Mange løpere gruer seg til smertene som kommer utover i løpet. Det slipper heldigvis jeg å tenke på. Jeg har vondt alltid.
Det hele startet for fem år siden da jeg i lengre tid hadde gått sykemeldt grunnet smerter i hele kroppen min.
Jeg har vel egentlig alltid vært en aktiv dame, men aldri drevet med løping. Hadde vel mest sannsynlig ledd hvis noen antydet at jeg skulle drive på å løpe halvmaraton, maraton og ultraløp. Dette mente jeg definitivt ikke var noe for meg.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Beate Jåsund. Takket være viljestyrke og løping er håndterer hun i dag de kroniske smertene. Ved å fortelle sin historie håper hun å kunne inspirere andre i samme situasjon.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Sykemeldingen gjorde at jeg tilbrakte mye av dagen på sofaen, noe som selvsagt gikk utover både humør og livskvalitet.
Etter å ha fått en forklaring på hvorfor kroppen min krangler sånn, samt at det ikke ville gjøre meg verre, var det bare til å knytte på seg løpeskoene. Dette var starten på mitt gode løpeliv.
Mål og mestring
Det første jeg gjorde var selvsagt å kjøpe meg noen nye løpesko, de ble rosa. Så gjaldt det å sette seg et mål. Mitt første mål var å komme meg ut to dager i uken, da skulle jeg løpe på der det var flatt og gå resten.
De første turene var grusomme. Kroppen kranglet og gav tydelig utrykk for at dette hadde den ikke lyst å være med på, men nå hadde jeg virkelig bestemt meg for at det var jeg som var sjefen og ikke smertene.
På den måten klarte jeg å finne motivasjon til å fortsette.
Etter hvert som jeg følte at kondisjonen kom seg, løp jeg nå både på de flate partiene og i nedoverbakkene.
I tillegg utfordret jeg meg selv til å løpe opp de korteste motbakkene. Dette ble en kjempemotivasjon til å bare løpe på – jeg skulle nå målet mitt om å løpe denne runden uten å måtte gå.
Husker ennå den dagen den skjedde, snakk om kongefølelse og mestring. De tårene som kom da var lykketårer. Jippi, jeg klarte!
Nye mål og vegen videre
Målet mitt var nådd og nye mål måtte lages, det var da jeg meldte meg på mitt første løp. 21 kilometer skulle løpes/gås under Stavanger maraton i 2015.
Etter påmeldingen var i boks tenkte jeg fort, «hva er det nå du har gjort, hvordan skal du klare å komme deg gjennom en halvmaraton etter kun å ha løpt sånn rundt fem kilometer?».
Jeg sov litt dårlig den natten. Heldigvis var det fem måneder til jeg skulle stå på startstreken.
Jeg ble nå stolt eier av min første pulsklokke, nå skulle det løpes. Målet om å komme meg ut to dager i uken fortsatte, men nå måtte det løpes lengre.
Kroppen kranglet fortsatt, men nå fikk jeg en følelse av at det var jeg som styrte livet mitt – ikke smertene. I denne perioden kom jeg meg også tilbake på jobb igjen. Nok en motivasjon til å bare forsetter med løpingen min.
Triks i ermet
Jeg hadde et lite knep på de dagene der kroppen kranglet veldig:
Da la jeg en liten stein i løpeskoen, denne irriterte meg så voldsom at den ble fokuset.
Etter en liten stund tok jeg den ut og tenkte «fy søren, så godt å få ut den steinen», og hodet var på en måte snudd til å ha et positivt fokus.
Mine løpeturer ble lengre og det hendt ofte at det ble både tre og fire turer i uken. Disse turene ble på en måte bonusturer, for de var jo ikke med i ukeplanen min. På den måten ble de også en ekstra motivasjon – jeg klarte mer enn jeg hadde tenkt på forhånd.
I begynnelsen handlet det for min del i stor grad om å finne motivasjon og ta fokuset vekk fra den kranglete kroppen min.
Det ble august og jeg stod skikkelig nervøs på startstreken til mitt første løp. Ville jeg klare dette?
Ja – jeg klarte det, og det på under to og en halv time, jeg var skikkelig kry og lykkelig over egen prestasjon. Dette skulle jeg aldri slutte med!
Møkkadager
Og sluttet med løpingen har jeg definitivt ikke gjort, jeg har vel egentlig bare løpt mer og mer. Det har vært fem fine år i løpeskoene, fem år med utrolig mange flotte løpsopplevelser sammen med nye løpeglade venner. Jeg er heldig.
Når jeg startet med løping var det for å bevise for meg selv at det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre, og ikke smertene.
Dette har på en måte blitt min indre motivasjon og det er den jeg bruker for å knyte på meg løpeskoene på de dagene jeg velger å kalle «møkkadager». For de dagene har jeg hatt mange av og jeg vet at jeg kommer til å ha sånne i fremtiden også.
Men den store forskjellen nå er at jeg har hatt så mange positive opplevelser i løpeskoene at det er mye enklere å knyte disse, selv på de verste møkkadagen.
Nå vet jeg at det faktisk ikke blir noe bedre av å bli hjemme og synes synd på seg selv. Å ta seg en løpetur bringer frem både smilet og mestringsfølelsen.
Et nytt liv
Jeg er langt ifra noen rask løper, men det er heller ikke det som er viktigst. Det som betyr noe er at jeg har bevist for meg selv at jeg kan klare å løpe 10 km, 21 km, 42 km, trappeløp med 4444 trappetrinn og ultraløp på 63 km – bare jeg vil det nok.
Og jeg vil på mange måter si jeg har en liten fordel:
Mange løpere snakker om smertene som kommer utover i løpet og gruer seg til det, men det slipper heldigvis jeg å tenke på, for jeg har vondt alltid.
Håper jeg med å dele litt av min historie kan motivere både de som har litt utfordringer med kroppen sin og andre til å ta på seg løpeskoa og komme seg ut på tur.
Her handler det ikke om å løpe raskest og lengst, men heller om å klappe seg selv på skulderen og være fornøyd med at du faktisk kom deg ut på tur.
Tenk på det du faktisk klarer og bruk det som motivasjon til å fortsette. Hilsen ei som digger livet i løpeskoene.
Les tidligere etapper i RW-stafetten her:
