Formtopping

Formtopping


Vi har alle skjønt at formtopping innebærer redusert treningsmengde – men hvor lenge skal formtoppingen vare, og hva skjer egentlig i kroppen når vi topper formen?

Vi har alle ulike motivasjoner for å løpe. Felles er at det må være et mål og en mening med løpingen. En urkraft som driver oss alle er opplevelsen av mestring og fremgang. Det kan vi oppleve i den daglige treningen vår, men for mange er konkurranser den ultimate testen. Det meste av treningstiden bruker vi på å finne ut hvordan vi bør trene for å øke kapasiteten vår og ha en formkurve som peker oppover.

Den siste lille prosenten før en konkurranse kaller vi formtopping, og den skal sørge for at vi prestere den dagen det gjelder. Paradoksalt nok bør vi her trene mindre for å prestere bedre. Hvor lenge skal formtoppingen vare? Hva bør treningsmengden og innholdet være? Og hva skjer med de fysiske egenskapene våre hvis vi topper formen riktig?

Hva er “form”?

Du møter en løpevenn du ikke har sett på en stund. Spørsmålet du kan banne på at kommer tidlig i samtalen er: “Hvordan er formen?”. Hvis du er lei av spørsmålet foreslår jeg at du svarer “Pære. Jeg har pæreform om dagen”. Haha, veldig morsomt. Alle løpere vet at vi spør om formen til kompisen fordi vi lurer på hvordan kapasiteten er. Har du fått trent bra og utviklet kapasiteten din? Det er det vi egentlig mener.

Kroppen trenger tid på å respondere på stimuliet treningen gir deg. Å utvikle kapasiteten din og på den måten komme i bedre form tar derfor lang tid. Ferske løpere kan utvikle formen langt raskere og i større grad enn mer erfarne løpere. Men felles for alle er at vi ikke snakker om timer, dager eller en uke for å se en betydelig formutvikling. Vi snakker minimum om måneder.

Vi tenker oss nå at kroppen og kapasiteten vår er en motor. Vi bruker det aller meste av treningstiden vår på å bygge motoren større slik at vi kan løpe lengre og raskere. Det kan være lett å tenke: “Når jeg topper formen må jeg legge på et ekstra gir i treningen for å sørge for at motoren blir så stor som mulig”. Feil. Det handler ikke om å bygge motoren. Det handler om å trimme den og ta vare på den. Olje alle delene slik at maskineriet går som smurt og sørge for at vi har en full tank med drivstoff.

Hvis formen vår er en kake, så er smør, sukker og mel de grunnleggende ingrediensene vi jobber lengst med å få riktig. Skal kaken være tipp-topp til servering må vi ha topping. Det siste kirsebæret som får alt til å henge sammen. Formtopping er nettopp det: En siste topping som gjør at vi får ut det fulle potensialet av motoren vi har brukt så lang tid på å trimme stor og sterk.

Det handler om å trimme motoren og ta vare på den. Olje alle delene slik at maskineriet går som smurt og sørge for at tanken er full av drivstoff.

Den viktigste ingrediensen er drivstoff

For at motoren vår skal kunne gå for full maskin på konkurransedagen må vi ha rikelig med drivstoff. Vi kan skru og trimme på motoren alt vi vil, men uten nok drivstoff tilgjengelig vil den ikke kunne gå for full maskin hele veien til mål. Drivstoff i denne sammenhengen er overskudd av både fysisk og mental energi. Den viktigste ingrediensen i hver eneste formtopping-strategi er derfor å redusere treningsbelastningen. Trener vi mindre gir vi kroppen og hodet mer tid til å hvile og bygge overskudd. Husk at trening gir stimuli og bryter ned kroppen. Det er når vi hviler mellom øktene at vi blir sterkere.

Hvilken strategi er best?

Vi kan bruke flere ulike strategier når vi reduserer treningsbelastningen. Vi kan redusere intensiteten, antall treningsøkter og varigheten på de ulike øktene. Vi kan også fordele reduksjonen av trening over en lengre eller kortere formtoppingsperiode på ulike måter. Så hva er best å gjøre? Det finnes ingen eksakt fasit, men vi har noen gode konkrete retningslinjer.

