Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!
Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.
Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.
Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.
Pågangsmot
Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).
Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»
Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.
Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.
Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.
Milepæler og mål
Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.
Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.
Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.
Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.
En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.
En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.
Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.
Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.
Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.
Eufori
Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.
I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.
Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.
Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.
Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.
Ultradebuten
Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?
Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.
Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.
Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:
- Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
- Unngå skader og overbelastning.
- Næring og drikke under løpet.
UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.
De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.
Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?
I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.
Skape motivasjon
Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.
Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.
Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.
Hva blir det neste?
Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.
Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.
Les tidligere etapper i RW-stafetten:
