Forebygging av skader vinterstid

Forebygging av skader vinterstid


Løpere har en tendens til å utvikle enkelte skader hyppigere på vinterstid sammenliknet med om sommeren. Hvorfor? Og hvordan kan dette forebygges?

Vinter i Norge anno 2019. En helt normal uke kan se slik ut mange steder i landet:
Mandag: -10 grader.
Tirsdag: 0 grader, snø i lufta og slaps på vegen.
Onsdag: -5 grader og isete.
Torsdag: 3 grader og regn.
Fredag: -3 grader og blank holke.
Lørdag: 0 grader og enda glattere.
Søndag: -1 grad, og snøen laver ned over isen.

Hvilke utfordringer gir dette deg som er glad i å løpe?

Legg, kne, hofte
Runners knee, jumpers knee, diverse hofteplager, beinhinnebetennelse og akillesplager er alle skader jeg ser forekommer hyppig vinterstid blant ivrige løpere. Det er lett å sette mange av skadene i sammenheng med føreforhold, da dette setter store krav til vinterens skotøy, løpesteg og muskulatur. Jeg skal gå gjennom noen av årsaksforklaringene til de ulike skadene:

Akillesplager kan settes i sammenheng med dårlig fraspark i løssnø- og slapseforhold. Dårlig grep gir oss et ekstra «drag» i akillessenen for hver gang du sparker fra. Piggede sko eller brodder kan være til hjelp på isføre, men gir ikke godt nok grep når det er mye snø og slaps. Tips: Løp rolig med kontrollerte fraspark så langt dette lar seg gjøre under slike forhold. Pigger er sannsynligvis det beste valget for å unngå denne typen plager når underlaget er krevende. Unngå 0-dropsko, særlig vinterstid.

Beinhinnebetennelse og jumpers knee kan settes i sammenheng med hardt underlag (is) og hyppig bruk av sko med dårlig demping. Når telen setter seg i bakken, finner vi ikke lenger myke grusstier. I tillegg er piggede sko ofte tøffere for beina enn sko uten pigger. Dermed blir sannsynligheten for å utvikle beinhinnebetennelse og jumpers knee ekstra høy om vinteren. Tips: oppsøk mølle for å variere underlaget. Her finner vi også ekstra demping, sammenlignet med hardt vinterunderlag. Ikke bruk piggede sko/ brodder dersom det ikke er nødvendig.

Hofteplager og runners knee: En teori om hvorfor denne typen plager opptrer hyppigst om vinteren, kan tenkes å handle om løpesteg. Faktum er at glatt underlag får oss til å være ekstra på vakt for å falle, og vi setter mange flere muskler i alarmberedskap enn om sommeren. Vi «binder oss» når vi løper, og muskler vi ikke bruker så mye ellers, overbelastes. Spesielt rundt hoftepartiet, og særlig når underlaget er glatt. Tips: Piggede sko/brodder bør brukes når det er glatt ute. Forsøk å slappe av så godt som mulig i den muskulaturen du strengt tatt ikke skal bruke i stor grad når du løper. Oppsøk mølle når du skal løpe raskt, og når forholdene er ekstra krevende ute. Innendørshaller er et annet godt alternativ, og finnes mange steder i landet. I enkelte byer blir også noen gangstier både saltet og børstet, og er nesten klinisk frie for snø og is gjennom hele vinteren.

Knall og fall
I tillegg til skadene nevnt her, er fallskader typisk om vinteren. Her er godt piggede sko selvsagt det klart beste forebyggingsalternativet. Dersom du er i tvil om det er glatt ute, ville jeg tatt på piggene med en gang. En fallskade er unødvendig – og kan bli alvorlig. Er du virkelig uheldig, kan lårhalsen ryke, og du er ute i månedsvis.

Ikke alltid lett å være klok
Som dere her ser, kan higen etter å unngå en skade, øke sjansen for å utvikle en annen skade. Lett skal det ikke være! Men ikke gjør ting vanskeligere enn de er. Dersom du bruker fornuft, har et forhold til treningsgrunnlag versus ønsket treningsmengde, går det gjerne bra. Varier så godt det lar seg gjøre. Tren alternativt, da dette er skadeforebyggende i seg selv. Langrenn som kondisjonstrening har blitt brukt av mang en god langløper tidligere, og er en super måte å både vedlikeholde og bygge kondisjon på. Både langkjøring og intervalltrening er fine langrennsalternativer.

Dersom du går mye på ski om vinteren, bør du være obs når du intensiverer løpetreningen på vårparten. En gradvis økning av både fart og intensitet er å foretrekke, samtidig som du bør variere underlaget så godt dette lar seg gjøre, med grus, sti, asfalt og mølle.

Ellers anbefaler jeg varmt svømming, spinning aquajogg. Lite belastende kondisjonstrening med svært god kondisjonseffekt dersom teknikken er intakt.

Kaldt er ikke så farlig
Når det kommer til temperaturforhold, er det lite som tyder på at kaldt vær i seg selv gir økt skaderisiko. Et godt tips er likevel å kle deg godt nok, beskytt ankelledd med en ekstra avklippet ullsokk eller liknende for å unngå glippe mellom buksebein og løpesokk. Dersom du har astmaplager eller blir lett forkjølet, må du selvsagt vurdere forholdene når temperaturene er svært lave, eller luftforurensningen høy. Kaldt vær gir tørre slimhinner, og kan gi luftveisplager.

Avpass fart etter forhold
Avpass farten etter forholdene, bruk skotøy som du stoler på for å få et godt grep, varier løpingen med mølle og alternativ trening, og få det beste ut av vintertreningen. Husk at selv om du har funnet et par sko med godt grep, er det ikke sikkert disse passer føttene dine. Vær derfor kritisk når du går på skojakt. Skoene skal gi et godt grep samtidig som de er behagelige på føttene dine.

Dersom uhellet har skjedd og skaden er et faktum, kan du med fordel oppsøke fysioterapeut på et tidlig stadium for å få de beste rådene for en rask tilhelingsprosess.

Lykke til med vinterløpingen!

Les også: Strekk eller overbelastning?


Bli kvitt kneproblemene

Bli kvitt kneproblemene


Smerter rundt kneskålen er en av de vanligste skadene løpere utsettes for. Den vanligste grunnen er at du har blitt for ivrig og økt treningsvolumet for raskt. Slik blir du kvitt plagene.

Sommerhalvåret og løpeskader går dessverre litt for ofte hånd i hånd. Og i mange av tilfellene er det knærne som rammes på en eller annen diffus måte når løpere trapper opp volumet og/eller intensiteten.

Årsakene

Symptomene ved fremre knesmerte, såkalt patellofemuralt smertesyndrom, kan være diffuse. Har du sittet i flere timer og deretter reiser deg opp, kan det gjøre mer vondt. Løping i nedoverbakker provoserer ofte mer enn løping på flata eller oppover.

Et vanlig røntgenbilde pleier ikke å kunne vise noen betydelige forandringer. Diagnosen stilles i stedet klinisk ved hjelp av en nøye beskrivelse av vondtenes plassering, symptomer og forekomst, i tillegg til en undersøkelse. Denne undersøkelsen går ut på å bedømme grunnene til smerten g hvilke eventuelle svakheter og stive punkter som kan påvirke belastningen mot kneskålen negativt.

Muskelsvakhet i fremside lår samt nedsatt kontroll i hofte, kne og ankel er vanlig. Svakheten kan være en av grunnene til fremre knesmerte, eller en konsekvens av at du har forsøkt å beskytte det vonde kneet fra belastning. Gamle skader kan også være en del av problemet. Har du for eksempel hatt et kraftig overtråkk som har resultert i en stiv ankel, så påvirker også dette hvordan kneleddet belastes i løpesteget. Eller har du kanskje byttet til et par nye løpesko som muligens ikke passer deg og ditt steg?

Den vanligste grunnen til fremre knesmerte er imidlertid at du har blitt for ivrig og økt treningsvolumet og/eller intensiteten for raskt. Kanskje har du lagt inn et par bakkeøkter for mye, økt distansen for fort eller rett og slett lagt inn litt for lite restitusjon mellom øktene?

Rehabiliteringen

Rehabiliteringen går ut på å skape gode forutsetninger for nettopp din kropp. Ved å bygge opp muskelstyrken blir belastningen mot kneskålen mindre. En del løpere trenger også å trene opp kontrollen over hofte-, kne- og ankelledd. Hvis det er løping som provoserer kneet, så må den reduseres. Ikke kuttes helt ut, men reduseres såpass at smerten forsvinner eller i det minste holdes på et rimelig nivå.

Steget ditt

En løpsanalyse kan være lurt for å se hvordan steget ditt påvirker belastningen på knærne og om det er noe som kan justeres for å redusere denne belastningen. Fokuset ligger på fotisett, knevinkel, hoftestabilisering og steglengde.

Som oftest er ditt naturlige løpesteg og tempo det mest optimale for deg, men i blant kan det lønne seg å forsøke å gjøre små justeringer for å se om dette reduserer knesmerten. Det finnes studier som viser at løpere med fremre knesmerte luter overkroppen noe mer fremover og at de har en dårligere hoftestabilitet sammenlignet med løpere uten knesmerter. Et kraftig oppovervinklet ankelledd (som ved markant hælisett) og et overstrekt kne gir naturlig nok en høyere belastning på kneskålen.

Hvis stegfrekvensen økes med 5–10 prosent og løpesteget kortes ned noe, vil belastningen mot kneskålen bli mindre. Men dette er vanskelig hvis du allerede ligger på cirka 175 steg i minuttet eller enda høyere. Hvis du har en tendens til å løpe med knærne mot hverandre, har du ofte nytte av å forsøke å justere dette og få knærne til å peke litt mer framover. En del løpere synes at taping av kneskålen føles bra, så det kan også være verdt å teste.

Opptrappingen

Når du etter hvert har fått dreisen på kneproblemene og kan begynne å løpe normalt igjen, er det viktig at økningen av antall kilometer skjer gradvis. Start med korte løpeturer, gjerne i slak motbakke og med tilstrekkelig restitusjon mellom løpeturene. I løpet av denne perioden kan du forsøke å lære deg å tilpasse løpesteget ditt slik at det føles bedre i kneet. Med jevne mellomrom økes deretter distansen, så lenge knesmerten ikke provoseres.

Vær beredt på at rehabiliteringen kan ta tid. de involverte strukturene restituerer seg sakte og trenger tid for å bli sterke og utholdende igjen. Det er vanskelig å forebygge fremre knesmerte, men et smart opplegg med gradvis opptrapping og tilstrekkelig hvile er i hvert fall en god start!

En annerledes drøm

En annerledes drøm


Lina Falcken er et levende bevis på at det som kan virke umulig ikke nødvendigvis er det. Etter en ulykke i 2009 måtte hun lære alt på nytt – å gå, å snakke, å spise. I dag takker hun løpingen for at hun har kommet så langt.

På en skala fra én til ti, hvor én er frisk og ti er grønnsak – hvor befinner datteren min seg? Dette spørsmålet stilte Peggy Falcken til legen da datteren Lina våknet opp fra koma i desember 2009.


Lina Falcken
Alder: 39 år
Bosted: Espoo utenfor Helsinki
Aktuell med: Havnet i koma etter en ulykke for elleve år siden. Etter å ha lært seg alt på nytt, er løping i dag hovedgeskjeften.
Favorittmaraton: Gran Canaria Maratón – løping og ferie i ett!
Instagram: Linamarie312


En lang og islagt trapp

Lina vokste opp i Finland, men var på dette tidspunktet bosatt i Ålesund hvor hun jobbet med interiørdesign. Etter et hyggelig julebord i adventstida, tok hun følge med naboen hjem. Høye hæler og en lang, islagt trapp uten gelender skulle vise seg å være en skjebnesvanger kombinasjon denne desemberkvelden. Selv refererer hun til det som Fallet. Heldigvis, kan man si, husker hun ingen ting. Og heldigvis var hun ikke alene. Ambulansen kom fort, og Lina ble hastet til Ålesund sykehus, og derfra videre med helikopter til Trondheim.

Når hun fire dager senere våkner opp igjen fra koma, og moren krever svar på hvordan det egentlig ligger an, er dommen fra legen det verst tenkelige: Han plasserer Lina i helt feil ende av skalaen. Med unntak av to ord var alt av språk borte. Ikke kan hun gå, ikke kan hun lese, skrive eller spise. 29-åringen må lære seg alt på nytt.

– Jeg husker jeg så meg selv i speilet og tenkte: dette er ikke meg, forteller Lina.

Koordinasjon og språkopplæring

Peggy bretter opp ermene og får datteren overført til Finland. Hun innser også at hun nå får bruk for den første utdannelsen hun en gang i tiden tok: fysioterapi. Så fort Lina er utskrevet fra sykehuset, starter den lange veien med opptrening.

Det er lite tungsinn å spore hos Lina. Slik har hun alltid vært – en glad jente med et positivt syn på livet. Opptreningsperioden har hun gode – og tidvis komiske – minner fra. Fra å være på nivå med en ettåring, utviklet hun seg raskt til treårsstadiet, og etter hvert fem, seks, syv og så videre. Utviklingen var raskere enn hos et barn.

Lange stavgangturer med moren, hvor de repeterte navnet på alle gjenstander de passerte, var en ypperlig kombinasjon av balansetrening, koordinasjon, utholdenhet, styrke – og språkopplæring.  

«Hva er det, Lina?» Svaret var til å begynne med «husker ikke». «Det er en bil». Lina gjentok ordet mange ganger: bil, bil, bil. Når neste bil etter en stund passerte, gjentok prosedyren seg. «Husker ikke» – «bil, bil, bil.» Til slutt satt det.

Lina forteller om denne perioden – barndommen volum to – med humor. Forteller om de gangene hun gikk ut fra butikken med varene uten å betale, forteller om banneordene som kom når de helst ikke skulle. Akkurat som hos et barn. Og i likhet med enhver tenåring, blir stavgang med mamma etter hvert ganske døvt. Lina startet å løpe.

Legen hadde nemlig sagt: Alt det du får til å gjøre, gjør det. Og gjør det så raskt som du kan.


Løping er perfekt

Før fallet var Lina i norgestoppen i badminton. Hun forsøkte å plukke opp igjen idretten etter skaden, men innså raskt at arbeidskravene ble for vanskelige: øye-hånd-koordinasjon, balanse, brå og kjappe bevegelser. Kusinen ymtet om at løping kunne være noe for henne, da hadde Lina allerede løpt noen turer for seg selv – korte turer og med elendig teknikk, ifølge henne selv. Kusinen mente maraton var tingen.

– Det kom ikke på tale, aldri i livet! Men så begynte jeg å tenke litt. … Ikke kan jeg jobbe, jeg trenger mye egentid og hvile, ikke har jeg barn. Jeg måtte få tiden til å gå. Løping gjør at jeg sover bedre og orker mer, så da ga jeg det et forsøk.

På spørsmål om hun savner badmintonen kommer det et høyt og kontant nei.

– Overhodet ikke. Løping er helt perfekt for meg.

Om drømmer og sovepiller

Et halvt år etter fallet innså Lina at det var noe rart med søvnen hennes. Hun fortalte legen at hun ikke hadde sovet skikkelig på flere måneder, og fikk utskrevet sovepiller. En om dagen eskalerte raskt til flere. Etter mange år på sovepiller, var hun til slutt oppe i 24 piller i døgnet.

– Det var faktisk etter en maraton i 2015 at jeg innså det – dette går ikke, jeg må slutte. Så jeg la meg selv inn på rehab.

Det viste seg etter hvert at det som forstyrret søvnen til Lina, bare var drømmer. Men hun – delvis barn, delvis voksen – forstod ikke hva dette var, og trodde hun var våken. Tenk så mye rart livet fører med seg, når man må lære seg livet på nytt.


Disponering

Legene har ikke lagt skjul på at utviklingen som Lina har vist – fra å være en tier på grønnsaksskalaen og til å fungere tilnærmet som normalt i dag – er unik. Det vitner om en evne til å stå på, ta små steg, og aldri gi seg.

– Det eneste jeg sliter med er å lese. Og så må jeg sove litt midt på dagen. Alt annet går fint. Det er som det er, og jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, sier hun.

Fra å nesten ikke ha noe språk for elleve år siden, snakker Lina i dag både norsk, svensk, finsk og engelsk. Og løper maraton.

– Jeg er helt sikker på at det at jeg har begynt å løpe er grunnen til at jeg har klart meg så bra, sier hun, og legger ut om den første maratonopplevelsen i Helsinki 2012. Grusom, men fantastisk, som alle maratondebuter. Den siste tiden har hun begynt med laktattesting, noe som har revolusjonert treningen hennes. Fra å starte for hardt og gå på en smell, disponerer hun nå både økter og løp riktig – og opplevelsen blir deretter.

Fjorårets tre maratonmedaljer. Foto: privat

Det er derfor vi er her

Runner’s World møtte Lina under Oslo maraton-helgen i 2019. Målet om én maraton i året er for lengst knust. Oslo Maraton ble fjorårets tredje. På taxfreen har hun plukket med seg en proseccoflaske til afterrun, og hun gleder seg stort til å løpe i Oslos gater dagen etter. Runner’s World treffer bøttevis av løpere under denne helgen, men svært få gleder seg like eksplisitt som Lina. De fleste har nettopp hatt en forkjølelse, trent for dårlig, gruer seg til bakken opp til St. Hanshaugen.

– Hæ? Men det er jo derfor vi er her! Jeg har også fått trent alt for lite, sier hun, og forteller at moren hennes, som har støttet henne gjennom hele livet – gjennom to barndommer og oppvekster, døde for bare én måned siden. Treningsprogram og tidsmål blir ubetydelig da.

Livet er skjørt. Det har Lina erfart. Men det hjelper sjeldent å gi opp. Lina gleder seg over det hun kan, og gjør ting hun gleder seg over.

Forebygger plantar fascitt

Forebygger plantar fascitt


Bli med på et dypdykk inn i GaitLines skadeforebyggende teknologi.

Mange yrker krever at vi går lange distanser på hardt og utilgivelig underlag hver dag. Vi løpere logger ofte all trening, men glemmer at skrittene våre i hverdagen også utgjør en stor belastning. Hvis du vil holde deg skadefri og stille frisk og rask til trening, bør du vise føttene dine omsorg også i hverdagen.

9 av 10 fikk signifikant reduksjon av smerter i føttene.

Pronasjon er en naturlig og nødvendig bevegelse under et steg, men kan bli problematisk i møte med harde underlag. En optimal hverdagssko er en sko som aktivt korrigerer steget i møte med asfalten, hver dag hele året.

GaitLine er et ambisiøst norsk skomerke som sikter mot å gi deg nettopp dette. Med nøye utprøvde og godt gjennomtenkte løsninger som holder stand over lang tid kan du være trygg på at du gir foten din det den fortjener.

IPSOS MMI forespurte 1050 GaitLine kunder der 9 av 10 fikk signifikant reduksjon av smerter i føttene – inkludert plantar fascitt og hælspore.

Gjennomtenkt støtte

For å forstå hvordan en sko fra GaitLine skiller seg fra andre sko med pronasjonsstøtte, må vi gå lenger inn i materien. GaitLine har undersøkt løsningene til en rekke skoprodusenter, og deres standpunkt er at det ofte ikke er godt nok gjennomtenkt og gjennomført.

GaitLines Håvard Engell forklarer at det de fleste produsenter kaller pronasjonsstøtte kun en buestøtte. Det vil si støtten kun finnes i mellomsålen i mellomfoten. Videre forklarer han at denne typen støtte alene vil ha liten effekt og i verste fall virke mot sin hensikt fordi den brutale pronasjonsbevegelsen allerede oppstår når du setter hælen i bakken. Det er yttersålens konstruksjon som er avgjørende, ikke innersålen.

Derfor gir en GaitLine-sko deg støtte fra første millisekund du setter foten i bakken og gjennom hele bevegelsen. Dette skjer gjennom tre ulike komponenter.

På innsiden

Dissekerer vi skoen finner vi først at sidene av utsiden og innsiden av sålen er bygget forskjellig allerede i hælen. På innsiden (medialt) finner vi betydelig mer materiale enn på utsiden. Materialet på innsiden er i tillegg stivere og mer rigid. Dette bidrar til å kontrollere en hurtig og overdrevet valgus calcaneus fra første stund.

Dykker vi dypere inn i sålen finner vi en kjerne av mykere materiale som inkluderer en nylonplate som strekker seg fremover i skoen. Nylonplaten er på samme måte bygget opp i større grad på innsiden enn på utsiden for å motstå de store kreftene som oppstår på innsiden av foten. Dermed blir kontrollen på pronasjonsbevegelsen bevart når du beveger deg fra hælen til mellomfoten.

Den siste komponenten slipper vi å skjære i skoen for å oppdage. Med det blotte øyet kan du på alle Gaitlines modeller se en sylinderformet struktur midt på sålen. Denne er også bygget opp mer på innsiden og blir gradvis mindre mot utsiden (lateralt) av sålen. Sylinderen har fått navnet Arch-Roller. Hensikten til Arch-Roller er å gi støtte til plantar-aponeurosen og forhindre belastning som kan føre til plantar fascitt.

Med disse tre støtte-komponentene har foten fått veiledningen den trenger gjennom den utsatte fasen av steget, og slippes fri. Forfoten i en GaitLine -sko er helt nøytral og ettergivelig, og lar foten få utfolde seg i en naturlig bevegelse i frasparket.

Slitesterk og holdbar

Mange vil løfte en GaitLine-sko fra hyllen og legge merke til at den er et knepp tyngre enn mange andre sko. På samme måte som Evergood-kaffe er dyrere for smakens skyld, er en GaitLine-sko noen gram tyngre for kvaliteten og integritetens skyld.

Du får en sko-teknologi som er ekte og som varer.

Engell forklarer at hvis skoens intrikate støttefunksjoner skal gjøre en ekte forskjell for brukeren må materiale være motstandsdyktig over tid og ikke krakelere. Av den grunn bruker GaitLine Polyuretan-materiale i sine skosåler, som er vist å være 20 ganger mer holdbart enn for eksempel EVA/Phylon som brukes i mange lettvektere. Du skal kunne stole på at GaitLine er en tungvekter i jungelen som skomarkedet er, og at du får en sko-teknologi som er ekte og som varer.

Forskning pågår

Noe som gir ekstra tillit er GaitLines ydmykhet om at linjen av sko er i utvikling. Utstyrt med sin egen biomekanikk-lab og med aktive samarbeid med Oslo Met og offshore-selskaper, er GaitLine klare for å stake ut kursen videre.

I GaitLines egen lab testes og studeres såler og biomekanikk.

Sammen med Oslo Met skal bevegelsesmønstre i interaksjon med nye såle-løsninger nitidig studeres. Sammen med offshore-bransjen som er på beina på hardt underlag døgnet rundt skal nye materialer testes. Og hjemme på biomek-labben i sine egne lokaler forsetter jakten på løsninger for å holde deg gående gjennom de kommende årene.

Les mer om skoene fra GaitLine og se utvalget her.

Er pronasjon skadelig?

Er pronasjon skadelig?


For mange er ordet pronasjon forbundet med noe uønsket og assosiert med skader. Er det riktig?

Hva tenker du på hvis vi sier ordet pronasjon? I løpet av den siste måneden har jeg stilt dette spørsmålet til alle mulige type folk jeg kjenner. Løpere, datanerder, kunstnere, barn, pensjonister. Overraskende mange fra alle livets kanter viste seg å ha et forhold til pronasjon.

De sterkeste fellesnevnerne i svarene jeg fikk var: Skade, dårlig fotstilling, spesialsko, pronasjonssko, innleggssåle. Det kom klart frem at for mange er ordet pronasjon forbundet med noe uønsket og at det handler om at vi blir skadet når vi løper. Er det riktig?

Etter å ha gjort et nettsøk på ordet “pronasjon” ble det lettere å forstå hvorfor mange forbinder pronasjon med skade. Et av toppresultatene etter et google-søk ledet oss inn på nettsidene til en stor sportsbutikk der vi blant annet finner denne teksten om pronasjon:

“En fot som overpronerer er myk og har ofte lav fotbue. For å forebygge skader trenger denne foten en sko som gir støtte og er stabil, samt at den må motvirke innoverbevegelsen.”

På to setninger forteller teksten leseren at flere av oss “overpronerer”, det vil si at vi har unormalt mye pronasjon, og at “innoverbevegelsen” er uønsket, og viktig å motvirke. Dette høres ikke bra ut. Trenger vi å frykte (over)pronasjon?

For ordens skyld – dette er pronasjon (relativt) enkelt forklart

Pronasjon er en bevegelse som oppstår i foten blant annet når den treffer bakken ved gange eller løp. Pronasjonsbevegelsen består av tre forskjellige bevegelser i foten og ankelleddet: Dorsifleksjon, eversjon og abduksjon av foten.

Sammen fører disse bevegelsene foten fra en supinert stilling (i det foten treffer bakken) til en pronert stilling i løpet av den tiden foten er på bakken. Pronasjon er altså ikke en tilstand, men en bevegelse. Absolutt alle pronerer, og det skal vi være veldig glad for.

Pronasjonsbevegelsen er en genial strategi fra kroppens side. Som de tobente skapningene vi mennesker er, er foten vår nødt til å tåle ekstremt mye. Når vi går kan vi oppleve en akselerasjon på opptil tre ganger tyngdekraften når foten treffer bakken.

Når vi løper kan denne akselerasjonen nå opp mot 15 ganger tyngdekraften. Disse kreftene skal foten gjennomgå mange tusen ganger hver dag. Det er nesten rart at den ikke bare knekker og gir opp livet.

En sentral grunn til at foten klarer å håndtere disse enorme kreftene er nettopp pronasjonsbevegelsen, og leddene i foten som skaper denne bevegelsen. Gjennom pronasjon klarer foten på en elegant måte å ufarliggjøre de store vertikale støtkreftene som tyngdekraften skaper ved å omdirigere de til horisontale krefter.

Tenk deg en halvgal parkour-utøver som hopper ned fra et syv meter høyt tak, og kommer fra det uten en skramme. Hvordan klarte han det? Han gikk rett over i en fremoverrulle i det han traff bakken. På den måten absorberte han de vertikale kreftene til tyngdekraften og gjorde de om til ufarlige horisontale krefter i det han startet å rulle bortover langs bakken.

Det samme prinsippet skjer i praksis hver eneste gang vi setter foten i bakken. Vi burde sette stor pris på pronasjonsbevegelsen.

Hva med oss som overpronerer?

Det er helt sikkert mange av dere som har vært i en butikk og skal kjøpe sko, og fått hjelp av betjeningen til å sjekke om du har en normal eller overpronert fot. Hvis du blir fortalt at du overpronerer er det logisk at du bør kjøpe en sko som er beregnet for dette, ikke sant?

Vent litt. Her er det to ting som skurrer.

Nr 1: Det finnes ingen klar definisjon på overpronasjon.

Nr 2: Ingen masseprodusert sko kan være beregnet for din fot.

Etter mye leting er det nærmeste jeg har kommet en klar definisjon på overpronasjon at det forekommer “overdrevet eller unormalt mye pronasjonsbevegelse i foten”. Hvordan definerer vi hva som er overdrevet? Hva er unormalt mye? Jeg synes problematikken kommer klart frem videre i teksten til den samme nettbutikken sitert i starten av denne artikkelen:

“Overpronasjon ses hos 30–50 % av alle løpere”

Det vil si at opptil halvparten av befolkningen har en unormal tilstand i foten. Er det da unormalt? Og viktigere, er det skadelig?

Tankene om hvorfor overpronasjon kan tenkes å være skadelig er mange, og virker ofte logiske. En av forklaringene som går igjen, er at ved overpronering blir det en ugunstig vinkel mellom ankelleddet og hælen, noe som fører til feilbelastning på blant annet akillessenen.

Her viser det seg imidlertid at det som i lang tid har blitt sett på som en feil type belastning ikke nødvendigvis trenger å være det. Vi er alle skapt forskjellig, og noen pronerer mer enn andre når de går og løper. Husk at de som har såkalt overpronasjon, har hatt det hele livet, helt naturlig. Det betyr også at foten har blitt belastet i det samme bevegelsesmønsteret hele livet.

Som en naturlig konsekvens av denne belastningen har foten blitt veldig sterk i nøyaktig det bevegelsesmønsteret du ble født med. Man bør derfor tenke seg nøye om før man gjør et bevisst valg om å kjøpe fottøy som i stor grad begrenser fotens naturlige måte å bevege seg på. Når det blir snakket om pronasjonssko, blir det som oftest i samme åndedrag snakket om viktigheten av støtte, stabilitet og å begrense innoverrotasjon av ankelleddet.

Støtte er veldig fint å få, når vi får det av våre medmennesker. Å støtte foten din over lang tid med en sko som begrenser bevegeligheten betydelig er derimot ensbetydende med å svekke den. Det viser seg faktisk at du sannsynligvis kommer bedre fra det ved å stole mer på din egen magefølelse enn på sko-eksperter du møter i sportsbutikken.

Hvilken sko er best for meg?

Når du går til butikken for å kjøpe deg et nytt skopar, har du som regel en klar oppfatning om hvordan skoen skal være. Om den skal brukes til gateløp, mengdetrening, intervalltrening, lange fjelløp eller hinderløp.

Innenfor disse kategoriene er det noen tydelige forskjeller på skoens egenskaper som det kan være lurt å ta hensyn til. Det er for eksempel en veldig god idé å kjøpe seg et par sko med pigger hvis du har som mål å løpe på blankisen i vinter uten å brekke lårhalsen. Men en ting går ofte i glemmeboka når vi skal velge et par sko fra den store skojungelen: Følelsen.

Neste gang du drar til butikken, prøv å legg fra deg alle tanker om at du bør ha en pronasjonssko, at den bør ha en viss tykkelse på sålen eller et eksakt antall millimeter dropp fra hæl til tå. Ta heller skoen på deg og kjenn etter om den kjennes riktig for din fot. Om den gir deg velvære. Det høres kanskje ut som en lite teknologisk, primitiv hippie-type tilnærming.

Store kvalitetsstudier støtter likevel å bruke denne fremgangsmåten når du skal velge sko. Det har i disse studiene blitt testet hvordan sammenhengen mellom ulike egenskaper ved sko (inkludert pronasjonsstøtte, såletykkelse, dropp m.m) og skaderisiko. Den eneste parameteren som har vist en klar positiv sammenheng (altså redusert skaderisiko) er om løperen følte at skoen var komfortabel.

Tenker vi litt nærmere over det gir det kanskje mer mening enn vi først trodde. Hjernen vår kan i denne sammenhengen tenkes på som en ekstremt kraftig datamaskin som prosesserer tonnevis med data når vi prøver på en sko. Nerver i foten registrerer alle tenkelige signaler som er relevante for om skoen er bra for deg og sender signalene til hjernen, som til slutt forteller deg:

«Denne skoen føltes digg!»

Og det kan du stole på.

Hva gjør du når skaden er skjedd?

Hva gjør du når skaden er skjedd?


Vi har snakket med tre løpere som tidligere har vært skadet. Lær av deres erfaringer her.

Hva gjør du når skaden først er skjedd? Legger du deg ned i fosterstilling og brenner løpeskoene, eller tar du skikkelig tak? Her er tre stykker som tok tyren ved hornene og kom seg kjapt tilbake etter skaden.

Thea Bækkevold
Bor i Muruvik (lita bygd i Hommelvik med egen, selvstartet løpeklubb)

Hvilke skader har du hatt?
Har vært veldig heldig, Kun opplevd slimposebetennelse i hoften og bittelitt i kneet.

Hvordan taklet du skaden?
Med betennelsen i hoften rett før maraton i Berlin (asfalt)  Foretok jeg litt «quick fix» med Voltaren-gel og smertestillende på løpsdagen. Trappet ned litt på løpingen tre uker før løpet. Intervallene på løpeprogrammet mitt ble byttet bort med spinning. Etter løpet dro jeg til legen og fikk betennelsesdempende medisin, tok det med ro med tanke på løping til smerten var borte. I ettertid har jeg trent mer styrke og er meget påpasselig med det å bytte sko. Løper sjeldent to dager på rad med samme sko. Har vært veldig heldig og ikke vært skadet siden.

Hvordan preget skaden motivasjonen din?
Jeg var livredd løpet skulle ryke, heldigvis gikk det fint. I ettertid har jeg vært mer motivert til å forebygge ved  å trene mer styrke og bevegelighet.

Hvor lang tid tok det før du var tilbake fra skaden?
En liten måned. Løp nesten hele tiden, men så lenge jeg gikk på medisin og smertestillende var intensiteten moderat.

Lærte du noe om deg selv fra skaden? En erfaring som kanskje kan være nyttig for andre?
Være flink å bytte sko, jeg bruker for eksempel mer demping i skoene om jeg skal løpe langt på asfalt. Trene styrke rettet mot løping, øke distanse suksessivt så kroppen tåler mengden. Lytte til kroppen og ta hviledager.

Trond Setsaas
Oslo, 39 år.

Hvilke skader har du hatt?
Noen har det blitt. Jeg brakk en finger da jeg falt under løpetur i Nordmarka, og har hatt bursitt (slimposebetennelse) i hoften.

Hvordan taklet du skaden?
Ved bursitten sluttet jeg tvert å løpe. Kroppens signal var tydelig på at her måtte jeg roe ned. Det var ikke så mye alternativ trening men jeg gikk turer fremfor å fortsette med løpingen. Denne betennelsen kan, dersom man ikke tar hensyn, bli kronisk, noe som ville vært til hinder for fremtidig løping. Da jeg brakk fingeren, fortsatte jeg bare med løpingen da dette ikke hadde noen påvirkning så lenge jeg hadde på gips.

Hvordan preget skaden motivasjonen din?
Når det gjaldt bursitten, så tenkte jeg at «her må jeg gjøre det som er best for kroppen». Selv om jeg var på topp da det skjedde, tok jeg hensyn til hva som var best for kroppen og ikke at sprekingen i meg ville ut og løpe. Hadde jeg fortsatt å løpe, ville skaden kanskje blitt verre. Kroppen er den beste legen og den sier ifra når noe er galt. En kollega fortalte at hun slet med dette ennå ettersom hun ignorerte den betennelsen.

Hvor lang tid tok det før du var tilbake etter skaden?
Oppholdet var i to måneder, begynte å løpe forsiktig etter det, men det gikk vel kanskje totalt 3 måneder før jeg var tilbake der jeg begynte.

Lærte du noe om deg selv fra skaden? En erfaring som kanskje kan være nyttig for andre?
Absolutt en del å lære der. Man hører alltid om de som blir irritable av å ikke få trene. Dette var ikke et problem hos meg, for jeg skjønte at det ikke ville være bra å trene, derfor måtte jeg bare ta tiden til hjelp. Det var likevel med lengtende blikk jeg så på andre løpere der ute. Men jeg kom meg tilbake og der skal jeg være lenge.

Morten Håland
Stavanger, 53 år.

Hvilke skader har du hatt?
Sjelden skadet, men fikk ruptur i leggmusklene på begge bena vekselsvis fra august 2016 til april 2017.

Hvordan taklet du skaden?
Jeg måtte ta pauser på 4–8 uker for hver gang skaden kom tilbake. Brukte pausene til å trene mer styrke for hele kroppen og mer spesifikke øvelser for lår.

Hvordan preget skaden motivasjonen din?
Motivasjonen til å komme tilbake til løpingen var der hele tiden og jeg søkte etter råd og hjelp underveis for å bli kvitt skadene.

Hvor lang tid tok det før du var tilbake etter skaden?
Det tok cirka ni måneder før jeg var tilbake for fullt. Fikk hjelp av en fysioterapeut som ga meg tøyeøvelser før hver løpetur. I tillegg gikk jeg til innkjøp av Hoka-sko. Til sammen gjorde dette at jeg ble løpeklar igjen.

Lærte du noe om deg selv fra skaden? En erfaring som kanskje kan være nyttig for andre?
Jeg lærte å lytte mer til kroppen og ikke gi opp selv om jeg blir eldre. Har løpt 14 halvmaraton og seks maraton, og ønsker stadig å forbedre meg. Jeg kunne ikke bare gi opp fordi en skade oppsto. Løpelysten og gleden er for stor til det. Har løpt tre løp etter å ha blitt kvitt skaden og ser bare fremover til flere løp i vår og resten av året.

Les også: Tenk deg sterk