Reduserer vi treningen for lite får vi ikke nok overskudd. Reduserer vi for mye, for lenge, får vi ikke nok treningsstimuli og formkurven peker nedover. Det er gjort mange gode studier på formtopping, med ulik konklusjon om hva som er det optimale. Ser vi på alle studiene samlet, så ser vi likevel en klar trend som vi legger til grunn for vår anbefaling:

Reduser treningsvolumet med 30–60 prosent over en periode på 1–3 uker. Hvor mye og hvor hardt du har trent i perioden før legger føringer for hvor lang formtoppingsperioden bør være. Trener du veldig hardt i flere uker i forkant og er helt på stålet, bør fomtoppingen vare lenger. Jo lengre formtoppingsperioden er, jo mindre kan du tillate deg å redusere treningen, fordi du vil ha lengre tid til å bygge overskuddet som trengs.

Velger du en periode på tre uker – sikt mot 30 prosent reduksjon. Velger du to uker ­ sikt mot 40­–50 prosent reduksjon. Og velger du kun én uke – sikt mot 50–60 prosent reduksjon. Prøv den løsningen som passer din hverdagslogistikk og motivasjon best. Ikke vær redd for å eksperimentere. Prøv ulike løsninger til ulike konkurranser og reflekter over hva som fungerer best for deg.

I en hverdag med mange andre gjøremål enn trening kan det være lett å se på formtoppingsperioden som en mulighet til å få gjort mye annet arbeid, siden du bruker mindre tid på trening. Husk at målet med formtoppingen er at du skal få overskudd også mentalt. Er det gjøremål som er lystbetont og ikke suger krefter, kjør på. Pass likevel på at du sitter igjen på slutten av dagen med en følelse av velvære og at du ikke er stresset. Ha i tillegg som mål å få godt med søvn og å spise nok og fornuftig gjennom dagen for å fylle tanken med drivstoff.

Hvordan skal jeg kutte belastningen?

Det er flere måter vi kan redusere treningsbelastningen vår på. Vi kan redusere intensitet, total varighet og frekvensen (hyppigheten) på øktene våre. La oss ta et eksempel på en løper, Marte. Marte trener fire ganger i uka, der hver treningsøkt er 1,5 time lang og to av øktene er harde intervaller. Treningsbelastningen skal reduseres med 50 prosent.

Én måte å redusere belastningen kan være å redusere til to økter i uka der begge er 1,5 time lang, hvorav én økt er harde intervaller. En annen måte kan være å beholde alle fire økter, redusere varigheten litt og kun trene rolig. Begge disse modellene har noen klare svakheter.

For å beholde et tilstrekkelig treningsstimuli samtidig som vi bygger overskudd, trenger vi å beholde hyppigheten på øktene. Vi vil også beholde samme antall rolige og harde økter. Vi trenger å beholde hyppigheten for å opprettholde løpsfølelsen og en god mekanikk i steget vårt. Det bør ikke gå lenger tid mellom øktene dine enn vanlig. I tillegg trenger vi stimuliet de intensive øktene gir oss for å opprettholde et stimuli over et bredt spekter av intensiteter.

Den beste løsningen er derfor enkel å huske. I Martes tilfelle – behold alle fire øktene, og kutt alt med 50 prosent. En rolig løpetur på 1,5 time blir til 45 minutter. En intervalløkt på terskelintensitet som normalt er 8 x 1000 meter blir til 4 x 1000 meter. På en slik redusert kvalitetsøkt kan du tillate deg å løpe på litt høyere intensitet enn normalt hvis beina føles friske. Pass godt på at det ikke blir veldig mye hardere, målet er å sitte igjen med en følelse av overskudd også etter økta.

Reduserer vi belastningen på denne måten klarer vi å bygge overskudd samtidig som vi ivaretar kapasiteten og løpsfølelsen vår. Fordi løpsfølelse og teknikk står sentralt, bør treningen i formtoppingen være veldig spesifikk mot konkurransen. Er konkurransen flatt på asfalt løper du i all hovedsak flatt på asfalt under formtoppingen. Skal du løpe et superteknisk løp på sti bør du oppsøke tekniske stier både på rolige og harde økter under formtoppingen. Det tar tid å bygge kapasitet, men løpsfølelse kan komme og gå relativt raskt. Å trene i det samme terrenget du skal løpe konkurranse i de siste ukene, øker både selvtilliten og opprettholder god teknikk.

