ingen kunne finne noe galt med helsa mi. Jeg slet også med synet og sterke smerter i øyet, og det var det som til slutt skulle bidra til at diagnosen ble stilt. Da jeg kom til min nåværende fastlege Camilla, skjønte hun nok kjapt hva dette kunne dreie seg om og ville sende meg direkte til sykehuset.

Marita hadde andre planer. Denne fredagen hadde hun avtalt et jobbintervju hvor hun selvsagt unnlot å fortelle at hun var stokke blind på det ene øyet og i ganske dårlig forfatning før hun tok taxi til sykehuset.

På sykehuset fikk hun beskjed av øyelegen at hun mest sannsynlig hadde MS. Slik sett hadde det jo ingen hast, så Marita ble bedt om å komme tilbake over helgen.

– MS-diagnosen er en alvorlig diagnose å få, og jeg har i ettertid tenkt på hvor ukult det er å sende en pasient hjem til helg med denne beskjeden. Tankene jeg hadde i begynnelsen var rimelig mørke. Jeg har selv en onkel med MS som er helt hjelpetrengende, og det var skremmende å tenke på at vi to hadde samme sykdom! Etter en helt jævelig helg kom jeg mandag til nevrologisk avdeling. Oppfølgingen jeg fikk da var helt fantastisk. Grete, Marianne og Torill og resten av menneskene som jobber på nevrologisk er jeg veldig takknemlig for.


En hverdag snudd på hodet

Hverdagen etter at hun fikk diagnosen ble likevel tøff. Hun fikk det første året flere MS-attakk som gjorde henne svakere og svakere, hun var blind på det ene øyet og så dårlig på det andre.

– Jeg ble så skuffet, for jeg skulle jo bli verdens beste mamma og forbilde for henne. Og så var det mannen min. For ikke lenge siden hadde han sagt JA i kirken, men han hadde jo ikke sagt ja til å leve med en krøpling? Jeg ba på mine knær om at han måtte forlate meg for å få et bedre liv for seg og datteren vår, men han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager. Det har vært mange tøffe tak for oss tre etter at jeg ble syk, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men vi har blitt sterke sammen og jeg er så utrolig takknemlig for at han tok valget om å stå ved min side.

I starten fungerte ingen av medisinene, og Marita som hadde jobbet og klart seg selv siden hun var 15 år ble nå avhengig av andre.

– Jeg mistet identiteten min og jeg mistet meg selv. Jeg smilte tappert på utsiden, men på innsiden var det svart. Helt svart. Sykdommen bare slukte meg hel, føltes det som.

Etter mye prøving og feiling fikk hun til slutt tysabri. Den medisinen har hun fått i cirka syv år nå. En gang hver eneste måned drar Marita på sykehuset for å få denne intravenøst.

– Jeg blir aldri helt bra, men jeg kan takke denne medisinen for at jeg har et noenlunde ok liv. Men jeg klarer nå å kjempe tilbake og har jevnlige krangler om hvem som er sterkest: jeg eller MS-en. Noen ganger vinner jeg, noen ganger ikke … That’s life!

Han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager.

Hvis man kan gå, da kan man vel løpe?

Under et opphold på MS-senteret i Hakadal var det en annen pasient som gjorde stort inntrykk på Marita. Pasienten hadde fått et MS-attakk som gjorde at hun ikke lenger kunne gå.

– Det gjorde så inntrykk på meg, og jeg fikk det plutselig veldig travelt med å leve. Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og sa høyt til meg selv: «Marita, du kan fortsatt gå! Det går ikke så fort og du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå! Selv om det gjør vondt er det ikke farlig, det er bare vondt!


Les også: For ti år siden lå hun i koma – i dag løper hun maraton



Marita dro hjem med en CD-plate med treningsøvelser som nok kunne minne om trim for eldre. Hun jobbet på, og fortsatte til tross for smerter.

Samtidig begynte hun å sette pris på hjelpemidlene hun hadde fått: dusjkrakk, ståstol til kjøkkenet, krykker, rullestol, elektrisk rullestol. Så bestemte hun seg for å gå. Første mål var postkassen. Meter for meter ble lagt på. Hunden Pia var med som støtte.

– Jeg gråt ofte. Noen ganger på grunn av smerter og utmattelse, og andre ganger fordi jeg var så takknemlig for å klare og gå. Vi gikk i to år før jeg en dag fant ut at jeg ville prøve å løpe. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Marita og hunden Pia gikk tur ved en travbane hvor Marita, til tross for at hun ofte snublet og datt på grunn av dårlig balanse og syn, følte seg trygg.

– Vi gikk bortover, og plutselig fikk jeg så innmari lyst til å prøve og løpe. Jeg satte i gang og løp noen meter. Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et smil, et ekte smil.

Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt.

Trening med MS

Både helsepersonell og de rundt Marita har hele tiden støttet opp om treningen. Tysabri, medisinen hun får mot MS, kan gjøre at hun ligger utslått de første dagene og er mye sliten uka etter. Hun må hele tiden prøve, feile og lete etter den rette balansen.

