Da Per-Arvid tok sin første løpetur på én kilometer for fem år siden, var målet hans å føle seg bittelitt bedre. I dag er drømmen å delta på Hardrock Hundred i USA, et ultraløp på 100 miles.
Det er sommer i Bergen, og en skulle tro at himmelens sluser hadde hengt seg opp. Dårlig vær er derimot ingen hindring for en ultraløper med klare målsettinger. Når Per-Arvid Høyum (30) fra Vik i Sogn først har bestemt seg for noe, gir han seg ikke før han kan krysse av for gjennomført. Men det har ikke alltid vært slik.
Ble fraløpt av kollegaene
Det var i forbindelse med en jobbreise til Sør-Korea for fem år siden, at noe begynte å skje i toppen på Per-Arvid. Under en joggetur med to kollegaer ble han regelrett løpt ifra og fikk kjenne på kroppen hvor surt det var å ikke kunne bevege seg uten å bli sliten. Følelsen sitter ennå godt i kroppen.
– Jeg husker at jeg tenkte; «pokker, er jeg virkelig så dårlig trent?» Jeg forstod først da, at det kom altfor mange kalorier inn, kontra de få som fikk komme ut.
Kona til Per-Arvid delte bekymringen hans, og fulgte opp med et krav om at noe måtte skje, dersom ikke vekta skulle fortsette å vippe feil vei.
Nye sko ble kjøpt inn, og den første kilometeren tilbakelagt. Heldigvis var viljestyrken til sogningen på rett plass til rett tid.
– Kroppen var totalt utkjørt etter én kilometer. Det var vondt, og det var hardt å innse hvor dårlig trent jeg var. Likevel tenkte jeg som så, at om jeg klarer én kilometer, så kan jeg vel klare litt til neste gang?
Neste tur økte Per-Arvid til fem kilometer, godt hjulpet av løpeappen til Nike, hvor han ble heiet frem for hver eneste treningsøkt som ble gjennomført. På samme tid merket han at det skjedde noe med vekta. Pila gikk relativt fort nedover fra 122 kg, og da han var nede i 100 kg, gjennomførte han sitt første løp Straumemila på Sotra med tiden 45:58.
– Jeg veide 100 kilo og var fortsatt lubben, så det er klart det var tungt, ler han.
Foto: Privat
Fokuser der du er nå
Andreas Skjetne jobber som redaktør for treningsbloggen hos EVO Fitness og er en av Norges mest erfarne personlige trenere med over 10 000 gjennomførte timer bak seg. Han har deltatt fast i birkebeinertrippelen, fullført en rekke maraton og ultramaraton, og hjelper i dag vanlige mennesker å utføre store idrettsprestasjoner.
Når det gjelder å trene seg opp til å klare å gjennomføre et ultraløp, er Andreas klar med første bud:
– Det som er viktig å huske på i oppstarten, er at du må ta utgangspunkt i den fysiske formen du er i for øyeblikket, og ikke den formen du ønsker å besitte frem i tid. Mange starter for tøft både med tanke på antall økter og hvor lange treningsøktene skal være. Har du løpt lite eller har det gått for lang tid siden sist du løp jevnlig? Da vil kroppen være dårligere rustet for å tåle belastningen, sier han.
Trener du derimot smart, vil du ifølge Skjetne raskt kunne klare å løpe lengre turer uten problemer.
Til halv og videre til hel
Opplevelsen av å løpe mot andre med startnummer, skulle vise seg å gi mersmak hos Per-Arvid. Han ga alt han hadde på første løp, og ble sugen på flere utfordringer.
Første halvmaraton ble gjennomført i Åsane, og ettersom dette også viste seg å være gjennomførbart, så ikke maratonjegeren noen grunn til å stoppe her.
Kunne han klare 20 kilometer, så skulle han vel klare 40 også, mente sogningen, og dermed var påmeldingen allerede sendt til hans første maraton i Polen, der kona hans kommer fra.
– Jeg meldte meg på et 16 ukers treningsprogram og fulgte det slavisk for å klare å gjennomføre. Det var ikke alltid like god stemning i heimen når jeg en tid prioriterte løping fremfor andre ting, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle jeg klare, og det var min måte å forberede meg på, sier Per-Arvid, med et blikk så intenst at det ikke er tvil om at han brenner for å nå målene han setter seg.
Det han derimot ikke hadde tatt høyde for, var at løpet gikk i august når gradestokken bikka godt og vel 30 grader. Varmen ble en ekstra påkjenning for kroppen som han ikke var helt forberedt på.
– Jeg lovte meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen, jeg starta altfor raskt og det var i tillegg umenneskelig å løpe i den varmen. Likevel, etter noen dager med stive og støle muskler, begynte jeg å fantasere om å løpe enda lenger, nysgjerrig på hvor langt kroppen min kunne ta meg.
Fra 42 til 100 km
Det ble ingen mellomting mellom maraton og ultraløp. Per-Arvid jaktet på nye utfordringer, og i 2018 meldte han seg på UltraBirken (60 km) og deretter Bergen Ultra (100 km). Mest for å se om han faktisk klarte å løpe så langt. For å forberede seg, la han inn noen lengre turer på lav intensitet, men jobbet mest med det mentale via et treningsprogram fra Olympiatoppen. Selve løpet delte han opp i mindre deler på fem kilometer, som ble til små delmål underveis.
Det endte med andreplass blant de fire som fullførte hele løpet på 100 kilometer.
– Kroppen gikk i stå i etterkant, og jeg husker det var vondt overalt. Musklene rista og det verka helt fra leppene og ut i fingertuppene. Jeg torde ikke stoppe å løpe, da hadde jeg aldri klart å komme meg videre. For å klare å gjennomføre måtte jeg klare å overbevise kroppen om at dette gikk helt fint, selv om hjernen gjorde alt den kunne for å påvirke meg til å stoppe. For meg fungerer det å visualisere at jeg former smerten til en ball, som jeg bokser vekk med full kraft, sier han og viser tydelig med hendene hvordan han ser det for seg mentalt.
At mannen har viljestyrke, det er det ingen tvil om. Likevel er det sant som han sier; «kan andre, så kan vel jeg og?»
Den viktige mestringsfølelsen
Andreas Skjetne påpeker at Per-Arvid er et klassisk eksempel på en person som har blitt bitt av løpebasillen, og applauderer stå-på-viljen han viser.
– Mestringsfølelsen han får av å gjennomføre nye utfordringer og å nå nye mål veier tyngre enn motstanden han møter når motivasjonen er lav. De gode opplevelsene og selvtilliten som skapes av en såpass stor livsstilsendring gir ofte en boost som varer livet ut, avslutter han.
Per-Arvids tips til deg som vil begynne med ultraløp
- Sett deg små oppnåelige mål.
- Ikke tro at du skal bli verdensmester med én gang.
- Lær deg å nyte underveis. Finn glede i at kroppen klarer å transportere deg langt på egenhånd.
- Disponer kraften din riktig og lytt til alle parametre, pulsen skal ligge lavt, omkring sone 2.
Ekspertens tips til gryende ultraløpere
Start forsiktig og gi deg selv tid til å komme i form
Kroppen er bedre rustet til å tåle flere korte økter i starten, sammenlignet med færre og lengre økter. Pass på å ikke løpe for langt de første ukene, men øk gradvis oppover, både i antall økter og km pr økt.
Hvor du skal starte avhenger av form og erfaring, men prøv å holde deg til en utvikling på maks 12 kilometer per økt hver uke. De fleste vil fint kunne gjennomføre et ultraløp med 23 treningsøkter i uka hvis de trener smart.
Varier treningen
Ulik trening gir ulik effekt, så varier mellom intervalltrening og langturer. Intervalltrening vil øke oksygenopptaket og gi deg muligheten til å løpe fortere. På sikt vil det som var tøffe intervaller bli farten du holder sammenhengende på lengre turer.
Langturer i rolig fart vil gi deg utholdenheten du trenger for å kunne fullføre ønskede konkurranser, men her må du være smart og ikke løpe for fort. Målet med denne treningsformen er at kroppen skal bruke energien «smartere» og kunne gi mulighet for høyere fart på sikt.
Få kontroll på intensiteten
For de fleste er det vanskelig å anslå hvilken fart som er riktig for de ulike treningsformene. Dette er noe som må erfares, men som kan gjøres lettere ved bruk av pulsklokke. Ved å sikre riktig intensitet i treningen vil utbytte og resultat bli bedre.
Finn en fast runde på en god lengde og test formen regelmessig, lag ditt eget testløp og kontroller fremgangen.
Tren spesifikt
Ultraløp går som regel i terrenget og da må du trene på samme underlag. Legg langturen til skogen og veksle mellom sti og grusvei. Mykere underlag gir mindre belastning for benmuskulaturen, noe som gir rom for mer trening. Intervallene anbefaler jeg å gjennomføre på bane, et flatt asfaltdekke eller samme sted i skogen hver gang. Målet er å øke oksygenopptaket, men det koster å presse seg, derfor er det fint å kunne måle fremgangen fra økt til økt.
