Flytte grenser
Foto: Knips Media

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Stjerneskuddet

Stjerneskuddet


Hvem er dette og hva er hemmeligheten? gispet løpe-Norge da den ukjente, ferske løperen plutselig tok mesterskapsmedaljer. Mathilde Theisen er et eksempel på at fornuftig og målretta trening fungerer. Ingen hemmeligheter, altså. Men muligens litt McFlurry.

Koronapandemien med følgende nedstengte idrettshaller og treningssentre gjorde det vanskelig for mange å drive med idretten sin.

Utendørsløping var det heldigvis åpent for i Norge, og om du i Oslo gikk deg en tur langs Nordre Gravlund eller gangveien på Sogn, var det stor sannsynlighet for å møte en av de mange løpskohortene til OSI friidrett, nå bedre kjent som SK Vidar Lang. 

Boost med koronapandemi

Der, mellom buffer og refleksvester, hang Mathilde Theisen også på intervalltogene. Resultatet ble i 2021 en rekke gode tider på ulike distanser, NM-medaljer og til slutt en sterk bronse på nordisk mesterskap i terrengløp. 

Foto: Fredrik Fyksen

For mange friidrettsinteresserte dukket Mathilde opp som troll av eske: kommentatorer måtte skynde seg å finne informasjon om henne i innspurten av løp, og premiesjekker og honnør har blitt tildelt både Marie, Mathide, Mathilde Kyte og Mathilde Thelsen. 

Navnet – Mathilde Theisen – er det nok bare å notere seg for fremtiden. Men det friidretts-Norge lurer på er hvordan Mathilde har oppnådd disse resultatene på så kort tid. Har hun sniktrent i mange år, er det de nye skoene, eller har hun en fantastisk oppskrift på lager?

– Jeg brukte mye tid på idrett som liten, og tenkte tilbake på den aktive hverdagen som noe jeg trivdes godt med. Samboeren min, Ole Ravna, satt med samme følelse. Vi kom frem til at vi ønsket å ha det sånn igjen og startet med løping i januar 2020. 

Mathilde og samboeren Ole Ravna startet løpeeventyret sammen i januar 2020. Foto: Fredrik Fyksen

Med mål om en mer aktiv hverdag, ble det naturlig å starte med kondisjonen. 

– Den var råtten hos begge to, og det hjalp ikke med noen kjærestekilo for mye. For å unngå å bli skadet startet vi både rolig og kort, gjerne med turer på 2–4 kilometer. 

Mathilde og Ole lagde seg et Strava-segment på to kilometer som ble referanserunda. Det å løpe dette strekket kjappere ble også et mål, og da koronaen kom ble løpingen en fin unnskyldning til å komme seg ut døren.

OSI-familien

Selv om Mathilde ikke hadde hatt noen form for organisert løpstrening før dette hadde hun vært innom ulike idretter i barndommen som dans, turn, all-idrett og fotball. Fotball var noe hun holdt på med ut videregående og oppmøteprosenten på trening er noe hun mener er en egenskap hun har tatt med seg videre til løpingen.

Etter videregående tok hun seg et friår hvor hun jobbet på Clas Ohlson og gamlehjem, men holdt seg i aktivitet ved å jevnlig droppe innom Asker treningssenter.

– Jeg flyttet til Trondheim for å studere Datateknologi på NTNU. Der var jeg en liten stund med på et studentfotballag, uten at det var spesielt moro. Jeg hadde vel også treningskort hos Studentsamskipnaden samtlige år jeg bodde i Trondheim, selv om det sjeldent var hyppig i bruk. 

Sommeren 2020 var hun ferdig studert og flyttet til Oslo for å starte i jobb som IT-konsulent. September samme år meldte hun seg inn i OSI Friidrett. 

– En hverdag med joggesko på beina er noe jeg koser meg glugg med, og jeg har generelt få tunge treningsdager. Det sosiale aspektet er også noe jeg setter pris på, enten det er på terskeltrening med den store OSI-familien eller i marka med venner. I sommer ble jeg for eksempel kjent med Ronny Losoa da vi begge var på ferie i Finnmark, og vi fikk noen gode treningsøkter sammen. Rolige turer alene med lydbok eller podcast på øret er et deilig avbrekk, og ikke minst verdsetter jeg alle treningsøktene Ole og jeg har sammen. 

Mathildes tre favoritt-intervaller:

  • 10 x 1000 m med 60 sekunders pause. 
  • 2 x 3 km + 4 x 1.5 km på Nordre Gravlund med 60 sekunders pause. 
  • 7 drag i runden rundt Vallhall (ca 1.6 km) med 60 sekunders pause. 

– Ja, jeg er veldig glad i flate løyper og 60 sekunders pause. 

Gradvis opptrapping og kontroll

Nedstengingen under koronapandemien gjorde at treningene med OSI ble en viktig sosial arena. Det var begrensninger på hvor mange som kunne trene utendørs sammen, og og messenger ble brukt til å avtale kohorter som møttes på ulike steder til intervalltrening.

Det er også treningsfilosofien til OSI Mathilde har fulgt. Trenerne Markus Borge Harbo og Gustav Vasdal har satt opp terskeløkter på tirsdager, torsdager og lørdager. Hun har selv lagt opp det meste av den rolige treningen rundt, men i samråd med Markus.

– Fra oktober 2020 og frem til våren 2021 løp jeg terskel tre ganger i uken, med en lengre, rolig tur på søndag. Resten av dagene fylte jeg på med rolige, kortere turer dersom jeg hadde tid. Men det var viktig for meg at ukestotalen ikke ble noe særlig mer enn 70 kilometer i starten. 

Etter hvert økte mengden til opp mot 100 kilometer i uka, med mål om å ikke gå over. Øktene i hverdagen foregikk i hovedsak etter jobb, og Mathilde begynte ikke å måle laktat før i månedsskiftet februar/mars. 

– I starten ble det mye ymse målinger fordi jeg hadde dårlig teknikk, og fordi jeg var så kald på fingrene. Jeg har heldigvis blitt bedre etter hvert. Vi løp ute i hele vinter, og det var mye løping på Voldsløkka, rundt Nordre Gravlund og ved Ullevål stadion. Intervalldragene var gjerne på 3–9 minutter, med et totalvolum på 30–40 minutter. 

En vanlig treningsuke for Mathilde våren 2021 kunne for eksempel se slik ut:

MandagTirsdagOnsdagTorsdagFredagLørdagSøndag
Rolig
8–12 km
Terskel,
for eksempel
10 x 1000 m
på Voldsløkka
Rolig
8–12 km 
Terskel,
for eksempel
2 x 3 km
+ 3 x 1.5 km
Rolig
10 km
TerskelLangtur
på 15–20km
Mathilde Theisen startet med korte løpeturer for to år siden. I fjor tok hun i NM terreng lang løype og tredjeplass i nordisk terrengmesterskap. Foto: Fredrik Fyksen

Konkurranseløping

Selv om det først var i 2020 Mathilde begynte å trene løpsspesifikt hadde hun tidligere deltatt i et par konkurranser: Bergen City Halvmaraton i 2016, Barfrostmila i Tana i 2017 og Nordmarkstravern i Oslo i 2018.

Hun synes det var gøy å delta, men hadde ikke trent noe særlig i forkant av løpene og hadde derfor ikke den store mestringsopplevelsen hun senere har fått kjenne på.

Det første løpet hun deltok på etter at hun startet løpstreningen var Rekordløpet rundt Maarud gård.

– Jeg fikk først vite at jeg kunne delta to dager før selve løpet, så da bar det rett til sportsbutikken for å skaffe seg et par karbonplatesko, for deretter å være driiitnervøs resten av tiden. 

Noe som viste seg å være helt unødvendig, for det ble en veldig morsom opplevelse, kan hun meddele. 

– På forhånd hadde jeg søkt opp de andre deltakerne for mulige rygger å holde, men jeg innså da jeg stod på startstreken at jeg ikke hadde peiling på hvem som var hvem. Så da hjalp ikke forarbeidet meg noe, og jeg bestemte meg heller for å legge meg på halen. 

Løpet gikk jo «relativt bra», som hun selv kaller det. Mathilde løp inn på 16:56 i løypa som senere ble kontrollmålt litt fort kort. Resultatet førte til at hun fikk delta på vårens vakreste stafett påfølgende helg.

Holmenkollstafetten det året var gjort om til mindre variant kun for friidrettsklubber, med innlagt 10 000-metersheat for kvinner, med lysharen satt til under OL-kravet for Karoline Bjerkeli Grøvdals skyld. Det var i dette selskapet Mathilde hadde kvalifisert seg til en startplass. 

Jeg hadde ikke tenkt på at runder og rundetider var noe man måtte forholde seg til.

– Og her lærte jeg masse. Dagen før løpet var jeg innom sportsbutikken igjen, for å forsikre meg om at jeg hadde et par sko med lav nok såle til å komme igjennom kontrollen. Jeg kom i snakk med en ansatt, og han lurte på hva jeg ønsket å løpe på. Jeg svarte at det hadde vært gøy å klare 3:20-pace, hvor han da lurte på hva dette ble i rundetider. Og det var bra han sa, for jeg hadde ikke tenkt på at runder og rundetider var noe man måtte forholde seg til. 

Under starten av løpet var jeg heller ikke klar over at det stod antall gjenværende runder hver gang vi passerte målstreken. Da jeg endelig oppdaget dette var jeg så sliten at jeg ikke klarte å regne ut hvor mange ganger Karoline Bjerkeli Grøvdal hadde passert meg.

Samarbeidet med trener Gustav kom seg også utover i løpet, da de fikk samkjørt seg litt, og Mathilde etter hvert innså at det hun gjerne ville ha av informasjon var siste rundetid. 

– Det var en utrolig morsom opplevelse, og ettersom det var mitt første baneløp lærte jeg enormt mye. Men slitsomt, det var det! 

Mathildes tre favoritt-styrkeøvelser: 

Pistol squats

Ettbeins seteløft

Draken/flyvern

– Også kommer man vel ikke unna tåhev, selv om det ikke faller under favorittstyrkeøvelser. 

Balanse i hverdagen

Etter hvert har det blitt flere konkurranser på Mathilde, og hun har fått mer rutine både i konkurranser og på trening. Samtidig har samfunnet endret seg.

Etter at koronarestriksjonene ble opphevet i høst opplevde hun det vanskeligere å få like god tid til restitusjon som før.

Hun er i tillegg nøye med kosthold ved at hun passer på at lagrene er fylt opp.

Mathilde stiller aldri sulten på trening, og er nøye med påfyll etter hver terskeløkt.

– For meg er det viktig å ikke komme sulten på trening. Er jeg sulten opplever jeg meg selv som mer slapp og sliten, og treningen føles mye tyngre. Jeg prøver alltid å få i meg noen brødskiver et par timer før trening på ettermiddagstid, og spiser en god frokost før helgeøktene. Trener jeg terskel er jeg dessuten opptatt av å kjapt få i meg karbohydrater etter økt, for eksempel en banan eller en energibar. Dette selv om jeg skal rett hjem til middag. Det hører med til sjeldenhetene at jeg har så lange økter at jeg trenger energipåfyll under økta, men jeg sier aldri nei til en bolle eller vaffel på søndagstur.

Når det kommer til konkurranser, har hun ikke noe magisk opplegg. Nok vann er alfa omega, og hun sørger for å spise en stor, karbohydratrik frokost/lunsj omtrent tre timer før løpet. Da går det gjerne i havregrøt med rosiner, brødskiver med leverpostei, gulost og syltetøy eller halvgrove rundstykker. 

– Deretter spiser jeg ofte en lys skive med sjokoladepålegg rundt en time før løpsstart. Jeg drikker mye kaffe til vanlig, og det gjør jeg før løp også. Men jeg passer på å stoppe i tide, slik at jeg forhåpentligvis slipper å måtte tisse underveis i løpet.   

En tradisjon hun har er at det etter hver konkurranse alltid feires med McFlurry. Uansett hvordan det har gått. Tidligere hadde de en type som het «Mud Pie», men den er dessverre tatt ut av sortimentet. 

– Nå går det i McFlurry med Non-stop, toppet med sjokoladesaus og karamellsaus. 

Foto: Ole Ravna

Mathilde Theisen

  • Alder: 28
  • Bor: På Ensjø i Oslo
  • Yrke: IT-konsulent
  • Meritter/perser: 2. plass 10 000 meter i NM, 1. plass NM terreng lang løype, 3. plass i Nordisk mesterskap i terreng.
  • 5000 m: 16.08
  • 10 000 m: 33.48.18
  • 10 km gateløp: 33:39
  • Halvmaraton: 1:13:54

Les også:

Prossesert mat og hjertehelse

De fleste har hørt at prosessert mat ikke er bra for helsen, men i hektiske hverdager der du ikke har mulighet til noe annet, er det en reddende engel. Gels og barer går innunder kategorien prosessert mat, men hva gjør egentlig disse matvarene med hjertehelsen din og hvor mye prosessert mat er for mye?
Les mer

SMARTe målsettinger

Å sette seg gode mål er nøkkelen til fremgang. Vi vil trene smart og godt, det starter med smarte målsettinger.
Les mer

Nye eventyr?

Etter Norge på langs har Simen Holvik nye rekorder å utfordre, nye drømmer å drømme.
Les mer
Hvordan finne motivasjon når du ikke finner den blant dine nærmeste?

Hvordan finne motivasjon når du ikke finner den blant dine nærmeste?


Har du opplevd at din personlige treningsreise ikke er forståelig for andre? Har du opplevd at folk ser på deg som en gal når du forteller om dine nye treningsmål?

Noen ganger er det slik at dine nærmeste ikke forstår seg på din lidenskap. Slik er det bare. Men, dersom dette er noe du opplever, har jeg noen tips til hvordan du kan finne riktig type motivasjon slik at du kan utfordre deg selv og nå dine milepæler.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Janina Lamøy, som deler sine erfaringer rundt det å være den eneste i familien som løper.


Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!

Et frirom

For å male opp et bilde som du kanskje kjenner deg igjen i, skal jeg fortelle min personlige historie.

Min reise inn i løpeverden startet så smått med jogging i 2010. Før den tid hadde jeg kun jogga sporadisk, kanskje en gang i året eller noe i den duren.

Fra 2010 ble det mer jevn jogging, og med det mener jeg et par ganger i måneden. Min motivasjon for å starte med jogging var vektkontroll og å bygge form.

Over tid ble løping min viktigste meditasjon – et frirom hvor jeg kunne komme vekk fra hverdagens mas og kjas. Et frirom hvor tankene ble satt på pause og hodet fokuserte på å gjøre det arbeidet som lå foran meg.

Et skifte

I 2015 gjennomførte jeg min første halvmaraton. Jeg husker hvor sliten jeg var etter løpet og hvor støl jeg var i lårene bare en halvtime etter løpet.

Det året var en halvmaraton mitt store hårete mål og det gikk, akkurat.

