Foregangskvinner
Tony Duffy/Allsport/Getty Images

Foregangskvinner


Joan Benoit sitt steg over målstreken til seier i den første kvinnelige, olympiske utgaven av maratondistansen var et enormt steg for likestilling.

Da den beskjedne, upretensiøse skikkelsen til Benoit den 5. august 1984 entret pastellmekkaet inne i Los Angeles Coliseum, skulle de siste 400 meterne av den første kvinnelige olympiske maraton bli et øyeblikk som endret løpingens ansikt for alltid.

Foran et hyllende publikum og øynene til verden, løp hun seiersrunden og krysset målstreken på tiden 2:24:52. Tiden ble kronen på verket til en prestasjon som bar den historiske tyngden av kampen om likestilling i løping. Samtidig var dette personlig for Benoit det en krevende skadeperiode med mye usikkerhet munnet ut i, selv om størsteparten av publikum var uvitende om at det var et comeback mot alle odds de var vitne til.

Da Joan Benoit startet å løpe kunne ikke omgivelsene vært mer ulike folkemassen hun skulle få oppleve i LA Coliseum. Vissheten om at løping ikke var en passende fritidsaktivitet for en ung pike på tidlig 1970-tall, gjorde henne selvbevisst, og hun spaserte rolig til stiene i Fort William Park. Området rett ved der hun bodde i delstaten Maine ga henne plass og stier hvor hun kunne løpe av hjertens lyst før hun gikk hjem igjen. Slik holdt hun på helt til hun en dag så en dame hun gjenkjente som cox-en i åtterbåten til Princetons universitetslag: hun løp på gata!

– Jeg sa, «Vet du, hvis hun kan gå ut og løpe sånn så kan jeg det òg», husker Benoit.

– Jeg så meg aldri tilbake.

16. mai 1957 ble Benoit født i byen Cape Elizabeth og fra en tidlig alder elsket hun sport og idrett. Så fort både hun og brødrene kunne gå, fikk de ski festet på føttene, og hun spilte også tennis, basketball, lacrosse og landhockey. Men det var skikjøringen som var hennes første kjærlighet og det var i den grenen hun drømte om en olympisk deltakelse. Maratonhistorien er i så måte preget av tilfeldigheter etter at 16-år-gamle Benoit brakk benet i et skirenn. Rådene for opptreningen inkluderte løping for å bygge opp styrken, og det var slik hun forelsket seg i den nye sporten.

Innen et år hadde hun kvalifisert seg til ungdoms-OL i North Carolina, men det var ingen lengre distanser hun kunne løpe. Dette var en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer og folk som kalte seg eksperter påsto fortsatt at hvis en kvinne løp mer enn en engelsk mile ville hun forårsake seg selv uopprettelig skade og antakeligvis aldri kunne få barn. Men med foregangskvinner som Bobbi Gibb og Kathrine Switzer på banen var endringens tid i emning. I 1966 ble Gibb den første kvinnen som fullførte Boston Marathon (selv om hun i utgangspunktet ble nektet å starte), og det påfølgende året ble Switzer den første kvinnen som løp med et offisielt startnummer til tross for at funksjonærer forsøkte å stanse henne i løypa.

I 1972 ble en ny lov som tok for seg kjønnsdiskriminering i utdannelse introdusert, og det ble mulig for Benoit å motta et stipend for løpingen. I 1979 mottok hun et Track and Field-stipend til North Carolina State og oppnådde status som en «All-American»-utøver. Samme året løp hun sin første store maraton i Boston og sjokkerte alle ved å vinne og samtidig senke løyperekorden med åtte minutter.

Endringens æra

Dette året viste seg å være et viktig år for kvinners maratondeltakelse, også her i Norge. På høsten knuste Grete Waitz sin egen verdensrekord under New York Marathon og ble den første kvinnen som løp sub-2:30 på tiden 2:27:33. Også i 1979 slo en gjeng kvinnelige løpere seg sammen og opprettet IRC – International Runners Committee – for å kjempe for kvinners rett til deltakelse i langdistanse under store mesterskap.