Bruk også det samme utstyret som du skal bruke i konkurransen. Hvis du har kjøpt superdyre karbonplate-sko du ikke vil slite ut, trenger du ikke bruke dem på alle øktene. Ta de heller på deg på utvalgte hardøkter som går i konkurransefart for å forberede deg på hvordan det vil bli på konkurransedagen. Skal du løpe et ultraløp i terrenget? Bruk formtoppingsperioden til å teste alt av utstyr du kommer til å bruke i konkurransen. Pakk løpesekken på samme måte og ta på deg den samme t-skjorta for å sjekke at det ikke gnager i armhulene. Test ut ulike sko i både regn og oppholdsvær for å være forberedt på hvilket skopar du skal velge på løpsdagen. Ikke overlat noe til tilfeldighetene.

Spesifikk trening og gjennomtenkte valg av utstyr er nøkkelen til suksess.

Martes eksempel :

En normal uke:

Mandag: Rolig løp 1,5 time
Tirsdag: FRI
Onsdag: Terskelintervall 8 x 1000 m
Torsdag: FRI
Fredag: Rolig løp 1,5 time
Lørdag: FRI
Søndag: Bakkeintervall VO2 max 6 x 3 min
Totalt: 6 timer (50 min hardt)

Formtopping:

Mandag: ROlig løp 45 min
Tirsdag: FRI
Onsdag: Terskelintervall 4 x 1000 m
Torsdag: FRI
Fredag: Rolig løp 45 min
Lørdag: FRI
Søndag: Bakkeintervall VO2 max 3 x 3 min
Totalt: 3 timer (25 min hardt)

TTT – Trust the taper

I idrettssammenheng er tapering det engelske uttrykket for å toppe formen ved å redusere treningsbelastningen.

“Trust the taper” har blitt et uttrykk som følge av at mange blir usikre på egen form under formtoppingen. Når vi reduserer treningsmengden opplever mange å føle seg tung og treg i steget de første dagene. Da er det lett å trekke raske konklusjoner. “Det er fordi jeg gjør noe feil” eller “Jeg må trene mer, så føler jeg meg kvikkere”.

Ha is i magen. Vit at dette er helt naturlig, og at du etter noen dager med tunge bein vil komme ut på den andre siden med masse overskudd og god respons i steget. Hvis du kjenner deg igjen i dette kan det være lurt å velge en formtopping-modell som går over for eksempel to uker istedenfor én uke. Da kommer du deg gjennom den tunge perioden og får tilbake det kvikke steget i god tid før konkurransen. Det gir selvtillit.

Gjør det enkelt. Bestem deg for en varighet på formtoppingen og kutt treningen med de nødvendige antall prosent. Fordel nedskjæringen mellom alle øktene dine, og behold både rolige og harde økter. Slapp av, spis godt, sov mye og gjør ting som får deg i godt humør. Så sees vi struttende av energi på startstreken!

Fit for fjelløp

Fit for fjelløp


Nå åpner samfunnet sakte men sikkert opp igjen. Fortsetter ting å gå riktig vei vil det være et mangfold av løp å velge i når høsten kommer. Er du en av de som har løpt dine kilometer på asfalt og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Alt om halvmaraton

Alt om halvmaraton


En overkommelig, passe utfordrende og utrolig morsom distanse. Her er litt historie, en drøss med økter, kloke ekspertråd fra Sondre og Jack og en suksessoppskrift fra 1982.

Kjenner du til den argentinske løperen Delfo Cabrera? Antakelig ikke. Vel, han vant det søramerikanske mesterskapet i 1952, på tiden 1:09:19. Dette var – så vidt vi vet – verdens første halvmaratonløp.

Likevel hersker det mye tvil og forvirring rundt halvmaratondistansens inntog i den offisielle friidrettsverdenen. Det var ikke før i 1965 at det internasjonale friidrettsforbundet godkjente verdensrekorder på distansen. Første offisielle verdensrekordholder på halv distanse var den engelske løpelegenden Ron Hill, med tiden 1:05:44.