Årene etter bygget jeg sakte men sikkert opp løpeformen. Jeg løp mer og mer, men aldri særlig lange distanser. Med lange mener jeg mer enn en halvmaraton.

I 2019 skjedde det et skifte i livet mitt.

Jeg fikk mer og mer å tenke på på privaten. Jeg hadde mer og mer behov for et fristed hvor jeg slapp unna alle tankene. De trengte jo tross alt ikke spise opp hele dagen min!

I tillegg til det følte jeg på en indre uro og et behov for å få ut overskuddsenergi.

Jeg begynte å løpe mer, og ble det året en helårsløper. Jeg kjøpte meg mine første piggsko og sprang i alt fra snøfokk i minus 20 til 30 plussgrader og sol. Det føltes godt, både for min fysiske kropp og mitt sinn.

Janina under Hell backyard Ultra. Foto: Hell Ultraløperklubb

En maraton

I 2020 bestemte jeg meg for å trøkke på gassen. Jeg ville løpe en maraton. Jeg fikk med meg en tilfeldig person fra en løpegruppe på Facebook som sikret motivasjon og erfaring med på veien. Det var utrolig nyttig og fint.

Løpefølget Truls hadde løpt mange maraton før og var en ihuga ultraløper. Han passet på at farta var lav nok og underholdt meg med fortellinger om hans mange eventyr. Min første maraton var gjennomført! Slik som første gang jeg løp en halvmaraton var jeg sliten og sur i musklene, men jeg klarte det.

Den dagen forsto jeg at kroppen kan klare veldig mye, med riktig trening, motivasjon og fornuftig oppbygging.

Gjennomføringa gjorde at jeg gikk en jævel i meg og jeg bestemte meg for å legge ut på flere eventyr og utfordringer.

Ingen forståelse

I 2021 gjennomførte jeg min første ultramaraton på Hell og løp Lofoten på langs, eller rettere sagt ni mil fra Ramberg til Kabelvåg.

Da jeg fortalte min familie om hva jeg skulle gjøre, rista de på hodet, sa jeg var «gal» og sukket et høyt «huff».

Min umiddelbare reaksjon på kommentarene var at jeg ble lei meg. Jeg følte meg demotivert og følte at familien min ikke forsto meg, forsto at dette var jeg klar for, etter mange år med sakte oppbygging. Jeg var skuffa og demotivert. Men, jeg skjønner jo hvorfor jeg fikk akkurat de reaksjonene.

Familien min har ikke vært med på min reise og utvikling innenfor løping. Jeg har bodd i en annen by store deler av mitt voksne liv. Det gjør at det er vanskelig å forstå hvor mye jeg har trent og det påvirker deres reaksjon når jeg forteller om mine nye hårete mål.

Familien min vet ikke at jeg løp over 2800 km i 2020, altså et snitt på over fem mil i uka. De vet heller ikke at jeg har vært med på mange ulike små og store løp i Trondheim, byen jeg bor i. Det er ikke rart at de rister på hodet når jeg sier jeg skal løpe Lofoten på langs.

Men det sårer litt likevel, følelsen og opplevelsen av at dine nærmeste ikke har trua på deg.

Så, hva er mine råd om du trenger motivasjon og kanskje ikke finner støtte der du hadde håpet på å finne den?

Finn treningskamerater som har lignende mål som deg. Da har du noen som heier på deg og som du kan heie på når dere setter nye mål og utfordrer hverandre for å pushe grensene. Treningskamerater er gull verdt og kan bidra til å sparke deg i ræva når du trenger litt ekstra motivasjon på en lat dag.

Følg folk som gjør det samme som deg i sosiale medier og på treningsapper/forum. Der kan du finne inspirasjon, motivasjon og lære om viktige elementer du må tenke på for å bygge form og ta det neste steget. Følg med på folk du ser opp til, noen som har gjort det du ønsker å gjøre. Da kan du lære av deres erfaring og ikke minst feil de har gjort i treninga. Det er gull verdt.

Finn noen som har en unik mental styrke som du kan dra inspirasjon og motivasjon av. Noen som har en mental stamina du ser opp til og selv ønsker å bygge. Mange treningsutfordringer handler mest om det mentale, selv om selvsagt formen i bunn må være god.

Finn din metode for å motivere deg selv med positiv forsterkning. Det kan bety treningsapper som Strava, Endomondo, eller Runkeeper, forumer på nett, FB- grupper eller andre steder hvor du kan måle fremdrift og konkurrere med deg selv. Kanskje konkurrere litt med andre også, om det er noe som motiverer deg.

Lag deg flere ulike delmål og undermål som for eksempel antall km i uka, måneden eller året, antall turer, mål for puls, mål for fart, antall treninger etc.

Dersom en maraton eller et annet løp er ditt hovedmål for året, lag deg delmål som sikrer at du jobber strukturert mot målet og som gir deg motivasjon underveis mot hovedmålet.

Til slutt, det som har vært aller viktigst for meg. Finn en heiagjeng eller en heiaperson – noen som heier på deg og gir deg positiv feedback, noen som står langs gata på et løp og roper til deg «du er sterk», «du er rå», «dette klarer du». En slik person eller gjeng kan du finne gjennom gode venner, treningskamerater eller i en løpegruppe.

Ta godt vare på disse og husk å være heiagjeng tilbake!

Uansett hva du gjør, husk at du løper for deg selv og din egen velvære. Det kan ingen ta ifra deg. Ønsker du å sparre mer om motivasjon eller komme med tilleggstips, gjerne ta kontakt!


Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Flytte grenser

Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn hva jeg selv hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.
Les mer

Meningen med ultraløp

“En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst”, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.
Les mer

Fra føflekkreft til UTMB

Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.
Les mer

Løping – en hverdagshelt

Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.
Les mer

Best på baktropp

Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. Det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.
Les mer

New York, New York

“Hva er ditt største minne fra 2018?” Dette spørsmålet dukket opp på Twitter rett før året var omme.
Les mer
Nye eventyr?

Nye eventyr?


Vi skal alltid fremover, i en eller annen forstand. Der fremme er det noen rekorder jeg ønsker å utfordre, men jeg har også noen enda større drømmer.

Norge På Langs satte et evig spor i meg. Jeg fikk smake på en frihet og en tilstedeværelse som jeg aldri noensinne har opplevd. Jeg ble på en måte opphevet og følte jeg kom nærmere meg selv som menneske. Noe religiøst. Etter en uke så ble det å løpe bare lettere og lettere. Mitt daglige liv med stress og unødige gjøren og laden hadde blitt skrelt vekk lag etter lag. Nå satt jeg igjen med tre ting: Løpe, spise og sove. Det var som en ferie med frihet fra alt som binder og tynger i hverdagen. Jeg må tilbake dit. Jeg trenger et nytt eventyr der jeg kan drømme meg bort. 

Naturligvis har jeg noen gitte begrensninger i min rolle som alenefar til to barn på ti og tolv år. I tillegg har jeg en jobb. Det er forpliktelser som krever at jeg ikke bare kan gjøre som Forrest Gump, og bare bestemme meg en dag for å løpe i noen år. Da jeg kom frem til Lindesnes fyr, så sa jeg til noen at jeg kunne løpt noen uker til, minst, så fremt jeg hadde hatt barnevakt og fri fra jobben. 

Simen Holviks Norge På Langs-prosjekt gav mersmak. Foto: Privat

Så, fremover? Hva skjer da? I første rekke er jeg sugen på å kjøre noen vanlige løp. Det er noen rekorder der ute som jeg jakter på. Ønsker å utfordre de norske bestenoteringene på 24-timers, 48-timers, 6-dagers og 1000 kilometer.

Men jeg klarer ikke å stoppe å drømme.

De store drømmene som er lengst fremme i mine tanker for tiden er følgende (sortert i prioritert rekkefølge): 

1. Europa på langs (NCT)

Dette er en veldig populær tur, spesielt for syklister. Det arrangeres et årlig sykkelritt, Northcape – Tarifa self supported bicycle adventure, på denne ruten. Turen går fra Nordkapp til Tarifa sør i Spania, eller motsatt, og er på underkant av 6 500 kilometer. Det er registrert en Guinness World Records på denne turen. “Fastest crossing of Europe on foot (North Cape to Tarifa)”. Ifølge mine undersøkelser er dagens rekord på 72 dager, 22 timer og 30 minutter. Rekorden ble satt av Ralph Mequita 15. september 2017.

Europa på langs.

2. Norge På Langs en gang til

Før jeg startet på Nordkapp tenkte jeg at dette løpet er noe jeg kun kommer til å gjøre én gang. Samme følelsen hadde jeg da jeg tok på fyret ved Lindesnes. Men ettersom ukene og månedene har gått, kjenner jeg mer og mer på en lyst på å gjøre dette igjen. Ser at det er stort potensial for å forbedre rekorden. Gjerne ta mer risiko og endre opplegget noe. Det beste er om noen slår rekorden i 2022 slik at jeg tilbake og forsøke igjen sommeren 2023. Kjenner at denne frister.  

3. Paris til Moskva

Dette var en av de mer kjente turene til nordmannen Mensen Ernst. I 1832 løp han fra Paris til  Moskva, 2500 kilometer, på 14 dager. Dette tilsvarer nesten 180 kilometer per dag. Det er store spekulasjoner rundt hvorvidt dette faktisk er sant, eller om det er mulig. Det hadde vært et fascinerende opplegg å testet ut om det faktisk går an, verifisert om historien er sann eller ikke. Denne må jeg tenke på. Jeg har mine tvil om Ernst faktisk løp 180 kilometer per dag i to uker. Men helt umulig er det kanskje ikke? Hadde vært kult som et filmprosjekt der man løper hans autentiske rute og prøver å etterligne turen hans mest mulig (inkludert hans påståtte konsum av rødvin). Denne distansen er identisk med Norge På Langs, så en sammenligning kan være relevant. Men, den inneholder mange andre faktorer: Utenlandsk miljø, språk, kultur. Det låter helt umulig. Hadde vært lettere å springe 18 mil daglig hjemme, sånn til sammenligning. 

4. Oslo til New York

Igjen er vi tilbake til historiske nordmenn. Pilt Ola het han, og under folkevandringstiden bestemte han seg for å gå fra Stavanger til New York fordi han mente at det var raskere enn å ta båten. Så da begynte han å traske, og kom etterhvert helt frem til Beringstredet før han snudde. Kort fortalt er dette en så hårete tur at jeg nesten ikke tror det. Men denne turen skal jeg gjennomføre før jeg dør. Her snakker vi om endeløse avstander over Russland, hva det krever av enorme tillatelser, “beskyttelse” etc., etc. – for ikke å snakke om den umulige passasjen over Beringstredet og over til Alaska. Her er det ikke bare bare å få en båt til å frakte deg legitimt over. Deretter har du Alaska og Canada før du når inn i USA og ferden mot New York. Dette er en kul drøm. Og det er lov å drømme. 

5. Cape Town til Magadan

Dette er verdens lengste fastlandstur (altså, en rute som ikke krever ferge eller fly). Vi snakker 22 300 kilometer gjennom følgende land: Sør-Afrika, Botswana, Zambia, Tanzania, Burundi, Rwanda, Uganda, Sør-Sudan, Sudan, Egypt, Israel/Palestina, Jordan, Syria, Tyrkia, Georgia og Russland. Dette er en tur som fort kan ta et år. Minst. Hadde vært en kul greie, men trigger meg ikke like mye som Oslo–New York.

Cape Town til Magadan.

6. Norge på kryss og tvers

Sekk på ryggen, bare springe på måfå – Norge på kryss og tvers kunne vært en behagelig avslutning på løperkarrieren. Ser for meg å løpe innom fine plasser, ta meg god tid, satse på steder med hotell eller gjestfrie folk med åpen invitasjon hjem, inn og ut av fjorder i makelig og avslappet tempo, stoppe litt lenger her og der hvor det føles fint, nyte lokal øl og mat. Helt uten stress og konkurranse, bare samle mil, opplevelser og menneskemøter. Prøve på et ekte gammeldags landstrykerliv. Loffe rundt. Nok et samlende prosjekt som mange ville deltatt på. 

Løping gjennom alle tider

Folk har gjennom alle tider latt seg fascinere av eventyrere, av landstrykere. De som har reist og som kan fortelle historier om spennende turer. Om utlandet. Det ukjente. Det er noe storslagent over menn og kvinner som løper langt, og som setter imponerende rekorder. Løping er universelt. Løping er noe alle kan og noe alle skjønner. Men for folk flest er disse lengre turene helt umenneskelig. Og det er nettopp det som alltid har fascinert og alltid vil fascinere. 

På den tiden da Mensen Ernst gjennomførte sitt berømte Paris til Moskva-stunt, ble løping sett på som underholdning og folk veddet penger på ulike løpere. Dette var med andre ord jobben hans. Han arrangerte også showløp der store folkemengder stilte opp for å se at han løp noen runder rundt torvet uten tidtaking eller konkurrenter. Vi ser noe av den samme interessen i dag, men nå kalles det sosiale medier og sponsorer. På dette feltet har ikke utviklingen fra 1800-tallet og frem til i dag vært store. Løping slutter aldri å fascinere. 

LES OGSÅ:

Prossesert mat og hjertehelse

De fleste har hørt at prosessert mat ikke er bra for helsen, men i hektiske hverdager der du ikke har mulighet til noe annet, er det en reddende engel. Gels og barer går innunder kategorien prosessert mat, men hva gjør egentlig disse matvarene med hjertehelsen din og hvor mye prosessert mat er for mye?
Les mer

SMARTe målsettinger

Å sette seg gode mål er nøkkelen til fremgang. Vi vil trene smart og godt, det starter med smarte målsettinger.
Les mer

Stjerneskuddet

Mathilde Theisen er et eksempel på at fornuftig og målretta trening fungerer. Ingen hemmeligheter, altså. Og lite magi. Men muligens litt McFlurry.
Les mer

Nye eventyr?

Etter Norge på langs har Simen Holvik nye rekorder å utfordre, nye drømmer å drømme.
Les mer
Motkraft og konkurransegnist

Motkraft og konkurransegnist


Et smilende omslag betyr ikke at boken er uten sårbarhet, tragedie og mot. I boken om Louise Skak er det en lille løpetur som har fulgt henne fra språkreise, gjennom brystkreft og til topps i maraton.

I en sprudlende kropp som like gjerne løper korte som lange distanser hører Louise Skak og masse livsglede hjemme. 

På de tolv årene hun har bodd i Norge har dansken hatt brystkreft, fornorsket uttalen, og funnet sitt drømmehus ikke langt unna Ålesund. 

I hele tredve år har 45-åringen hatt et lidenskapelig forhold til løping. Om det er en kort tur, en lang tur, eller kanskje Singapore Marathon som google sa gikk av stabelen kun fire timer etter flyet hennes landet. 

Dette er frihet, til å løpe og leve, og spontant kaste seg på nye løpsutfordringer.

– Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg kan ikke beskrive det med ord fordi det bare bobler i meg.

Hun forteller om sårbarhet, løpeglede og alt hun er på grunn av, og til tross for, bagasjen.

Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller er bare en brøkdel av historien som følger.

Tynn hud

Når Louise snakker er det ikke bare med ord og stemme, det er med innlevelse. Hun fremfører det hun sier, med et lite spark når noe er på huet og rævva ut, og med «wow» og banning når hun blir engasjert. 

Når hun snakker om løping bobler det fra tærne som tripper, gjennom kroppen og ut gjennom øynene. 

Det er akkurat som om huden hun mener ble tynnere etter cellegiften, faktisk ble det. Det er ingenting som holder de store følelsene inne, men heller ikke ute. 

Da blir de små øyeblikkene i livet store, mens de store blir litt mindre, litt mer håndterbare. Som ukene på sykehus med brystkreft som endte i å fjerne alt – eggstokker, livmor og brystene.

– Jeg har ikke opplevd at bryster er noe som avgjør hvorvidt jeg er et godt eller et dårlig menneske. Altså, tvert imot. Sånn ser jeg nå bare ut, tenker jeg. Identiteten min sitter jo ikke i brystene.

– Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg kan ikke beskrive det med ord fordi det bare bobler i meg, forteller Louise Skak. Foto: Tonje Lien Wold

Bagasje

Brystkreft er mer enn noen uker eller måneder på sykehus. Mer enn hår som midlertidig faller av og bryster som fjernes for godt. 

Mer enn det som fjernes – det er også alt som skal bli med deg videre. Bagasjen Louise fikk med seg inkluderte overgangsalder over natten, hud som endret seg, risikoen for benskjørhet, spørsmål om barn og frysing av egg. 

De store avgjørelsene du blir konfrontert med, både i løpet av en kort periode og attpåtil midt i en personlig tragedie.

– Er det ikke det ene så er det jammen det andre. Men heller ikke det skal få lov til å ta meg, sier hun og ler.

Louise utstråler energi uansett hvilket tema vi snakker om. Med henne er veien fra det tragiske til håpet kort – gjerne bare en løpetur unna. 

Det er en genetisk feil i familien som har krevd så mye på få år. Den to år eldre søsteren fant en kul i brystet. Det gjorde at Louise også sjekket seg, og også fikk diagnosen, 38 år gammel.

– Det var bare å få det fjernet. Først gikk brystene, deretter eggstokker og så livmor. Det var helt hinsides, det er nesten så jeg ikke orker å tenke på det. Jeg var innlagt i jeg vet ikke hvor mange uker, og jeg var så lei av sykehus og undersøkelser. Det tror jeg også er årsaken til at jeg ikke har valgt å få brystene rekonstruert, for jeg klarte ikke mer. Jeg hadde ikke lyst til å være på sykehus mer.

Louise tok med seg bagasjen, sjekket ut og bestemte seg for å leve med de nye premissene og sitt nye perspektiv.

– Nå etter åtte år tenker jeg at jeg savner det jo ikke, sier hun og ler, fornøyd med å slippe gnagsår av en sports-BH som ikke passer.

– Vi skal være trygge på oss selv og det blir vi av helt andre ting enn store pupper. Tror jeg.

Louise Skak

45 år

Singel, matmor til to huskies

Bachelor i Internasjonal økonomi 

Bor inne i Storfjorden på Sunnmøre 

Klubber: Romerike Ultraløperklubb/Kondis/Idrett uten alkohol

Nyforelsket

Den forelskelsen som lyser i de blå, kvikke øynene hennes er typisk for den nyfrelste 40-åringen som etter en livsstilsendring har funnet løpegleden. 

Men for Louise er det en livslang kjærlighet som kom før noe annet. Det startet på språkreise i England som 15-åring at hun knyttet skoene for et ukomplisert møte.

– Det var ikke for å mestre noe. Det var mer «ja men, jeg har jo tid, så da kan jeg lige godt løpe en tur», sier hun på fornorsket dansk.

– Så da begynte jeg å løpe på morgenen fordi jeg synes det var deilig.

Etter siste operasjon og uker på sykehus ønsket hun tilbake til det ukompliserte ved løping, og selv om utgangspunktet var godt, tok det fortsatt ett år å komme tilbake. 

I den perioden startet Louise med styrketrening for å spe på med muskler for å kunne løpe, og hun fikk sitt første møte med offentlige dusjer.

– Fuck man, jeg skulle inn og ta en dusj, uten brystene mine, og jeg kan huske at det var litt grenseoverskridende. Men de på treningssenteret var gode. Når blikket faller på brystet mitt så tenker jeg at det går hundretusenvis av tanker gjennom folks hoder. Men så er det jo bare sånn det er fordi …

Og så drar Louise ned glidelåsen på jakken og trekker opp t-skjorta. Arrene er pent grodd og hun har pyntet med en tatovering, men brystkassen er fortsatt det hun beskriver som en guttunges.