Støtten kom uventet nok fra et kosmetikkfirma som i august 1980 sponset en maraton i Battersea Park, London kun for kvinnelig deltakelse. 220 kvinner fra mer enn 27 land stilte til start, to dager etter distansen ble løpt under OL i Moskva. Løpet hadde som intensjon å trekke til seg maksimalt med oppmerksomhet og rette søkelyset mot olympiaden hvor kvinner ikke fikk løpe lengre enn 1500 meter. Kathrine Switzer ledet an kampanjen og ble i en løpsrapport beskrevet som «skinny-armed and hasn’t got huge calves: she’s slight and feminine and wears shoes with ankle straps which look sluttish but which others say are sexy”. Sportsreportere gjorde sitt eget utviklingspotensial tydelig, men kampanjen begynte i hvert fall å virke. I et tiår hvor maratonrekorden for kvinner raste fra 3:07 til Waitz’ 2:27 ble det vanskelig å holde på idéen om at kvinner ikke hadde utholdenhet, og det ble annonsert at de i Los Angeles skulle få løpe 42 195 olympiske meter.

Opp mot lekene i 1984 etablerte Benoit seg i verdenstoppen blant maratonløpere sammen med Waitz, Kristiansen og portugisiske Rosa Mota. Tilbake i Boston 1983 satte Benoit av gårde i et tilsynelatende hårreisende tempo. Etter åtte kilometer ledet hun med over ett minutt, og hun passerte 16K på 51:38. En mannlig løper la merke til farten hennes og advarte, «you better watch it, lady». Hun svarte med å vinne løpet og sette ny verdensrekord på 2:22:43, ett døgn etter Waitz hadde senket rekorden i London antakeligvis med håp om at den skulle stå lenger enn 24 timer.

Oppkjøringen mot OL gjorde det tydelig at for Benoit sto det om medaljens valør, og ikke hvorvidt det ble en. Men veien ble preget av overtrening som resulterte i en belastningsskade i kneet, og kun 17 dager før uttaket i mai 1984 gikk hun på krykker etter kikkhullskirurgi i leddet. Men det som virket katastrofalt skulle snu til noe ganske forbløffende da hun uka etter løp smertefritt. Hun gjenopptok umiddelbart den harde treningen, men med de nye tilpasningene for kneet gikk den store treningsmengden utover hamstringen. Den nye skaden skulle vise seg å være langt mer hemmende enn den opprinnelige, og én uke før uttaket kunne hun ikke løpe uten smerter. Det var alternativ behandling med en selvlært terapeut og et ikke-godkjent redskap, kalt en Acuscope, som ble desperasjonens løsning.

– Jeg vet ikke om Acuscopen var placebo eller ikke, sier Benoit.

– Det eneste jeg vet er at det virket.

Hun løp uttaket i en nærmest hypnotisk tilstand, i frykt eller kanskje med en forventing om at benet skulle gi etter når som helst.

–  Til denne dag vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom det løpet, forteller hun.

Men hun gjorde mer enn å komme seg gjennom, hun både kvalifiserte seg til OL på hjemmebane og vant løpet. Etterpå gråt hun av lettelse.

Ken Regan /Walt Disney Television via Getty Images

Fininnstille fokus

Med under 90 dager igjen til OL og søkelyset rettet mot henne returnerte hun til Maine hvor treningsintensiteten og alvoret økte. Nike som sponset henne var i ferd med å endre hele markedet for reklame i sport og idrett. De fremtredende kampanjene deres inkluderte store veggmalerier rundt i Los Angeles, blant annet av Benoit. Et over 12 meter høyt, livaktig bilde av rekordløpet hennes i Boston 1983 dekket hele siden av en bygning på Menlo Avenue, rett ved stadion Coliseum i downtown Los Angeles. Løperen på veggen ble som et publikum som fulgte med på Benoit og ga motivasjon og fokus.

– Jeg tenkte på arbeidet og det utallige kvinner og menn har ofret som hadde gjort det mulig for meg å løpe en olympisk maraton. Jeg var veldig bevisst på at jeg var en del av historien. Veggmaleriet fremsto som et symbol på alt det.

Det historiske ved tiden de var i gikk altså ikke Benoit hus forbi, og likestilling i øvelsene var langt fra komplett. I juni 1984 løp hun det olympiske uttaket i Coliseum for 10 000 meter hvor ironien var at det ikke var noen kvinnelig versjon av den øvelsen i selve lekene. Løpet ble kalt en «act of civil disobedience», og organisator Jacqueline Hansen mimrer:

– Da det ble annonsert at disse øvelsene ikke ville bli utført i de kommende olympiske lekene, buet publikum. Spontan jubel overtok da speakeren sa at kvinnene nå løp for å simpelthen vise at de kan.

Benoit vant med tiden 32:07 som var ny amerikansk rekord, men mange var fortsatt skeptiske til maratonsjansene hennes. En rask 10 000-meter var en ting, men en full maratondistanse med et trøblete kne i varmen og smogen i englenes by? Oddsen var heller i favør en norsk duell etter Kristiansen hadde vunnet London Marathon noen måneder tidligere, og Waitz året før hadde vunnet både den første kvinnelige maratonen i et verdensmesterskap så vel som London og New York Marathon.

Så kom morgenen i august hvor Benoit og de andre foregangskvinnene sto på startstreken i det som virket som episenteret for media, og hvor livedekkingen av øvelsen nådde ut til millioner av mennesker. Et publikum hvis øyne nok var rettet mot Waitz og Kristiansen. Den spede Benoit i sølvfargen til USAs drakter fremsto mer som listefyll med hvit caps som potensielt skygget like mye for solen som oppmerksomheten.

Det ble likevel tydelig da startskuddet gikk at Benoit ikke hadde noen plan om å gjemme seg. Fra å føle seg bokset inne i feltet hoppet hun over første drikkestasjon og la seg i tet. Først med noen meter, så et par til, så et par til. Og slik passerte de første kilometerne over strendene i Santa Monica med morgenduggen fortsatt dvelende der Benoit sin ledelse ble stadig større. Fra kilometer åtte til ti akselererte hun fra 3:26 min/km til nærmere 3:20, og en ledelse på 400 meter åpnet seg.

Det var en dristig sjanse å ta som så ut til å hvile i hendene på motstanderne. Kristiansen som i månedene før lekene med tiden 14:58.89 hadde satt ny verdensrekord på 5000 meter, hadde med seg selvsikkerhet på evnen til en rask avslutning.

– Hun stikker nå, men vi kan ta henne igjen etter noen flere kilometer, var Kristiansens forklaring etter løpet på hvorfor de lot Benoit gå.

– Vi hadde hørt at hun hadde problemer med knærne, og både Grete og jeg trodde vi var i bedre form.

Men ettersom hver nye kilometer ble passert, holdt ledelsen. Benoit så sterk ut og rivalene så ikke ut til å klare å tette luken. Etter 30 kilometer prøvde Waitz seg, men tempoøkningen gjorde ingenting med Benoits ledelse. Etter 35K følte Benoit på et hint av svakhet, men opprettholdt rytmen.

– Joan presset grensene langt lenger enn [Frank] Shorter eller [Alberto] Salazar eller noen andre mannlig maratoner du kunne nevnt, sier Kenny Moore som i 1972-lekene kom på fjerdeplass på maratonen i München, og i 1984 dekket LA-lekene for Sports Illustrated. Det var som om all frustrasjon og lidenskap som hadde bygget seg opp hos kvinnelige løpere i flere tiår endelig fikk et utløp; Benoit kanaliserte alt inn i ett enkelt løp.

– Jeg tror ikke jeg var altfor aggressiv. Jeg hadde en tydelig plan for hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste at løpet ville bli avgjort basert på fart og styrke fremfor taktikk og avslutningsegenskaper. Det var det jeg trente for, og det var sånn jeg løp på konkurransedagen. Hvis det ikke fungerte var jeg forberedt på å leve med konsekvensene, sier Benoit.

David Madison/Getty Images

Skape historie

Da de nærmet seg Coliseum, passerte Benoit veggmaleriet som hadde inspirert henne gjennom en tøff sommer. Før hun føk videre inn på den olympiske stadion for en runde foran hjemmepublikummet på 75.000 tilskuere, hadde hun tid til å innse hva som var i ferd med å skje:

– Jeg tror alle barn drømmer om å bli olympisk mester og jeg var ett av de barna. Så å se den muligheten åpenbare seg foran øynene mine idet jeg nærmet meg Colisuem – jeg kunne nesten ikke tro det.

Hun hadde også tid til å ta innover seg det større bildet av hva prestasjonen hennes representerte.

– Jeg innså at dersom jeg krysset den mållinjen først ville jeg også være historiens første kvinnelige vinner av en olympisk maraton. Jeg visste at det kom med en laurbærkrans, men også med tyngden av et ansvar, sa hun.

Du kan søke opp videoen og se fra inngangen til stadion hvordan publikum ivrig venter på første løper. Utenfor guider funksjonærer Benoit inn i en 180 graders-sving, på rampen og ned i tunnelen. I etterkant har Benoit beskrevet at hun i det øyeblikket tenkte «når du kommer ut av denne tunnelen vil livet ditt være endret for alltid».

Ut av mørket kommer en liten figur med hvit caps, og publikum eksploderer i jubelbrus. Etter 42,2 kilometer nesten hele veien alene i tet, for så å bli revet ut av det fokuset til lyden av 75 000 publikummere som jubler ekstatisk. Benoit la ut på den siste runden og avsluttet sterkt mens hun tok av seg capsen og vinket med den til publikum før hun krysset mållinjen på ufattelige 2:24:52.

Dette løpet ble til da den raskeste kvinnelige maratonen i historien. Før lekene hadde kun to kvinner brutt 2:30 på ett løp. På denne dagen løp ni kvinner sub-2:30, og Waitz sin sølvtid 2:26:18 ble den raskeste ikke-vinnende tiden noensinne.

Som den første kvinnelige, olympiske maratonen ville løpet alltid finne veien til historiebøkene, men det er også en av de største prestasjonene i en olympisk maraton. Benoits tid forble olympisk rekord til 2000, og hadde gitt gullmedalje selv i 2004 og 2008.

Det var et transformativt øyeblikk for langdistanseløping, og for Benoit var det ikke slutten av historien. Det følgende året i Chicago løp hun inn til amerikansk rekord på 2:21:21,

Karrieren hennes kan se ut som en bro inn i moderne tid – fra en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer, til en hvor kvinner årlig redefinerer hva som er mulig. I dag kan vi alle følge stien, men vi skylder mye til foregangskvinnene som tråkket den opp for oss.

Formtest før vinteren

Formtest før vinteren


Gjennomfør en formtest før du starter vintertreningen. Her er hvorfor, hvordan – og til og med et tips til når.

Noe av det verste og beste med løping er at det er brutalt ærlig. Det klokka viser når du passerer målstreken er det du er god for akkurat nå. Det kan enten være oppløftende eller nedslående. Uansett gir det oss et svar – i alle tilfeller et svar vi ønsker å bygge videre på.

Opptatt av egen framgang

Mange av oss har en klassiker av en økt vi stadig vender tilbake til. Vi utfører den likt hver gang, gjerne til og med på samme sted, nettopp for å kunne sammenligne med tidligere resultater fra lignende økter. Denne økta fungerer som en formtest – en pekepinn på hvor i løypa vi ligger.

