– Jeg er alltid på utkikk etter den ultimate løpsutfordringen, og det har jeg nok funnet i Barkley, kjent som verdens tøffeste ultraløp, sier Leif Abrahamsen.
Har du sett den dokumentarfilmen (på Netflix) om det merkelige, drøye og ekstreme ultraløpet? Det med bøkene, bilskiltene, sigaretten og konkylien? Filmen The Barkley Marathons – The Race That Eats Its Young fra 2014 gjorde at mange fikk øynene opp for dette løpet, som regnes for å være et av verdens tøffeste ultraløp. Ikke bare på grunn av selve løpet. Alt rundt løpet får deg til å tenke at dette må være en skrøne og en myte. Bare å finne ut av hvordan man melder seg på – for ikke å snakke om å være en av de 40 heldige (?) som blir trukket ut til å delta – er en sann utfordring.
Leif Abrahamsen har klart det, som første nordmann noensinne. Nå gjenstår «bare» selve løpet – 100 miles (drøyt 160 kilometer) i dypet av Tennessees fjell og skoger.
– Barkley er den ultimate løpsutfordringen, selv det og få meldt seg på er så godt som umulig da det ikke finnes noen webside, påmeldingstidspunkt eller noen som helst påmeldingsmulighet. Hele prosessen er en meget godt bevart hemmelighet, så når man først knekker koden må man jo bare søke, forteller han.
La oss se litt nærmere på Barkley Marathons. Mannen bak ideen og traseen er Gary «Lazarus Lake» Cantrell. Eller bare Lazarus. Ideen til løpet er inspirert av en historie om drapsmannen James Earl Ray, drapsmannen på Marthin Luther King Jr, faktisk. Ray sonet i et fengsel strategisk plassert midt mellom Tennessees fjell, omringet av et nær sagt dødelig terreng. Dette var et fengsel for de «verste av de verste», og tanken var at om de skulle klare å rømme fra fengselet, så ville de aldri klare å komme særlig langt, grunnet terrenget utenfor. Ray klarte faktisk å rømme, men etter 55 timer med løping, ble han funnet bare 13 kilometer fra fengselet.
Tilbake til Lazarus. Han hånlo av dette, og veddet på at han minst kunne klare 100 miles på samme tid, og dermed var Barkley Marathons født. Men hvorfor heter løpet Barkley? Vel, naboen til Lazarus het Barry Barkley.
Som nevnt består Barkley Marathons av en mystisk og hemmelighetsfull påmeldingsløsning, som blant annet krever et personlig motivasjonsbrev der du grunngir hvorfor nettopp du skal få lov til å delta, i tillegg til å betale påmeldingsavgiften på 1,60 $. Hvis du blir valgt ut til å løpe får du et kondolansebrev, og før start må du donere et bilskilt fra fedrelandet, en flanellskjorte og diverse annet. Noe utradisjonelt, sier du?
Deretter følger 100 miles i Frozen Head State Park i Tennessee. Løypa består av en runde på 32 kilometer som skal løpes fem ganger. De to første 60 miles betegnes som et «fun run», det er derfra og inn det gjelder. Traseen er knapt merket, og du må innom flere checkpoints hver runde. Ved hvert checkpoint ligger en bok. Her må du rive ut den siden som samsvarer med startnummeret ditt, og du får nytt startnummer for hver runde. Ingen bemannede stasjoner med boller og cola, ingen heiagjeng som har møtt opp, kun et par vannstasjoner – hvis du finner dem da. Og i Barkley Marathons gjelder selvfølgelig ikke «klar, ferdig, gå» som startsignal. Det som signaliserer at løperne i Barkley skal gjøre seg klare til start er lyden fra en konkylie. Selvet starten går idet Lazarus tenner sigaretten sin … Løpet har en makstid på 60 timer og løpet er kun blitt fullført 18 ganger av 15 løpere, siden det startet i 1995. De siste to årene er det ingen som har fullført.
Og her passer det bra å gå tilbake til Leif. Dette er nemlig hans styrke – han har aldri brutt et løp.
– Jeg fullfører alltid løpene jeg starter i og det gir en tilfredstillelse å overvinne meg selv i noe som virker tilnærmet uoverkommelig. I flere av løpene jeg har deltatt i har vi bare vært rundt 10 % av de startende som har kommet til mål, forteller han.
Og Leif har vært ute en vinternatt før. Ingen tvil om det. 48-åringen fra Ski har gjennomført over 50 ultraløp siden han startet med ultrasirkuset for bare syv år siden. Den samlede distansen på ultraløpene teller over 7000 kilometer.
– Jeg kan vel snart kalle meg erfaren, ler han.
Av andre «ekstreme» løp han har deltatt i tidligere, nevnes blant annet Dragon Back Race i Wales på 300 kilometer og 17 000 høydemeter, The Spinerace i England på 438 kilometer og 12 000 høydemeter. I tillegg kommer det en rekke nasjonale eventyr, som Jessheim seksdagers, Berghem Ultra Trail på 400 kilometer i tillegg til stuntet å løpe Ecotrail-løypa fire ganger etter hverandre i 2015. Dette tilsvarte 320 kilometer. Noen vil hevde at mannen er litt gal, selv kaller han det «sansen for det som befinner seg litt utenfor komfortsonen».
De siste to årene har vært preget av småbarn og husbygging for Leif, så det har ikke blitt like mange løp som tidligere år.
– Men 2020 blir et aktivt år med Barkley, Megarace 1001 km og Berghem 400 km, i tillegg til et par 100 miles løp som trening før Barkley, forteller han.
Vi lurer selvfølgelig på hva han ser fram til og hva han gruer seg til med tanke på Barkley Marathons i april.
– Jeg ser fram til alle de harde treningsøktene fram mot løpet, men aller mest til kampen mot smerten og utmattelsen der ute i fjellene under løpet, det blir den ultimate kampen mot meg selv. Jeg har etter hvert blitt så kjent med kroppen min og hva jeg kan prestere, så før de fleste løp så kan jeg med sikkerhet si at jeg kommer til og fullføre, men med Barkley så sitter jeg ikke med den følelsen og det er litt uvant, men spennende. Skal jeg klare 5 runder i Barkley må alt klaffe, jeg må treffe med navigering, været må være på vår side – enkelte år er det rett og slett umulig og gjennomføre grunnet vanskelig vær og tåke – og jeg må ha en topp dag fysisk og mentalt. Jeg gruer meg aldri til løp, selv om jeg egentlig burde det, da jeg har gjennomført så mange ekstreme løp nå at jeg vet hvor vondt det blir underveis.
Runner’s World kommer til å følge Leif på veien mot Barkley Marathons, i tillegg til at vi selvfølgelig skal intervjue ham etter at han er hjemme igjen fra Frozen Head. Stay tuned!
Les også: Beretningen om Badwater