Løpelegenden Ron Hill fra England var den første innehaveren av en offisiell verdensrekord på halvmaraton. I dag er han kanskje mest kjent som run streak-kongen som løp hver dag i 52 år.
Foto: CC 0 Fotograf: Ukjent

Etiopiske Abebe Bikila hadde riktignok løpt raskere året før, men blant annet grunnet en ikke-kontrollmålt løype, ble det altså Ron Hill som stakk av med den første tittelen. Deretter har rekorden gradvis krøpet nedover mot timen.

I løpet av 70-tallet var den nede på drøye 1:02, og i løpet av 80-tallet var den senket ned til solide 1:00:10. Kenyanske Moses Tanui var den første til å bryte 60-minuttersgrensa i 1993, og etiopiske Haile Gebreselassie snek seg under 59 minutter i 2006. Er en sub 58 mulig? Under København halvmaraton i fjor beviste kenyanske Geoffrey Kamworor at det antakelig er det, ved å løpe på 58:01.

Vår mann, Sondre Nordstad Moen er ikke langt bak. Han forteller til Runner’s World at hans neste mål for halvmaraton er å senke persen fra 59:48 til under 59 minutter.

På kvinnesiden var det tre kvinner som byttet på å kalle seg verdensrekordholder: amerikanske Joan Benoit, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz. I løpet av dette tiåret gikk rekorden fra 1:13:26 (Benoit) til 1:08:32 (Kristiansen). Utpå 2000-tallet tok kenyanerne over tronen. I slutten av februar i år ble det satt ny verdensrekord av etiopiske Ababel Yeshaneh, med tiden 1:04:31.

Det var ikke før i 1992 at det internasjonale friidrettsforbundet arrangerte et offisielt verdensmesterskap for halvmaraton. I år arrangeres verdensmesterskapet på distansen i Gdynia, Polen. Løpet skulle egentlig gått 29. mars, men er som alle andre arrangement flyttet til oktober.

Populær og overkommelig

Tidene blir raskere og raskere, og distansen blir mer og mer populær. Ifølge Kondis sin statistikk, deltok over 35 000 løpere i Norge på halvmaraton i løpet av 2018. Samme år skriver Dagsavisen at over 12 000 av de nesten 19 000 fullførende i Oslo Maraton, deltok på halv distanse. Runner’s World arrangerte selv et virtuelt løp i påsken – Langfredagsmaraton – der kun 170 av de drøyt 1400 løperne valgte maraton over halvmaraton.

– Det er veldig mange som liker halvmaraton, deriblant jeg, sier Jack Waitz, og oppsummerer det slik:

– Det handler om å løpe to 10-kilometere så nærme toppfarten som mulig. Hvis forberedelsene er gode, så er det ikke så plagsomt å ligge på den farten for folk flest.

Den erfarne løperen og løpetreneren forteller at gjennomsnittstidene på halvmaraton stort sett ligger på litt over to timer. Med andre ord er man ute like lenge som en god maratonløper, og går gjennom de samme fasene, opplever det samme. Det er en akkurat passe lengde, en akkurat passe utfordring.

– Jeg pleier å si at om du trener for 5, 10 eller halv, så er det ikke så mye som avviker i treningen. Det er maraton som skiller seg ut, da det krever lange turer. De trenger du ikke til de kortere distansene. Det holder med maks to mil. Skal du løpe halvmaraton for første gang og ikke bryr deg så mye om tiden, ligger du godt an hvis du har hatt rolige treningsturer på opp mot to mil. Og så gjelder det å trene på den farten du ønsker å oppnå, det kommer du ikke utenom. Uansett om du skal løpe på to timer eller 1:25, så må du ha noen økter hvor du nærmer deg terskelfarten.

Disponering og fokus underveis

For de som allerede har løpt distansen et par ganger, og som ønsker å bedre seg, er det de små detaljene som gjelder. Hodet må være påskrudd hele veien for at ikke farten ubevisst skal dabbe av.

– Det mest krevende med halvmaratondistansen mener jeg er fokuset du må ha for å holde oppe farten mellom kilometer 13 og 18. Etter 13–14 kilometer må du hele tiden presse litt og litt mer for bare å holde farten oppe. Med samme innsats er det lett at farten synker et par sekunder på kilometeren, sier Sondre Nordstad Moen.

Den rutinerte langløperen har tilbrakt hele våren i Kenya for et lengre treningsopphold. Han mener at det å ha en plan over disponeringen av løpet er lurt.

– De siste tre kilometerne tilsvarer godt under ti minutter løping for de som løper raskest, og det er sjelden vanskelig å presse seg maks da. Riktig åpningsfart på de første 5–7 kilometerne er kritisk hvis man ønsker å få ut det man er god for. Det er viktig å ha en plan på forhånd. Å løpe andre halvdel 10–20 sekunder raskere enn den første, gir stort sett det beste resultatet.

Suksessoppskrift fra 1982

I 1982 hadde Grete Waitz satt verdensrekord på halvmaraton i Gøteborg i mai. Da Oslo Maraton ble arrangert to måneder senere, løp hun faktisk to minutter raskere, men rekorden ble aldri godkjent som verdensrekord.

– Det var ikke sertifiseringer av løyper den gangen, så vi vet ikke hvor nøyaktig hvor lang den løypa var, men at hun gjorde et kjempeløp er klart, forteller Jack Waitz.

Her er et utdrag fra treningsdaboken hennes fra to uker før løpet i Oslo.


En tøff 15-kilometer

En økt Jack har brukt mye på utøverne sine er en 15-kilometersøkt som han selv betegner som ganske tøff. Du løper i vanlig fart de første og siste fem, mens de midterste fem kilometerne skal være i nærheten av halvmaratonfarten din.

Tempo på bane

En annen økt han trekker fram som gunstig i forarbeidet til halvmaraton, er 400-metere på bane. Grete kjørte mye av dette, og som vi kan se ut ifra treningsdagboken, ble de gjennomført tirsdagen før det uoffisielle rekordløpet i Oslo. Opp mot 12 400-metere i rask fart, med ett minutt pause.

– Her må man prøve seg fram. De siste skal gå raskest, forteller Jack, og legger til at den tøffe 15-kilometeren, tempoøkter a la 400-meterne, de gode gamle tusenmeterne og lange turer er en god suksessoppskrift.

Halvmaraton vs maraton

Sondre Nordstad Moen kjører ulike spesifikke økter før halvmaraton kontra en maraton. Forskjellen ligger både i volumet og intensiteten/farten på øktene.
– Mens jeg løper rundt 14–18 kilometer rundt konkurransefart på intervaller for halvmaraton, er volumet på maratonøktene rundt 20–30 kilometer, forteller han.

Foto: Tore-Erik Thoresen

Eksempel på halvmaratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 2000 m i halvmaratonfart. Pause 400 m jogg på 2 minutter. 
  • 2 × 3000 m i halvmaratonfart (3 minutter stående pause) + 10 × 1200 m, 3–5 sek/km raskere enn halvmaratonfart (2 minutter stående pause). Totalt 18 km. Økten løpes på bane.
  • 5 × 3 km i halvmaratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten. Totalt 20 km kontinuerlig.

Eksempel på maratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 3 km i maratonfart eller 1–2 sek/km raskere, med 1 km pause på 85–90 % av dragfarten (totalt 28 km kontinuerlig).
  • 5 × 5 km i maratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten (totalt 30 km kontinuerlig).
  • 9-7-5-4-3-2-1 km med 3 minutter jogg som pause. Maratonfart og 1–2 sek/km raskere for hvert drag. Totalt 31 km med intervaller. 
Ingen fest med gentest

Ingen fest med gentest


Genene påvirker hvordan du presterer, sånn er det bare. Men dagens gentester er ikke i nærheten av å kunne fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan for å ha sjans til å nå verdenstoppen eller for å forbedre tiden din på mila. Så ikke kast bort penger på gentester og utsett absolutt ikke barn for det! Det mener forskeren i idrettsgenetikk Mikael Mattsson.

Allerede i gymtimene på skolen kunne man se et mønster. Noen elever så ut til å løpe 60-meteren raskere enn lynet, mens andre med tilsynelatende lignende fysikk bare kunne drømme om å løpe om kapp med de der fremme. Det samme gjelder lengre distanser – noen bare har det, det virker som om de er født med god kondisjon. Men hva avhenger dette egentlig av?