– Jeg har ikke kommet hit jeg er i dag på grunn av flaks, men fordi jeg har jobbet hardt og vært villig til å begynne helt på nytt igjen hver gang jeg blir satt tilbake av MS-trollet. Jeg er ikke redd for å pirke borti eller gå over grensen, fordi jeg må gjøre dette for å vite hvor den går. Slik har jeg begynt å få en forståelse av at jeg ikke kan styres etter en bestemt plan, for det har jeg prøvd. Jeg har måttet lære meg at jeg er nødt til å trene det kroppen min klarer og ikke hva hodet mitt vil. I gode perioder kan jeg sette urimelige høye krav til meg selv, og det har stort sett resultert i månedslange nedturer. Det siste året har vært tøft i så måte med nesten ingen trening.

Marita og datteren på Rosa sløyfe-løpet Tromsø. Foto: Privat

Hjelp skal ikke undervurderes, og Marita får nå god støtte av en flink fysioterapeut, Øystein Mortensen, som også er spesialist på nevrologi og MS.

– Han har klart å få meg til å forstå hvor viktig det er med restitusjon, særlig når man har en syk kropp som har et sentralnervesystem på høygir 24/7. Så i år prøver jeg noe nytt, ingen nedskrevet plan annet enn å holde hjulene i gang. Med tanke på hvor dårlig jeg var for noen år siden og når jeg tenker tilbake på det mørke, svarte hullet jeg var i ferd med å bli slukt av, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg nå kan få kjenne på den mestringsfølelsen og ikke minst livsgleden som trening gir meg. Trening tilfører livet akkurat det jeg trenger for å holde motet oppe og styrke i både hode og kropp til å kjempe imot.

Likevel er noen dager tøffere enn andre selv om Marta vet hvor viktig treningen er for henne. Da hender det at hun henter fram YouTube- filmer med amerikanere som skriker henne i ørene for å en ekstra push, eller hun kan visualisere på mølla at hun deltar i et løp med jublende publikum.

Familien har også ordnet med et eget styrkerom hjemme slik at hun ikke skal bruke energi på å ta buss til treningssenter i Tromsø. Siden hun sliter med balanse og syn føler hun seg tryggest på mølla, men utfordrer balansen ved å løpe ute også.

– Da jeg begynte å løpe ute syntes jeg det var skikkelig ekkelt siden jeg ofte sjangler når jeg blir sliten, faller eller begynner å blø neseblod. Men etter hvert har jeg gitt f i hva andre tenker om meg. Jeg vil løpe, og da gjør jeg det. Her i nord er det jo også mye vinter og vær, men jeg har lært meg å sette pris på bevegelse. Om det snør sidelengs, eller jeg må jogge i snø til knærne fordi brøytebilen ikke har vært her enda spiller ikke så stor rolle bare jeg får trent. Mørketiden kan også være utfordrende. Det er nesten flaut og si det, men selv om jeg snart er 40 år er jeg mørkeredd. En fordel er da at jeg løper litt fortere.

Hjelpemidler – og følgesvennen Pia – gjør hverdagen noe lettere for Marita. Foto: Privat

Konkurranser

Marita har deltatt på lokale konkurranser som Lavkarittet, Rosa sløyfe-løpet, Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon. Hennes første løp, Mørketidsløpet 2017 hvor hun løp 5 kilometer, ble en milepæl hvor hun fikk bevist for seg selv at hun kan.

– Jeg synes det er magisk å stå på startstreken med hundrevis av andre løpeglade mennesker fra hele verden. Spesielt under Mørketidsløpet da løpsforholdene kan være rimelig tøffe for de som ikke er vant til dette. Jeg takker alltid for støtten jeg har fått før, under og etter løp fordi man kommer langt med verdens beste heiagjeng. Sosiale medier har vært en stor motivator i så måte. Selv om jeg ser frisk og oppegående ut, sliter jeg med daglige smerter, kognitive utfordringer og en ganske ugrei form for utmattelse kalt fatigue, forteller hun.

Fatigue kommer av de skadene Marita har fått i hjernen av MS-attakkene, noe som gjør at hun ikke er så mye ute av huset og treffer folk. Gjennom Instagram har hun blitt kjent med mange flotte mennesker hun aldri hadde møtt ellers.

– I perioder hvor jeg er dårlig bruker jeg å gå tilbake og lese kommentarer og meldinger, og gråter og ler høyt om hverandre. Jeg ville ikke vært disse menneskene foruten og setter stor pris på dem.

Marita har ikke deltatt i løp utenfor Tromsø. Målet framover er først og fremst å finne balansen med en akkurat passe treningsmengde som styrker henne både som løper, som mor og kone.

Det har vært både oppturer og nedturer, men om du møter Marita på et løp vil du se ei dame med guts og en fandenivoldsk humor selv i de periodene man skjønner at MS gir mye motstand.

– Livet vil slå deg i bakken opptil flere ganger, kanskje blir det noen ganger urettferdig mange slag. Men det er opp til deg selv hvordan du vil takle det.

Les også: Løper for åpenhet rundt mental helse