Noen av oss tyr til tester, for eksempel terskeltest eller VO2 maks-test i laboratorium. Noen få har gått til innkjøp av egen laktatmåler og følger med på denne. Brorparten loggfører treninga si i en treningsdagbok eller app. Med andre ord: De aller fleste løpere er opptatt av egen framgang.



Test formen på timesløp – delta i det virtuelle løpet 60 minutter

Realistisk trening, realistiske mål

For å unngå at vintertreninga blir en rotete mølje, kan det lønne seg å definere hvor du ønsker å være når snøen smelter. Hva er målet for neste sesong, hva ønsker du å oppnå gjennom de mørke grunntreningsmånedene?

Her er et eksempel:

La oss si at målet ditt er å løpe under 1.30 på halvmaraton våren 2021

Hvordan skal du nå det målet? Ved å trene regelmessig og riktig gjennom vinteren.

Men. Hva betyr det, sånn egentlig? Regelmessig er greit nok, det finnes en definisjon av det. Men hva er riktig trening – for deg?

Derfor kan en formtest være lurt

For å kunne sette så realistiske mål som mulig, er det kjekt å vite eksakt hvordan det står til med formen i dag. Et ærlig resultat du kan bygge videre på. Ikke minst, for å kunne trene på så riktig intensitet som mulig på intervalløktene, kan det være lurt å ha kjørt en formtest på forhånd. Tredje argument: tenk for en motivasjon det er å kunne måle framgangen om noen måneder!

Ifølge spørreundersøkelser som Runner’s World har sendt ut, løper de fleste av leserne våre 10 kilometer og halvmaraton i konkurranse. Dette gir en konkurransetid på mellom 35 minutter og 2 timer, for å regne grovt. Dermed håper vi at det kan passe mange å teste formen på et timesløp.

Mange av treningsturene våre varer i nettopp en times tid. Men hvordan blir det når vi skrur opp farten til terskelintensitet?

Test deg selv ved å delta på det virtuelle løpet 60 minutter. Snittiden du får etter endt løp kan være fin å ta utgangspunkt i når du senere skal løpe intervalløkter som er spesifikt rettet mot 10 km og halvmaraton.

Det fine med 60 minutter er at det ikke krever alt for lang resititusjonstid, og er dermed en test du kan gjenta på nyåret for å måle framgangen.

Samtidig er det en real kvalitetsøkt. Løper du flest 10 kilometere vil disse føles som en lett match sammenlignet med timesløpet, hvis du vanligvis forserer mila raskere enn 60 minutter. Sikter du deg inn mot halvmaraton får du trent på moderat intensitet over lang tid, og de siste 6–7 kilometerne av løpet vil ikke virke så tunge med et par 60-minutters formtester i beina.



Virtuelt løp som formtest

Runner’s World Challenge arrangerer både løpet 60 minutter og andre virtuelle løp på tampen av året. 60-minuttersløpet går helgen 6.–8. november. Velger du å gjennomføre løpet som en formtest, kan det være lurt å planlegge inn en tilsvarende test om for eksempel tre måneder. Legg det inn i treningsplanen allerede nå.

Som vi vet er det vanskelig å motivere seg for krevende fysiske anstrengelser – det er nettopp derfor vi råder deg til å gjennomføre formtesten i et virtuelt løp. Da har du drahjelp og motivasjon fra både medaljen og resultatlista.

Sterk og skadefri vinter

Sterk og skadefri vinter


To ulike styrkeøkter og to komplette ukeprogrammer for den perioden vi er på vei inn i nå – passer både for deg som digger styrketrening og deg som helst vil slippe unna med et minimum. Mange roter seg inn på...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.

Jobben som kreves for å lykkes

Jobben som kreves for å lykkes


Amalie Iuel har preget toppen i norsk friidrett i mange år, og tatt steg for steg opp mot verdenstoppen. I år kronet hun karrieren med kongepokalen etter flotte prestasjoner i NM. Her er et innblikk i hennes mentale strategier.

Runner’s World møtte hekkeløperen tidligere i høst for en løpetur. Her kom det fram at konkurranseinstinktet har vært intakt hos Amalie Iuel helt siden barndomen. Intakt og vel så det.

I tillegg hadde jentungen mengder av energi.

– Foreldrene mine visste ikke helt hvor de skulle gjøre av meg, forteller Amalie.


Når de så tok henne med til en friidrettstrening, hvor hun kunne få utløp for både konkurranseinstinkt og energien, gikk det opp et lys for Amalie. Og i friidretten har hun blitt. Valget falt etter hvert på den intrikate distansen 400 meter hekk – en disiplin som passer Amalie bra. Det er en sammensatt øvelse med mange elementer som stadig kan jobbes med, finpusses, forbedres.

I 2017 satte hun norsk rekord på 400 meter hekk, og siden da har hun forbedret den en rekke ganger. I dag har hun norgesrekorden på både spesialdistansen (54,72 sekunder) og 400 meter flatt (51,82 sekunder). Du kan jo forsøke selv – finne en friidrettsbane og løp alt du kan. Hvor mange sekunder bak Amalie havner du?

RW-redaktør Sara Skarabot Pedersen forsøker å holde følge med Amalie Iuel rundt Sognsvann. Skoene de løper i er PUMA SPEED 600 2 og PUMA Sutamina 2.

Favorittøkta

For å komme dit hun er i dag, trenes det jevnt og trutt med trener Leif Olav Alnes og gruppa som består av blant andre verdensmester Karsten Warholm. På samme måte som Amalie snakker varmt om sponsoren PUMA, og anser dem som en storfamilie, snakker hun også om treningsgruppa som en familie, og forteller om et klokt treningsopplegg med stadige skadeforebyggende forholdsregler.

Favorittøkta til hekkeløperen består av intervaller på 150 meter, og ser slik ut:

– Vi starter med en god og lang oppvarming med litt rolig jogg i cirka 6–10 minutter, etterfulgt av tøying, drill, stabiliseringsøvelser, litt spenst og hekkedrill. 

Hva er hekkedrill, tenker du kanskje? Se Amalie lære RW-redaktør Sara noen øvelser i denne videoen.

– Etter oppvarmingen begynner vi med selve løpsøkten der vi løper 6–10 150-metere med start hvert femte minutt. Her har man gradvis økning av fart fra løp til løp. Til slutt kjører vi en lett nedjogg på 5 minutter cirka, forteller Amalie. 


Stole på eget opplegg

 For å prestere i verdensklasse, kreves ikke bare talent, treningsiver og dedikasjon over tid. En annen viktig ingrediens er troen på at du kan få det til. Når Amalie entrer stadion og stiller seg i startblokka, er det derfor dette hennes indre dialog dreier seg om:

– Et slags mantra eller mental strategi jeg repeterer for meg selv før jeg skal ut å prestere er at jeg har gjort hele jobben som trengs for å lykkes. Jeg har lagt inn alle timene, spist riktig, restituert, og trent godt. Så da gjenstår det bare å få det ut i konkurranse.

En realistisk og selvsikker holdning. Når funksjonæren roper «innta plassene», og kroppen heves til startposisjon i blokka, er blikket riktignok rettet ned i tartandekket. Men det betyr ikke at det metaforiske blikket ikke er rettet opp og fram.

– Man må stole på opplegget og den treningen man har lagt ned, for man får ikke gjort mer når man står der på startstreken.

Se hele videointervjuet av Amalie her.

Løp deg lykkelig i skogen

Løp deg lykkelig i skogen


Løping er fantastisk for både kropp og sjel – det har vi alle fått med oss. Men visste du at naturen har en legende kraft? Og at du får enda bedre helseeffekter av løpingen om du løper blant trær, røtter og fjell enn om du velger den urbane veien?

Runner’s World sin redaksjon eksponeres daglig for nyheter innen terrengløping. Nye skomodeller, nye ryggsekker, nye jakker. Antallet terreng- og fjelløp i landet har økt betraktelig de siste årene. Antakelig er dette en følge av at mange av oss kjenner hvor beroligende det er å løpe ute i naturen.

Men faktum er at det ikke bare er en følelse. Naturen er beroligende og helsefremmende. Det finnes mye vitenskap som bekrefter dette. For eksempel er det bevist at det å oppholde seg i naturen kan senke både blodtrykk og puls, og beskytte mot både depresjon og hjerte- og karsykdommer. I tillegg er det positivt for stresshåndteringen og fungerer som mental restitusjon. Altså. For en gavepakke denne skogen er!

Tidligere i år ble det publisert en studie i det prestisjetunge tidsskriftet PNAS. Studien viste at danske barn som bodde nære grøntområder de første ti leveårene hadde betydelig mindre risiko for å rammes av psykisk uhelse senere i livet, sammenlignet med barn som ikke hadde samme tilgang på grøntområder i nærheten.

I juni i fjor ble det publisert en stor britisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports. Der hadde 20 000 deltakere fått rapportere hvordan de hadde det, sin opplevde helse samt hvor mye tid de hadde tilbragt i naturen i foregående uke. Forskerne så at de som tilbragte minst to timer i naturen følte seg generelt friskere. Denne studien fikk stor oppmerksomhet – plutselig var naturen hetere enn noen sinne.

Miljøpsykologen

En av medforfatterne i studien, Terry Hartig, er professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet og har forsket på naturens påvirkning på oss mennesker siden 1980-tallet. Når vi intervjuer ham tar han oppstandelsen rundt studien med stoisk ro.

– Denne studien har fått stor oppmerksomhet dels fordi den har mange deltakere, dels fordi den er et steg på vei mot en retningslinje, på samme måte som man har retningslinjer for fysisk aktivitet. Men det er mange som vil tolke resultatet på en forenklet måte, altså at det holder med to timer i naturen ukentlig for å ha det bedre. Saken er mer komplisert enn som så, og kortere opphold i naturen har også en verdi.

Les også: Tre terrengskotips

Allerede i 2003 kom han og kollegaen Maria Bodin ut med en eksperimentell studie innenfor samme tema som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Psychology of Sport and Exercise. I en måned fulgte de 12 erfarne løpere som fikk løpe dels i parker og dels i boligområder utenfor Stockholm. Før og etter hver økt rapportere de om hvordan de følte seg. Forskerne kunne ikke se noen tydelig forskjell på angstnivåene etter at de hadde løpt i parkene sammenlignet med når de hadde løpt i boligområdene. Men på den annen side – påpeker Hartig – var boligområdene «ganske trivelige områder med grønne innslag». De skilte seg rett og slett ikke nok fra parkene.

– Men en tydelig forskjell som framkom var at løperne foretrakk å løpe i parkene. De følte at de fikk et avbrekk fra hverdagen på en annen måte, og kunne slippe å tenke for en stund. Resultatet tyder på at deres velbefinnende var høyere når de løp i parkene, sier Hartig.


Terry Hartig, professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet.

Green exercise

Siden da har det kommet mange studier på såkalt «green exercise». Forskerne har sett at det ikke bare er mosjonen i seg selv som gir helsefordeler, men at selve miljøet kan forsterke helseeffektene. Og det finnes en rekke ulike forklaringer på dette:

– En viktig forklaring for mange er at de kommer unna hverdagsstresset og arbeidsmiljøet når de begir seg ut i det vakre og naturlige. Et nytt miljø der de kan utforske nye ting og får sjansen til å være i nuet. I naturen er det ingen ting som påminner om hva du må gjøre, og dette har en beroligende effekt.

Med andre ord slipper man å tilpasse seg familiemedlemmer og kolleger, men også fotgjengere og andre trafikanter når man løper utenfor urbane strøk og boligområder. Og akkurat som løpingen distraherer deg fra problemer, får naturen deg til å ta en pause fra stress og slitsomme tanker.

– Når du løper i naturen må du jo være oppmerksom på hva som kommer. Løper du for eksempel på en kupert sti med mye røtter, må du være tilstede her og nå for å kunne holde deg på beina, sier Hartig og legger til:

– Og så er det så vakkert i skogen. Mange får et kick av nydelig utsikt, fargeprakten og den friske lufta.



Sorghåndtering og kilde til avkobling

Han opplever også at mange mennesker verdsetter muligheten til å bare sitte ned i skogen og reflektere over livet. Det er også vanlig at mennesker i sorg søker seg ut i skogen. Det kan være trøst i å se at trær og andre vekster fortsetter å leve, og at fugler fortsetter å kvitre selv om mennesker forsvinner ut av ens liv.

– Skogen er et sted der tankene og sorgen får en pause for en stund, hvilket mange opplever som fint.

For Terry Hartig personlig er naturen en viktig kilde til avkobling og noe som skaper mening i livet. En gang han erfarte det særlig sterkt var da han som 18-åring ble invitert av en venn til å gå i Sierra Nevada-fjellkjeden i California. I 12 dager bar han en tung ryggsekk, regnet pisket i ansiktet, det blåste fælt og var kaldt om nettene.

– Men på tross av dette var det helt fint. Det var vanvittig vakkert der, og det fikk meg til å gå på videre. Dette gjorde at jeg fikk innsikt i min egen evne til å stå på. Det ble en slags oppvåkning om hvilken kraftfull påvirkning naturopplevelser har på oss mennesker.

Pusterom for overopphetede hjerner

Denne erfaringen gjorde Hartig så fascinert at han startet å lese psykologi. Og det var dette som førte ham inn på veien mot en fremgangsrik forskningskarriere i miljøpsykologi, først i USA, deretter i Sverige.

Han er overbevist om at mange mennesker hadde hatt det bedre om de oppholdt seg mer i skog og mark enn hva de gjør. Kanskje ikke så mye på grunn av at vi er «ment for å være der», som det ofte hevdes. Hartig har ikke så mye til overs for teorier om at vi fortsatt er tilpasset et liv på savannen. Et problem med den teorien, ifølge Hartig, er at den antar at evolusjonen stoppet på jeger- og sankertiden og at mennesket var perfekt da. Han mener at evolusjonen pågår hele tiden, også i dag.

– Jeg tror snarere at mange av oss ville hatt godt av å oppholde seg mer i naturen og få et pusterom, ettersom våre stakkars små hjerner er overopphetede av den overveldende strømmen av informasjon som leveres via digitale hjelpemiddel og sosiale medier. Vi får aldri sjanse til å koble av når det stadig plinger fra telefonen og mailen.

Ikke så kategorisk

Med alt dette i bakhodet skulle man kunne tenke seg at Hartig mener at man bør glemme mølla og snøre på seg piggskoene gjennom vintermånedene. Men han synes ikke man skal være så kategorisk. Han er bevisst på at mange dedikerte løpere verdsetter mølla nettopp fordi de slipper å fokusere på underlag, terreng og uventede ting som kan dukke opp. At de dermed kan vie seg fullt og helt til sakens kjerne: løpesteget, farten og pustingen.

– Og da skal man jo fortsette å løpe på tredemølla! Men det kunne jo vært en god idé å begi seg ut i naturen i blant. Det kan holde å bare sitte på en stubbe og filosofere litt.

Om vinteren når det er mange minusgrader og glatt ute kan det jo dessuten være vanskelig å løpe utendørs, mener han, og da er mølla et godt alternativ. Bor man midt i byen med dårlig luft, mye trafikk og liten tilgang på grøntområder, kan også mølla være en god løsning.

– Jeg løper faktisk mest på mølla selv. Jeg skadet føttene for lenge siden, så jeg har vanskeligheter med å løpe på hardt og ujevnt underlag. Men jeg er ofte ute og går i naturen. Det gjør at jeg har det bra.

Les også: Løpingens kreative frirom