Hvis evolusjonen gjennom tusenvis av år virkelig har spisset mennesker til å bli langdistanseløpere, hvordan forklarer man da disse logiske bristene?
Det er en viss konsensus i det vitenskapelige miljøet – evolusjonsbiologer, paleoantropologer, nevrologer og andre dilettanter – at kroppene og hjernene våre har utviklet seg for å kunne løpe lange distanser.
Den moderate, men vedvarende farten et menneske er i stand til å holde kunne slite ut dyr på den afrikanske savannen.
Men, bruker disse svært kvalifiserte ekspertene kun fakta og forskning til å komme frem til en utelukkende logisk slutning? La oss se på de mange (kropps)delene av bevisene de presenterer.
1. Nakkebåndet
Dyr som er tilpasset løping, som hester og hunder, har dette ligamentet, og det har mennesker også. Det går fra ryggtaggene til baksiden av hodeskallen, og teorien er at den hindrer løperens hode fra å bevege seg overdrevent mye. Ingen fortalte Paula Radcliffe om dette senebåndet, men hun klarte seg ganske bra.
2. Hjernen
Dersom vi utviklet oss både fysisk og psykisk til å løpe lange distanser – hva gjorde at vi en dag gløttet bort på en hest og tenkte «hvis jeg legger en sal på det dyret, så vil jeg ikke trenge å løpe mer … Hvis jeg bare visste hva en sal er.»
Og hvorfor fant vi opp hjulet? Pil og bue? Takeaway fra restauranter? Vegetarianisme? Det ser egentlig ut som at samtidig som vi utviklet oss til å løpe langt, så begynte vi å se på muligheter for å legge føttene på bordet og la teknologien eller andre hjelpemidler gjøre jobben.
3. Øynene
Så intrikate … så perfekte … Og så dårlig beskyttet der du en vindfull dag jakter en antilope på den støvete savannen.
På vindstille dager er det svette som er utfordringen. Den renner gladelig rett nedover pannen (et system med sluser hadde vært praktisk, men nei, vi gikk for glatt overflate), glipper inn i øynene og svir (takk, øyenbryn, for ingenting).
Dette er ille nok på en løpetur i dag, men se for deg at du jakter på middagen din over Serengeti, midt på dagen. Du har vært ute en stund og begynner å miste oversikten. Svetten blender deg og du forviller deg inn i en flokk med sovende hyener. En av dem ser deg mens du virrer rundt, og sier «vi burde virkelig bestille takeawayen hjem oftere.» De andre hyenene begynner å le, og det er aldri en god utvikling, hverken evolusjons- eller situasjonsmessig.
4. Akillessenen
Mennesker har sterke akillessener, mens gorillaer og sjimpanser har ikke det. Dette fysiologiske faktum har ført til det som blir kalt en «in your face»-hypotese blant de selvtilfredse i det vitenskapelige miljøet.
Det er en hjørnestein i teorien om at vi utviklet oss for å løpe fordi akillessenen nærmest fungerer som en fjær som lagrer og frigir energi, og med det forbedrer kraften i steget vårt.
Dette er sant, men nok en gang, evolusjonen leverte ikke per første lovnad. Akillessenen har dårlig blodgjennomstrømning som alle andre sener, så når den blir skadet forblir den skadet til jaktsesongen er over.
Forfar én: «Au» Akillesen min er skikkelig vond og øm. Dere må fortsette jakten uten meg.»
Forfar to: «Aldri! Vi blir her med deg til den er helet, for vi er slekt, og vi er sterkere sammen. Hvor lenge tar det, tror du?»
Forfar én: «Vanskelig å si. Seks uker, et år kanskje.»
Forfar to: «Her har du en tung stein. Hvis du hører en løve så slå deg selv med den. Det er bedre på den måten.»
Enda mer pinlig for de standhaftige vitenskapsfolkene er at gibboner også har akillessenene. De små apene skilte seg fra resten av apefamilien for omtrent 16 millioner år siden*, men de er fortsatt en del av slekta. Løper gibboner langtur på søndager? Nei, det gjør de ikke, men akillessenen – den har de. Dette dyret som tilbringer nesten all sin tid med å svinge rundt i trær med de nesten komiske lange armene, mens de tuter høylytt at de er den søteste apen i jungelen.
*Dette er til alles beste siden gibboner er mislikt av andre aper for deres skamløse skryting, spesielt når det kommer til å beskrive størrelsen på fisken de har fanget den dagen.
5. Hjertet
De fleste dyr, inkludert mennesker, har en hjerte-kropp-ratio på omlag 0,6 prosent. Et sterkt hjerte hjelper oss helt klart med å løpe bedre, men også her har evolusjonen sølet det til.
Det dyret med størst hjerte-kropp-ratio er hunden med 0,8 prosent. Jeg har en hund. Han bruker kun energi på vei til matskålen eller når halen hans har snakket bak ryggen på ham sånn at den må fanges og straffes. I alle andre tilfeller er han et tamt dovendyr og trenger ikke en kraftfull pumpe.
Katter forresten, har hjerte-kropp-ratio på 0,35 %, og det er fordi katter er kaldblodige, nådeløse mordere.
6. Bena
En annen tvilsom vitenskapelig påstand er at våre lange ben gjør at vi tar store, imponerende sjumilssteg som nok definitivt satte en støkk av frykt i hjertene til strutser for noen evigheter siden.
I tillegg, og i fare for å bli personlig, noen løpere har faktisk ikke lange ben, til og med sammenlignet med lemurer.
Og de fleste mosjonister tar ikke lange steg. Noen løper faktisk heller som om de har på seg en kimono.
Disse såkalte lange bena har ikke vært til særlig nytte i Man V Horse, et årlig løp på 22 miles i Wales. Siden oppstarten i 1980 har mennesket slått hesten over de 35 kilometerne to ganger.
For å feilsitere Orwell i Animal Farm: to ben bra, fire ben veldig mye bedre. Og raskere. (Se Hjerne, lenger ned.)
7. Nesa
Det er argumentert for at en av grunnene til at nesa og nesegangen utviklet seg som den gjorde var for å varme opp luften vi puster inn, slik at den ikke skulle gjøre skade på den skjøre innsiden av lungene.
Når var siste hardøkt hvor du hev etter pusten og så tenkte «oi, bør vel lukke munnen og puste forsiktig gjennom nesa; har ikke lyst til å ødelegge det silketynne lungevevet»?
I så fall burde vi hatt nesebor på størrelser med tubaer, og lungene burde gått jagerflypilotutdanningen eller noe annet hardt og krevende.
8. Tåneglene
De fleste av oss sluttet å bruke føttene til å gripe med for lenge, lenge siden, men fortsatt har vi beholdt tåneglene.
Det har blitt hevdet (forskere er glad i å hevde) at de hjelper med å beskytte tærne når vi slår foten i kanter, men det er ikke noe vi gjorde før vi fant opp senger med små ben som stikker ut litt mer enn de trenger å gjøre, og toaletter å besøke på natten.
En annen foreslått årsak er at de hjelper oss med balanse ved å gi et mot-press på tærne, men de fleste av dem er kjempesmå og ineffektive (lilletåa tilbringer sitt patetiske liv med å gjemme seg og bli hatet av de andre tærne).
Og løpere vet hva som skjer med tånegler: De får slag, blir blå og svarte, og faller av. Så vokser de svært sakte tilbake.
Hva skal vi gjøre mens denne langtekkelige prosessen finner sted? Vi fortsetter å løpe – men vi faller sjeldent mens vi forbanner den manglende keratinbiten som forstyrrer balansen.
Innse det, evolusjon, du feilet. Du feilet stort.
9. Brystvortene
Vi blir fortalt at menn har disse små, gjenværende strukturene fordi det tar en stund før et embryo bestemmer seg for å bli hann- eller hunkjønn.
Derfor, takket være evolusjonens mangelfulle – noen vil kalle den uaktsomme – tilnærming til dette avgjørende aspektet ved menneskets utvikling, har menn brystvorter de ikke trenger, og derfor får de også gnagsår. Grusomme, grusomme gnagsår.
Kvinner lider også av dette midtløps, men den evolusjonsmessige utviklingen er langt mer forståelig (se brystene, lenger ned).
10. Setet
Menneskets gluteusmuskulatur er forholdsvis stor sammenlignet med andre primater, som kanskje virker overraskende for dem som har sett naturdokumentarer hvor bavianer virrer rundt i vegetasjonen med rumpa bar i retning David Attenborough.
Setetmuskulaturen vår er stor fordi vi utviklet oss til å spankulere rundt på to ben. Men biologen Dennis Bramble tar det lenger. Sammen med den anerkjente antropologen Daniel Lieberman skrev han en svært innflytelsesrik studie om sammenhengen mellom menneskets evolusjon og langdistanseløping.
Han har sagt at gluteus «er muskler som er helt kritisk for stabiliseringen i løping,» og sammenlignet dem med aper – «de har ingen stump».
Han har teknisk sett rett (jeg har ikke noe ønske om å involvere meg i håndgemeng med en forsker), men løpere er notorisk elendige til å aktivere setemuskulaturen, og mange langdistanseløpere ser ikke ut til å ha noe setemuskulatur i det hele tatt.
Du kunne trukket en rett linje fra nakke til hæl uten å støte på en eneste hindring. Det kan hende saken er at godt utviklede gluteusmuskler er en fordel for sprintere, men våre forfedre spurtet ikke etter byttene – de ruslet, og fikk tid til å snakke om både stort og smått.
Jeger én: Ser rumpa mi stor ut i denne?
Jeger to: I hva? Du har ikke på deg noe?
11. Brystene
Bryster bidrar til løping på samme måte en to meter lang hals hjelper en sjiraff å spasere uoppdaget forbi en løve som er på siste kotelett av den forrige gasellen. Evolusjonen har på ingen måte vært smart for å tilby naturlig støtte til bryster.
Forhistorisk mann: «Hei, jeg stikker og jakter på en antilope i flere dager i blendende varme. Hvem blir med?»
Forhistorisk kvinne: «Skulle gjerne, men du vet … pupper.»
Forhistorisk mann: «Haha, morsom vits, usle kvinne. Men vår mest respekterte medisinmann har sagt at det kvinnelige babybærende kammeret vil falle ut om du løper i mer enn ti minutter, hva nå enn det er, så du hadde ikke blitt invitert selv om du hadde hatt en form for beskyttelsesduppeditt for næringstaskene du har. Og, ingen flere vitser, helst. De skal kun fortelles av menn, siden vi er desperat usikre og trenger bekreftelse gjennom latter.»