Ulike genetiske forutsetninger

Den største grunnen til at vi responderer ulikt på samme type trening er at vi er født med ulike egenskaper. Vi har helt enkelt ulike genetiske forutsetninger for å bli gode på 100 meter eller maraton. Derfor er det forståelig at mange vil finne ut av hvilket gensett de har. De vil jo finne ut av hva de kan bli skikkelig gode på og forstå hvordan de skal trene. I 2014 var Usbekistan det første landet som lot den nasjonale olympiske komitéen offisielt bruke gentester på tiåringer for å undersøke deres idrettslige potensial.

Ulike typer tester

Det faktum at gener spiller en rolle og at de kan analyseres har dessuten resultert i at en lang rekke foretak forsøker å tjene penger på det gjennom å selge gentester direkte til deg som konsument. Innen sport- og treningssegmentet sier de å kunne kartlegge både dine forutsetninger for å bli god og hvordan du skal trene for å nå dit.

Visse tester baseres på én eneste gentype. Andre utgir seg for å være mer komplette og sender tilbake en rapport på nesten 200(!) sider. De enkleste koster noen hundrelapper og de dyreste over 10.000 kroner. Men selv de enkleste hevder å kunne uttale seg om du enten har utholdende eller eksplosiv muskulatur, om du enten bør bli maratonløper eller sprinter. Selv de enkleste testene gir deg anbefalinger om hvilken trening som er best, basert på hvilken genotype du har, og de skriver at resultatet er 99,5 prosent sikkert.

Det er ingen vits å nevne ulike foretak eller rangere hvor bra testene er. Helt enkelt fordi det er som å velge mellom pest eller kolera: Alle er meningsløse. Man kan spørre seg selv hvordan det egentlig er lov å selge disse testene.

Svaret er dels at det handler om ny teknologi der regelverk og lover er for langsomme til å henge med. Dels at testerne «gjemmer seg» i paradokset mellom hva som er statistisk signifikant og hva som er praktisk relevant. Med andre ord kan et gen fra et vitenskapelig perspektiv påvirke for eksempel evnen til fart, men det er så liten påvirkning at det i virkeligheten er irrelevant.

Umulig

Om vi går tilbake til Usbekistans testsystem, så tenkte man at om man testet 50 gensett så skulle man kunne avgjøre om et barn har sjans til å bli fremgangsrik idrettsutøver eller ikke. For å få en forståelse av størrelsen på hvor mange gener som påvirkes av trening, kan en svensk studie fra 2014 nevnes hvor forskerne viste at over 4 000 gener ble påvirket av tre måneders trening. Og det var bare utholdenhetstrening. (Totalt finnes det drøyt 21 000 gener i menneskets DNA.)

Det er altså helt urimelig at de testene som er mulig å kjøpe, som i beste fall undersøker noen titalls genvarianter, kan gi noen praktisk relevant informasjon.

ACTN3

Det genet som det finnes desidert mest forsking på innen idrettsprestasjon heter ACTN3. Den koder et protein som finnes i raske muskelfibre, og det finnes en vanlig genvariant som gjør at proteinet ikke fungerer. Det er ikke så rart at du behøver en fungerende variant for å kunne vinne 100-metersfinaler.

Til tross for at det er vitenskapelig glassklart at den påvirker hurtighet, utgjør det i et større perspektiv kun i underkant av ett prosent av hele prestasjonen. Dermed er den ikke avgjørende i noe annet enn en sprint på aller høyeste nivå. For din maratonprestasjon spiller det overhode ingen rolle hvilken variant av ACTN3-genet du har.

For noen år siden gjorde jeg en test for SVT der svenske Runner’s World sin redaktør, den tidligere maratonstjernen Anders Szalkai, ble gentestet og prøver ble sendt til flere av de foretakene som selger tester. Når svarene kom tilbake var forslagene deres enstemmig: Szalkai hadde sprintgenet og burde satse på korte løp.

Kommersielt vs forskning

2014, med genetikkforskningens tidsberegning, er nesten steinalderen. Til tross for dette har det stort sett ikke skjedd noe som helst av markant verdi innen idrettsgenetikk siden det. Det året ble det holdt en konferanse på den greske øya Santorini hvor stort sett alle betydningsfulle forskere på feltet var invitert.

Vi var helt enige om at de kommersielle foretakene kraftig overdrev de resultatene som forskningen faktisk viste.

En av de artiklene som ble publisert etter konferansen klargjorde at ingen barn eller unge utøvere burde utsettes for gentester for talentseleksjon eller for å styre trening. Min forskningsgruppe på Stanford skrev til og med en artikkel om emnet.

Ut ifra den rådende kunnskapen innen medisinsk genetikk forklarte vi at mange av problemene innen idrettsgenetikk baserte seg fremfor alt på to ting: dels på å få forsøkspersoner i studiene, dels på at de metodene som ble brukt ofte hadde en innebygd bias (partiskhet). Dette hadde ledet til feilaktige korrelasjoner og overdrivelse av effekten. Det innebar blant annet at det var veldig få genvarianter som fantes konsekvent i flere ulike studier. Og det er derfor man i dag kan se ulike tester som sies å måle det samme, men som er basert på ulike studier og derfor tester ulike gener.

Lite ny forskning

De fem siste årene har feltet stått stort sett stille mens forskerne har gjort enten flere studier på genvarianter som allerede er kjente, eller så har det blitt skrevet oversiktsartikler, altså artikler som sammenfatter et tema, men ikke kommer med ny forskning. Dette har ironisk nok gjort at det har kommet nesten like mange oversiktsartikler som originalstudier.

I en av de nyere artiklene skrev den amerikanske fysiologen Michael Joyner at det har vært kjent siden tvillingstudier på 1980-tallet at det finnes en genetisk komponent til utholdenhetsevner. Men hans hovedsakelige konklusjon var at det er ytterst tvilsomt om det finnes noen tydelige forhold mellom viktige fysiologiske variabler (VO2maks, anaerob terskel og løpsøkonomi) og genvarianter.

Hvorfor er det da så vanskelig? I noen tilfeller er betydningen av en viss genvariant veldig enkel og tydelig. Eksempelvis forårsakes nervesykdommen Huntingtons sykdom av én eneste genvariant, og om du har den så får du med 100 prosents sikkerhet sykdommen. Mindre alvorlige lidelser som laktoseintoleranse er også relativt enkle, enten har du fungerende enzym eller ikke. Jo mer kompleks en egenskap er, desto flere gener er innblandet, og idrettsprestasjon er ekstremt komplekst!

Distansekongen fra nord

Distansekongen fra nord


Nord-Norges beste tider på 5000 og 10 000 meter har stått uberørt siden 1978, en tid hvor pulsklokke og karbonsko var fremmedord. Innendørshaller var det heller ikke flust av, men en lang korridor på et psykiatrisk sykehus gjorde nytta for...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Runner’s World Camp

Runner’s World Camp


RWC står ikke bare for Runner’s World Challenge. Nå arrangerer vi i samarbeid med Springtime Travel også løpecamper i Norge.

Springtime og Runner’s World arrangerer løpehelger med løpeglede og inspirasjon, trening og sosialt samvær i samarbeid med lokale instruktører på en rekke destinasjoner i Norge sensommer/høst 2020.

For hvem?

Runner’s World Camp er for deg som ønsker en aktiv helg med mye trening, og for deg som liker å trene sammen med andre, men på ditt nivå. Vi har program tilpasset både for nybegynnere og mer erfarne løpere. 

Våre instruktører har relevant kompetanse og erfaring og er enten ansatte i Springtime, Runner’s World, eller er lokale instruktører vi samarbeider med. De ulike kursene har noe ulik innretning, basert på de lokale instruktørenes spisskompetanse, men basisen er lik: løp og løpeteknikk – mye trening og inspirasjon.

Hvor og når?

RW Camp er foreløpig satt opp fire steder:

Ringerike: 14.–16. august – Basecamp: Klækken Hotel.

Haugesund: 28.–30. august – Basecamp: Hotel Clarion Amanda,.

Bergen: 11.–13. september. Basecamp: Scandic Bergen City

Trøndelag: 11.–13. september. Basecamp: TBA

Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Hvem er med?

Av Runner’s World-profiler kan du møte Ninjagirls i Haugesund, Thea Bækkevold i Trøndelag og Jenny Midbjer og Sara Skarabot Pedersen fra redaksjonen, som vil være i med som instruktører flere steder. I tillegg har vi med oss Kirsten Maraton Melkevik, BT Taranger og Hilde Johansen – for å nevne noen.


Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Early bird-tilbud fram til 10. juli!