10-kilometerløperen Gabriel «Gabbi» Ingebretsen har på tre sesonger senket persen sin med syv minutter, og nærmer seg NM-kravet. Ubehaget man føler ved å presse seg på løpebanen, er ingenting i forhold til de utfordringene Gabriel har stått overfor ellers i livet.
Det er ingen selvfølge at Gabriel endte opp som løper her i Norge. Gabriel og tvillingbroren Javier ble født i Bolivia i 1990. De fikk en hard start på livet.
– Vi ble satt alene på gata da vi var åtte måneder gamle. Etter fem dager var det noen som hjalp oss, og vi kom på et barnehjem. Hadde det gått syv eller åtte dager før hjelpen kom, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det er en tilfeldighet at jeg lever, forteller Gabriel og påpeker at dette påvirket han mye i tenårene.
Da tvillingbrødrene var ett år gamle ble de flyttet til et nytt barnehjem. Der ble et norsk misjonærpar kjent med dem. De adopterte guttene, og seks år gamle flyttet Gabriel og Javier til idylliske Flekkerøy i Kristiansand. Men bare 18 år gammel valgte Javier å avslutte livet sitt. Gabriel hadde et tett og sterkt forhold til tvillingbroren, og de neste årene ble svært tøffe.
– Smerten man kjenner når man løper, er ingenting i forhold til den smerten man har når man mister en bror. Det er en helt annen smerte og kan ikke sammenlignes. Det har kanskje gitt meg en fordel på løpebanen, forteller Gabriel og påpeker at han er sikker på at han ser broen sin igjen en dag.
– Jeg lever i dag og det er jeg glad for. Hadde det ikke vært for at folk trodde på meg, så hadde jeg tatt livet mitt selv. Jeg tenkte på det to år etter, sier han og fortsetter:
– For meg er løping terapi. På løpeturene prater jeg med meg selv, og har blitt bedre kjent med meg selv og gud. Løping har gjort meg til en roligere person, mer voksen og til og med mer økonomisk ansvarlig.
Fra fotballspiller til løper
Gabriel vokste opp som en aktiv gutt. Han og Javier startet raskt med fotball. Gabriel spilte mange år på Fløy, og trente på A-laget fra 2006 til 2008. Men han kom seg aldri opp på øverste nivået i fotballen.
– Jeg hadde for dårlige holdninger og var ikke ydmyk nok til å gjøre den jobben som krevdes, sier Gabriel.
Han var likevel alltid blant de beste på løpetester på laget, men påpeker at han ikke helt visste hva løping virkelig gikk ut på.
I 2016 satt Gabriel seg som mål å om å løpe Fløymila, et knallhardt lokalt løp der han bor. Målet var å løpe på under 40 minutter, men dette klarte han ikke det første året.
– Jeg kom inn på 40.39, og ble tatt skikkelig på senga. Jeg var nok litt cocky, og ga bånn gass. Men det var en helt annen måte å løpe på enn når man spiller fotball, og jeg stivnet etter 3,5 kilometer. Det var en lekse.
Gabriel ga ikke opp, og året etter løp han samme løp på drøye 39 minutter. Etter flere småskader som gjorde at Gabriel ikke klarte å fullføre en hel fotballsesong bestemte han seg for å legge fotballkarrieren på hylla i 2019, 29 år gammel.
– Da fant jeg ut at løping var tingen og at jeg ville ha mer utbytte og mindre skader av å drive med det.
Han satset da alt på løpingen.
– Jeg tok et valg ikke alle på min alder hadde gjort, sier han.
Gabriel satte seg da et nytt mål om å være den beste løperen fra Flekkerøy noensinne, og i juni 2020 klarte han å slå den gamle rekorden på Fløymila, og løp på 33.52 minutter.
Trener som en toppidrettsutøver
– Jeg ser på løpingen som en jobb. Jeg trener, spiser og sover som en toppidrettsløper, forteller Gabriel.
Dagen starter klokken fem om morgenen, da snører han på seg løpeskoene og tar sin første løpeøkt. Turen går deretter til jobben som barnehageassistent i barnehagen han selv gikk i. Når han kommer hjem fra jobb, tar han enda en treningsøkt.
– Så jeg har egentlig tre økter, en før jobb, en på jobb, og en etter, ler Gabriel som påpeker at han har drømmejobben.
190 kilometer i uka
Totalt blir det dermed 12 til 13 økter i uka. På tre og en halv måned har han gått fra å løpe 140 kilometer i uka til 180–190 kilometer. Han har også gått fra to til fire intervalløkter i uka.
– Jeg har et mål om å ha 20 økter i uka en gang. Men det blir nok bare en gang, ler han.
Gabriel har ingen hviledag.
– Jeg kan ikke ha en hviledag. Det er litt morsomt for da kjenner jeg det i hele kroppen, sier han og demonstrer med armene hvordan han føler seg – full av energi.
Og når man trener så mye, er søvn viktig.
– Jeg legger med kvart på ti hver dag. Før la jeg meg kvart over ti, men jeg kjenner at 20–30 minutter ekstra gjør en stor forskjell. Det er litt kjedelig når man ikke får sett Champions League med gutta, fordi man må legge seg. Men det koster å satse, sier han og fortsetter:
– Når man løper hver dag, så er noen økter tyngre enn andre. Det avhenger av dagsform og hva man har spist. Jeg gleder meg alltid til hver økt, for man vet aldri hvordan dagen blir og det har lært meg mye.
Satser på at farten kommer
Læringskurven om løping har vært bratt siden han startet. Gabriel påpeker at han lærer noe nytt hver uke.
– Jeg har lært å holde litt igjen og være tålmodig. Det å øke gradvis. Ikke presse meg for mye, for da kommer skadene.
Han mener selv at han ikke enda har farten en 10-kilometerløper bør ha, men satser på at den kommer etter hvert. Det sier de som kan faget, og Gabriel lytter til dem.
– Jeg spør ofte dem som er bedre enn meg, eller kommer til å bli bedre, om råd. Dette er min tredje sesong, og det er nå sekundene begynner å bikke seg, forteller Gabriel som allerede har senket persen sin med syv minutter på de tre sesongene.
Den oppsiktsvekkende fremgangen har gjort at han har vunnet flere løp. I januar i år vant han også 10-kilometeren i Vinterkarusellen i Kristiansand.
– Jeg løp på 33.42, og er fornøyd. Det var forferdige forhold, jeg gikk hardt ut og løp alene, noe jeg liker dårlig, men ingen tok meg igjen. Jeg liker bedre å slåss om pallen, men jeg er redd for å stivne hvis jeg starter for sent.
Han legger også til at han foretrekker bane fremfor terreng.
– Jeg er best på flata, i terrenget mister jeg fort rytmen og feelingen.
Satser frem til 2025
Planen til Gabriel er å satse frem til 2025, og deretter bestemme seg for om han vil fortsette eller ikke.
– Jeg vil gi det noen år. Jeg er jo i en alder der jeg kunne vært gift, og hatt to barn, men jeg har luka det vekk litt for å satse på løpingen, forteller Gabriel og fortsetter:
– Jeg vil at folk som ikke kommer fra en løperfamilie, men har lyst til å begynne med løping, skal ha troa på at de kan bli gode. Alle kan fint klare å komme under 40 minutter på 10-kilometer hvis man har nok motivasjon, hodet på riktig plass, tar noen harde økter, og har troa på seg selv. Jeg visste heller ikke hva løping var da jeg begynte i slutten av tyveårene.
Den fjerde Ingebretsen
Venner av Gabriel tuller med at han er den fjerde Ingebretsen, på grunn av etternavnet hans.
– Jeg vil ikke sammenligne meg med dem, da de er i en annen liga. Men Jakob, Henrik og Filip, Sondre og Karoline er mine forbilder.
Nå er målene til Gabriel å stå på startstreken i NM, og en dag løpe 10 000 meter på under 30 minutter.
– Hvis noen i 2019 hadde sagt at jeg noen gang skulle klare kravet til NM, så hadde jeg aldri trodd det. Men nå har jeg troa på at jeg kan klare det, avslutter Gabriel før han tar på seg løpeskoene for å utføre dagens intervalløkt på en vindfull Kristiansand stadion.