– Det er så viktig for meg å fortelle at hvordan vi ser ut ikke trenger å være særlig viktig, vel? Det er så mye annet i verden. Og alle kan løpe, uansett.

I morgen løper du ti

Uansett hvor forelsket du er, kommer det noen tøffere dager. Hun forteller at de dagene sier familien til henne at “du kommer deg ut, Louise. Det gjør ingenting om du går i dag, eller om du kun løper tre kilometer. Skit med det, i morgen løper du ti”.

– Aktivitet er nå aktivitet, og så kommer jeg meg ut. Jeg snur ikke når jeg først har kommet meg ut.

Løpingen er hennes trofaste følgesvenn. Med sine opp- og nedturer, kalde morgener og solfylte ettermiddager, raske turer og lange, rolige turer. Løping kan ta deg litt nærmere følelsene om du lar den, gjøre at du kjenner på at huden blir litt tynnere.

– Det kan godt være at jeg er robust, men også veldig sårbar. Det er to motsetninger, men de går hånd i hånd. Noen neglisjerer det og tør ikke kjenne på det, reflekterer hun.

– Det kan godt hende jeg er sprudlende og har masse energi, men jeg har også bagasje som gjør at det er litt mer tyngde enn bare «hun dama der som springer». Men jeg har vært så heldig at jeg stadig er her, og jeg kan komme meg ut. Alternativet er bare så trist.

Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller er bare en brøkdel av historien som følger. Foto: Tonje Lien Wold

Konkurransegen

Louise elsker å konkurrere. Det bobler i hele henne og hun ler av glede når hun snakker om alt hun kan konkurrere i.

– Fy faen, du tror ikke det er sant altså. Det er ALT. Om jeg så skal strikke et tørkle, eller hva faen det er. Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg synes det er så gøy.

Konkurranselysten, løpegleden og spontaniteten viser seg i løp som Singapore Marathon. Hvordan hun på jobbreise søker opp byen + løp, og i dette tilfelle oppdaget at byens maraton startet fire timer senere – midt på natten. Varmen gjør at jetlaggen Louise hadde kom henne til gode, for de 42 kilometerne skal løpes på døgnets kaldeste tid.

– Jeg har til og med vært med på Vasaloppet på ski uten å i det hele tatt kunne gå på ski, bare fordi jeg har et konkurransegen.

Louise forklarer følelsen hun har på startstreken med et brøl av «JA, JEG KAN».

– Det er en følelse av mestring, og den sprudlende FUCK MAN, wowowow. Det er artig. Jeg kan ikke beskrive det med andre ord fordi det bare bobler i meg. Det er fordi det her er noe jeg kan – jeg står ikke og vakler, jeg kan dette.

Livslinje

Identiteten til Louise er ikke bare som løper, det er som en konkurranselysten løper. Selv om hun har vunnet flere maraton har hun vært irritert på stempelet som maratondronning.

– Identiteten min ligger i løpingen, ikke knyttet til en bestemt distanse.

Og den identiteten som løper har vært klippeklar i alle trevde år, uansett fart, form eller frihet. Løpingen fyller jo «vilt mye» i hennes liv, men det har også kreft gjort. I tillegg til søsteren og Louise, har brorens kjæreste hatt brystkreft, og sist ut var faren. 

I mars kom Louise seg med reiserestriksjoner til Tyskland hvor de andre i familien bor, og var alene med faren den morgenen han sovnet inn.

– Det at jeg var der, er også noe jeg tar med meg. Det er veldig spesielt. På ettermiddagen sa jeg til mamma at «vet du, nå tror jeg at jeg trenger å løpe en lille tur», og så gjør jeg det.

Det er en sånn livslinje å ta på seg løpeskoene og komme seg litt ut. Få tankene sortert, forteller hun. Aller helst to ganger om dagen. En liten tur på morgenen, en lenger tur på ettermiddagen, og når jobbreisene tar seg opp igjen er det nye land med løp og oppdagelser som skal prege kilometerne. 

Louise er det sprudlende og glade omslaget på en bok som tar deg nært og dypt inn i hva det vil si å møte motgang. Hva som skjer når du lar huden bli tynn, og når du er veldig, veldig glad i å løpe og konkurrere.

– Jeg har mye energi. Om jeg skulle fått en til diagnose hadde det vært ADHD. Det tenker jeg titt. Det er masse energi i denne kroppen her.


Les også: Slik får du mest ut av løpinga di

Prossesert mat og hjertehelse

De fleste har hørt at prosessert mat ikke er bra for helsen, men i hektiske hverdager der du ikke har mulighet til noe annet, er det en reddende engel. Gels og barer går innunder kategorien prosessert mat, men hva gjør egentlig disse matvarene med hjertehelsen din og hvor mye prosessert mat er for mye?
Les mer
Målet er å løpe 300 maraton

Målet er å løpe 300 maraton


Odd Gunnar Tveit (57) har løpt 258 maraton og mottatt Jon Hendens minnepris. I ni år har han og kona Sigrun arrangert Steinsland Bygdemaraton, kjent som Norges mest sjarmerende løp – med traktortema og utradisjonell prisutdeling. Odd Gunnar har en...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER